Flytt ikke de gamle grensesteinene

Det nye er ikke alltid best. Faktisk er mye av det som ble laget før mye mer solid enn det som lages i dag.

I dag er helsetilstanden min slik at jeg har måttet holde senga en god del av dagen, og da får man gjerne tid til refleksjon og ettertanke. Et bibelord er blitt så levende for meg, og det er Ord 22,28:

"Flytt ikke de gamle grensesteinene som dine fedre har satt!"

Men det er nettopp det som skjer rundt om i vårt kjære fedreland i dag. Vi flytter på den ene grensesteinen etter den andre, og visker ut vår kristenarv. I år er det julesangene som for all del ikke må synges. Det kan jo være støtende. Det oppsiktsvekkende er at de slett ikke er støtene for muslimene, slik enkelte mener de gjør. De er støtende for de som roper om toleranse! Det er gode nordmenn som er livredde for at vi ikke er inkluderende nok, og det er nesten patetisk å se hvordan lærere og rektorer i denne adventstiden forsøker å verne om en helt misforstått toleranse.

Men det er så mye annet som flyttes på: vi har omdefinert ekteskapet, og landets biskoper har vært med på det. De har engasjert seg i grønne verdier, og det er vel og bra, men de måtte mer eller mindre tvinges på banen for å si noe om verdens forfulgte kristne.

Deler av kristenheten er blitt influert av en vranglære hvor det heter at kristne ikke lenger har synder å bekjenne. Og nå pågår det en diskusjon om Jesu død på korset. I går kom en MF-teolog på banen, Asle Eikrem, og hevder at Jesu korsdød ikke har frelsende betydning. Årsaken til det er i følge Eikrem at et slikt syn innebærer at Gud er avhengig av vold for å kunne frelse. Eikrem synes å se helt bort fra at det er i korset selve forsoningen og tilgivelsen skjer.

Alt var ikke bra før - langt i fra. Men det var større gudsfrykt og frafallet og forfallet var ikke kommet så langt. I dag kjenner jeg på en djup takknemlighet for de som satte ned grensesteinene. Først og fremst gudsmennene og gudskvinnene i Den gamle- og Den nye pakt, profeter og apostler, de som forfattet våre felleskristne trosbekjennelser, profetiske røster Gud har gitt oss gjennom hele kirkens historie og som ble forløpere til Reformasjonen. Vi har mye å takke for i den reformatoriske arven, ikke minst visjonen om å vende tilbake til urkirkens røtter. For Skriften alene, Kristus alene, Nåden alene, Troen alene, Guds ære alene.

Dette er en tid for å hente frem igjen Martin Luther, Menno Simons, John Bunyan, Charles Haddon Spurgeon, skriftene til mange av Plymouth brødrene som hadde et sterkt lys over korsets budskap, både den horisontale og vertikale delen av det og dens innvirkning på våre liv, Andrew Murray,  Watchman Nee, mange av de puritanske forfatterne, bederne som skrev oppbyggelseslitteratur på sine knær - forfattere som har tatt vare på den apostoliske arven og vært villig til å betale en høy pris for å stå for sannheten og ikke gå kompromissets vei.

Det er en pris for å stå for sannheten i dag. Altfor mange viker av og går kompromissets vei i toleransens navn. Jeg tenker på at jeg en dag skal stå for Kristi domsstol og svare for mitt liv. Det gjør meg bevende og stille og jeg vet at jeg har synder å bekjenne. I dag betaler tusenvis av mennesker en høy pris for å være tro mot Guds ord. Noen av dem betaler med sine liv og så skulle vi svikte som lever så godt, når det gjelder?

Dagens nådeforkynnelse mangler omvendelsesaspektet

Med jevne mellomrom dukker det opp et fargerikt blad med den svensk-canadiske evangelisten, Peter Ljunggren som avsender. I typisk amerikansk stil finner vi ikke mindre enn 10 bilder av Ljunggren selv på bladets 16 sider. Men nå var det ikke dette jeg tenkte jeg ville skrive om.

