Hva kan vi lære av Reformasjonen og Reformatorene, del 3

Nåden og troen alene:
Vi er kommet til de to grunnpilarene i Reformasjonen: Nåden og Troen alene.

Selv om det selvsagt er mange faktorer som utløser Reformasjonen: både teologiske, politiske og sosiale forhold, så er kanskje det aller viktigste elementet en augustinermunks sjelelige kamp. En kamp om å forstå at Gud kunne være nådig.

Hva han enn gjorde av av gode gjerninger og plikter, kunne han ikke se annet enn at Guds dom rammet hans liv og gjerning, og at han selv var under Guds vrede.

Da blir det mørkt. Veldig mørkt.

'Å, når vil du en gang bli from og gjøre bot, så du kan få en nådig Gud?'

Slik setter Martin Luther ord på sin sjelekval. 'Dette var Luthers store problem', skriver professor Carl Fredrik Wisløff i boken 'Martin Luthers teologi' (Lunde forlag 1984, side 19)

Det er i denne opplevelsen av å være en synder som er evig fortapt, i møte med den hellige Gud og hans lov, at kjernen til den reformatoriske gjenoppdagelsen av evangeliet ligger.

Det er lesningen av Romerbrevet som åpner Martin Luthers øyne for nåden. Om dette brevet skriver han:

'Dette brev er det rette hovedstykke i Det nye testamente og det aller reneste evangelium. Og det er fullt verdig til at et kristenmenneske ikke bare kan det utenat ord for ord, men også daglig omgås det, som med daglig brød for sjelen. For dette brev kan man aldri lese eller betrakte for meget og for grundig; men jo mer man fordyper seg i det, desto herligere blir det og smaker det'. (Luthers forord til Romerbrevet)

Og noe av det Luther fant i lesningen av Romerbrevet er dette:

'Men nå er Guds rettferdighet som loven og profetene vitner om, blitt åpenbart uten loven, det er Guds rettferdighet ved tro på Jesus Kristus, til alle og over alle som tror. For det er ingen forskjell, alle har syndet og mangler Guds herlighet. Og de blir rettferdiggjort for intet av hans nåde ved forløsningen i Kristus Jesus'. (Rom 3,21-24)

Når denne augustinermunken gjenoppdager evangeliet forstår han at han selv ikke har noe som helst å bidra med for å bli frelst:

'Ikke bare forsoningen, men også at forsoningen ble til syndsforlatelse for ham, berodde på Guds barmhjertighet og bare på den. Nåden er Nåden alene'. (Brynjar Haraldsø. Kirkens tro. En kort innføring i den lutherske trosforståelse. Luther forlag 1985, side 28)

Et kjernepunkt i hele Reformasjonen kommer til uttrykk i det lutherske bekjennelsesskriftet: Den augsburgske bekjennelse i den fjerde artikkel:

'Likeså lærer de at menneskene ikke kan bli rettferdiggjort for Gud ved egne krefter, fortjenester eller gjerninger, men blir rettferdiggjort uforskyldt for Kristi skyld ved troen, når de tror at de blir tatt til nåde og får syndernes forlatelse for Kristi skyld, han som ved sin død har gjort fyllest for våre synder. Denne troen tilregner Gud som rettferdighet som rettferdighet for ham. Rom 3 og 4'.

Det som står i denne fjerde artikkelen i Den augsburgske bekjennelsen betraktet Martin Luther som en så fullstendig gjengivelse av det sentrale innholdet i Bibelen at han sa at det er ved denne artikkelen 'kirken står og faller med'. Hva vil det si?

Brynjar Haraldsbø skriver: 'Det vil si at så lenge kirken holder fast på den, så er den kirke, men forkaster kirken denne artikkel, så opphører den å være kirke'. (Kirkens tro, side 30)

I Efeserbrevet finnes den overleverte apostoliske troen som bekjenner:

'For av nåde er dere frelst, ved tro. Og dette er ikke av dere selv, det er Guds gave. Det er ikke av gjerninger, for at ikke noen skal rose seg. (Ef 2,8-9)

Professor Carl Fredrik Wisløff forklarer noe svært vesentlig med det reformatoriske prinsippet: Troen alene:

