Når Gud bosetter seg i nabolaget

 Jeg stanser opp ved ordene i Matt 4,13: "Han forlot Nasaret og bosatte seg i Kapernaum, ved sjøen, i Sebulons og Naftalis land", og tanken slår meg at Gud bosatte seg i nabolaget! Jesus er jo både Menneskesønnen og Guds Sønn, sann Gud og sant menneske! Forunderlig!

Tenk tanken: Gud er bosatt i nabolaget! Så konkret! "Og Ordet ble menneske og tok bolig i blant oss" (Joh 1,14). Alternativ bokstavelig oversettelse fra gresk: "Slo opp sitt telt i blant oss." Gud teltet!

Jeg leser Stephanie Saldana for tiden. Hun er uteksaminert fra Harvard Divinity School, opprinnelig fra San Antonio i Texas, men bosatt i Israel med sin familie. Hun setter ord på noe jeg har tenkt lenge, her i min oversettelse:

"I mange år, trodde jeg at vi som kristne må lese evangeliene som vi leser våre egne liv, i lyset av oppstandelsen. Vi er kalt til å dvele ved hvert øyeblikk i Jesu liv, uansett hvor lite det er: Hans vandringer langs strendene ved Gallileasjøen, brødet han bryter med venner, bønnene han hvisker fram under oliventrærne - og se i dem et skjult håp, som venter på å bli åpenbart. Det er hva det betyr å finne den skjulte gleden i det ordinære. Å kjenne til oppstandelsen har tjent som en kilde til styrke i mange vanskeligheter."

Slik har også jeg tenkt og erfart det. 

Men, så skriver Saldana: "Men nå, etter å ha levd så mange år med krig, vold og fordrivelse, tett inn på livet har jeg funnet at vi har mye å lære fra evangeliene og våre egne liv, i lyset fra korsfestelsen. Den er også en kilde til styrke. Vi kan vende tilbake hvert et øyeblikk til Jesu tjeneste - Bergprekenen, da han fikk stormen til å tie, og alltid bære korsfestelsen med oss i våre hjerter. Og denne kunnskapen gir oss ikke bare del i smerten, men også trøst og livsmot."

Den amerikanske forfatteren forteller oss at det bare er i de siste årene, gjennom de vanskelige tidene hun og familien har opplevd at de har kommet til å erfare korsets trøst. 

"Trøstens Gud har aldri stoppet med å elske oss. Det er i disse øyeblikkene av total utmattelse, ved flere anledninger enn jeg kan erindre, at jeg har tenkt på Jesus i Hans siste timer, hengende der i forferdelige smerter, med armene utstrakte, naglet fast til trestammen. I det øyeblikket er Han bare kjærlighet. Han er på djupet av seg selv. Sann Gud. Sant menneske."

Ved foten av Hans kors

Langfredag 2022/Utdrag av en preken av fader Lev Gillet

"Herre, jeg står ved foten av ditt kors sammen med din mor Maria og med den disippelen du elsket og med de kvinnene som forble trofaste mot deg. Jeg våger å løfte mine øyne opp mot deg, og dette blikket på ditt offer lærer meg hva jeg ikke makter å gripe selv i Evangeliets ord.

Dine føtter er naglet til trestykket. Ditt kors er vinpressen hvor den sanne vin presses ut. Du har ingen mulighet for å komme vekk. Her er stedet hvor du har satt meg stevne. Her venter du meg. Fastnaglet til korset finner du deg tålmodig i å vente. Kanskje kommer jeg ikke, men du - du er der - du forblir der hvor du lot deg anbringe.

Dine armer er utstrakt. De åpner seg for å kalle menneskene til deg. Men armene kan ikke favne dem. Naglene holder dem fast i denne bevegelsen som inviterer og omfavner. I taushet hvisker de til meg: Kom!

Ditt hode er senket. Du bøyer deg i en bevegelse som er tilslutning. Et ja. Du har tatt imot og fullbrakt Guds vilje, som er din vilje så vel som Faderens og Helligånden. Du bøyer hodet som et tegn på lydighet mot den kjærlighet som Treenigheten krever for menneskenes frelse. 

Men ditt hode er også bøyd mot dem som er der nede, mot dem som står ved foten av ditt kors. Mot dem som elsker deg - og mot dem som har ropt: Korsfest Ham! Mot dem som lidende sleper fram mot deg og dem som søker deg uten å vite det.

Nå har du lukket dine øyne. I en og samme indre visjon ser de Faderen og menneskene, og hele ditt vesen løfter seg mot disse to objektene for din kjærlighet.

Blodet væter din panne, dine hender, hele din hudflettede kropp. Det renner langsomt - strømmer fra din åpne side, som brast ditt hjerte i stykker under din kjærlighets vekt. Sannelig, kalken er utgytt til drikkoffer! 

Tornekronen sårer ditt hode. Dens torner er som menneskenes synder, som lagt side ved side er flettet sammen i en krans for å bli anbrakt på ditt hode. All verdens synd er tvunnet inn i den kransen. De israelittiske prestene rakte hendene ut og la syndene på offerdyrets hode. Slik har menneskehender anbrakt sine synders krans på den edleste delen av din kropp, på ditt hode. 

Men rundt dette hodet ser jeg stråleglansen. I en glorie av gull ser jeg den smertefulle visjonens dype mening. Uten å se den ville jeg bare hatt et ufullkomment bilde av den korsfestede. For den korsfestede er på en gang Frelser og Herre.

Jesus, foran ditt kors tier jeg. Jeg har heller ikke flere tanker. Jeg betrakter deg. Ved hvert åndedrett, hvert hjerteslag, ønsker jeg brennende at ditt bilde må trenge stadig djupere inn i meg. Tred inn i meg, du strålende korsfestede! Du som naglende holdt fast til korset, vær du naglet til min kropp og til min sjel, så jeg må bære deg med meg overalt, deg som jeg elsker!"

Hentet fra: En munk fra Østkirken: Jesus - enkle betraktninger om Frelseren, side 107-109

Mine synder og Herrens nåde

'Mine synder er som en vegg mellom meg og Din godhet. Riv den ned slik at jeg kan nærme meg Din kjærlige vennlighet; øs ut Din kjærlighet over meg og ta meg opp til Dine høyder.'

- Hl.Efraim av Syria

Korsets sentralitet

Vi begynner å nærmere oss den strålende påskedagen. Søndag er det palmesøndag. Vi går inn i en tid hvor en svært dramatisk historie skal gjenfortelles. Det opptar mine tanker for tiden. Når jeg leser evangelietekstene slår det meg hvor lite interessert disiplene er, når Jesus forteller dem om sin nært forestående lidelse og død. Da skifter de fort emne. Det har slått meg at det ikke er så mye annerledes i dag. Vi viker unna lidelsen, og vil ikke høre for mye om at Jesus måtte lide og dø. Det passer ikke inn i moderne tankegang. Krybben tiltaler oss, det samme gjør oppstandelsen og himmelfarten og pinsen. Da er det annerledes med korset. Det har vi ikke lenger så mye fokus på.

Men etter himmelfarten og pinsen talte de første kristne om korset hele tiden. "Jeg vil ikke vite noe annet ...", skriver apostelen Paulus. Tro hva han hadde sagt om vår tids fokus på positivt selvbilde, helse og velstand? Om å lykkes i livet? Han som selv led så mye for evangeliet.

Til menighetene i Galatia-området, skriver Paulus:

"Men det skal være langt fra meg å rose meg, uten av vår Herre Jesu Kristi kors! For ved det er verden blitt korsfestet for meg og jeg for verden." (Gal 6,14)

Dette verset tar jeg med meg disse dagene som er igjen før jeg nok en gang kan feire Kristi seierrike oppstandelse over døden.

