Botemiddel mot skråsikkerheten

Professor i kirkehistorie og bibeloversetter Carl Fredrik Wisløff (bildet) har fortalt denne historien, som jeg tror vi alle har nytte av å reflektere over:

Historien Wisløff fortalte handlet om tre brødre som utvandret til Amerika. Etter mange, menge år på prærien, skulle de nå hjem for å besøke sin far. Han hadde i alle disse årene drevet gården i gamlelandet.

I de siste brevene de hadde fått fra sin far, hadde han fortalt om en del forandringer han hadde gjort hjemme på gården. Nå satt de på båten og snakket om hvordan det hadde blitt på den gården de husket så godt fra sin barndom.

I samtalens løp viste det seg imidlertid at de hadde tolket ulikt noe av det som sto skrevet om byggearbeidene. De hadde derfor forskjellige oppfatninger av hva som ville møte dem, og hvordan det virkelig var hjemme hos far. De tok fram igjen og leste på nytt brevene de hadde fått, men likevel kunne de ikke bli enige. Ja, etter hvert ble det nesten en litt utrivelig tone i samtalen og samværet. Da sa den eldste av dem: 

Brødre, nå må vi ikke bli uvenner om vi ikke ser helt likt på dette. Vi er på hjemvei. Snart er vi framme. Da skal vi få se hvordan alt er, og hvordan vår far ordnet det.

Foto: Wikipedia

I dag er det på dagen 470 år siden Martin Luther døde

I kveld feiret vi minnet om Martin Luther i Kristi himmelfartskapellet. Vi sang: 'Vår Gud han er så fast en borg', og vi leste fra Synaxariet som vi leser fra hver gang vi feirer vår gudstjeneste. I dag handlet det om nettopp Martin Luther. Og det er det virkelig grunn til å gjøre:

I dag er det nemlig på dagen 470 år siden Martin Luther døde. Tre dager før hadde han holdt sin siste preken i fødebyen Eisleben.

Mangt og mye kan sies om Luther, både på pluss og minus siden, men når alt kommer til alt var han Reformasjonens store ledestjerne. Det skyldes ikke minst hans gjenoppdagelse av den bibelske læren om rettferdiggjørelsen av tro alene.

Det fortelles at når Martin Luther avla klosterløftene i 1506 og ble augustinermunk i Erfurt, fikk han overlevert en Bibel i burgunderrødt lær. Den skulle han komme til å lese flittig i. Og det var studiet av Bibelen, og da særlig av Romerbrevet, som førte til at han selv kom ut i frihet og fant frem til en frelsende tro gjennom Jesus alene. Og det er Luther som hjalp oss til å forstå betydningen av Sola Scriptura - Skriften alene. Mer enn noensinne trenger vi å løfte dette frem igjen!

Neste år skal vi feire at det er 500 år siden Luther spikret opp sine nå så berømte 95 teser mot avlatshandelen på slottskirkens dør i Wittenberg på kvelden 31. oktober 1517. Som en forberedelse til dette jubileet har jeg funnet frem igjen en bok som Carl Fredrik Wisløff skrev i 1983: 'Martin Luthers teologi'. Den skal leses som en del av forberedelsene til Luther-jubileet, som jeg kommer til å markere med en hel rekke med artikler her på bloggen. Jeg leste boken for flere år siden, og den er en god innføring i luthersk teologi.

Selv har jeg de siste årene hatt stor nytte og glede av å studere det lutherske synet på nattverden og har funnet at det ligger nærmest mitt eget.

Det er mange gode grunner til å feire Luther - både i dag og neste år! Tiden vi lever i er en forvirringens tid, og vi trenger alle å sette oss godt inn i den arven som Reformasjonen representerer. Den kan bringe bibelsk klarhet.

Hva kan vi lære av Reformasjonen og Reformatorene, del 3

Nåden og troen alene:
Vi er kommet til de to grunnpilarene i Reformasjonen: Nåden og Troen alene.

Selv om det selvsagt er mange faktorer som utløser Reformasjonen: både teologiske, politiske og sosiale forhold, så er kanskje det aller viktigste elementet en augustinermunks sjelelige kamp. En kamp om å forstå at Gud kunne være nådig.

Hva han enn gjorde av av gode gjerninger og plikter, kunne han ikke se annet enn at Guds dom rammet hans liv og gjerning, og at han selv var under Guds vrede.

Da blir det mørkt. Veldig mørkt.

'Å, når vil du en gang bli from og gjøre bot, så du kan få en nådig Gud?'

Slik setter Martin Luther ord på sin sjelekval. 'Dette var Luthers store problem', skriver professor Carl Fredrik Wisløff i boken 'Martin Luthers teologi' (Lunde forlag 1984, side 19)

Det er i denne opplevelsen av å være en synder som er evig fortapt, i møte med den hellige Gud og hans lov, at kjernen til den reformatoriske gjenoppdagelsen av evangeliet ligger.

