"Skriften alene" er et sårbart prinsipp

Ved ulike anledninger den siste tiden har det slått meg ennå en gang hvor sårbart det reformatoriske prinsippet: "Skriften alene", er. De fleste med frikirkelig bakgrunn vil hevde at Bibelen er eneste rettesnor for tro, liv og lære. Men vi kommer likevel ikke bort fra at vi ser nokså forskjellig på en del ting. Samtidig som hver av oss vil si at vi følger det som står skrevet i Den Hellige Skrift.

Jeg er enig i det som kalles for Konkordieformelen, hvor det heter:

"Vi tror, lærer og be­kjenner at den enes­te regel og rette­snor som all lære og alle lærere skal prøves og døm­mes et­ter, er de pro­fetiske og aposto­liske skrif­ter i Det gamle og Det nye testa­mente."

Jeg deler også det synet som Kristkirken i Bergen gir i sin forfatning, hvor det heter:

"Vi tror på Skrif­tens inspi­ra­sjon, tilstrekkelighet og klar­het i alle spørsmål som angår tro, lære og liv, og at "hele Guds råd" (Apg 20,27) skal forkynnes med det mål for øye at det skal bli en del av menighetens tro og praksis. På samme tid holder vi fast ved at Skrif­ten har et sentrum - "Jesus Kris­tus, og ham kors­festet" (1 Kor 2,2) og at "av nåde er dere frelst, ved tro" (Ef 2,8), og at hele Skriften må forstås i lys av dette sentrum."

Når dette er sagt er jeg samtidig glad for at jeg kan slutte meg til innholdet i de tre oldkirkelige bekjennelsene, som jeg mener er sanne uttrykk for den kristne tro. Nå hadde reformatorene noe viktig å si også om disse bekjennelsene. I Konkordieformelen heter det:

"De andre symboler og skrifter er ikke, slik som Den hel­lige Skrift, dommere, men bare vitnes­byrd om og forklaring på troen; om hvordan Den helli­ge Skrift i omstridte spørsmål er blitt forstått og utlagt til enhver tid i Guds kirke av dem som levde den gang, og om hvordan den lære som strider mot den, er blitt forkastet og fordømt."

Ved siden av det hjelpemiddel som de oldkirkelige bekjennelsene - den apostoliske-, nikeneske- og athanasianske- trosbekjennelsen, er det mer og mer tydelig for meg at vi trenger en gjennomgang av hva vi mener når vi snakker om sann bibelsk tro. For i dag holder ikke "Skriften alene" prinsippet. For det første er det ikke selvsagt hva vi mener når vi sier at vi tror på Bibelen, eller "på det som står der". Det betyr forskjellige ting for forskjellige mennesker. For det andre er det flere som setter åndelige opplevelser, eller rettere det de mener er Den Hellige Ånds tale, over Skriften. De bruker ikke Bibelen til å bedømme ting som skjer, men de bedømmer det ut fra hva de føler, hva de har opplevd, eller hva de sier er Gud som taler til dem. Da er det ikke lenger "Skriften alene" som teller, men først og fremst hva jeg føler og hva jeg opplever. I dag er det blitt slik at hvis jeg føler det er rett for meg, ja da er det rett. Hva jeg måtte føle er ingen bibelsk målestokk.

Jeg ser behovet for trosbekjennelser som tydeliggjør hva vi tror. Som både tar hensyn til de lange linjene i kirkens historie, men som også er relevante for de spørsmål som melder seg i vår tid. Nå er det veldig interessant å se at de oldkirkelige bekjennelsene er svært aktuelle for vår tid, for vranglæren ser ut til å gjenta seg gjennom tidene. Spørsmål som var aktuelle på 200-300 tallet, er fremdeles dagsaktuelle. Og en god del av de spørsmålene som reformatorene sto ovenfor er også tidløse. Men vi står også overfor fenomener i kjølvannet av pinsekarismatikken, som vi må finne svar på. Når noen hevder at Den Hellige Ånd har sagt at man skal sparke en gammel dame i ansiktet med sine bikerboots, og andre hevder at vi må være varsomme så vi ikke bedrøver Den Hellige Ånd, ved å stille et fundamentalt spørsmål om slikt er i tråd med Bibelen, da ser man hvor brennaktuell bibelske lærespørsmål er.