Jeg vil bruke dagene til å granske hva Skriften har å si om korset - både den vertikale og den horisontale delen av det. Korset handler om Gud, men også om mennesket.

"Aksepter ikke en lettvint vei," skriver Aiden Wilson Tozer (1897-1963), og legger til: "Ikke tillat deg selv å bli kjælt med til du sovner i en komfortabel kirke, tømt for kraft og uten frukt. Mal ikke korset eller dekk det til med blomster. Ta det for hva det er, slik det er, og du vil finne den robuste veien til død og liv. La det drepe deg fullstendig." (Min oversettelse fra 'Coddled or Crucified i boken: A.W.Tozer: The radical Cross. Living the Passion of Christ, Wing Spread Publishers, 2006)

Appstelen Paulus har en stor bekymring. Til den kristne forsamlingen i Korint, skriver han:

"... men for å forkynne evangeliet, ikke med visdomstale, FOR AT IKKE KRISTI KORS SKULLE TØMMES FOR KRAFT ..." (1.Kor 1,17. Bibelen Guds Ord)

Er vårt budskap tømt for kraft? Forandrer det noe? Om så ikke er tilfelle er det da fordi vi ikke forkynner Jesu Kristi kors. For, sier apostelen, "ordet om korset ... er Guds kraft." (v.18)

Korset i våre liv

Vår første relasjon til korset skjer i dåpen, der vårt gamle menneske ble korsfestet, slik at de ikke lenger er slaver under synden.

Korset har kirken båret under martyrperioder, og under alle slags forfølgelser som har rammet kirken under alle epoker.

Det forunderlige i dette er at kirken har båret korset med glede og tålmodighet, uten å klage eller beklage seg over det. 

Korset har i det kirkelige liv blitt noe man lengter og strever etter. De kristnes tilnærming til døden gjorde hedningene rådville. For de så i den troen på en salig evighet, forakt for denne verden og alt som fantes i denne av gledesemner og nytelse.

Fengslene forvandles til plasser for tilbedelse. Der lød sang og lovprisning og bønner fra kristne som var rede til å dø.

Det tredje området for korset i våre liv: vi bærer korset gjennom den trange porten. Der begrenser man seg for Herrens skyld. Man holder seg langt borte fra verden og all dens begjær. Og for Herrens skyld blir alt annet forringet. Under bønneváker, faste, askese, selvdisiplin og urettferdig behandling.

Hit hører også tretthetens kors... For man blir trett i tjenesten for Herrens skyld. Apostelen Paulus beskriver hvordan man tretter seg ut i korsfestelsen av kroppen med dens begjær, i striden og korsfestelsen av tankene, og i seieren over selvet. Men han er også seg bevisst at "de skal få sin lønn hver etter sitt eget arbeid." (1.Kor 3,8).

Den kristne tro kan ikke under noen omstendighet skilles fra korset... Herren Jesus talte åpent med oss om dette. Han sa: "Og dere skal hates av alle for mitt navns skyld..." (Matt 10,22)

Vi gleder oss over korset, og ønsker det velkommen, for vi ser vår styrke i det. Som apostelen sa: "For ordet om korset er dårskap for den som går fortapt, men for oss som blir frelst, er det Guds kraft." (1.Kor 1,18)

- Shenouda III, pave og patriark av Aleksandria og dermed leder for Den koptiske kirken i Egypt. Shenouda III ble født i 1923 i Asyut i Egypt 3. august 1923, og døde 17. mars 2012. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

Forstår jeg hva frelsen innebærer?

De siste månedene har jeg brukt en del tid på å lytte til gamle salmer og sanger som handler om vår frelse og vår Frelser. Det har vært riktig oppbyggelig. Og det slår meg hvor åndelig margfulle disse salmene og sangene er. Av og til undres jeg om de samme salmene og sangene kunne skrives i dag.

Kanskje ikke. For det har skjedd en forlating av både språket vårt og teologien vår. Vår tid er preget av en manglende forståelse av begrep som synd, åndelig død, evig fortapelse, frelse.

Begrepet synd er nesten visket ut av vårt vokabular, og det skyldes ikke bare den nye nådeforkynnelsen. I følge enkelte teologer kommuniserer ikke begrepet lenger med det moderne mennesket. Man må finne andre begrep. Jeg deler ikke det synet. På samme måte som vi må lære oss nye ord som omhandler datateknologien for å kunne bruke datamaskiner og mobiltelefoner, må en også lære seg hva de bibelske begrepene betyr. Vi må ikke være så redde for å bruke det bibelske språket at vi mister forståelsen for viktige bibelske sannheter, bare fordi vi er redde for å støte mennesker.

Selskapene som selger datamaskiner og mobiltelefoner forventer at vi setter oss inn i bruksanvisningene og lærer oss dataspråket. Hvorfor skulle vi ikke forvente oss at folk setter seg inn i det bibelske språket om de skal forstå de bibelske begrepene?

Hvis vi ikke forstår hva synd er - hvordan kan vi da forstå frelsen? Hvis vi ikke vet hva vi er frelst fra, hvordan kan vi da glede oss over himmelen og det evige liv?

Moderne forkynnelse dreier seg mye om hvordan vi kan få det bedre, hvordan vi kan bli velsignet, hva vi skal gjøre for å bli helbredet, hvordan vi kan bekjenne rett.

Kanskje det er en av årsakene til at salmene og sangene som handler om frelsen ikke skrives i dag, at forståelsen av hva frelsen innebærer ikke er så klar som før? Jeg har merket meg i de gamle salmene og sangene hadde man en forståelse av at livet var som en seilas, hvor man av og til kom inn i stormfylt hav, og frelsen - eller rettere sagt Jesu frelsesverk - var som ankeret som reddet skuta fra drift.

Kanskje handler mye av dette om at vi ikke har forstått hva vi er reddet fra og hva frelsen innebærer? Kanskje handler mye av dette om at vi ikke har vært på Golgata og stilt oss ved Jesu Kristi kors?

'Tre munker kom for å hilse på abba Stefanos. presten, og mens de holdt på med å tale om slikt som er nyttig for sjelen forble han taus.

Da talte de til ham: 'Du svarer oss ikke, fader. Vi kom for å få ditt råd'.

Da sa han:

'Tilgi meg, men jeg visste ikke at de talte før nå. Men jeg kan tale om hvordan det er for meg: jeg kan ikke se noe annet være seg om natten eller dagen enn vår Herre Jesus Kristus på korset'.

De gikk sin vei svært oppbygget'.

(Oversatt fra Den åndelige engen av Johannes Moschos)

Min tro, del 11

I det andre leddet av Den apostoliske trosbekjennelsen heter det:

'korsfestet ...'

Hos evangelisten Lukas leser vi:

'Og de kom til det stedet som kalles Hodeskallen. Der korsfestet de ham og ugjerningsmennene, dene ene på hans høyre, den andre på hans venstre side'. (24,33)

Korsfestelen av Jesus beskrives svært kortfattet. Evangelieforfatterne går ikke i detaljer. De er ingen studier i brutaliteten og bestialiteten ved korsfestelsen som henrettelsesmetode. For den var virkelig grusom. Forfatterne av evangeliene behøver heller ikke beskrive for sine lesere hva en korsfestelse innebar. Den var et vanlig skue i samtiden. I forbindelse med beleiringen av Tyre, korsfestet Aleksander den store 2000 mennesker. Under den jødiske borgerkrigen sørget Aleksander Jannaeus for at 800 menn ble korsfestet på èn time. På Sicilia ble 600 korsfestet på befaling av keiser Augustus. Og i Jødeland var korsfestelse en vanlig foreteelse.

