Å tjene Herren selv, del 5

Her er femte og siste del av artikkelen til Watchman Nee. Den er oversatt av Bjørn Olav Hansen (c)

Jeg elsker å lese om profetene og lærerne i menigheten i Antiokia: "Da de tjente Herren og fastet, sa Den Hellige Ånd: Skill ut for meg Barnabas og Sau1us for det arbeidet jeg har kalt dem til" (Apg 13:2) . Vi ser der at Den Hellige Ånd gir menneskene oppdrag til arbeidet mens de tjener Herren. Med mindre tjeneste for Herren er det som styrer oss, vil arbeidet være i forvirring.

Gud vil ikke ha frivillige for sitt arbeid; Han vil ha vernepliktige. Han vil ikke la deg forkynne evangeliet bare fordi du vil. Herrens verk lider alvorlig skade i dag på grunn av frivillige; det mangler de som kan si som han gjorde: "Han som sendte meg..."

Brødre og søstre, Guds verk er Guds eget verk, og ikke arbeid som du kan ta opp etter din fornøyelse. Verken kirker, misjonssamfunn eller evangeliske grupper kan sende mennesker til å arbeide for Gud. Myndigheten til å gi mennesker i oppdrag er ikke i hendene på mennesker, men utelukkende i Guds Ånds hender.

Å tjene Herren betyr ikke at vi tjener  mennesker, men det betyr at all tjeneste til mennesker har tjeneste for Herren som grunnlag. Lukas 17:7-10 forteller oss tydelig hva Herren er ute etter. Dette er to typer arbeid som det refereres til her: å pløye åkeren og stelle flokken. Begge er svært viktige yrker, men Herren sier at når en tjener kommer tilbake fra slikt arbeid, forventes det at han sørger for sin herres tilfredsstillelse før han setter seg ned for å nyte sin egen mat.

Når vi har kommet tilbake fra vårt slit i felten, er vi tilbøyelige til å være selvtilfredse over det arbeidet vi har utført. Men Herren vil si: "Bind om deg og gi meg å ete." Han krever tjeneste for seg selv. Vi kan ha arbeidet i et vidt felt og tatt vare på mange sauer, men alt vårt strev i marken og blant flokken fritar oss ikke fra tjeneste til Herrens egen personlige tilfredsstillelse. Det er vår øverste oppgave.

Hva er du egentlig ute etter? Er det bare arbeid i felten, å forkynne evangeliet til de ufrelste? Er det bare å passe flokken, ta vare på behovene til de frelste? Eller ser vi til at Herren kan spise til sin fulle tilfredsstillelse og drikke til hans tørst er slukket? Det er riktignok nødvendig for oss også å spise og drikke, men det kan ikke skje før Herren er mett. Vi må også ha vår glede, men det kan aldri bli før hans glede først er fullført.

La oss spørre oss selv: Tjener vårt arbeid til vår tilfredshet eller til Herrens? Jeg frykter at når vi har arbeidet for Herren, blir vi ofte grundig tilfredsstilt før han er fornøyd. Vi er ofte ganske fornøyd med arbeidet vårt når han ikke har funnet noen glede i det. Salige er de som kan skille mellom tjeneste for syndere og de hellige, og tjeneste for Ham. Slik dømmekraft er ikke lett å tilegne seg. Ofte er det bare ved mye drastisk handel at vi lærer forskjellen mellom tjeneste for Herren selv og tjeneste for huset.

La oss søke Guds nåde så han kan åpenbare for oss hva det egentlig vil si å tjene ham!

 

Å tjene Herren selv, del 4

 Her er fjerde del av artikkelen til Watchman Nee, oversatt til  norsk av Bjørn Olav Hansen (c)

Når Guds velsignelse holdes tilbake, blir kjødelig innsats nødvendig, og det forårsaker svette. Alt arbeid som frembringer svette er definitivt forbudt for dem som tjener Herren. Men i dag, for en energibruk det er i arbeid for Ham! Få kristne kan gjøre noe arbeid i dag uten å svette over det. Arbeidet deres innebærer å planlegge og planlegge, formane og oppfordre, og veldig mye å løpe rundt. Det kan ikke gjøres uten en stor del av kjødelig iver.

I dag, hvis det ikke er svette, er det ikke noe arbeid. Før arbeidet for Gud kan påbegynnes, er det mye hastverk frem og tilbake, knytte mange kontakter, ha konsultasjoner og diskusjoner, og til slutt få godkjenning fra forskjellige mennesker før man går videre. Når det gjelder å vente stille i Guds nærhet og søke hans instruksjoner, er det uaktuelt.

Men i åndelig arbeid er den eneste faktoren som må tas i betraktning Gud. Han er den ene

Person å ta kontakt med. Det er den dyrebare verdien av åndelig arbeid som er virkelig åndelig - det er knyttet til Herren Selv. I forhold til Ham er det arbeid å gjøre, men det er arbeid som ikke gir svette.

Hvis vi må reklamere for vår tjeneste og bruke stor innsats for å fremme den, så er det åpenbart at den ikke springer ut av bønn i Guds nærhet. Hvis du virkelig arbeider i Guds nærhet, vil mennesker reagere når du kommer inn i deres nærhet. Du trenger ikke å bruke uendelige midler for å hjelpe dem. Åndelig arbeid er Guds verk, og når Gud arbeider, trenger ikke mennesket å bruke så mye krefter at det svetter over det.

