Kristi herrevelde - eller Kristus på billigsalg? Del 2

Den nærmeste medarbeideren til den legendariske kinesiske husmenighetslederen Watchman Nee, Stephen Kaung  (bildet), døde 2.juli i fjor, 107 år gammel. Kaung, som var åndsfrisk og vital helt til det siste, har etterlatt seg en stor åndelig arv. I en tale sa Kaung blant annet, her i min oversettelse: "Kristi herrevelde er det viktigste emnet i Guds ord. Faktum er, det rører ved selve hjertet i Guds evige hensikt." 

Jeg merker meg at Kaung ikke sier at dette med Kristi herrevelde er et av mange viktige budskap i Bibelen, men det viktigste! Jeg er enig med ham. Stephen Kaung talte over emnet  'Kristi herrevelde' i forbindelse med en bibelkonferanse i Richmond i Virginia i USA i juli 2000.  Tema for hans andre bibeltime var: "Menighetens siste kall - kallet til å overvinne".

Til den kristne forsamlingen i Efesos skriver apostelen Paulus: "... da han kunngjorde for oss sin viljes mysterium, det han gjerne ville gjøre i ham. Han ville fullføre sin frelsesplan i tidens fylde: å sammenfatte alt i Kristus, alt i himmel og på jord i ham... Alt la han under hans føtter, og ham, hodet over alle ting ga han til kirken, som er Kristi kropp, fylt av ham som fyller alt i alle." (Ef 1,9-10 og v.22-23)

Vi møter den samme understrekningen av Kristi herrevelde i det Paulus skriver til menigheten i Kolossai. "Han er den usynlige Guds bilde, den førstefødte før alt det skapte. For i ham er alt blitt skapt, i himmelen og på jorden, det synlige og det usynlige, troner og herskere, makter og åndskrefter - alt er skapt ved ham og til ham. Han er før alt, og i ham blir alt holdt sammen. Han er hodet for kroppen, som er kirken. Han er opphavet, den førstefødte fra de døde, så han i ett og alt kan være den fremste. For i ham ville Gud la hele sin fylde ta bolig." (Kol 1,15-19)

"... holder fast på ham som er hodet, fra ham vokser hele kroppen og blir støttet og holdt sammen av sine ledd og bånd. Da vokser den slik Gud vil." (Kol 2,19)

Kristi herrevelde kalles også 'Hans viljes mysterium' - det vil si Hans uttalte vilje og hensikt fra før verdens grunnvoll ble lagt, fra før noe ble skapt - alt skal underlegges Ham - alt i himmel og på jord. Dette får forskjellige uttrykk i Skriften. I Ef 1,10 brukes ordene: "... å sammenfatte alt i Kristus..." Andre oversetter det med: "å summere opp alt i Kristus", "å samle alt i Kristus..."

Hva betyr så dette? Det betyr at det er velbehagelig for Gud, det er Guds vilje, det er Hans evige hensikt, at alt skal underlegges Hans Sønn, at alt skal samles rundt og om Sønnen, og at alt, i himmel og på jord, skal kretse om Kristi herrevelde. 

Alt skal manifestere Sønnen, alt skal herliggjøre Sønnen. 

Men dette herrevelet har sin tidenes morgen blitt utfordret. Om det skal neste artikkel i denne serien handle.

fortsettes

I går hadde Herren en overraskelse til meg!

I går kveld hadde Gud en overraskelse til meg. For noen dager siden ba May Sissel og jeg en av dagens tidebønner, og jeg merket meg en setning i denne salmen som jeg tenkte jeg ville vende tilbake til og grunne mer over. Dessverre noterte jeg ikke ned hvilken salme det var, men jeg husket litt av ordlyden. I går sarre jeg meg ned for å lete den fram ved hjelp av en Bibelordbok. Da plinger det i telefonen min, og inn kommer det en melding fra en venn av meg fra Oslo. Frank ville dele et vakkert bilde han hadde tatt, og knyttet det til et bibelvers. Ikke et hvilket som helst vers, men akkurat det verset jeg lette etter! Tilfeldig? Nei, gudfeldig! 