Korset som symbol er sterkt. Jesus strukket ut under himmelhvelvet i alle fire himmelretninger.

I Efeserbrevet skriver apostelen Paulus:

'... sammen med alle de hellige kan være i stand til å fatte hva bredde og lengde, høyde og dybde her er...' (3,18)

Korset symboliserer dette, med sin vertikale og horisontale retning.

Her på det midtre kors sonet Jesus for all verdens synd. Ingenting er utelatt, og Han gjorde det av kjærlighet til hele menneskeheten. Hos Johannes leser vi:

'I dette er kjærligheten, ikke at vi har elsket Gud, men at han har elsket oss og sendt sin Sønn til soning for våre synder'. (1.Joh 4,10)

I det samme brevet leser vi: 'Og han er en sonig for våre synder, og det ikke bare for våre, men også for hele verdens'. (1.Joh 2,2)

Jesus er sonofferlammet som døperen Johannes så:

'Se der Guds lam, som bærer bort verdens synd'. (Joh 1,29)

Jesu Kristi kors kommer vi aldri utenom. Her ble synden oppgjort, gjelden vår betalt, og her ble djevelen fullstendig beseiret og avkledd:

'Han utslettet skyldbrevet mot oss, som var skrevet med bud,og som gikk oss imot. Det tok han bort da han naglet det til korset. Han avvæpnet maktene og myndighetene og stilte dem åpenlyst til skue, da han viste seg som seierherre over dem på korset'. (Kol 2,14-15)

fortsettes

Korsets dynamiske kraft, del 2

I Jesu samtid var korset sett på med forakt. Det var brukt for å henrette forbrytere. Men Jesus tar selve dødens forbannelse - den verste skjensel og nederlag som djevelen kunne bruke mot Ham - og snur dette til den høyeste betydning av triumf og seier noensinne og hvis seier og triumf gir evig liv, for alle som blir borgere av Guds rike.

I dette riket er det slik at frelse skjer gjennom korset. Borgerskap i Guds rike er avhengig av om man 'tar sitt kors opp' og følger Kristus. Evig liv gis til dem som dør. Med denne nye dynamikken, begynner et nytt liv, ikke basert som i jødedommen på Loven, eller som grekernes filosofi eller romernes makt, men med dette prinsippet: "Sannelig, sannelig sier jeg dere: Hvis ikke hvetekornet faller i jorden og dør, blir det bare det ene kornet. Men hvis det dør, bærer det rik frukt." (Joh 12,24)

Prinsippene for Guds rike står i sterk kontrast til det som Loven, visdommen og kraften representerer. Kristus tok den jødiske loven med alle dens forordninger, og i følge Kolosserbrevet, naglet Han den til korset:

"Han utslettet skyldbrevet mot oss, som var skrevet med bud, det som gikk oss imot. Det tok han bort da han naglet det til korset. " (Kol 2,14)

Kristi etterfølgere, i det de identifiserer seg med Hans død, er fri fra lovens krav gjennom å dø med Ham.

Det er interessant å merke seg hvem Jesus taler til når Han taler om det vi kan kalle hvetekornets død. Forut for Hans uttalelse leser vi: "Det var noen grekere blant dem som var kommet for å feire høytiden. De gikk til Filip, som var fra Betsaida i Galilea, og sa: Herre, vi vil gjerne se Jesus ..." (Joh 12,20-21) Jesus møter disse grekerne, som grekere flest søkte visdom, med ordene om at Hans død er mer verdifull enn det deres filosofi kunne oppbringe.

Kristus avviser også den romerske modellen som søker makt. Han sier:

"Mitt rike er ikke av denne verden. Var mitt rike av denne verden, da hadde mine tjenere kjempet, så jeg ikke skulle bli overgitt til judeerne. Men nå er mitt rike ikke av denne verden." (Joh 18,36)

Korsets dynamiske kraft, del 1

I en helt ny serie skal vi se nærmere på korsets betydning i lys av de andre trossystemene som fantes på Jesu tid, og hvilken betydning korset har for praktisk kristen tro i dag.

Jesu verden var dominert av tre ulike faktorer. Disse tre var jødedommen, gresk filosofi og den romerske statsmakten.

Jødene forholdt seg til Loven, som foreskrev strengt regulerte etiske retningslinjer. En jøde var ment å skulle spørre en lovlærd: "Hva sier Loven?", og den lovlærde gav som svar legalistiske, bindende definisjoner på hva som var rett og galt.

Grekerne var opptatt av å søke visdom og diskutere ideer. Overbevist om at enhvert praktisk eller filosofisk spørsmål kunne besvares gjennom disiplinerte tankebygninger, gjorde grekerne visdom og kunnskap til tilværelsens grunnvoll. Selv om ulike greske tenkere fulgte ulike tankemønstre og livsstil, forsvarte samtlige deres tankebygninger og levemåte med filosofiske forsvarsverk.

Og så har vi romerne. De var på sin side opptatt av lov og orden. Deres verden kan beskrives med to ord: makt og dominans. Gjennom keiser og sverd styrte de den daværende kjente verden med sin kultur gjennom brutal makt og militær styrke. De var soldater med autoritet - hele Rom var styrt av makt og stolthet.

På en forenklet måte kan vi beskrive Jesu samtid med tre ord: Lov, visdom og makt.

Når Jesus kom var ikke disse tre systemene på høyden av sin æra. Jødene var i trelldom under Loven, grekerne var desillusjonerte av alle sine ulike og mostridende tankemønstre og romerne opplevde følgende av korrupte krefter, slik alle slike maktsystemer ris av.

Midt oppe i denne smeltedigelen forkynner Jesus de gode nyhetene om Guds rike! De gode nyhetene handlet om et annerledes rike, en ny dynamikk, styrt av andre prinsipper. Et budskap om frelse, reddning. Alt dette skulle åpenbares i korset og Jesu død.

Men Jesu død skulle fortone seg som noe helt annet enn gode nyheter. Noens død på et kors var heller tegnet på fornedrelse og skam. Men skjult i korset lå det en dynamikk og en kraft som skulle forandre tusener på tusener av menneskeliv.

(fortsettes)

Korsets budskap, del 5

Her er femte og siste artikkel i denne serien om korset:

Det viser oss tjenesten.

Vi er gjenløst for at vi skal lyde Gud. Vi er blitt frigjort for at vi skal tjene, men korset definerer tjenesten og viser oss dens natur. Det er en tjeneste i kjærlighet og frihet, men likevel er det også en tjeneste under spott, skam og lidelse.

Vi er korsfestet med Kristus!

Dette klarlegger vår stilling som hellige. Vi er korsfestede etterfølgere av en korsfestet Herre. Ved Kristi kors er vi korsfestet for verden og verden for oss. Men dessuten må vi ta vårt kors opp og bære det. Det er ikke hans kors vi bærer. Ingen annen enn han selv kunne bære det. Det er vårt eget kors, det som kaller oss til forsakelse, selvfornektelse og fornektelse av denne verden. Det viser oss en vei med ydmykelser, prøvelser, møye, svakhet og spott, en slik vei som vår Mester gikk. Ja, det er vårt eget kors som vi må bære, men det er sannelig ikke et som vi selv har laget i stand eller har funnet opp. Selvsøkte og selvlagete kors er ikke av det gode.

Det er et personlig kors for oss alle, og det er dette vi skal ta opp og bære. Det er det korset som er seglet på vårt disippelskap, det uforfalskede merke på ekte tjeneste. Det han bar for oss, kan ikke bæres en gang til. Det kunne ikke bæres av noen annen enn han selv. Men akkurat som han hadde et kors å bære for oss, så har vi et kors å bære for ham og for hans legeme, som er menigheten.