La oss i fullstendig ærlighet granske oss selv for Gud i dag. La oss spørre ham: "Tjener jeg deg, eller tjener jeg bare arbeidet? Er min tjeneste virkelig for deg Herre, eller er det bare tjeneste for ditt hus?" Hvis du øser av svette hele tiden, er det trygt å konkludere med at det er huset du tjener, ikke Herren. Hvis all din travelhet er knyttet til menneskelig nød, vet du kanskje at du tjener mennesker, ikke Gud. Jeg forakter ikke arbeidet med å slakte ofre ved alteret. Det er arbeid for Gud og noen må gjøre det - men Gud vil ha noe utover det. Sadoks sønner

Gud kan ikke sikre alle for tjeneste for seg selv, for mange av hans egne er motvillige til å forlate spenningen og spenningen ved den ytre forgården. De er opptatt av å tjene folket. Men hva med oss? Å, at vi i dag kan si til Herren: "Jeg er villig til å forlate ting, jeg er villig til å forlate arbeidet, jeg er villig til å forlate den ytre forgård og tjene deg i den indre helligdom."

Da Gud ikke kunne finne noen måte å bringe alle levittene til tjenestestedet for seg selv, valgte han sønnene til Sadok blant dem til denne spesielle tjenesten. Hvorfor valgte han ut sønnene til Sadok? For da Israels barn gikk på villspor, skjønte de at den ytre forgården var blitt uopprettelig ødelagt, så de søkte ikke å bevare den. I stedet gjorde de det til sin sak å bevare helligheten til det hellige.

Brødre og søstre, orker dere å la den ytre strukturen gå, eller må dere fortsette å sette opp et stillas for å bevare det? Det er det hellige sted som Gud er ute etter å bevare - et sted som er helt adskilt for ham. Jeg ber deg innfor Gud om å høre hans kall til den ytre gårds skyld og hengi deg til hans tjeneste i det hellige sted.

fortsettes

Å tjene Herren selv, del 3

Her er tredje delen av artikkelen skrevet av Watchman Nee (bildet)). Artikkelen er oversatt til norsk av Bjørn Olav Hansen (c)

Det er bare to typer synd foran Gud. Den ene er synden ved å nekte å adlyde når Han gir ordre. Den andre er synden ved å gå videre når Herren ikke har gitt ordre. Den ene er opprør; den andre er formodning. Den ene gjør ikke det Herren har krevd; den andre gjør det Herren ikke har krevd. Å lære å stå foran Herren handler om synden ved å gjøre det Herren ikke har befalt. Brødre og søstre, hvor mye av arbeidet dere har gjort har vært basert på Herrens klare befaling? Hvor mye har du gjort på grunn av hans direkte instruksjoner? Og hvor mye har du gjort bare fordi det du gjorde var en god ting å gjøre? La meg fortelle deg at ingenting skader Herrens interesser så mye som en "god ting". "Gode ting" er den største hindring for gjennomføringen av hans vilje. I det øyeblikket vi står overfor noe ondt eller urent, anerkjenner vi det umiddelbart som noe en kristen burde unngå, og av den grunn er ting som er positivt onde nesten ikke en trussel mot Herrens hensikt som gode ting.

Du tenker: Denne tingen ville ikke være galt, eller den tingen er det aller beste som kan gjøres, så du går videre og tar handling uten å stoppe for å spørre om det er Guds vilje. Vi som er hans barn vet alle at vi ikke bør gjøre noe ondt, men vi tenker at hvis bare vår samvittighet ikke forbyr en ting, eller hvis en ting anbefaler oss som positivt godt, er det grunn nok til å gå videre og gjør det.

'Det du tenker på å gjøre kan være veldig bra, men står du foran Herren og venter på hans befaling om det? "De skal stå foran meg" innebærer å stanse i hans nærvær og nekte å bevege seg før han gir sine ordre. Det er hva tjeneste for Herren betyr.

I ytre gård er det menneskelig nød som styrer. Bare la noen komme med for å ofre en okse eller en sau, så er det arbeid for deg. Men på det helligste steddet er fullstendig ensomhet. Ikke en sjel kommer inn. Ingen bror eller søster styrer oss her, og heller ikke noen komité bestemmer våre saker. I det helligste er det bare én autoritet - Herrens autoritet. Hvis Han utpeker meg en oppgave I, gjør det; hvis han ikke utpeker meg noen oppgave, gjør jeg ingen.

Men noe kreves av oss når vi står foran Herren og tjener ham. Vi er pålagt å tilby ham «fettet og blodet». Blodet svarer på kravene til Hans hellighet og rettferdighet; fettet oppfyller kravene til Hans herlighet. Blodet tar for seg spørsmålet om vår synd; fettet omhandler spørsmålet om hans tilfredshet. Blodet fjerner alt som tilhører den gamle skapningen; fettet bringer inn det nye.

Men en slik tjeneste er begrenset til et bestemt sted: "De skal gå inn i min helligdom, og de skal nærme seg mitt bord for å tjene meg, og de skal ta vare på min vare" (Esekiel 44:16). Tjeneste som er "for meg" er i den indre helligdommen, på det skjulte stedet, ikke i den ytre forgården, utsatt for offentlig syn. Folk tror kanskje at vi ikke gjør noe, men tjenesten for Gud i det hellige overgår langt tjenesten til menneskene i den ytre forgården.

Det samme avsnittet forteller oss hvordan de må kle seg som vil tjene Herren:

De skal være kledd i linklær; og ingen ull skal komme over dem mens de gjør tjeneste i portene til den indre forgård og innenfor. De skal ha linhetter på hodet, og de skal ha linbukser på lendene (Esekiel 44:18).