Setningen er hentet fra Salme 89, og vers 16: 

"De vandrer i lyset fra ditt ansikt, Herre."

Jeg har tenkt mye på dette i det siste: Vi bokstavelig talt drukner i informasjon. Gjennom aviser, radio, TV og sosiale medier. Nyhetsbildet er dramatisk og dystert, og det er lett som forbeder å fokusere på dagsaktuelle hendelser  og omgjøre dem til bønneemner. Det er ikke nødvendigvis noe galt med dette. Men da er det lett å bli nedtrykt. 

Viktigere enn dette er å få himmelske nyheter og informasjon fra Tronrommet! Få del i Guds tanker og planer, og be med dem som utgangspunkt! Da forandres ikke bare perspektivet - da forandres alt!

Hvem er 'de' som vandrer i lyset fra Guds ansikt? De som har vendt ansiktet mot Ham i lovprisning og tilbedelse! Hele verset lyder nemlig slik: "Salig er det folket som kan rope av jubel. De vandrer i lyset av ditt ansikt, Herre."

Hans viljes hensikt

"Gud har tillatt oss å kjenne Hans plans hemmelighet og det er denne: Hans viljes hensikt er at hele historien skal bli fullbyrdet i Krisus; at alt som eksisterer i himmel og på jord skal finne sin fullkommenhet i Ham."

- Apostelen Paulus i Ef 1,9-10. Oversatt fra J.B Phillips: Letters to Young Churches. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

Guds hus eller en ruinhaug

I går lyttet jeg en gedigen bibelundervisning av DeVern Fromke hvor han tok utgangspunkt i  1.Mosebok kapittel 12. Da fikk jeg se noe nytt, og Herren talte til meg personlig om mitt eget liv og den fasen av livet hvor jeg befinner meg akkurat nå. Jeg deler det med dere fordi jeg tror at det har relevans til flere enn meg. Jeg stanset ved versene 5b-8:

"Da de kom til Kanaan, dro Abram gjennom landet helt til helligstedet Sikem, til More-eika. Den gangen bodde kanaaneerne i landet. Herren viste seg for Abram og sa: Jeg vil gi dette landet til din ætt. Og der bygde Abram et alter for Herren, som hadde vist seg for ham. Derfra flyttet han opp i fjellandet øst for Betel og slo opp teltet mellom Betel i vest og Ai i øst. Der bygde han et alter for Herren og påkalte Herrens navn."

Som sikkert mange av dere vet betyr 'Betel' - 'Guds hus'.

Navn i Bibelen er ingen tilfeldighet. De har ofte en betydning ut over det selve navnet betyr. Så hva betyr Ai? Ai betyr 'ruinhauger'.

Mellom 'Guds hus' og 'ruinhaugene' setter altså Abraham opp teltet sitt og der bygger han et alter. Gud er først og fremst Far, og Hans evige hensikt er å få en bolig, et hvilested blant menneskene, en familie som Han kan uttrykke seg gjennom. Dette kommer særlig til uttrykk i Efeserbrevet.

Det er som om Gud sier til meg: "Når ditt livsløp ender så vil du enten ha bygget med meg et Guds hus, eller så vil alt ditt arbeid bestå av en ruinhaug."

DeVern F. Fromke, som er forfatteren av "Guds evige hensikt", som Logos forlag ga ut i 1975, sa følgende i forbindelse med sin utleggelse av 1.Mos 12:

"Jeg så for meg et vakkert hus bestående av steiner, hvor hver av dem passer nøyaktig inn. Og jeg så en haug med steiner. Så sier Gud til meg: Disse steinene kunne bli 'gjenfødte steiner'. Dette kunne bli 'levende steiner'. Dette kunne bli mine barn. Men de er aldri blitt bygget inn i et hus. Da var det som om jeg så det i et lynglimt: Abraham satte opp teltet sitt mellom disse to ytterpunktene, og her bygget han et alter. Det var som Gud sa: Fordi Ai befinner seg øst for Abraham, når solen vekkes om morgenen, er det som om Gud sier til Abraham: Ikke la ditt liv ende som en ruinhaug! Men når solen har gått hele veien til vest, kan Abraham si: Jeg har levd for Betel."