La oss da, når vi går inn i Kristi tjeneste, beregne omkostningene. La oss ikke trekke oss unna korset når vi følger ham. Det var kjennetegnet på hans tjeneste for oss, la oss da godta det som vårt i tjenesten for ham.

For verden er korset en dårskap og en anstøtssten på to måter. Det gjør at de som har tatt det opp, blir avskydd av andre og at det selv blir gjenstand for avsky fra verden. Mens det således forener de hellige, så skiller det dem fra verden. Det er det banner som de gamle samlet seg omkring, og det var mot dette motstanderne sendte sine piler.

De er nemlig fiender av Kristi kors og fiender av Kristus selv. Om dem sier apostelen at slutten for dem blir fordervelse. Slik virker korset både liv og død, både frelse og fortapelse. Det er både det gylne spiret og den harde jernstaven. Her er hyrdens stav og hevnerens sverd. Det er livets tre og velsignelsens kalk, men det er også begeret med Guds strenge vredesvin.

Å, du fiende av Kristi kors, besinn deg! Søk ikke tilflukt i en innbilt nøytralitet ved å innprente deg selv at ettersom du ikke er en spotter og motstander, så er du heller ingen fiende. Husk at det står skrevet at den som ikke er med ham er imot ham og at den som vil være verdens venn er Guds fiende. Dette kors skal bli et vitne mot deg på den dag når den korsfestede vender tilbake som dommer og konge.

Det er en gammel tradisjon fra den første kristentid som går ut på at korset skulle bli et tegn på hans gjenkomst ved at det skulle vise seg på himmelen som et uttrykk for at han kommer. Enten nå dette kommer til å skje eller ei, så kommer korset den dagen til å bli et skrekkens tegn for dets fiender. De ville ikke bli frelst ved det, og derfor kommer de til å gå fortapt ved det. De ville ikke motta dets forlatelse, og derfor må de bære dets fordømmelse. Kjærligheten, som så lenge er blitt forkynt, skal bli vendt til vrede. Det herlige lys som strålte ut fra det for å lyse dem inn i lysets rike, skal da bli til mørke. Deres sol skal gå ned for aldri å gå opp igjen. Deres natt begynner - den lange, evige natten som ikke har håp om noe morgengry og ingen stjerne til å splitte mørket.

Korsets budskap, del 4

Her følger fjerde og nest siste del av artikkelserien om korset:

Det viser hva synd er.

Ettersom korset viser hva loven er, så må det også uvilkårlig vise hva synd er. Det som tolker loven, må også avsløre synden. Korset tok opp de ti bud, og på hvert eneste "du ska!" og "du skal ikke" kastet det et nytt og guddommelig lys, og det på en slik måte at det forferdelige i syndens natur og dens ulike former ble åpenbart som aldri før. Det var det vederstyggelige, det som Herren hater.

Det var synd på jorden før Sinais torden vekket ørkenen og skaket Israels leir, men den var skjult eller ble bare dunkelt sett. Akkurat som en krigsrakett åpenbarer terrenget ved nattetid, så opplyste Sinais ildskinn loven og avslørte synden.

Det var synd på jorden før Kristus døde, men den var tross lyset fra Sinai bare ufullstendig kjent. Akkurat som lynet fra himmelen, mer kraftig og gjennomtrengende enn den fineste rakett, flammer over sletter og daler ved midnattstid og lyser opp hele landskapet, slik åpenbarte korsets himmelske herlighet med en skakende klarhet og fullstendig nøyaktighet at synden er "overmåte syndig".

Korset viser at synden er ingen bagatell, noe som Gud ikke byr seg om. Forbannelsen var ikke bare en trussel som Gud kunne avstå fra når det passet ham. Korset viser at den sanne oppfatningen av synd ikke kan forandres etter behag, at straffen over synd ikke er noe en kan regne med skjer vilkårlig og at benådningen ikke er et uttrykk for guddommelig likegyldighet overfor det onde. Det viser at synden ikke var noe foranderlig og uvisst, men noe bestemt og virkelig, noe som Gud hater. Det viser at syndens lønn er døden, at den sjel som synder må dø, at synden og dens frukter og dens straff er virkeligheter, absolutte virkeligheter som ikke forandres om selv himmel og jord forgår. Det viser at synd er ikke bare ulykke eller sykdom, men skyld, og den må fram for dommeren og få sin rettslige dom. Det åpenbarer alt dette når det viser oss stedfortrederen korsfestet, den rettferdige som lider for de urettferdige. Gud mildnet ikke noen av sine krav eller dempet sin vrede det minste, ikke engang når det gjaldt hans egen elskede Sønn.

Korset viser oss dessuten at syndens vesen er hat mot Gud og at mennesket av naturen er en overtreder. Loven hadde bare fortalt oss halvdelen av dette. Da den sa at "du skal elske Herren din Gud", så pekte den på mangel på kjærlighet som synd, men det var også alt. Korset går lenger enn dette og viser oss synden som fiendskap mot Gud og mennesket som en som myrder herlighetens Herre.

Er ikke dette en oppdagelse av syndens skjendighet som en aldri før har kunnet forestille seg? Å, hvordan må mennesket være, når det kan hate, fordømme, spotte og korsfeste Guds Sønn, han som kom til oss kledd i kjærlighet og med frelsens drakt? Hvordan må ikke synden være når herlighetens Herre for å forsone den måtte dø på korsets tre som en utstøtt, en forbryter, en forbannelse for Gud og mennesker, for jord og himmel!

Det tolker evangeliet.

At gode nyheter var på vei til oss, var klart helt fra den stund da Maria hadde født sin førstefødte og var blitt fortalt at han skulle få navnet Jesus. Men stedfortrederen hadde da bare begynt sin nådige virksomhet. En etter en ble de gode nyhetene kunngjort, alt etter som han vandret fram på vår jord og gjorde kjærlighetens gjerninger og talte kjærlighetens ord. Men det er ikke før korset er reist, blodet utgytt og livet gitt at vi helt kan forstå hva det kommer av at hans verk er så dyrebart og at budskapet er et herlig evangelium.

Evangelium betyr gode nyheter om en guddommelig syndebærer, om den død som førte med seg evig liv til oss, om det blod som renser våre samvittigheter fra døde gjerninger, om det blod som renser oss fra synd og som har forsonet oss med Gud. På korset ble slangens hode knust. Det er gode nyheter. Korset er svaret på et hvert spørsmål som er blitt reist av lov og rettferdighet, av Gud eller av samvittigheten. Det er den rettferdige og ærlige betaling på ethvert krav som kan bli stilt synderen, og det er gode nyheter. Korset er det bestemte møtestedet for synderen og Gud, der fredens budbærer tar plass og bønnfaller de villfarne å vende om og leve. Det var der forsoningspakten ble beseglet, freden ble opprettet, skylden betalt og løsepenger gitt. Er ikke dette gode nyheter om en stor glede?

Korsets budskap, del 3

Her er tredje artikkel i serien om korset:

Det åpenbarer hvordan Gud er.

At "Ordet ble kjød" er en velsignet sannhet, og den bringer oss nåde. Men inkarnasjonen er ikke hele Bibelen, nei, ikke halvparten av den. Det er ikke ved Betlehem, men på Golgata vi får den fulle åpenbaringen av Guds karakter. "Et barn er oss født" er morgengryet. "Det er fullbrakt" er middagshøyden. Korset utfører og fullbyrder det som krybben begynte.