For å si det slik: Alt er ikke sant, og det er heller ikke likegyldig hva du mener er Åndens ledelse.

Nåden alene - ikke lovgjerninger

Nåden er alltid nåden alene! Mens Luther oppholdt seg i augustinereremittenes kloster, slet han med et stort og for ham nærmest uoverkommelig problem: Han kunne ikke se at Gud virkelig var en nådig Gud. Det eneste han kunne se var at han var under Guds vrede, og at Guds dom rammet hans liv og gjerning. Hans opplevelse var å være en synder, som i møte med Den Hellige Gud var fortapt.


Merkelig nok er det disse opplevelsene kimen til det som senere skulle komme: reformasjonen.
Opplevelsene i Augustinerklostret overbeviste Luther om følgende: mennesket er i den grad behersket av syndens makt at vi verken kan gjøre opp i forholdet til Gud eller gå inn på det oppgjør som Gud selv har foretatt ved forsoningen i Kristus. Med andre ord: i oss selv kan vi ikke bidra med noe for å kunne bli frelst. Ikke bare forsoningen, men også dette at forsoningen blir til syndsforlatelse for oss, beror ene og alene på Guds barmhjertighet.


Til sommerens lektyre hører "Konkordieboken", de lutherske bekjennelsesskriftene. Oversatt og systematisk ordnet av Olav Valen-Sendstad. I "Konkordieboken" finner vi de tre oldkirkelige bekjennelser, samt de syv bekjennelsesskriftene fra den lutherske reformasjosntiden i perioden 1530-1580. Å lese dogmatikken med Valen-Sendstads kommentarer er rent oppbyggelig, og er vel verd et seriøst studium for en hver som vil trenge litt dypere inn i den kristne tros grunnsannheter. Ser vi nærmere på Den Augsburgske bekjennelsens andre artikkel, heter det der at alle mennesker blir født med synd "det vil uten frykt for Gud, uten tillit til Gud og med ond lyst." Denne opprinnelige synd som alle mennesker har med seg fra begynnelsen av, er "virkelig synd", for å sitere fra den andre artikkelen.


Hvordan stemmer en slik erkjennelse med Guds ord?


Det stemmer godt! "Vi har jo allerede anklaget både jøder og grekere for at de ALLE ER UNDER SYND, somd et står skrevet: Det er ikke èn rettferdig, ikke en eneste. Det er ikke èn som er forstandig, det er ikke èn som søker Gud. ALLE er veket av, alle sammen er blitt udugelige. Det er ikke noen som gjør det gode, ikke en eneste. Deres strupe er en åpnet grav, de bruker sin tunge til svik, ormegift er under deres lepper. Deres munn er full av forbannelse og bitterhet. Raske er deres føtter til å utøse blod. Ødeleggelse og elendighet er det på deres veier. Freds vei kjenner de ikke. Gudsfrykt er det ikke for deres øyne. Men vi vet at alt det loven sier, det taler den til dem som er under loven, for at hver munn skal lukkes og HELE verden bli skyldig for Gud .... ALLE HAR SYNDET OG MANGLER GUDS HERLIGHET." (Rom 3,9-19 samt vers 23)


Til den kristne forsamlingen i Filippi understreker apostelen Paulus sin avhengighet av Kristi frelsesverk: " ... og bli funnet i ham, IKKE MED MIN EGEN RETTFERDIGHET, den som er av loven, men med den jeg får ved troen på Kristus, rettferdigheten av Gud på grunn av troen." (Fil 3,9)