'La det være sagt med stort ettertrykk: Intet menneske har noe i seg selv å møte opp med hos Gud, uten synd. Grunnlaget for rettferdiggjørelsen er Jesu frelsesverk på Golgata. Troen har under rettferdiggjørelsen den rolle å være et middel. Det er ikke slik å forstå at troen er grunnlaget for rettferdiggjørelsen. Troen er bare en tom hånd, som tar imot gaven. Vi blir ikke rettferdiggjort på grunn av vår tro, men ved vår tro'. (Carl Fredrik Wisløff: Jeg vet på hvem jeg tror. Lunde forlag 1976, side 104-105)

Videre skriver Wisløff:

'I Rom 10,5-13 taler Paulus om forskjellen mellom 'rettferdigheten av loven', og 'rettferdigheten av troen'. Om den førstnevnte heter det: 'Den som gjør disse ting, skal leve ved den'. Den som altså vil rettferdiggjøres ved loven, dvs ved sin egen fromhet og sine egne gjerninger, han søker den rettferdighet som skal gjelde for Gud i noe han selv er og gjør. Og det vil atter si at han må anstrenge seg og søke denne rettferdighet ved iherdig arbeid. Rettferdigheten er da alltid langt borte fra ham, og han må søke den uten noengang å kunne nå den. Men ved 'rettferdigheten av troen' er det annerledes. Den taler ikke om noe vi skal gjøre, og vet ikke noe om å søke rettferdigheten langt borte. Den sier tvert imot at rettferdigheten er ganske nær; den er så nær som ordet i din munn og i ditt hjerte. Denne rettferdigheten skal nemlig ikke først erverves ved strev og arbeid, den er allerede for hånden, den er nemlig Jesu rettferdighet. Gud er villig til å tilgi, for verden er fullkommen forlikt med Gud ved Jesu soningsdød'. (Jeg vet på hvem jeg tror, side 105)

(fortsettes)

Hva kan vi lære av Reformasjonen og Reformatorene, del 2

I forrige artikkel så vi nærmere på en av grunnpilarene i Reformasjonen, nemlig 'Skriften alene'.

I denne artikkelen skal vi problematisere denne påstanden med et spørsmål: Kan Skriften stå alene?
Går vi ikke alle til Skriften med visse forutsetninger?

Brynjar Haraldsø, som har skrevet boken: 'Kirkens tro. En kort innføring i den lutherske trosforståelse' (Luther forlag 1985), svarer slik på dette spørsmålet: 'Når en sier at Skriften alene er det reformatoriske prinsipp for normeringen av kirkelæren, så er det historisk sett ikke helt korrekt. Det ble nemlig også sagt at Skriften alene måtte forstås ut fra sitt eget sentrale innhold. Bibelens sentrale innhold ble bestemt som Troen alene'. (s.22)

Dette stemmer godt overens med synet på Den Hellige Skrift blant de såkalte anabaptistene:

Siden Kristus er Guds høyeste åpenbaring, gjorde anabaptistene et funksjonelt skille mellom Det gamle- og Det nye testamente, selv om de så på begge som guddommelig inspirert i lik grad. De leste Det gamle testamente i lyset av Det nye testamente, og de så på Det nye testamente som en oppfyllelse av Det gamle testamente. Der hvor Det gamle og Det nye skiller lag, holdes Det nye testamente for å være over Det gamle testamente, derfor hentet også anabaptistene sin etikk først og fremst fra Det nye testamente. Anabaptistene hentet sin kristologi direkte fra Guds Ord, og understreket et djupt engasjement ved å ta Jesus på ordet! I alle ting. Det fikk sin praktiske konsekvens at de for eksempel ikke ville avlegge ed, og at Bergprekenen skulle etterleves.

Skriften alene betyr ikke en individualistisk skriftforståelse. Anabaptistene leste Bibelen i fellesskap, for den kristne tro er ikke en individualistisk tro, men en kollektiv tro. Det er sammen med alle de hellige at vi tror, og troen er ikke noe som defineres for den tiden vi lever i. Den er allerede overlevert.

Hva med kirkefedrene?

De bør leses med stor interesse. Det er veldig interessant å se hvordan de tolket Skriften, og hvor gjennomsyret deres verker er av Den Hellige Skrift. Mange av dem hadde et sjeldent lys over Guds ord, og i de syv økumeniske kirkemøtene avklares da også særdeles viktige spørsmål som har med forståelsen av Guds ord å gjøre. Ikke minst med hensyn til Kristi natur og Treenigheten.

(fortsettes)