Korset åpenbarer ham som nådens Gud. Det er kjærlighet, fri kjærlighet, som stråler fram i sin fylde her. "På det kjenner vi kjærligheten at han satte sitt liv til for oss" (1. Joh. 3, 16). Her er det den barmhjertige og nådige Gud, han som er stor i mildhet og trofasthet, åpenbarer seg. Ingen annen åpenbaring av oppriktigheten i den guddommelige kjærlighet kan sidestilles med korset. Det er en kjærlighet som er sterkere enn skam, lidelse og død. Det er en umålelig og uutslukkelig kjærlighet. Sannelig: Gud er kjærlighet!

Under sine behandlinger av Guds Sønn satte mennesket denne kjærlighet på prøve. På Golgata stiltes den på sin største prøve, men den bestod den til fullkommenhet. Prøven medførte bare at den flyter enda rikere og gir nye anledninger til å åpenbare sin rikdom.

Men det er også rettferdighet her. Den Gud som ikke sparte sin egen Sønn, er en rettferdig Gud som elsker rettferdighet og som ikke lar dem bli ustraffet som synder imot ham.

Vi lærer å kjenne Guds rettferdighet på mange måter. Vi lærer den å kjenne ved hans handlemåte i rettferdighet med slike som ikke har falt. Vi lærer den å kjenne mer fullstendig ved hans handlemåte mot synden i vår falne verden, men vi lærer den å kjenne best av alt gjennom hans handlemåte mot begge disse kategorier på en gang og i samme person, i Jesu Kristi offerdød. Der bærer nemlig Guds rettferdige Sønn menneskenes urettferdighet.

Hvordan kan Gud både lønne og straffe på samme tid? Hvordan kan han lønne den rettferdige og samtidig straffe de urettferdiges stedfortreder. Noen tenker kanskje at rettferdigheten vil handle mildt med synden når den er blitt lagt på en som er så rettferdig som Kristus, og at den kan bli elsket for hans rettferdighets skyld.

Nei, slik er det ikke. Her gis det ingen plass for noe prinsipp om at synd er mindre synd eller mindre straffbar under slike omstendigheter. Til og med når den blir lagt på den mest rettferdige og elskede av alle, på den høyeste person i hele universet, så må den behandles som synd og straffes like hardt som når den blir funnet hos en vanlig synder. Det finnes ingen unntak.

Hvor forferdelig er ikke Guds rettferdighet, slik den åpenbares i Kristi kors! Hvor hellig, hvor fullkommen, hvor rettferdig er ikke den Gud som gav oss sin egen Sønn! Hans kjærlighet er ikke svakhet, ikke et utslag av snillhet, ikke sløv likegyldighet mot rett og urett. Det er en rettferdig kjærlighet, og som sådan proklamerer korset den med høy og utvetydig røst. Her sees alle de guddommelige fullkommenhetene i en herlig harmoni, barmhjertighet og sannhet, nåde og rett, fullkommen hellighet forenet med fullkommen kjærlighet. En rettferdig dommer og en rettferdig benådning. Rettferdighet, forlatelse og frelse møter oss her.

Det tolker loven.

Korset sier at loven er hellig, rettferdig og god og at ikke en tøddel av den skal forgå. Budskapet fra Golgata er at loven er fullkommen. Fra Golgata lyder dette enda strengere enn fra Sinai. Lovens kraft, dens gjengjeldelse, dens ukrenkelighet, dens majestet, den uforanderlige strenghet - dette er korsets proklamasjoner.

Aldri har det vært en mer fryktinngydende proklamasjon av loven og en mer levende utleggelse enn den som kom fra Kristi kors. I de to røvernes kors ser vi en deklarasjon av loven, men bare halvparten så tydelig som i Guds rettferdige Sønns kors. Han som alltid har æret loven, han er den som loven tvinger til å lide mest. At han under hele sitt liv hadde hedret loven, syntes ikke å gjelde nå. Det så ikke ut til å hjelpe ham når han nå skulle svare for synderen. Det var ingen oppmyking av loven for hans vedkommende. Loven - ubarmhjertig, ubevegelig, hjelpeløs - fordrer av ham den dobbelte skyld. Først oppfyllelsen av alle dens forsknifer og siden utholdelse av dens straff, som om han ikke hadde oppfylt en eneste av dens bestemmelser, men hadde brutt dem alle.

Slik tolker Gud gjennom korset loven for oss og viser med guddommelig klarhet hva den er og hva den kan gjøre. Det var loven som dømte Guds Sønn. Det var loven som reiste korset og naglet syndebæreren fast til det. Det var loven som hjemsøkte ham og slo ham med sykdom. Det var loven som utgjøt hans uskyldige blod. Sannelig, blant alle de illustrasjoner og tolkninger som loven har fått i verdens historie, er det ingen lik denne.

Ved korset gjør Gud til intet alle forsøk på å forstyrre, forsvake, forvanske eller modifisere loven. Mennesket mener at den er for streng og for rå og at Kristus kom for å mildne den og gi oss en frelse som er grunnet på en mer moderat lov. Ved Kristi kors sier Gud: "Jeg tror ikke det. Se korset og min Sønn som henger på det. Han bærer lovens straff! Skulle jeg la ham gjøre dette om den hadde vært for streng? Var han for nøye med å vandre i lydighet? Led han for mye?" Ved korset protesterer Gud mot den forestilling at evangeliet bare er loven, mildnet og oppmyket for å passe til vår falne tilstand. Han proklamerer for oss et evangelium som er grunnlagt på en oppfylt, uformildnet og uforanderlig lov.

Les den guddommelige utleggelse av loven, slik den er gitt oss på korset, og lær deg å forstå hva synd og rettferdighet er! Da mennesket reiste korset, hånte det uten tvil både loven og synden, det forkastet Guds kjærlighet så vel som Guds lov. Mennesket var lik Kain, han som forkastet syndofferet og mente at han ikke behøvde det. Men Gud åpenbarte både syndens virkelighet og dens gru for oss. Ved korset fordømte Gud synden og viste hvor forskjellig han og mennesket bedømmer den. Det er intet som slik kan overbevise og sønderknuse synderen som synet av korset. Det er dette som fører mennesket ned i støvet, det framkaller sann omvendelse og sorg over synden etter Guds sinn, det som loven alene ikke kunne få til.

(fortsettes)

Korsets budskap, del 2

Her følger andre del i serien om korset:

Det avslører mennesket.

Ved korset bringer Gud fram i lyset det som finnes i et menneskes indre. I korset har mennesket talt ut. Her har det avslørt seg selv og avlagt en ubevisst bekjennelse av sin innstilling særlig med hensyn til Gud - til hans person, hans autoritet, hans karakter, hans lov og hans kjærlighet.

Skjønt "Guds besluttede råd og forutviten" (Ap. gj. 2, 23) var med i den forferdelige handlingen, så var det likevel mennesket som reiste korset og naglet Guds Sønn til det. Gud gav tillatelse til at de fikk gi utløp for hjertets følelser, og menneskene åpenbarte sitt hat mot Gud og mot hans Sønn som kom i menneskers lignelse. Med tanke på at døden på korset var den grusomste av alle dødsmåter, anså mennesket at det var mest passende for Gud å lide døden på det. På den måten er det naturlige hjertets fiendskap mot Gud blitt avslørt, og mennesket bekjenner ikke bare offentlig at det hater Gud, men beflitter seg også på å vise intensiteten i sitt hat. Det roser seg av sin skam og roper høylytt: "Korsfest! Korsfest!"

Korset viset således hva som bodde i mennesket. Det drog den religiøse masken bort fra ansiktet og blottet en sjel som fløt over av helvetes ondskap.