De som tjener Herren, må ikke ha ull på seg. Hvorfor ikke? Årsaken er gitt:

"De skal ikke kle seg i noe som forårsaker svette" (vers 18 NKJV). Ingen arbeid chat produserer svette er akseptabelt for Herren. Men hva betyr "svette"?

Vi vet alle at den første anledningen da svette nevnes var da Adam ble drevet fra Edens hage. Etter at Adam hadde syndet, uttalte Gud denne setningen over ham: "Forbannet er jorden for din skyld; med strev skal du ete av den alle ditt livs dager ... i ditt ansikts svette skal du ete brød" (1. Mosebok 3) :19-19). Det er klart at svette er en betingelse for forbannelsen. Fordi forbannelsen hvilte på bakken, sluttet den å gi sin frukt uten menneskets anstrengelse, og en slik anstrengelse ga svette.

fortsettes

Å tjene Herren selv, del 2

 Jeg har en kjær venn som nå er hos Herren. En dag, etter at vi hadde en tid med bønn sammen, leste vi dette skriftstedet i Esekiel (44:9-26, 28, 31). Hun var veldig mye eldre enn meg, og hun sa til meg: "Min unge bror, det var tjue år siden jeg først studerte dette skriftstedet."

"Hvordan reagerte du på det?" spurte jeg.

Hun svarte: "Så snart jeg hadde lest den ferdig, lukket jeg Bibelen min, og knelte ned for Herren og ba: 'Herre, gjør meg til en som skal tjene deg, ikke for templet." Ber vi også den bønnen?

Men hva mener vi egentlig når vi snakker om å tjene Gud eller tjene tempelet? Her er hva Ordet sier:

Men prestene, levittene, Sadoks sønner, som tok vare på min helligdom, da Israels barn gikk vill fra meg, de skal komme nær til meg for å gjøre tjeneste for mig. og de skal stå foran meg for å ofre meg fettet og blodet, sier Herren Gud (Esekiel 44:15).

Betingelsene som er grunnleggende for all tjeneste som virkelig kan kalles tjeneste for Herren, er å nærme seg Ham og stå foran ham. Men hvor vanskelig vi ofte synes det er å trekke oss inn i hans nærhet! Vi krymper bort fra ensomheten, og selv når vi løsner oss fysisk, fortsetter tankene våre å vandre omkring. Mange av oss kan ha glede av å jobbe blant mennesker, men hvor mange av oss kan nærme oss (Gud i Det Aller Helligste? Likevel er det bare når vi nærmer oss Ham at vi kan tjene Ham.

Å komme inn i Guds nærhet og knele for ham i en time krever all den styrke vi har. Vi må trenge oss på! Men alle som tjener Herren vet hvor dyrebare slike tider er, det søte det er å våkne ved midnatt og tilbringe en time i bønn, eller å våkne veldig tidlig om morgenen og stå opp for en times bønn før nattens siste søvn.

Med mindre vi virkelig vet hva det er å nærme oss Gud, kan vi ikke vite hva det er å tjene ham. Det er umulig å stå langt unna og fortsatt tjene Ham. Vi kan ikke tjene ham på avstand. Det er bare ett sted hvor tjeneste for Ham er mulig, og det er i det hellige. I den ytre forgården nærmer du deg folket; i det hellige nærmer du deg Herren.

Skriftavsnittet vi har sitert understreker ikke bare vårt behov for å nærme oss Gud; det taler også om å stå foran ham for å tjene. I dag ønsker vi alltid å gå videre; vi kan ikke stå stille. Det er så mange ting som krever vår oppmerksomhet at vi hele tiden er på farten. Vi kan ikke stoppe et øyeblikk.

Men en åndelig person vet å stå stille. Han kan stå foran Gud til Gud gjør sin vilje kjent. Han kan stå og vente på ordre. Dette må dere som er ledere vurdere spesielt. Kan du bli overtalt til å stoppe og ikke bevege deg på en liten stund? Det er det som refereres til her: «stå og tjene meg». Mener du ikke at en tjener bør avvente sin herres ordre før han søker å tjene ham? Formodningens synd.

fortsettes

Å tjene Herren selv. del 1

 Det jeg nå er i ferd med å dele er noe av det viktigste jeg har delt på lenge. Derfor håper jeg mange vil lese det. Når jeg for flere år siden leste det første gangen berørte det meg sterkt. Innholdet forandret livet mitt og tjenesten min. Så mistet jeg denne artikkelen, skrevet av den kinesiske husmenighetslederen Watchman Nee (sjeldent bilde av ham), og jeg var fortvilet. Da ba jeg til Gud, og her om dagen sendte plutselig en venn av meg artikkelen til meg uten å vite at jeg lette etter den. Artikkelen har jeg oversatt til norsk, men den er såpass lang at jeg har valgt å forkorte den. Jeg har også delt den opp i mindre stykker, og den vil bli publisert etter hvert som jeg oversetter: 

La oss innledningsvis merke seg at det er liten åpenbar forskjell mellom tjeneste for Herrens hus og tjeneste for Herren selv. Mange av dere gjør deres ytterste for å hjelpe deres brødre, og dere arbeider for å redde syndere og administrere menighetens saker. Men la meg spørre deg: Har du søkt å møte behovet rundt deg, eller har du søkt å tjene Herren? Er det dine medmennesker du har i sikte, eller er det Ham?