Det kan hende dette er helt uten noen betydning for deg, men for meg personlig er dette så gripende: Jeg vil ikke at mitt liv skal ende med en ruinhaug, men jeg vil se Herrens hus bygget. Det er det meningsfullt å leve for. Og det huset bygges av levende steiner som bygges sammen.

"Derfor er dere ikke lenger fremmede og utlendinger. Nei, dere er de helliges medborgere og Guds familie. Dere er bygget opp på apostlenes og profetenes grunnvoll, med Kristus Jesus selv som hjørnesteinen. Han holder hele bygningen sammen så den vokser til et hellig tempel i Herren, og i ham blir også dere bygget opp til en bolig for Gud i Ånden."

Foto: DeVern F. Fromke.

Søk først Guds rike, del 3

I går kveld ble jeg sittende å se på et intervju med en av mine troshelter: Jean Vanier. Plutselig begynner Vanier å snakke om Guds rike:

"Guds rike er et sted for de fattigste, et sted for de som er bitt avvist, som kommer sammen for å feire gleden. Gleden over å oppdage at de er elsket, av folk rundt dem, av Jesus..."

Jeg kjenner ordene til Jean Vanier berører meg så sterkt. En av lignelsene Jesus forteller handler om det store gjestebudet og viser med all tydelighet hvor radikalt annerledes dette riket er:

"Gå straks ut på byens gater og torg og hent inn de fattige og uføre og blinde og lamme ..." (Luk 14,21)

Guds rike hører disse til! De marginaliserte, de som ingen bryr seg om. I det som kalles Jesu programtale, slik Lukas siterer profeten Jesaja, sier Jesus: "Herrens Ånd er over meg, for han har salvet meg til å forkynne et godt budskap for fattige ..." (Luk 4,18). Ja, Han, saligpriser de fattige, jfr Matt 5,3 og Luk 6,20. Hos Lukas kommer dette veldig tydelig fram: "Salige er dere fattige, Guds rike er deres..." 

I datidens Israel var virkelig de fattige ikke bare de som var fattige materielt sett. De uføre, med andre ord de kronisk syke, de blinde og de lamme, disse var de fattige Jesus snakket om. Han sier det så radikalt: Guds rike er deres!

Så der det skapes en himmelsk atmosfære, der himmelen møter jorden, der er Guds rike og dette riket er for de fattige. For i Guds rike, sier Jesus, er de som er små, de som er store. Dette riket er virkelig annerledes-riket. Verdiene er ikke de samme som denne verdens. Heller tvert om!

Så vil vi være der Guds rike er kan vi ikke unngå å være sammen med de som ikke regnes med. Guds rike gir nemlig verdigheten til dem.

Jesus sa ikke: Salige er de som jobber blant de fattige. Han sa: Salige er de fattige! Skal jeg søke Guds rike først, bør jeg bruke tid med de fattige.

(fortsettes)

Billedtekst: Jesus som uteligger.

Søk først Guds rike, del 2

Vi så i gårsdagens artikkel at Jesus ber oss om å "søke Guds rike", ikke bare som en ting blant mange andre, men først av alt. Hva kommer det da av at det er så lite undervisning om hva dette riket er for noe?

Hva er dette riket Jesus snakker om?

La oss slå fast med det samme at "riket" ikke er det samme som "menigheten". Noen har ment at Guds rike er Kristi kirke på jord.

En av de som har talt mye om Guds rike er den kinesiske husmenighetslederen Watchman Nee. I en bibeltime Nee holdt i Danmark i oktober 1938 talte han om "Riket, menigheten og overvinnerne", og i den sammenhengen sa han blant annet:

"Menigheten er ikke Guds endelige mål, men bare Hans instrument for å nå målet. Målet er Guds rike. Hva er Guds rike? Den atmosfæren hvor Guds autoritet råder, hvor Han har makten, og hvor Han fullkomment blir adlydt."