Du sier: "Jeg hater ikke Gud, jeg er kanskje likegyldig overfor ham, men jeg hater ham ikke." Hva betyr så korset? Kjærlighet, hat, likegyldighet -hva? Krever kjærligheten at den en elsker skal dø? Korsfester likegydigheten sitt objekt? Se på dine hender! Er de ikke røde av blod? Hvis blod er det? Guds egen Sønns blod! Nei, det var verken kjærlighet eller likegyldighet som utgjød dette blod. Det var hat som gjorde det, fiendskap fra det kjødelige sinn.

Du sier at jeg ikke har noen rett til å dømme deg.

Jeg dømmer deg ikke. Det er korset som dømmer deg, og jeg ber deg å dømme deg selv i dets lys. Det er korset som avslører dine hensikter og åpenbarer ditt hjertes tanker og råd. Å, hvilken avsløring! Mennesket hater Gud og hater mest når Gud elsker mest. Mennesket handlet som en djevel og stilte seg på djevelens side mot Gud.

"Hva har jeg å gjøre med korset, og hvilken rett har du til å identifisere meg med dem som foretok korsfestelsen?", spør du. "Det var Pilatus som gjorde det, Kaifas, jødene og romerne, men ikke jeg." Jo, du gjorde det. Du gjorde det gjennom dine representanter - den siviliserte romeren og den religiøse jøden, og før du går ut fra dem som korsfestet Jesus, skiller deg fra dem og protesterer mot denne handling, så er du skyldig i dette blod.

"Men hvordan skal jeg skille meg fra dem som korsfestet Kristus og protestere mot denne forbrytelse?"

Ved å tro på denne korsfestedes navn! All vantro er en godkjenning av forbrytelsen, en identifiserer seg selv med morderne. Tro er menneskets protest mot korsfestelsen. Når en tror, identifiserer en seg ikke bare med den korsfestedes venner og disipler, men også med den korsfestede selv.

Korset er således den offentlige deklarasjonen av menneskets hat mot Gud og av menneskets forkastelse av hans Sønn, samt menneskets åpne tilkjennegivende av sin tro, at en ikke trenger noen frelser. Om noen vil fornekte menneskehetens fordervelse og snakke om slektens naturlige godhet, så vil jeg spørre:

"Hva betyr korset? Hva åpenbarer og avslører det? Hat eller kjærlighet? Godt eller ondt?"

I denne forkastelse av Guds Sønn kan vi dessuten se hvor lavt mennesket vurderer ham. I tretti år var han blitt hånet og forkastet. Han ble solgt for tretti sølvpenger, og en røver ble foretrukket i hans sted, men ved korset ble det enda tydeligere hvorledes de vurderte ham. Her ser vi hvordan mennesket undervurderte hans person, hans liv, hans blod, hans ord, ja, hele hans oppdrag fra Faderen.

"Hva mener dere om Kristus?" var Guds spørsmål.

Mennesket svar var:

"Korset."

Er ikke dette like tydelig som det er forferdelig?

Akkurat som korset åpenbarer menneskets fordervelse, så åpenbarer det også dets dårskap. Menneskets fordømmelse av ham som eide Guds velbehag, viser dette. Da korset ble reist, viste dette seg i enda sterkere grad. Som om mennesket kunne gjøre Jahve til intet og befri jorden fra ham som hadde kommet for å gjøre hans vilje! Menneskets forsøk på å dra skam over herlighetens Herre ligner et barns anstrengelser for å lage flekker på solen eller fjerne den. Både selve reisningen av korset og menneskets forkastelse av det evangelium som skapes her åpenbarer dårskapen. Mennesket ser ingen visdom i dette, bare dårskap, og når en bare ser dårskap i korset, så er dette et avgjørende bevis på ens egen dårskap. Mennesket støter seg mot anstøtsstenen. Korsets budskap blir til forargelse og en dårskap.

Min venn, hva betyr dette kors for deg? Er det dårskap eller visdom? Ser du hva det åpenbarer om frelsens vei, den høyeste visdom så vel som den høyeste kraft og kjærlighet? Har korset fått avsløre hva som bor i ditt eget hjerte - mørke og ondskap? Har du godtatt dets framstilling av din karakter, og har du tatt imot det som frelse for den fortapte - forsoningstegnet mellom deg og Gud.

Korsets budskap, del 1

Vi blir aldri ferdig med korset. Det danner både utgangspunktet, fortsettelsen og fullendelsen for vårt liv med Gud. I en ny serie skal vi se nærmere på korsets betydning for en kristen. Artikkelserien er skrevet av Horatius Bonar (1808-1889), salme- og andaktsforfatter fra Skotland. Artikkelen sto første gang på trykk i norsk oversettelse i Bibelsk Tidsskrift nr 4/1973:

Døden på korset har alltid mer enn noen annen dødsmåte vært ansett som en skammelig død. Ilden, sverdet, øksen, stenen og giften har i tur og orden vært brukt av loven som henrettelsesmetode, men i mange tilfelle har det vært noe ærefullt forbundet med disse midler. Døden er ikke blitt betraktet som noe skammelig eller som en forbannelse når de er blitt benyttet. Men slik er det ikke med korset. Offeret på korset, som nakent og sønderbrutt og under angst er blitt naglet fast til det grove treet til massenes beskuelse, er alltid blitt betraktet som et eksempel på et vanæret og degradert menneske, en som en heller bør håne enn å synes synd på.

Det var slik både hos jøder og hedninger, det var noe ondt en forbandt med korset, intet godt, forbannelse, ikke velsignelse. I menneskenes tanker og symboler har korset stått der som det vanærende, det svake, det elendige. Gud hadde tillatt at denne forestilling skulle rotfeste seg overalt for at et skammens sted, lavere enn alle andre, skulle beredes for den store utstøtte fra mennesker og Gud, dømt uverdig til å dø innenfor den hellige bys porter.

Ikke før fire tusen år var gått begynte det å spørres at korset ikke var det menneskene trodde det var, stedet for forbannelse og skam, men i stedet et kraftens og ærens sted, livets og velsignelsens sted. Det var da den forbausede verden plutselig fikk høre følgende frimodige bekjennelse:

"Men det være langt fra meg å rose meg av noe annet enn Jesu Kristi kors."

Greker og romer, jøde og hedning, fyrste, prest, filosof, rabbiner, stoiker, epikureer, skyter, trell og fri, nord, sør, øst og vest så på hverandre med foraktelig utålmodighet. De var oppbrakte over frekkheten hos noen få jøder som på denne måte trosset den alminnelige opinion av både nasjoner og tidsaldre og gikk til angrep på jordens tros- og vantroslærer med dette korset som sitt eneste sverd. Med dette korset som sin eneste hammer slo de ned avgudene, og med dette kors som sin eneste brekkstang satte de seg fore å snu verden opp ned.

Fra denne dag ble korset en kraft på jorden. En kraft som gikk fram som lyset, lydløst og likevel uimotståelig. Det slo ned alle religioner, alle avguder og alle alter på samme måte. Det skånte verken overtro eller filosofi. Det smigret ikke presteskapet og bøyde seg heller ikke for statsmannskunst. Det tolererte ingen villfarelse og vegret seg likevel for å dra sverdet for sannheten. Det var en overmenneskelig kraft, en Guds kraft til frelse.

Denne kraften er der fremdeles. I sin hemmelighetsfullhet, sin taushet og sin innflytelse er den der. Korset er ikke blitt gammeldags. Korsets forkynnelse har ikke mistet sin kraft. Det er mennesker iblant oss som vil overbevise oss om at korset er for gammeldags og umoderne, at det er blitt tæret og ikke æret av tiden, at mengden ved Golgata bare stanset opp for å se på en vanlig martyrscene, at den tomme graven bare er en vanlig hebralsk grav, at framtidens og fortidens Knstus er svært forskjellige. Men dette får oss ikke til å vakle. Det bare fører oss til å omfavne korset enda mer inderlig og studere det enda mer dyptgående, ettersom det gir uttrykk for et evangelium som er både Guds visdom og Guds kraft.