La oss være helt ærlige. Arbeid for Herren har utvilsomt sine attraksjoner for kjødet. Du kan bli begeistret når folkemengder samles for å høre deg forkynne, og når mange sjeler blir frelst. Hvis du må holde deg hjemme, opptatt fra morgen til kveld med hverdagslige saker, så tenker du: Hvor meningsløst livet er! Så storartet det ville vært hvis jeg kunne gå ut og tjene Herren! Hvis jeg bare var fri til å gå rundt og tjene! Men det er ikke åndelighet. Det er bare et spørsmål om naturlig preferanse. Å, hvis bare vi kunne se at mye av arbeidet som gjøres for Gud ikke egentlig er tjeneste i det hele tatt! Han har selv fortalt oss at det var en klasse levitter som tjente i templet, og likevel tjente de ham ikke; de tjente bare huset. Men tjeneste for Herren og tjeneste for huset virker så like at det ofte er vanskelig å skille mellom de to.

Hvis en israelitt kom til templet og ønsket å tilbe Gud, ville disse levittene komme ham til hjelp og hjelpe ham med å ofre sitt takkoffer og sitt brennoffer. De ville hjelpe ham med å dra offeret til alteret, og de ville drepe det. Det var helt sikkert et stort arbeid å være engasjert i, gjenvinne syndere og lede troende nærmere Herren! Og Gud tok hensyn til tjenesten til de levittene som hjalp menneskene med å bringe sine takkoffer og brennoffer til alteret. Likevel sa han at det ikke var tjeneste for ham selv.

Brødre og søstre, det er en tung byrde på hjertet mitt at dere kan innse hva Gud er ute etter. Han vil ha prester som vil tjene ham. "De skal nærme seg meg for å tjene meg, og de skal stå foran meg for å ofre meg fettet og blodet. De skal tjene meg" (Esekiel 44:15).

Det jeg frykter mest er at mange av dere vil gå ut og vinne syndere for Herren og bygge opp troende, uten å tjene Herren selv. Mye såkalt tjeneste for ham er ganske enkelt å følge våre naturlige tilbøyeligheter. Vi har så aktive disposisjoner at vi ikke orker å være hjemme, så vi løper rundt for vår egen avlastning. Vi kan se ut til å tjene syndere, eller tjene troende, men hele tiden tjener vi vårt eget kjød.

fortsettes

Renhjertet glede

 Når du har utført en tjeneste for Guds rike og lykkes bra med den, kan du reagere på tre ulike måter:

Du kan bli fornøyd med deg selv og sole deg i din egen fortreffelighet. Du kan pleie ditt hovmot med tanket på hvordan du skal få ære og berømmelse, kanskje både av Gud og mennesker. Slik setter du deg fast i egenkjærlighet og kommer ikke nærmere Gud, selv om du har utført storslagne ting for ham. 

En annen mulighet er at du takker Gud for at han har gitt deg framgang, for at du ikke mislykkes, og for at alt har gått slik du ønsket og planla. Du takker ham for at han har gjort deg litt større og bedre.

Men du kan også takke ham for at han er blitt mer kjent, for at mennesker har fått oppdage Jesus og åpne seg for hans kjærlighet, for at verden er blitt mer mottakelig for Gud.

Den første måten å reagere på er helt opplagt ikke bra. Den andre måten viser at det fremdeles er ditt lille ego som står i sentrum. Du takker for at Gud har hjulpet nettopp deg. Ville du ha vært glad og takknemlig på samme vis hvis noen andre hadde hatt framgang i stedet for deg?

Den tredje måten å reagere på er en glede for Guds egen skyld. Din takknemlighet er fri for egenkjærlighet. Du er like glad om en annen utfører din tjeneste og kanskje gjør det bedre enn du. I en slik renhjertet glede o takknemlighet blir du befridd fra dine egne trange grenser. Da møter du virkelig Gud. 

- Wilfrid Stinissen: I Guds tid, Verbum 1994, side 278 

Hvorfor vi taler - om den profetiske tjenesten

 Jeg studerer profetenes liv. Jeg vil vite hva de gikk gjennom da de ble kalt til å levere et utfordrende ord til Guds folk. Dette er territoriet der en profetisk gave frigjøres og enten aksepteres eller avvises. Ydmykhet må ta styringen av vår vilje hvis dette er vårt kall, ellers vil vi ikke snakke med Guds hjerte og kjærlighet.

Når et vanskelig ord skal deles av en Guds profet, kan de oppleve en tid med isolasjon før de får beskjed om å snakke. Livet til Esekiel er et eksempel på denne isolasjonen. «Ånden løftet meg og tok meg bort. Jeg gikk i bitterhet og uro, men Herrens grep om meg var sterkt. Så kom jeg til kolonien med eksil-Judea i Tel-Abib, ved siden av Kebar-elven. Jeg ble overveldet og satt blant dem i syv dager» (Esekiel 3:14-15). Esekiel satt blant dem i stillhet. Herren ville at Esekiel skulle føle hvordan livet i opprør mot Gud føltes før han åpnet munnen og talte i Herrens navn.

Gud bestemmer varigheten av profetisk isolasjon. «Etter sju dager ga Herren meg et budskap» (vers 16). Isolasjon og dens tiltenkte hensikt er der en profet venter på å høre budskapet Herren vil at de skal levere. En tid med isolasjon og spekteret av følelser vi vil oppleve i den isolasjonen forbereder oss til å høre Herrens ord. Den avslører en hensikt med både typen melding og tidspunktet for leveringen.