Det er lesningen av Romerbrevet som åpner Martin Luthers øyne for nåden. Om dette brevet skriver han:

'Dette brev er det rette hovedstykke i Det nye testamente og det aller reneste evangelium. Og det er fullt verdig til at et kristenmenneske ikke bare kan det utenat ord for ord, men også daglig omgås det, som med daglig brød for sjelen. For dette brev kan man aldri lese eller betrakte for meget og for grundig; men jo mer man fordyper seg i det, desto herligere blir det og smaker det'. (Luthers forord til Romerbrevet)

Og noe av det Luther fant i lesningen av Romerbrevet er dette:

'Men nå er Guds rettferdighet som loven og profetene vitner om, blitt åpenbart uten loven, det er Guds rettferdighet ved tro på Jesus Kristus, til alle og over alle som tror. For det er ingen forskjell, alle har syndet og mangler Guds herlighet. Og de blir rettferdiggjort for intet av hans nåde ved forløsningen i Kristus Jesus'. (Rom 3,21-24)

Når denne augustinermunken gjenoppdager evangeliet forstår han at han selv ikke har noe som helst å bidra med for å bli frelst:

'Ikke bare forsoningen, men også at forsoningen ble til syndsforlatelse for ham, berodde på Guds barmhjertighet og bare på den. Nåden er Nåden alene'. (Brynjar Haraldsø. Kirkens tro. En kort innføring i den lutherske trosforståelse. Luther forlag 1985, side 28)

Et kjernepunkt i hele Reformasjonen kommer til uttrykk i det lutherske bekjennelsesskriftet: Den augsburgske bekjennelse i den fjerde artikkel:

'Likeså lærer de at menneskene ikke kan bli rettferdiggjort for Gud ved egne krefter, fortjenester eller gjerninger, men blir rettferdiggjort uforskyldt for Kristi skyld ved troen, når de tror at de blir tatt til nåde og får syndernes forlatelse for Kristi skyld, han som ved sin død har gjort fyllest for våre synder. Denne troen tilregner Gud som rettferdighet som rettferdighet for ham. Rom 3 og 4'.

Det som står i denne fjerde artikkelen i Den augsburgske bekjennelsen betraktet Martin Luther som en så fullstendig gjengivelse av det sentrale innholdet i Bibelen at han sa at det er ved denne artikkelen 'kirken står og faller med'. Hva vil det si?

Brynjar Haraldsbø skriver: 'Det vil si at så lenge kirken holder fast på den, så er den kirke, men forkaster kirken denne artikkel, så opphører den å være kirke'. (Kirkens tro, side 30)

I Efeserbrevet finnes den overleverte apostoliske troen som bekjenner:

'For av nåde er dere frelst, ved tro. Og dette er ikke av dere selv, det er Guds gave. Det er ikke av gjerninger, for at ikke noen skal rose seg. (Ef 2,8-9)

Professor Carl Fredrik Wisløff forklarer noe svært vesentlig med det reformatoriske prinsippet: Troen alene:

'La det være sagt med stort ettertrykk: Intet menneske har noe i seg selv å møte opp med hos Gud, uten synd. Grunnlaget for rettferdiggjørelsen er Jesu frelsesverk på Golgata. Troen har under rettferdiggjørelsen den rolle å være et middel. Det er ikke slik å forstå at troen er grunnlaget for rettferdiggjørelsen. Troen er bare en tom hånd, som tar imot gaven. Vi blir ikke rettferdiggjort på grunn av vår tro, men ved vår tro'. (Carl Fredrik Wisløff: Jeg vet på hvem jeg tror. Lunde forlag 1976, side 104-105)

Videre skriver Wisløff:

'I Rom 10,5-13 taler Paulus om forskjellen mellom 'rettferdigheten av loven', og 'rettferdigheten av troen'. Om den førstnevnte heter det: 'Den som gjør disse ting, skal leve ved den'. Den som altså vil rettferdiggjøres ved loven, dvs ved sin egen fromhet og sine egne gjerninger, han søker den rettferdighet som skal gjelde for Gud i noe han selv er og gjør. Og det vil atter si at han må anstrenge seg og søke denne rettferdighet ved iherdig arbeid. Rettferdigheten er da alltid langt borte fra ham, og han må søke den uten noengang å kunne nå den. Men ved 'rettferdigheten av troen' er det annerledes. Den taler ikke om noe vi skal gjøre, og vet ikke noe om å søke rettferdigheten langt borte. Den sier tvert imot at rettferdigheten er ganske nær; den er så nær som ordet i din munn og i ditt hjerte. Denne rettferdigheten skal nemlig ikke først erverves ved strev og arbeid, den er allerede for hånden, den er nemlig Jesu rettferdighet. Gud er villig til å tilgi, for verden er fullkommen forlikt med Gud ved Jesu soningsdød'. (Jeg vet på hvem jeg tror, side 105)

(fortsettes)