Likevel er korset ikke uten hemmeligheter, eller om en vil uttrykke det menneskelig, uten gåter og motsigelser. Det opplyser, men det formørker også. Det klargjør, men likevel forvirrer det. Det skaper spørsmål, men likevel vegrer det seg for å besvare alle spørsmål som kommer opp. Det løser vanskeligheter, men det skaper slike også. Det åpner og det lukker. Når det åpner opp, så er det ingen som kan lukke til, og når det stenger, så er det ingen som kan åpne. Det er liv og død. Det er ære, men også vanære. Det er visdom og det er dårskap. Det er både vinning og tap, benådning og dom, styrke og svakhet, glede og sorg, kjærlighet og hat, medisin og gift, håp og fortvilelse. Det er lov og likevel frigjørelse fra lov. Det er Kristi ydmykelse, og likevel er det hans opphøyelse. Det er Satans seier og også Satans nederlag. Det er himmelens port, men også helvetes.

La oss se på korset som den guddommelige proklamasjon og fortolkningen av det som hører Gud til. Det er nøkkelen til hans karakter, hans ord, hans veier og hans hensikter. Det er ledetråden i labyrinten i verdens og menighetens historie.

(fortsettes)

Timen er kommet, del 2

Jeg fortsetter her artikkelen til fader Lev Gillet:

Dine armer er utstrekt. De åpner seg for å kalle menneskene til Deg. Men armene kan ikke favne dem. Naglene holder dem fast i denne bevegelsen som inviterer og omfavner. I taushet hvisker de til meg: 'Kom...'

Ditt hode er senket. Du bøyer det i en bevegelse som er tilslutning. Et ja. Du har tatt imot og fullbrakt Guds vilje, som er Din vilje så vel som Faderens og Helligåndens. Du bøyer hodet som et tegn på lydighet mot den kjærlighet som Treenigheten krever for menneskenes frelse. Men Ditt hode er også bøyd mot dem som er der nede, mot dem som står ved foten av Ditt kors. Mot dem som elsker Deg - og mot dem som har ropt: 'Korsfest Ham!' Mot dem som lidende sleper seg frem mot Deg og dem som søker Deg uten å vite det.

Nå har Du lukket Dine øyne. I en og samme indre visjon ser de Faderen og menneskene, og hele Ditt vesen løfter seg mot disse to objektene for Din kjærlighet.

Blodet væter Din panne, Dine hender, hele Ditt hudflettede legeme. Det renner langsomt - strømmer fra Din åpne side, som brast Ditt hjerte i stykker under Din kjærlighets vekt. Sannelig, kalken er utgydt til drikkoffer!

Tornekronen sårer Ditt hode. Dens torner er som menneskenes synder, som lagt side ved side er flettet sammen i en krans for å bli anbrakt på Ditt hode. All verdens synd er tvunnet in i den kransen. De israelske prestene rakte hendene ut og la syndene på offerdyrets hode. Slik har menneskehender anbrakt sine synders krans på den edleste delen av Ditt legeme, på Ditt hode.

Men rundt dette hodet ser jeg stråleglansen. I en glorie av gull ser jeg den smertefulle visjonens dype mening. Uten å se den ville jeg bare hatt et ufullkomment bilde av den korsfestede. For den korsfestede er på èn gang Frelser og Herre.

Jesus, foran Ditt kors tier jeg. Jeg har heller ikke flere tanker. Jeg betrakter Deg. Ved hvert åndedrett, hvert slag av mitt hjerte, ønsker jeg brennende at Ditt bilde må trenge stadig djupere inn i meg. Tred inn i meg, Du strålende korsfestede! Du som naglene fastgjorde til korset, vær Du naglet til mitt legeme og til min sjel, så jeg må bære Deg med overalt, Deg som jeg elsker.

Timen er kommet, del 1

Jeg gjengir her noe Lev Gillett har skrevet om Jesu soningsdød. Han har en enkelhet, samtidig en djubde som hjelper oss til å se hva Jesu soningsdød virkelig betyr:

Før sin lidelse løftet Jesus øynene opp mot himmelen og sa: 'Fader, timen er kommet.' Jesus har ventet på det tidspunktet som var fastsatt av Faderen. Nå er øyeblikket inne. Oppfyllelse av den guddommelige vilje krever underkastelse når tiden er inne. Enhver utsettelse eller for tidlig oppfyllelse er utelukket.

Da en engel viser seg for Jesus i Getsemane for å styrke Ham i Hans dødsangst, dreier det seg ikke om å skåne Frelseren for å tømme kalken. Engelen styrker Jesus for at Han skal få kraft til å ta kalken. Da Jesus nevner sitt navn, viker soldatene tilbake og faller til jorden. Deres fall viser klart at Jesus er den sterkeste og det er Hans frie valg å ofre seg selv.

I lidelsen etterlyser vi forgjeves den strenghet Jesus viste mot fariseerne og de skriftlærde, mot ormeyngelen og likedan ordet om 'lammets vrede'. Jo mere Jesus lider, desto mildere og mer barmhjertig viser Han seg. Min Frelser, Du elsker ikke menneskene mindre når du lider på grunn av dem enn før du led. Midt under min synd - samtidig som Du hater denne synd - er Din kjærlighet til meg størst og mest smertelig.

I sin lidelse begynte Jesus 'å bedrøves og engstes'. Hans menneskelige natur har erfart alle de angrepene og rystelsene som vi er så sårbare overfor. Allikevel forblir Hans guddommelige natur fast forankret i den fullkomne fred. Her møter vi den guddommelige fred i en menneskesjel som er 'bedrøvet til døden'.

Kirkemøtenes eldgamle lære om Kristi to naturer, forskjellige uten adskillelse og forenet i en og samme person uten sammenblanding - er ingen strid om ord, ingen spissformuleringer. Bare ved deres hjelp er det mulig for oss å fatte at i Jesus består Gdu og menneske hver i egen integritet og dog sammenfattet i en helhet. Uvær kan ryste et fjell i dets grunnvoller, mens toppen stadig ligger badet i et strålende lys.

'Ingen har større kjærlighet enn den som gir livet for sine venner'. Denne setningen gir oss den fullstendige og djupeste forklaringen på Frelserens lidelse. Den største kjærligheten er uten grenser. Den krever selvhengivelse inntil døden. Golgata dreier seg ikke om rettferdighetens krav og betingelser, men om kjærlighetens.

Herre, jeg står ved forten av ditt kors sammen med din mor Maria og den disippelen du elsket og med de kvinnene som forble trofaste mot Deg. Jeg våger å løfte mine øyne opp mot Deg og dette blikket på Ditt offer lærer meg hva jeg ikke maktet å gripe selv i Evangeliets ord. Dine føtter er naglet til trestykket. Ditt kors er vinpressen hvor den sanne vin presses ut. Du har ingen mulighet til å komme vekk. Her er stedet hvor Du har satt meg stevne. Her venter Du meg. Fastnaglet til korset finner Du Deg tålmodig i å vente. Kanskje kommer jeg ikke, men Du - Du er der - Du forblir der hvor Du lot deg anbringe.