Jeg synes det er en god definisjon. Vi må ikke glemme at ordene: "Søk først Guds rike ..." står i en helt bestemt sammenheng, nemlig Bergprekenen. I den gir Jesus oss del i alt hva dette Gudsriket praktisk handler om. Jeg skal komme tilbake til dette senere, men la oss se på en annen definisjon, denne gangen fra ordforklaringene hentet fra den nye bibeloversettelsen fra 2011:

"Himmelriket er det Guds rike som Jesus kom for å grunnlegge på jorden, og som han skal fullende ved sin gjenkomst. Det er den tilstanden som opprettes når Gud viser sin universelle kongsmakt, som i denne verden stadig trues av ondskapens krefter. Guds rike er kommet allerede og viser seg i Jesu maktgjerninger. Men dette riket er skjult og ennå bare i sin begynnelse. Det er ennå ikke kommet med synlig seier over alt ondt. Jesus lærte sine disipler og be om at Guds rike må komme." 

Dette er også en god definisjon. Det riket Jesus taler om er altså noe som både er og som skal komme. I den nåværende tilstanden er det begrenset, men dens maktområde utvides når dette riket får øve innflytelse over menneskenes liv. Derfor kan vi snakke også om geografiske områder hvor Guds rike på en særskilt måte har vist seg og etterlatt seg Guds rikes atmosfære, som er himmelsk. Da lever mennesker forsonet med hverandre, de som før var fiender, da ser vi Gud gripe inn med frelse og gjenopprettelse

I sin tale på den internasjonale høgskolen i Helsingør, hvor Watchman Nee også holdt sin nå så berømte undervisning over de åtte første kapitlene i Romerbrevet, og som ble til boken "Det normale kristenliv", sa Nee også dette om Guds rike:

"Guds rike kan komme i denne tidsalder. Om det ikke blir i samme utstrekning som i den kommende tidsalder, så er det likevel av samme natur. Hvis vi i den Hellige Ånds kraft fortrenger de onde ånders makt her, da er Riket kommet her. Utstrekningen vil være større i neste tidsalder, men kvaliteten vil være den samme, selv om kvantiteten er forskjellig. Nå er det begrenset, da blir det ubegrenset, men også nå kan vi gjøre Rikets kraft virksom. Det er ikke bare et spørsmål om å utdrive djevelen, men at Guds makt fortrenger djevelens makt på et sted. Vi som hører Herren til, må sørge for at Riket kommer der hvor vi er ..."

(fortsettes)

Søk først Guds rike, del 1

Det er en ting som har prioritet for Jesus, og som også skal være vår prioritet, om vi skal være Hans etterfølgere: "Søk først," sier Han, i betydningen: fremfor alle ting:

"Søk først Guds rike ...." (Matt 6,33)

Tidligere i Evangeliet etter Matteus, blir vi introdusert, først med virksomheten til døperen Johannes og hans budskap: "På den tiden sto døperen Johannes fram i ødemarken i Judea og forkynte: "Vend om, for himmelriket er kommet nær..." (Matt 3,1) Like etter introduseres vi for Jesus og Hans tjeneste, og da heter det: "Fra da av begynte Jesus å forkynne: Vend om, for himmelriket er kommet nær." (Matt 4,17) Og senere gir Matteus oss del i flere av Jesu lignelser, og mange av dem har det til felles at de er lignelser om dette himmelriket eller Guds rike. I den forbindelse sier Jesus til sine disipler: "Dere er det gitt å kjenne himmelrikets hemmeligheter ..." (Matt 13,11).

Leser vi alle fire evangelier ser vi at det helt sentrale i Jesu undervisning og forkynnelse er Evangeliet om Guds rike: de gode nyhetene om Guds rike. Ja, når Lukas begynner sin beretning om de gjerningene som kan knyttes til Jesu apostler, forteller Lukas oss om det Jesus gjorde mellom sin oppstandelse og sin himmelfart:

"I førti dager viste han seg for dem og talte om det som hører Guds rike til." (Apg 1,3)

Fra begynnelse til slutt i Jesu liv og tjeneste om Guds rike, og vi blir da også oppfordret til at vi søker dette riket fremfor alt vi gjør. Da er mitt spørsmål: Hvorfor er ikke forkynnelsen av Guds rike mer fremtredende i vår forkynnelse i dag? Hva kommer det av at forkynnelsen om dette riket er mer eller mindre fraværende i vår forkynnelse og vår undervisning? Forstår vi hva det innebærer å søke Guds rike fremfor alt annet?