Legg merke til hva egen rettferdighet ikke kan utføre, og hva vi får på grunn av troen!
Evangeliet gir oss syndernes forlatelse. Hva betyr så det? Det betyr at syndens skyld fjernes! Dette er hva rettferdiggjørelsen handler om, som har sin bakgrunn i Jesu soningsdød. Men det er også en annen side ved dette, som har sin bakgrunn i Jesu liv! "For ble vi forlikt med Gud ved hans Sønns død, da vi var fiender, skal vi så mye mer bli frelst ved hans liv, etter at vi ble forlikt." (Rom 5,10)


Jesus levde i ett og alt etter Guds vilje, og oppfylte alle lovens krav. Frelst blir vi - ikke ved loven, men ved nåden og ved nåden alene.

Offerlammet

Johannes 1,29 er et ord jeg stadig vender tilbake til. Det er døperens vitnesbyrd om Jesus: "Se der Guds lam, som bærer bort verdens synd." Denne påsken har dette vært ordet som jeg har meditert spesielt over.

C.O. Rosenius, som har satt slike gode spor etter seg i Norden, har sagt om dette ordet: "Vår fulle frihet fra syndens skyld og dom overfor Gud og vår egen samvittighet hviler på en så enkel sannhet som denne at dersom noe blir tatt bort fra et sted og lagt på et annet sted, så ligger det ikke lenger på det første stedet. Dersom dine synder er lagt på Guds Lam, så ligger de ikke på deg. Har Gud Herren lagt dine synder på Lammet, tilreknet og starffet dem på Ham, da står de ikke lenger på din regning." Rosenius, som ble kalt for Nordens lille Luther, siterer selveste lærefader Martin som har sagt:

"Den Herre Gud sa: Jeg vet at dine synder er for svære å bære for deg. Se, jeg vil derfor legge dem på mitt Lam og ta dem bort. Tro du på dette. For når du gjør det, er du fri fra synden. Synden har bare to steder å være. Enten er den hos deg og hviler tungt på ditt hode, eller så er den på Kristus, Guds Lam. Dersom den hviler på dine skuldre, da er du fortapt. Men dersom den hviler på Kristus, da er du fri og blir frelst. Velg nå hvilken av delene du vil. At syndene ble liggende på deg, det var etter lov og rett. Men av nåde er de lagt på Kristus, Lammet. Hadde det ikke vært slik, og hadde Gud villet gå i rette med oss, var det ute med oss." (C.O. Rosenius: Husandaktsboken. Lunde forlag, side 518-519)

Det står så flott og så sterkt i Augustana, i kapitlet: "Evangeliet om forsoningen", om Guds Lams gjerning:

"For da vi var skapt og hadde fått alle slags goder av Gud Faderen, da kom djevelen og brakte oss inn i ulydighet, synd, død og all ulykke, så vi lå fordømt til evig fordømmelse under Guds vrede og unåde, - slik som vi hadde forskyldt og fortjent. Da fantes hverken råd, hjelp eller trøst før denne enbårne og evige Guds Sønn forbarmet seg over oss, vår jammer og elendighet, av sin grunnløse godhet, og kom fra himmelen for å hjelpe oss. Således er hine tyranner og fangevoktere (synden, døden, djevelen) fordrevet. I deres sted er Jesus Kristus kommet, - Han som er Herre til liv, rettferdighet, alle goder og frelse og som har revet oss arme fortapte mennesker ut av helvetes gap, vunnet oss, frigjort (forløst) oss og atter brakt oss inn under Faderens behag og nåde. Han har tatt oss til eiendom under sitt vern og forsvar, forat Han kan regjere oss ved sin rettferdighet, visdom og makt, ved sitt liv og sin frelse." (Konkordieboken. De lutherske bekjennelsesskrifter. Oversatt, systematisk ordet og med anmerkninger av Dr.Philos Olav Valen-Sendstad. Lunde forlag, side 106)

Etter dette er det bare en ting å si: Halleluja!