Hva betyr egentlig begrepet 'Kristus alene?'

 "Når dere kristne sier: 'Kristus alene', si meg: hva mener dere da?  Hvordan viser dere det i praksis? Hvis dette utsagnet: 'Kristus alene' er så viktig, hvorfor er det da så vanskelig å praktisere evangeliet som kaster Mammon overbord? Ønsker dere fremdeles å ta deres tilflukt i at dette var ment i en indre overført betydning? Har ikke de første kristne vist at de har del i Åndens frukt ved at de hadde alt felles?"

- Hermann Kutter (bildet), 1883-1931, protestantisk teolog fra Bern i Sveits, som sammen med Leonhard Ragaz, startet Kristne Sosialister i Sveits. Han hentet mye av sin inspirasjon fra Christoph Blumhardt. Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

Linnea Hofgren og det indre livet med Gud

Det er en kvinne jeg gjerne skulle ha møtt! Hun heter Linnea Hofgren, og hørte med blant de vi gjerne kaller de stille Gudsvennene i landet. Hun ble bare 53 år gammel. Så var hun da også et prøvet menneske. Linnea Hofgren var vel kjent med sykdom. Den preget henne hele hennes liv. Hun døde i 1921, samme år som min mor ble født.

I går feiret vi hennes minne i Kristi himmelfartskapellet.

Og det er et dyrebart minne om et menneske som levde ene og alene for Herren. En tid i hennes liv kjente hun en uro for hva som var Herrens vilje for henne:

"Herre, hva vil du jeg skal gjøre? Vis meg din vilje," spør hun.

Og Gud svarer: "Men vet du ikke det? Du er kalt til bønn."

Men Gud sier mer, og rører ved det som mange er så opptatt av: hva vi tror andre måtte si om oss:

"Bry deg ikke om å søke det som synes framfor mennesker. Du skal være til for meg."

Dette er radikalt! Å være til for Gud. Smak på de ordene. Å leve for å søke Hans ansikt, ikke Hans gjerninger. Ved en anledning får Abraham dette kallet: "Jeg er Gud, Den veldige. Lev for mitt ansikt." (1.Mos 17,1)

Dette er Linnea Hofgrens kall. Ikke et kall i det offentlige rom. Men alene med Gud. Det største kallet av dem alle.

Hun blir en del av den økumeniske Flodberg-kretsen som samles i Gamla Stan i Stockholm på begynnelsen av 1900-tallet. Denne kretsen fikk sitt navn etter lederen for gruppen, lyktetenneren Carl Flodberg. De øvrige medlemmene var skomakeren Hjalmar Ekström, tolleren Henrik Schager, Oskar Junge og Linnea Hofgren. Det var sikkert flere, men det er disse vi kjenner navnet på. De kom sammen for å lese bøker av likesinnede - de vi kaller Kristus-mystikere: biskop Fenelon, madame Guyon, skomakeren Jakob Böhme, Tersteegen, Andrew Murray, Thomas a Kempis, bare for å nevne noen - og for å be og søke Herren i stillhet.

Jeg føler slektskap med disse. De er også mine omgangsvenner.

26. januar 1921 henter Herren Linnea hjem. En av dem som bar hennes kiste var Carl Flodberg. Han sa dette etterpå:

"Da jeg løftet den kjentes den så lett. Da fór en visshet gjennom meg: Hun reiste langt inn."

Flytt ikke de gamle grensesteinene

Det nye er ikke alltid best. Faktisk er mye av det som ble laget før mye mer solid enn det som lages i dag.

I dag er helsetilstanden min slik at jeg har måttet holde senga en god del av dagen, og da får man gjerne tid til refleksjon og ettertanke. Et bibelord er blitt så levende for meg, og det er Ord 22,28:

"Flytt ikke de gamle grensesteinene som dine fedre har satt!"

Men det er nettopp det som skjer rundt om i vårt kjære fedreland i dag. Vi flytter på den ene grensesteinen etter den andre, og visker ut vår kristenarv. I år er det julesangene som for all del ikke må synges. Det kan jo være støtende. Det oppsiktsvekkende er at de slett ikke er støtene for muslimene, slik enkelte mener de gjør. De er støtende for de som roper om toleranse! Det er gode nordmenn som er livredde for at vi ikke er inkluderende nok, og det er nesten patetisk å se hvordan lærere og rektorer i denne adventstiden forsøker å verne om en helt misforstått toleranse.

Men det er så mye annet som flyttes på: vi har omdefinert ekteskapet, og landets biskoper har vært med på det. De har engasjert seg i grønne verdier, og det er vel og bra, men de måtte mer eller mindre tvinges på banen for å si noe om verdens forfulgte kristne.