På slutten av en uke med stillhet talte Herren til slutt til Esekiel: «Menneskesønn, jeg har satt deg til vekter for Israel. Hver gang du mottar en melding fra meg, advar folket umiddelbart” (vers 17).

  Det er en personlig konsekvens for de som trenger å høre Herrens ord og for profeten som har hørt ordet, men velger å tie av frykt. «Men hvis du unnlater å levere advarselen, vil de dø i sine synder. Og jeg vil holde deg ansvarlig for deres død” (vers 18). Hver synd Gud ønsker å rette opp har en konsekvens, både for den som hører og for profeten. Et profetisk budskap vil levere disse konsekvensene til tilhørerne, unyansert. Dette er aldri et gledelig øyeblikk for en profet hvis deres hjerte er på linje med Gud. Det er rå lydighet.

Vi er på nippet til en overflod av profetiske advarsler som vil bli gitt ut til Kirken. Denne Herren klargjør og omorganiserer sitt folk for å tilpasse seg oppdraget han har for dem når vi går inn i det nye året. Noen av dere vil bli kalt, i kjærlighet, til å tale Guds sannhet til sitt folk. Hvis dette er oppdraget ditt, utfør oppdraget med stor ydmykhet og rask lydighet. Det er mye som står på spill.

​- Garris Elkins/Oversatt til norsk av Bjørn Olav Hansen

Tro mot kallet og tjenesten

Det ble sterkt for meg personlig når Joseph Simon nummer to fra høyre, med mikrofonen i hånden) hilste sin sønn med ordene fra 2.Tim 4,1-5: "Jeg vitner for Gud og Kristus Jesus, som skal dømme levende og døde, og ved hans komme og hans rike: Forkynn Ordet! Vær rede i tide og utide. Overbevis, irettesett og trøst, med all tålmodighet og lære. For det skal komme en tid da de ikke skal tåle den sunne lære, men etter sine egne lyster skal de ta seg lærere i mengdevis, etter som det klør i øret på dem. De skal vende øret bort fra sannheten og vende seg til eventyr. Men vær du edru i alle ting. Lid ondt, gjør en evangelists gjerning, fullfør din tjeneste."

Sterkt og gripende på to måter: først og fremst fordi det var en far, som ga ordene videre til sin sønn. I Paulus' tilfelle var det en ånelig far som gav stafettpinnen videre til in åndelige sønn, i Josephs tilfelle er David en av hans sønner. Familien er ungarsk, men Joseph har sammen med resten av familien bodd i Romania hvor han har vært pastor for Europas største ungarsktalende baptistmenighet.

Men sterkt også fordi de samme ordene ble lest da jeg selv ble ordinert til pastortjeneste i Det norske baptistsamfunn Langesund i 1996. 

Det er med stort alvor jeg holder fast ved ordinasjonsløftet mitt. Innfor Gud og i nærvær av  den gudstjenestefeirende forsamling svarte jeg ja på å forkynne Guds ord, og være tro til livets slutt. Det akter jeg å holde. For meg i min alder handleer det nå om å fullføre min tjeneste.

Ved pastorordinasjoner og pastorinnsettelse er det mest vanlig å begynne å lese fra vers to: "Forkynn Ordet!..." Men da går vi glipp av noe vesentlig, nemlig den sammenhengen apostelen Paulus setter disse ordene inn i: eskatologien!

Vi avlegger løftet innfor Gud og Kristus, som skal dømme levende og døde - og som kommer igjen! Det er ikke mennesker jeg en dag skal svare for, men Gud. Da hjelper det lite å være mennesker til lags. For meg personlig eer dette bare blitt mer og mer alvorlig, også sett i lys av Jesu snarlige gjenkomst. Må jeg finnes tro mot Guds ord og forkynn i tråd med Guds ord når Han kommer igjen, og ikke å ha stridd troens gode strid forgjeves.

Når tjenesten blir en avgud

 Jeg kan få litt pepper for dette, men noen trenger å høre det:

Tjenesten er IKKE målet. Jeg skal bare kalle det som det er et øyeblikk. Hvis "Ministry" har blitt målet ditt, har du erstattet din første kjærlighet, og det er faktisk blitt en avgud. Tjenesten bør aldri være målet. Tjenesten er et overløp, men det er ikke målet. Lydighet og å være ved Jesu føtter er målet – uansett hvordan det ser ut. Vi lever i en verden hvor tjeneste og pastorer har blitt forgudet, og jeg tror helhjertet Herren river det ned. Det er på tide at vi vender tilbake til vår første kjærlighet. Der Han er det eneste som betyr noe og hva våre hjerter krever mer enn noe annet er å elske Ham og ren lydighet. Motiver betyr noe. Tilstanden til våre hjerter betyr noe. Herren leter etter mennesker som vil tjene ham mer enn han ser etter et folk til å tjene for ham.

- Victoria Osborne/Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

Høyst personlig til de som er interessert i vår tjeneste

Dette er noe av det mest personlige jeg har skrevet på lenge. Det er nå drøyt tre uker siden bypass-operasjonen, og jeg har vært ute på min tredje rullator-tur. Det går med andre ord sakte fremover! På grunn av at jeg ikke har fått fysioterapi på flere uker har Parkinsons sykdommen utviklet seg en del, og jeg har utfordring med rigiditet, skjelvinger og smerter. Det er også en del smerter etter operasjonen. Det fører til at det er så som så med søvnen.

Hva nå med den tjenesten vi står i? Hvordan skal den fortsette?