Peter Ljunggren er en av hovedleverandørene av den nye såkalte "nådebevegelsen". I dette nr av Ljunggrens blad finnes det også en artikkel av finske Tom Lipkin, som er pastor for noe som kalles Cityforsamlingen i Vaasa.

Så langt jeg kan se er det et ganske godt eksempel på hva "nådebevegelsen" står for. Personlig synes jeg den tildels er en karikering av forkynnelsen om lov og evangelium, og av og til gir den også et helt feilaktig bilde av hva sann kristen tro handler om. La meg gi deg et lite eksempel:

Tom Lipkin skriver: "Prekenene i Apostlenes gjerninger hadde et fokus på Guds kjærlighet gjennom Jesus Kristus til hele menneskeslekten. Man la ikke byrder på folk gjennom kravmentalitet. Paulus prekte ikke om hvor forferdelig avgudsdyrkelsen var, eller om korinternes "forferdelige" livsstil. Filip forkynte ikke en dom over Samarias blandningsreligion. Nei, han forkynte rett og slett Kristus. Man forkynte at Guds ufortjente nåde var tilgjengelig for alle som tok imot. Det forkynnes at Guds velbehag kom gjennom at man tok imot Jesu nåde."

Så kan vi spørre: Stemmer dette med Guds ord?

Vi skal ikke lese så veldig mye i Apostlenes gjerninger før vi ser at fokus i Peters pinsepreken var forkynnelsen om omvendelse. Peters preken skapte syndenød - ikke et populært ord i dag, heller ikke hos "nådebevegelsen". Vi leser at det Peter sa: "stakk det dem i hjertet" (Apgj 2,37) Syndenøden, skapt av Den Hellige Ånd, fikk dem til å rope ut: "Hva skal vi gjøre brødre?" Hva svarer da Peter: "Omvend dere...." (Apgj 2,38)

Hva talte Paulus om når han traff guvenør Feliks og hans hustru Drusilla, som var datter til Herodes Agrippa I? De sendte bud på Paulus for at han skulle vitne om troen på Jesus som Messias. Hva taler Paulus om? "Men da han talte om rettferdighet og avhold og den kommende dom, ble Feliks forferdet og sa: Gå bort for denne gangen. Når jeg får tid skal jeg sende bud på deg igjen." Budskapet til Paulus handlet om omvendelse.

I denne sammenhengen, hvor han står for kong Agrippa, gir han oss innsikt i sitt kall. Han gjengir Jesu ord til ham: "For derfor åpenbarte jeg meg for deg: for å utvelge deg en tjener og vitne, både om det du har sett, og om det jeg vil åpenbare for deg. Jeg frir deg ut fra ditt folk, og fra hedningene, som jeg sender deg til, for at du kan åpne deres øyne, så de kan vende seg fra mørke til lys og fra Satans makt til Gud, for at de kan få syndernes forlatelse og arvedel blant dem som er helliget ved troen på meg..... Men både for dem i Damaskus først og i Jerusalem og i hele Judeas land og for hedningene forkynte jeg AT DE SKULLE FATTE ET ANNET SINN OG OMVENDE SEG TIL GUD OG GJØRE GJERNINGER SOM ER OMVENDELSEN VERDIGE." (Apgj 26,16-18 og v.20)

Igjen det samme: Omvendelsens budskap.

Stemmer det at Paulus var uberørt av Athenernes avgudsdyrkelse? "Mens nå Paulus ventet på dem i Aten, BLE HAN OPPRØRT I SIN ÅND DA HAN SÅ AT BYEN VAR FULL AV AVGUDSBILDER." (Apgj 17,16)

Hva med pastor Lipkin's påstand om at Paulus ikke brydde seg om korinternes livsstil? Det er nesten så jeg ikke helt tror det jeg leser, når Lipkin skriver dette. Kan kan da ikke ha unngått å lese om det kraftige oppgjøret som apostelen Paulus tar med nettopp umoralen i Korint. Et helt kapitel - 1.Kor 5 - handler om dette. Paulus ber til og med menigheten utøve menighetstukt, og understreker at man ikke skal ha omgang med falske kristne.