Deler av kristenheten er blitt influert av en vranglære hvor det heter at kristne ikke lenger har synder å bekjenne. Og nå pågår det en diskusjon om Jesu død på korset. I går kom en MF-teolog på banen, Asle Eikrem, og hevder at Jesu korsdød ikke har frelsende betydning. Årsaken til det er i følge Eikrem at et slikt syn innebærer at Gud er avhengig av vold for å kunne frelse. Eikrem synes å se helt bort fra at det er i korset selve forsoningen og tilgivelsen skjer.

Alt var ikke bra før - langt i fra. Men det var større gudsfrykt og frafallet og forfallet var ikke kommet så langt. I dag kjenner jeg på en djup takknemlighet for de som satte ned grensesteinene. Først og fremst gudsmennene og gudskvinnene i Den gamle- og Den nye pakt, profeter og apostler, de som forfattet våre felleskristne trosbekjennelser, profetiske røster Gud har gitt oss gjennom hele kirkens historie og som ble forløpere til Reformasjonen. Vi har mye å takke for i den reformatoriske arven, ikke minst visjonen om å vende tilbake til urkirkens røtter. For Skriften alene, Kristus alene, Nåden alene, Troen alene, Guds ære alene.

Dette er en tid for å hente frem igjen Martin Luther, Menno Simons, John Bunyan, Charles Haddon Spurgeon, skriftene til mange av Plymouth brødrene som hadde et sterkt lys over korsets budskap, både den horisontale og vertikale delen av det og dens innvirkning på våre liv, Andrew Murray,  Watchman Nee, mange av de puritanske forfatterne, bederne som skrev oppbyggelseslitteratur på sine knær - forfattere som har tatt vare på den apostoliske arven og vært villig til å betale en høy pris for å stå for sannheten og ikke gå kompromissets vei.

Det er en pris for å stå for sannheten i dag. Altfor mange viker av og går kompromissets vei i toleransens navn. Jeg tenker på at jeg en dag skal stå for Kristi domsstol og svare for mitt liv. Det gjør meg bevende og stille og jeg vet at jeg har synder å bekjenne. I dag betaler tusenvis av mennesker en høy pris for å være tro mot Guds ord. Noen av dem betaler med sine liv og så skulle vi svikte som lever så godt, når det gjelder?

Hva kan vi lære av Reformasjonen og Reformatorene, del 4

Kristus alene! Det skulle bare mangle! Han er jo den eneste mellommann mellom Gud og mennesker: 'For det er èn Gud, og èn mellommann mellom Gud og mennesker, mennesket Kristus Jesus'. (1.Tim 2,5)

Men på reformasjonstiden var ikke dette like selvsagt. En av årsakene var at Bibelen ikke bare var utilgjengelig for folk flest, men man måtte også ha hjelp til å forstå den. Av en mellommann: presten. Til ham gikk man for å skrifte, og han var den eneste som kunne tilsi dine synders nådige forlatelse.

Men det finnes ingen annen 'mellommann'. Verken prest eller lekmann. Alt står og faller på Jesu soningsverk på korset. Uten Jesus, ingen frelse.

På reformasjonstiden var det derimot radikalt å forfekte 'Solus Christus' - 'Kristus alene'. Men når Bibelen ble tilgjengelig for vanlige mennesker, og de kunne lese selv, fant de fort ut at 'det er ikke frelse i noen annen. For det finnes ikke noe annet navn under himmelen, gitt blant mennesker, som vi kan bli frelst ved'. (Apg 4,12)

Men det er ikke mindre radikalt i dag å hevde: 'Solus Christus'. Det er legitimt å snakke om Gud, det skaper som regel ingen problemer i noen sammenheng, men det er en stor forlegenhet om du taler om Kristus. Da viker blikkene, da blir man usikker på hvor du vil hen. Og noen reagerer også med sinne. Navnet Jesus vekker så mange følelser og assosiasjoner. På godt og på vondt.

Men Bibelen er krystallklar: det finnes bare en eneste vei til Gud, og den går gjennom Jesus Kristus:

'Jesus sier: Jeg er veien, sannheten og livet. Ingen kommer til Faderen uten ved meg'.

Så eksklusiv er den kristne tro.

Franklin Graham, sønn til verdensevangelisten Billy Graham, og selv en evangelist som har vunnet mange mennesker for Gud, har skrevet en bok som heter: The Name. Her forteller han om hvilke problemer han har fått når han i selskap med kjente mennesker, har nevnt navnet Jesus. De tolererte at han snakket om Gud, for det kan bety så mangt, men de tålte slett ikke at han nevnte navnet Jesus.

Måtte det aldri bli slik at vi er redd for å snakke åpent om Jesus til andre mennesker. På reformasjonstiden kostet det mennesker livet. Det gjør det fremdeles i mange land. Og på grunn av det navnet vil du kunne få ødelagt ditt navn og ditt rykte, men det er prisen for å følge Jesus. Også i dag.

'Og alle som vil leve gudfryktig i Kristus Jesus, skal bli forfulgt'. (2.Tim 3,12)