Både på grunn av den nåværende korona-krisen og på grunn av min helsesituasjon, har alle møter, seminarer, gudstjenester blitt kansellert etter utsatt . Det har igjen ført til store endringer i vår økonomiske situasjon. Utgiftene er jo de samme. Vi skulle ønske vi kan fortsette å bo der hvor vi bor i lang tid fremover. Det håper vi at vi kan. Så har vår kjære firbeinte venn, Poirot, slitt av korsbåndet i det ene beinet etter at fall i trappa, og må opereres. Heldigvis dekker forsikringen mye av de utgidtene, men det er egenandeler som skal dekkes.Dette er utfordrende. Hunden vår betyr mye i behandlingen av min Parkinson. Den får musklene mine til å slappe av, når jeg får spasmer, og jeg klapper den. Alternativet er at den må avlives.

En ting er i hvert fall sikkert: bønnetjenesten May Sissel og jeg står i fortsetter. Så snart helsesituasjonen er bedre og rekomvalisenttiden er over, vil jeg fortsette med å holde seminarer, møter og gudstjenester til en viss grad. Men jeg arbeider også med en ny digital plattform, hvor folk kan melde seg på et zoom-møte eller webinar og få del i den bønne- og bibelundervisningen jeg gir. Det vil være en form for interaksjon, slik ar deltagerne kan stille spørsmål og samtale sammen. Vi kunne gjerne kalle det en bønneretreat på nett. Planen er også å starte opp med podkast-sendinger fra og med høsten. Dette krever også at vi får inn noen penger, for å kunne realisere dette.

Jeg har undret meg mye over hva Gud sier til oss i den situasjonen vi nå befinner oss i. Jeg husker jeg undret meg mye over Mike Bickle, som i fjor annonserte at han og ledelsen for Det internasjonale bønnehuset i Kansas la ned ONE THING konferansen, som samlet så mange mennesker. Kunne det virkelig være rett? Mike Bickle følte behov for å nullstille alt. Lytte til Gud. Oppgi egen agenda.

Med ett ble verden rystet av noe ingen av oss forutså. og jeg tror Mickle Bicle hørte fra Herren, så underlig det enn hørtes ut som.

Med pandemien har vi fått en sjelden anledning til å stanse opp, søke stillheten, søke Herren for Hans egen skyld. Lytte til Hans stemme. Dette har jeg følt er Herrens spesielle kall for vår tjeneste. Har du tro på en slik tjeneste? En som stillferdig søker Gud for Hans egen skyld? Som ikke er så synlig, men som går bønneveien? Som våger seg på stillheten, og som kan trekke seg tilbake og lytte til Guds stemme? Vårt spesielle kall er å vekke Kristi brud for å høre Brudgommens stemme og bygge bro mellom kristne.

Om du kunne tenke deg å støtte oss og dette arrbeidet og har tro på vår visjon, kan du VIPPSE din gave til:  99621281 eller gi din gave til 1604.04.04345.

En ny kappe og en ny tjeneste

Dette er hva jeg har oppdaget: rett før Herren forløser en ny utrustning eller salvelse over en person, vil Han avkle denne personens tidligere nivå av tjeneste.

Denne avkledningen kjennes ikke alltid godt ut. Det kan være at vi må gjennom en tid med sønderknuselse. 

Men om vi bevarer troen gjennom denne prosessen, så vil den nye utrustningen komme. Og når den kommer, vil det være større samsvar mellom deg og Kristus, og på den måten, større kraft.

- Francis Frangipane i In Christ's Image Training. Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

Hvem kan Gud bruke i sin tjeneste?

Hvem kan bli brukt av Gud? En kan undres. Er det de som kan mest? Flinkest til å be? Forteller andre at de faster?

Er det de som bekjenner seg til rett lære? Hvilken rett lære? Lutheranernes versjon?  Pinsevennenes? Baptistenes? Katolikkenes?

Kan Gud bruke mennesker som bare er mennesker? Som er umodne, feilende, og som synder. Kan Han bruke mennesker i sin tjeneste som har tråkket feil og kommet med et profetisk  budskap som senere viste seg ikke å stemme?

Kan Gud bruke mennesker som er kronisk syke? Som er sårbare nederst på rangstigen?

Kan Gud bruke mennesker hvis ekteskap har gått i stykker? Som av og til tviler? Som ikke har alle svarene? Som ikke stemmer på det politiske partiet jeg gjør?

Når alt kommer til alt: er det bare meg Gud kan bruke?
Jeg undres på det.

Vi trenger hjelp

Denne meldingen er svært personlig, og vi har vært litt spørrende til om vi skulle dele innholdet på denne måten. Situasjonen er den at vi har kommet i en ganske utfordrende situasjon. Bilen vår, som vi er helt avhengig av, må skiftes ut. Vi har kjørt over 110.000 km på den siden vi kjøpte den brukt, mesteparten til og fra våre bønneseminarer og møter. Nå må vi bytte den ut. Vi er avhengig av plass til rullestolen til Bjørn Olav. Uten bil vil vi måtte avslutte tjenesten vår. Parkinsons sykdommen gjør at Bjørn Olav ikke klarer å gå langt, og har problemer med å stå. Det vil bli altfor stabasiøst å bruke offentlig kommunikasjon, og Bjørn Olav kan på grunn av ustabil angina ikke fly. Skal vi komme oss til og fra gudstjenestene i Kristi himmelfartskapellet og noe så enkelt som til butikken, er vi helt avhengige av en bil.