Det er mange andre ting som jeg kunne ha trukket frem fra denne artikkelen. Lipkin skriver om fordømmende prekener hvor folk som lytter til dem blir vettskremte og "føler seg syndig, fordømt og ubehagelig," prekener som skaper "uro, redsel, mindreverdighetsfølelse og fordømmelse". Vel, korsets budskap er et budskap til anstøt, når Jesus begynte å snakke om sin lidelse og død og etterfølgelsens kostnader, da vendte mange seg bort fra ham.

Så har vi repetisjonen vi har hørt så mange ganger om hvor lovisk det er "alt det som vi gjør gjøre for å få vekkelse". Det vi må gjøre for å få vekkelse, er nettopp omvendelse og bønn. Jeg finner ikke noe sted i Bibelen at det er lovisk å be.

Guds nåde er vist oss i korset, og det er av nåde vi blir frelst, uten gjerninger. Men for å oppleve nåden må vi omvende oss. Uten omvendelsen blir den det Dietrich Bonhoeffer kalte den: billig nåde, og billig nåde frelser ingen!

Bildet som er hentet fra nettsiden til Peter Ljunggren viser ham selv og hans kone.

Evangeliets herlige lys - forholdet mellom lov og evangelium, del 1

I det lutherske reformasjonsskriftet Konkordieformelen fra 1577 heter det: "Forskjellen mellom loven og evangeliet er et særdeles herlig lys, som tjener til at Guds ord blir rettelig delt og de hellige profeters og apostlers skrifter riktig forklart og forstått." Formelens aktualitet har kanskje ikke vært så stor siden Reformasjonen, for i dag er forholdet mellom lov og nåde på nytt kommet opp i dagen.


Luther slet med å forstå hva Guds rettferdighet innebar, særlig slik dette begrepet er brukt i Romerbrevet. I Rom 1,17 står det at i evangeliet "åpenbares Guds rettferdighet." For Luther var dette alldeles ubegripelig. Han anså at evangeliet var en åpenbaring av Guds straffende rettferdighet, fordi han var opplært til å forstå dette uttrykket som den såkalte "formale" eller "aktive" rettferdighet. Bak dette synet lå den forståelsen at Gud er rettferdig når Han dømmer og straffer syndere.


Luther kom derfor til å hate dette uttrykket. Det gikk så langt at han bar på et hat mot Gud selv, som straffer syndere. For - tenkte han ved seg selv: "Er det ikke nok at de stakkars synderne som går fortapt på grunn av arvesynden, rammes av all slags elendighet gjennom de 10 bud, om ikke Gud også gjennom evangeliet skal føye smerte til smerte. og true oss med sin rettferdighet og vrede gjennom evangeliet også?"


Så forvridd var altså synet på evangeliet i Romerkirken dengang. Men omsider skar lyset fra evangeliet gjennom mørket for denne augustinermunken. Lyset kom når han forsto sammenhengen mellom ordene, nemlig denne: "Guds rettferdighet åpenbares, som det står skrevet, i dette at den som er rettferdig av tro, skal leve. Da begynte jeg å forstå Guds rettferdighet som den rettferdighet det rettferdige menneske lever av som en Guds gave, nemlig av troen, og at dette altså var meningen. Ved evangeliet åpenbares Guds rettferdighet. altså den passive, hvorved den barmhjertige Gud rettferdiggjør oss ved troen, som skrevet står: Det menneske som er rettferdig ved troen, skal leve."