(fortsettes)

En vidunderlig påskesalme fra meg til deg

Dette er en av de mest fantastiske påskesalmene jeg vet om. Den er også så vakkert sunget. Vær oppmerksom på at sangen ikke starter med det samme du klikker på bildet, men den kommer! Påsken er også en tid for å finne frem den store salmeskatten som vår 2000 årige historie har gitt oss. Foruten denne betyr "Salige stund uten like" og "Påskemorgen slukker sorgen," veldig mye for meg. Oppstandelsen feirer vi jo hver dag, men det er likevel noe helt eget med denne tiden av kirkeåret, hvor vi kan fordype oss i påskemysteriet.

Kristus og min synd

I min daglige lesning har jeg lest fader Lev Gillet (bildet) sine meditasjoner over Jesus. Fader Lev Gillet er kjent under pseudonymet: "En munk fra Østkirken". Ble så grepet av dette:

"Jesus sier til apostelene at en av dem vil forråde Ham. De trekker ikke Hans ord i tvil, de utbryter ikke: 'Herrem det er umulig!' Derimot blir de forstemte og spør, den ene etter den andre: 'Er det meg?'

Erfaringene om mine egne synder bør gjøre meg meget ydmyk. Jeg tør aldri utelukke muligheten for nye synder. Med frykt og beven må jeg spørre: 'Kommer jeg til å forråde deg en gang til? Blir jeg den neste forræderen?'

'Hva gir dere meg? Og jeg vil utlevere Ham til dere.' Judas' spørsmål til prestene er mitt spørsmål til Satan: 'Hvilke gleder gir du meg? Hvis du gir meg det eller det, vil jeg utlevere Ham til deg?' Kanskje ser jeg ned mens jeg hvisker frem denne overtalelsen, kanskje vasker jeg mine hender. Det skjer dog ikke uten at jeg innerst inne merker nålestikket. Og likevel forråder jeg Ham.

Arme sjel, du vil meg og samtidig vil du forråde meg. Fordi det er noe annet du vil enn meg. Du kan i sannhet ikke ville meg hvis ikke jeg alene er den du vil.

'Og han overga Jesus til deres vilje.' Disse ordene fra Evangeliet om Pilatus tar sikte på meg, hver gang jeg for min del samvirker med Fristeren eller gir anledning til min nestes synd.

'Forråder du Menneskesønnen med et kyss?' Judaskysset i meg er hver bønn jeg våger å be uten først å ha jaget bort ethvert behag i det onde.

'Også denne var med Ham... også du er en av dem.' Tanken martrer meg. Den gjennomborer mitt hjerte fordi jeg selv i min synd ikke kan glemme den tiden da jeg som Peter fulgte Jesus.

Min Frelser, gjennom mine synder og min hemmelige så baner Du deg vei inn i meg, Du er nærværende i min synd. Når jeg synder, er du stadig til stede i meg, stille og taus. Selve Ditt nærvær fordømmer det jeg gjør. Men samtidig forstår Du meg og min synd i en langt dypere forstand enn jeg selv makter det. For Du er meg nærmere enn jeg er meg selv. Du dømmer meg ikke som en fremmed. Du gjør Deg lik med den som står foran Deg, med synderen. Og dog er Du i samme øyeblikk det stikk motsatte av det jeg er. Du omslutter meg med Ditt nærvær og med en ufatteloig barmhjertighet.

Herre, det er denne nærheten og denne barmhjertigheten som bevirker at et skrik av angst og avsky alltid kan bryte fram i meg i syndens øyeblikk. Det er den som midt i den syndige handlingen som jeg ikke har sjelsstyrke til å avbryte, få ropet til å hevde seg - påkallelsen av ditt navn 'Jesus!'

Min Frelser, at Du er nærværende i min synd, er en stor nåde. Din hånd er strukket ut for å holde meg tilbake fra avgrunnen. Men hvis jeg så viser tilbake den ytterste nåde som gir meg til kjenne midt i synden, hva skal det da bli av meg?

Du uttaler ikke noen bestemt kjennelse. Selve Din person er dommen som felles over meg. Men Din person er samtidig nådeproklamasjon og nådeshandling. Det ville ikke være et nådens ord om det ikke var et dommens ord.

Hvor skyldbetynget mitt liv enn måtte være, i fortid som i nutid, det hører dog til nådens orden, innenfor de grensene som Gud har satt for hver enkelt menneskeskjebnes tilknytning til Hans nådesplan. Mine synder - mine 'dissonanser' kunne jeg kalle dem - er alltid deler av nådens altomfattende symfoni. Denne tanken rettferdiggjør ikke dissonansen som sådan, for i et gitt øyeblikk vil den kunne sette seg opp mot nåden - og det er døden. Men så lenge både min anger og Din tilgivelse kan komme inn, så lenge står motstanden, dissonansen, dvs synden, potensielt i nådens orden. For dette være du velsignet, Herre.

Fordømmelsen så vel som utvelgelsen skjer i Kristus. Forenet med Ham mottas jeg for Hans skyld og i Ham. Men som sydner blir jeg fordømt i Kristus, for Han som ikke kjente til synd, er blitt gjort til synd for oss. På Golgata fant det sted en stor utveksling mellom synderen og Hans Gud. Jeg synder - Jesus dør. Synden ble lukket inn i Hans hjerte, og Gudmennesket selv blir den forkastede, den fordømte. For den troendes fromhet er det stadig meget å utforske i dette mysterium, så langt som Guds mysterium i det hele tatt lar seg utforske. Jeg vil tale med Deg om det, Herre.

Jesu bønn og lengsel etter enhet, del 2

Ordene fra apostelen Paulus i Efeserbrevet rinner meg i hu når jeg leser de innledende ordene i Jesu yppersteprestlige bønn: "Alt la han under hans føtter." (Ef 1,22) Her i Johannes 17, sier Jesus:

"likesom du har gitt ham makt over alt kjød..."

Etter Jesu død, oppstandelse og himmelfart er Kristus Allherskeren. Han er den hvis kne alle en dag må bøyes.

Om denne bønnen som Jesus ber, skriver biskop Bo Giertz:

"Det er en samtale med Gud der Sønnen løfter frem sine ønsker, tanker, behov og minner innfor sin Far. Iblant formes de til en direkte bønn, iblant legges de bare frem. De blir gjennomlyst ab Guds vilje, og Jesus ser hva som er Faderens mening." (Bo Giertz: Forklaringer til Det Nye Testamente. Lunde forlag 2004. Bind II, side 112)

Og her ved innledningen løfter Han frem at Sønnen skal herliggjøres, for at Sønnen kan herliggjøre Faderen. Det er underlig dette: Å herliggjøre eller å opphøye betyr jo vanligvis at man gir noen berømmelse eller lovord. For Jesus betyr det noe helt annet. Det betyr døden på korset. Ved å gi sitt liv, åpenbarer Han Guds kjærlighet til menneskene, og dermed får Gud ære. Gud får også ære ved Jesu totale lydighet og overgivelse.

Korset ble til Jesu ære, for aldri var Han vel mer majestetisk enn ved sin død på Golgata kors. Korset ble til Jesu ære fordi det var fullendelsen av Jesu gjerning på jord.

Korset var en fornedrelse, ja det var en dypeste fornedrelse av alle, men - fornedrelsen varte bare en kort, men dog så smertefull periode. Den var forspillet til opphøyelsen, som er herliggjørelsen.

I denne sammenhengen kommer jeg til å tenke på ordene fra Joh 12,32:

"Når jeg blir opphøyet fra jorden, skal jeg dra alle til meg."

For herliggjørelsen står også i frelsens lys:

"Far, timen er kommet. Herliggjør din Sønn, for at din Sønn kan herliggjøre deg, likesom du har gitt ham makt over alt kjød, FOR AT HAN KAN GI EVIG LIV TIL ALLE DEM DU HAR GITT HAM." (Joh 17,1-2)