Vår økonomi er slik at vi ikke har muligheter til å kjøpe en bil. Vi tenker oss ikke noen dyr bil. Bare at den er funksjonell og sikker og har plass til en sammenleggbar rullestol. Med en bil vil i være mulighet å fortsette med våre bønneseminarer og møter. Vi er veldig innstilt på dette.

Men til dette trenger vi hjelp. Noen av dere kan be for oss, andre har kanskje muligheten til å støtte oss økonomisk.

Vi har opprettet en egen bankkonto for dette som eventuelt kan benyttes:

1214 11 95199 DnB Nor

Du kan også vippse til 99621281

Men føl deg helt fri. Dette er bare et spørsmål.

Til dere som spør om hvordan det går med Bjørn Olav: Han er fortsatt en del ustø og svimmel, og har i perioder mye smerter. Et besøk hos øyelege i går viser også at han har væskeansamling i begge øynene og noen blødninger. Han skal sjekkes opp igjen i august. Vi er veldig glad for alle dere som fortsatt står med oss i bønn. Forrige helg talte han i Toten frikirke. Vi er så takknemlige for at det gikk bra, og at det finnes menigheter som vil invitere oss, selv i den skrøpeligheten Bjørn Olav befinner seg i. Det sier mye om disse menighetene! Be særlig om at svimmelheten blir borte. Det er vanskelig å leve med den.

Livet og tjenesten

"Å blir brukt av Gud en gang i vår levetid er verd et livs levetid."

- Watchman Nee

"Vis er den mann og vis er den gruppe, som forstår når Gud har gitt fakkelen videre til noen andre."

- James Chen, disippel av Watchman Nee

Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

"Jeg har stridd den gode strid, fullført løpet..." (Apostelen Paulus)

Evne til å lede

"Vi kan bare bli en leder om vi vet hvordan vi skal tjene. Vi kan bare bli en mors- eller farsfigur hvis vi er oss bevisst at vi er en datter eller en sønn."

Jean Vanier (bildet) i boken: "Community and Growth", side 225. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

Da var det som det brant en ild i mitt hjerte

Et livslangt kall til Gud er ild.

Allerede flere århundrer før Jesu komme, forstod profeten Jeremia dette. Skuffet og motløs sa han til seg selv:

'Jeg vil ikke tenke mer på Gud, aldri tale mer i hans navn...' 

Likevel kom dagen da han kunne skrive:

"Da var det som det brant en ild i mitt hjerte. Den var innestengt i knoklene mine. Jeg strevde med å stå imot, men jeg greide det ikke." (Jer 20,9)

Bror Roger av Taize. Hentet fra boken: I alle ting en stille glede. Verbum 2002, side 91.

Nøkkelen til en fremgangsrik tjeneste

"Jeg har sett nærmere på livene til de som åndelig sett har vært fremgangsrike. I hvert av tilfellene har jeg funnet at de alle har betalt en unik pris før de har hatt noen utvendig fremgang.

Hver enkelt av dem har tilbrakt en tid av forberedelse i ørkenen, hvor hver av dem har hatt et møte med Gud."

- Wade Taylor.
Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen.

I Jesu navn

'Å tjene er å handle i Jesu navn. Når alt vi gjør skjer i det navnet, bærer det frukt for evigheten', skriver Henri Nouwen.

Han legger til:

'Å handle i Jesu navn betyr derimot ikke å handle som Jesu representant eller talsperson. Det betyr å handle i nært fellesskap med Ham. Navnet er som et hus, et telt, et hjem. Å handle i Jesu navn innebærer altså å handle utifra den plass der vi er ett med Jesus i kjærligheten. På spørsmålet: 'Hvor er du?' skulle vi da kunne svare: 'Jeg er i Hans navn'. Da kan det vi gjør ikke være noe annet enn å tjene, for det kommer alltid å være Jesus selv som handler i og gjennom oss.

Det endelige spørsmålet som tjener Gud lyder:

Er du i navnet Jesus?

Når vi kan svare ja til dette handler hele livet om å tjene.'

(Oversatt fra Henri Nouwen: Bread for the Journey)

Å være i Herrens hender - i gode og onde dager, i hverdagsliv og tjeneste

Dagene er ikke alltid like enkle, når man sliter med kronisk sykdom. Enkelte gjør dem også vanskeligere. Det gjør inntrykk når kristne skriver til deg med ord fulle av hat, sjikane og fordømmelse - og når en av årsakene er at jeg har vært åpen med min sykdom. For en Herrens tjener skal visstnok ikke være syk. Og samtidig påberoper seg å gå Herrens ærende.

Jeg er ikke alene om slike opplevelser. Apostelen Paulus forteller om kobbersmeden Aleksander, som "har gjort meg mye ondt". (2.Tim 4,14) Jeg har møtt mange kristne som forteller om vonde opplevelser med det samme. Hva som får mennesker til å opptre slik, kan en undre seg over.

I går kveld ringte telefonen. Det var fra en mann som hadde hørt på noen CD'er av den undervisningen jeg gav på Oase i fjor. Han ville takke for det han hørte. Det var oppmuntrende. Jeg er glad og takknemlig for at jeg fikk anledningen til å dele mitt liv, med de mange som kom for å høre på seminaret jeg holdt om det personlige bønnelivet. Der møtte jeg mennesker som bar på samme lengsel og tørst som jeg selv kjenner, etter å lære den herre Jesus å kjenne.