(fortsettes)

Nåden alene - ikke lovgjerninger

Nåden er alltid nåden alene! Mens Luther oppholdt seg i augustinereremittenes kloster, slet han med et stort og for ham nærmest uoverkommelig problem: Han kunne ikke se at Gud virkelig var en nådig Gud. Det eneste han kunne se var at han var under Guds vrede, og at Guds dom rammet hans liv og gjerning. Hans opplevelse var å være en synder, som i møte med Den Hellige Gud var fortapt.


Merkelig nok er det disse opplevelsene kimen til det som senere skulle komme: reformasjonen.
Opplevelsene i Augustinerklostret overbeviste Luther om følgende: mennesket er i den grad behersket av syndens makt at vi verken kan gjøre opp i forholdet til Gud eller gå inn på det oppgjør som Gud selv har foretatt ved forsoningen i Kristus. Med andre ord: i oss selv kan vi ikke bidra med noe for å kunne bli frelst. Ikke bare forsoningen, men også dette at forsoningen blir til syndsforlatelse for oss, beror ene og alene på Guds barmhjertighet.


Til sommerens lektyre hører "Konkordieboken", de lutherske bekjennelsesskriftene. Oversatt og systematisk ordnet av Olav Valen-Sendstad. I "Konkordieboken" finner vi de tre oldkirkelige bekjennelser, samt de syv bekjennelsesskriftene fra den lutherske reformasjosntiden i perioden 1530-1580. Å lese dogmatikken med Valen-Sendstads kommentarer er rent oppbyggelig, og er vel verd et seriøst studium for en hver som vil trenge litt dypere inn i den kristne tros grunnsannheter. Ser vi nærmere på Den Augsburgske bekjennelsens andre artikkel, heter det der at alle mennesker blir født med synd "det vil uten frykt for Gud, uten tillit til Gud og med ond lyst." Denne opprinnelige synd som alle mennesker har med seg fra begynnelsen av, er "virkelig synd", for å sitere fra den andre artikkelen.


Hvordan stemmer en slik erkjennelse med Guds ord?


Det stemmer godt! "Vi har jo allerede anklaget både jøder og grekere for at de ALLE ER UNDER SYND, somd et står skrevet: Det er ikke èn rettferdig, ikke en eneste. Det er ikke èn som er forstandig, det er ikke èn som søker Gud. ALLE er veket av, alle sammen er blitt udugelige. Det er ikke noen som gjør det gode, ikke en eneste. Deres strupe er en åpnet grav, de bruker sin tunge til svik, ormegift er under deres lepper. Deres munn er full av forbannelse og bitterhet. Raske er deres føtter til å utøse blod. Ødeleggelse og elendighet er det på deres veier. Freds vei kjenner de ikke. Gudsfrykt er det ikke for deres øyne. Men vi vet at alt det loven sier, det taler den til dem som er under loven, for at hver munn skal lukkes og HELE verden bli skyldig for Gud .... ALLE HAR SYNDET OG MANGLER GUDS HERLIGHET." (Rom 3,9-19 samt vers 23)


Til den kristne forsamlingen i Filippi understreker apostelen Paulus sin avhengighet av Kristi frelsesverk: " ... og bli funnet i ham, IKKE MED MIN EGEN RETTFERDIGHET, den som er av loven, men med den jeg får ved troen på Kristus, rettferdigheten av Gud på grunn av troen." (Fil 3,9)


Legg merke til hva egen rettferdighet ikke kan utføre, og hva vi får på grunn av troen!
Evangeliet gir oss syndernes forlatelse. Hva betyr så det? Det betyr at syndens skyld fjernes! Dette er hva rettferdiggjørelsen handler om, som har sin bakgrunn i Jesu soningsdød. Men det er også en annen side ved dette, som har sin bakgrunn i Jesu liv! "For ble vi forlikt med Gud ved hans Sønns død, da vi var fiender, skal vi så mye mer bli frelst ved hans liv, etter at vi ble forlikt." (Rom 5,10)


Jesus levde i ett og alt etter Guds vilje, og oppfylte alle lovens krav. Frelst blir vi - ikke ved loven, men ved nåden og ved nåden alene.