Om det sentrale i Jesu undervisning handlet om Guds rike, hvorfor er dette riket ikke sentralt for oss? For det var tydelig at dette også var helt sentralt i undervisningen til apostlene. Helt på slutten av Apostlenes gjerninger leser vi om Paulus:

"Uhindret og med stor frimodighet forkynte han om Guds rike og underviste om Herren Jesus Kristus."

Dette er faktisk det aller siste verset i Apostlenes gjerninger og viser med all tydelighet hvor sentral forkynnelsen av Guds rike var i tjenesten til apostelen Paulus.

I noen artikler fremfor skal vi se litt nærmere på hva Det nye testamente lærer om Guds rike.

(fortsettes)

Livet og tjenesten

"Å blir brukt av Gud en gang i vår levetid er verd et livs levetid."

- Watchman Nee

"Vis er den mann og vis er den gruppe, som forstår når Gud har gitt fakkelen videre til noen andre."

- James Chen, disippel av Watchman Nee

Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

"Jeg har stridd den gode strid, fullført løpet..." (Apostelen Paulus)

Jesus Kristus er nok - evig nok, del 1

Jesus Kristus er nok - evig nok! Jeg kan ha fullstendig tillit til Ham, og til forsoningen som fant sted på korset. Jesus er tilstrekkelig på alle livets områder. På en vanskelig dag, med et veldig urolig hjerte, satte jeg meg ned med Bibelen min og her er hva jeg fant ut om Jesus:

Han er fra evighet: "Han er den usynlige Guds bilde, den førstefødte før alt det skapte. For i ham er alt blitt skapt." (Kol 1,15) "Han er avglansen av hans herlighet og avbildet av hans vesen, og han bærer alle ting ved sin krafts ord." (Hebr 1,3) "Han var forut kjent, før verdens grunnvoll ble lagt. Og for deres skyld er han blitt åpenbart ved tidenes ende." (1.Pet 1,20) "Han var i begynnelsen hos Gud." (Joh 1,2)

Han er åpenbaringen av Guds evige mysterium: "Men han som er mektig til å styrke dere etter mitt evangelium og forkynnelsen av Jesus Kristus, etter åpenbaringen av det mysteriet som det har vært tiet om i evige tider, men som nå er kommet for lyset og etter den evige Guds befaling ved profetiske skrifter er blitt kunngjort for alle folk for å virke troens lydighet." (Rom 16,25-26)

Hans liv er menneskenes lys: "I ham var liv, og livet var menneskenes lys." (Joh 1,4) "Det sanne lys, som opplyser hvert menneske, var i ferd med å komme til verden." (Joh 1,9)

Han er skaperen av alt: "Alt er blitt til ved ham, og uten ham er ikke noe blitt til av alt som er blitt til." (Joh 1,3) "For i ham er alt blitt skapt, i himmelen og på jorden, det synlige og det usynlige, enten det er troner eller herredømmer, eller makter eller myndigheter. Alt er det skapt ved ham, og til ham. Han er før alle ting, og alt består ved ham." (Kol 1,16-17)

Han er Gud, kommet i kjød: "I begynnelsen var Ordet, og Ordet var hos Gud, og Ordet var Gud ...Og Ordet ble kjød og tok bolig iblant oss. Og vi så hans herlighet som den en enbåren Sønn har fra sin far, full av nåde og sannhet." (Joh 1,1 og v.14)

Han er ett med Faderen: "Jeg og Faderen er ett." (Joh 10,30)

Han gjør Faderen kjent: "... men dere har jeg kalt venner, for alt det jeg har hørt av min Far, har jeg kunngjort dere." (Joh 15,15)

Han er livets brød som metter og tilfredsstiller: "Jeg er livets brød. Den som kommer til meg, skal ikke hungre. Og den som tror på meg skal aldri noen gang tørste." (Joh 6,35)