Jeg er takknemlig til Gud for at jeg kan - med de fysiske begrensningene jeg har - få dele erfaringer av levd liv med Gud, med andre. Som på fjorårets Oase. Som årene går forundres jeg mer og mer over nåden, over det vennskapet Herren Jesus innbyr oss til, over det forunderlige herlighetslyset, over Guds taushet, som vi alle opplever i perioder, over Guds mysterium, over Guds ansikt slik det åpenbares i Kristus. Det er biter av det en ser stykkevis og delt, jeg kan dele. I sårbarhet, enkelhet og så ærlig jeg kan.

Så langt Herren gir meg nåde - og fysiske krefter - vil jeg tjene Ham, der Han finner det for godt, så lenge jeg lever. Arbeidet med Kristi himmelfartskapellet går videre. En svært sjenerøs giver har gjort det mulig for oss å betale noe av det som gjenstår på selve kapellet. Det er et veldig stort takkeemne for oss. Takk til alle som har invitert oss til å dele Guds ord i ulike forsamlinger og menigheter denne høsten, og for våren som ligger foran. Jeg gleder meg til å møte Guds folk blant lutheranere, baptister, frie venner, og pinsevenner, og bli kjent med nye folk og sammenhenger. Responsen på bloggen er god og stor. Så langt har den hatt over 700.000 treff siden starten, og flere tusen besøker den i uka. Også i fremtiden vil vi tilby seminarer og bønneretreater, for å formidle Guds ord og forhåpentligvis hjelpe mennesker inn i et vennskap med den Gud som elsker oss og favner oss. Skulle din menighet eller forsamling ønske et besøk er det bare å ta kontakt på følgende adresse: bolahans@online.no

Må så Herren velsigne dere alle - i gode og onde dager. Søk Hans fred, den fred som kan bevare.

Korsets budskap, del 5

Her er femte og siste artikkel i denne serien om korset:

Det viser oss tjenesten.

Vi er gjenløst for at vi skal lyde Gud. Vi er blitt frigjort for at vi skal tjene, men korset definerer tjenesten og viser oss dens natur. Det er en tjeneste i kjærlighet og frihet, men likevel er det også en tjeneste under spott, skam og lidelse.

Vi er korsfestet med Kristus!

Dette klarlegger vår stilling som hellige. Vi er korsfestede etterfølgere av en korsfestet Herre. Ved Kristi kors er vi korsfestet for verden og verden for oss. Men dessuten må vi ta vårt kors opp og bære det. Det er ikke hans kors vi bærer. Ingen annen enn han selv kunne bære det. Det er vårt eget kors, det som kaller oss til forsakelse, selvfornektelse og fornektelse av denne verden. Det viser oss en vei med ydmykelser, prøvelser, møye, svakhet og spott, en slik vei som vår Mester gikk. Ja, det er vårt eget kors som vi må bære, men det er sannelig ikke et som vi selv har laget i stand eller har funnet opp. Selvsøkte og selvlagete kors er ikke av det gode.

Det er et personlig kors for oss alle, og det er dette vi skal ta opp og bære. Det er det korset som er seglet på vårt disippelskap, det uforfalskede merke på ekte tjeneste. Det han bar for oss, kan ikke bæres en gang til. Det kunne ikke bæres av noen annen enn han selv. Men akkurat som han hadde et kors å bære for oss, så har vi et kors å bære for ham og for hans legeme, som er menigheten.

La oss da, når vi går inn i Kristi tjeneste, beregne omkostningene. La oss ikke trekke oss unna korset når vi følger ham. Det var kjennetegnet på hans tjeneste for oss, la oss da godta det som vårt i tjenesten for ham.

For verden er korset en dårskap og en anstøtssten på to måter. Det gjør at de som har tatt det opp, blir avskydd av andre og at det selv blir gjenstand for avsky fra verden. Mens det således forener de hellige, så skiller det dem fra verden. Det er det banner som de gamle samlet seg omkring, og det var mot dette motstanderne sendte sine piler.

De er nemlig fiender av Kristi kors og fiender av Kristus selv. Om dem sier apostelen at slutten for dem blir fordervelse. Slik virker korset både liv og død, både frelse og fortapelse. Det er både det gylne spiret og den harde jernstaven. Her er hyrdens stav og hevnerens sverd. Det er livets tre og velsignelsens kalk, men det er også begeret med Guds strenge vredesvin.

Å, du fiende av Kristi kors, besinn deg! Søk ikke tilflukt i en innbilt nøytralitet ved å innprente deg selv at ettersom du ikke er en spotter og motstander, så er du heller ingen fiende. Husk at det står skrevet at den som ikke er med ham er imot ham og at den som vil være verdens venn er Guds fiende. Dette kors skal bli et vitne mot deg på den dag når den korsfestede vender tilbake som dommer og konge.

Det er en gammel tradisjon fra den første kristentid som går ut på at korset skulle bli et tegn på hans gjenkomst ved at det skulle vise seg på himmelen som et uttrykk for at han kommer. Enten nå dette kommer til å skje eller ei, så kommer korset den dagen til å bli et skrekkens tegn for dets fiender. De ville ikke bli frelst ved det, og derfor kommer de til å gå fortapt ved det. De ville ikke motta dets forlatelse, og derfor må de bære dets fordømmelse. Kjærligheten, som så lenge er blitt forkynt, skal bli vendt til vrede. Det herlige lys som strålte ut fra det for å lyse dem inn i lysets rike, skal da bli til mørke. Deres sol skal gå ned for aldri å gå opp igjen. Deres natt begynner - den lange, evige natten som ikke har håp om noe morgengry og ingen stjerne til å splitte mørket.