Han er en tørsteslukker: "Men den som drikker av det vannet jeg vil gi ham, skal aldri i evighet tørste, men det vannet jeg vil gi ham, blir i ham en kilde med vann som veller frem til evig liv." (Joh 4,14) "Om noen tørster, han komme til meg og drikke. Den som tror på meg, som Skriften har sagt, fra hans indre skal det flyte strømmer av levende vann." (Joh 7,37-38)

Han er en klippe: "og de drakk alle den samme åndelige drikk. For de drakk av den åndelige klippen som fulgte dem, og klippen var Kristus." (1.Kor 10,4)

Han er Guds dyrebare Lam som bærer verdens synd: "Dagen etter ser han Jesus komme til seg, og sier: Se der Guds Lam, som bærer bort verdens synd." (Joh 1,29)

Hans blod er dyrebart: "For dere vet at det ikke var med forgjengelige ting, med sølv eller gull, dere ble kjøpt fri fra den dårlige ferd som var arvet fra fedrene, men med Kristi dyrebare blod, som blodet av et feilfritt og lyteløst lam." (1.Pet 1,19)

Hans blod gir oss rettferdighet: "Hvor mye mer skal vi da, etter at vi er rettferdiggjort ved hans blod, ved ham bli frelst fra vreden." (Rom 5,9)

Hans blod forsoner oss med Gud: "Han stilte Gud til skue i hans blod, som en nådestol ved troen, for å vise sin rettferdighet, fordi han i sin langmodighet hadde båret over med de synder som før var gjort." (Rom 3,25)

Hans blod forløser oss og gir oss syndernes forlatelse: "I ham har vi forløsningen ved hans blod, syndernes forlatelse, etter hans nådes rikdom." (Ef 1,7)

Hans blod gir oss fred med Gud: "... og ved ham forlike alle ting med seg selv da han gjorde fred ved blodet på hans kors, - ved ham, enten det er de som er på jorden, eller de som er i himlene." (Kol 1,20)

Hans blod renser oss fra en dårlig samvittighet: "hvor mye mer skal da Kristi blod - han som i kraft av en evig Ånd bar seg selv fram for Gud som et lyteløst offer - rense vår samvittighet fra døde gjerninger, så vi kan tjene den levende Gud." (Hebr 9,14)

Hans blod helliger oss: "Derfor led også Jesus utenfor porten, for å hellige folket ved sitt eget blod." (Hebr 13,12)

Hans blod renser oss: "Dersom vi bekjenner våre synder, er han trofast og rettferdig, så han forlater oss syndene, og renser oss fra all urettferdighet." (1.Joh 1,9)

Hans blod løser oss: "Han som elsker oss og løste oss fra våre synder med sitt blod." (Åp 1,5)

(fortsettes)

Noe er i ferd med å endres - eller?

David Ravenhill (bildet), sønn av den legendariske bederen og vekkelsesforkynneren Leonard Ravenhill, som var mentor for David Wilkerson, og selv en bibellærer og vekkelsesforkynner med stor integritet, har skrevet en tankevekkende artikkel, jeg har valgt å oversette:

I snart 50 år i tjeneste, har jeg hørt profetiske røster fortelle oss at vi er på randen av noe nytt. De bruker uttrykk som 'ny salvelse', 'ny generasjon', 'ny bevegelse', 'ny årstid', 'en forandring er underveis', 'det er en forandring i det himmelske' og 'Gud er i ferd med å gjøre noe nytt'. Andre forteller meg at Gud er i ferd med å reise opp en ny bevegelse. Jeg vet ikke hvor mange slike nye bevegelser jeg har hørt om disse 50 årene. Det må minst være et dusin eller mer.

Koret som synger om forandring har økt i styrke, og synes å bli høyere og høyere. Likevel - med det samme et slikt 'profetisk' ord er gitt, så er det et nytt ord som erstatter det gamle.

Alt dette får oss til å stille spørsmålet: Er dette genuine profetiske ord eller er det et ærlig ønske fra disse som tilhører den profetiske bevegelsen om en slags anerkjennelse? Selv om svaret godt kan være ja på begge deler, kan også være en tredje mulighet.

Her om dagen leste jeg Romerbrevet hvor Paulus skriver: 'For skapningens inderlige lengsel venter og stunder etter åpenbaringen av Guds barn ... For vi vet at hele skapningen stønner og sukker som i fødselsveer, helt til denne dag'. (Rom 8,19 og v.22/Bibelen Guds Ord 1997/2007) Ikke bare forteller Paulus oss at hele skapningen er i fødselsveer, men han fortsetter med å si: 'Ikke bare det, men også vi som har Åndens førstegrøde, også vi stønner med oss selv og venter med iver på barnekåret, vår kropps forløsning'. (v.23)

Jeg tror at det vi hører fra våre profetiske brødre er stønnene og lengslene fra disse som lengter etter fylden av Guds hensikt skal bli åpenbart. Denne djupe lengselen blir så uttrykt gjennom dem på ulike måter og med ulike ord. De føler og sanser hva skapelsen går igjennom og kan sympatisere og identifisere seg med den. De er ikke komfortable med å slå seg til ro med det som er, de setter ord på sin frustrasjon og lengsel gjennom disse ropene etter forandring.

Jeg har aldri hatt den tro at Gud hele tiden oppdaterer og forandrer sine planer som om Hans tidligere planer skulle ha feilet. Jeg synes det alltid er problematisk at Gud er i ferd med å gjøre noe nytt, når det indikerer at Han ikke var det i måten Han gjorde det på før.

La oss ta et eksempel: 'en ny salvelse for evangelisering'. Betyr det at Gud sånn helt plutselig har forandret det Han tenker om de fortapte? Det tror jeg virkelig ikke! Hans lengsel etter å frelse det som var fortapt har vært konstant hele tiden.

Det er ingen tvil i min sjel om at vi, sammen med resten av skapelsen, ikke har fått sett helt og fullt alt det Gud har forberedt for oss. Selv om jeg ikke later som om jeg fullt ut forstår alt hva som Paulus legger i ordene 'vi som er Guds barn', så vet jeg at dette ikke handler om en ny bevegelse som med stolthet skryter av deres åndelige overlegenhet overfor resten av Kristi kropp.

Det går raskt mot den Dagen hvor vi vil oppleve at alle våre lengsler, ønsker og sukk får sin oppfyllelse, som er dagen når vår kropp forløses. Fødselsveene intensiveres definitivt og inntreffer oftere for hver dag som går.

Inntil den dagen kommer, la oss med tålmodighet bære over med dem som ikke klarer å uttrykke hva de føler annet enn å si: 'Jeg føler at noe nytt er underveis'.

Å være menighet, del 12

Enkelte representanter for den nye nådeforkynnelsen kaller det for 'svett kristendom' og mener at faste ikke hører den nye pakten til. Da hopper de bukk over viktig dokumentasjon om urkirkens og apostlenes praksis!

Om menigheten i Antiokia - en menighet som bestod av mennesker med både jødisk- og hedensk bakgrunn, heter det:

'Mens de tjente Gud og fastet, sa Den Hellige Ånd ... etter at de hadde fastet og bedt ...' (Apg 13,2-3. Bibelen -Guds ord, 1997)

Når apostelen Paulus vitner om hva han har vært igjennom, skriver han følgende til menigheten i Korint: '... i sult og tørst, ofte i faste ...' (2.Kor 11,27)

Av andre skrifter fra den tidlige kirkens historie finner vi også flere beretninger om at faste var en helt vanlig del av et normalt kristenliv. Og når Jesus underviser sine disipler, lærer han dem om fasten, rett etter at han har lært dem å be den bønn vi kaller Fadervår. Han sier: 'Når dere faster ...' (Matt 6,16) Ikke 'om', men 'når'.

I den tidlige kirken var det slik at om noen i fellesskapet var sulten, var det en vanlig praksis at hele fellesskapet gikk sulten inntil de kunne sørge for brødrenes og søstrenes behov. Ingen skulle gå sultne. Man sørget for hverandre.

Allerede i det fjerde århundre satte man av en periode av kirkeåret som man kalte fastetiden. Etter hvert begynte man også å faste ved ulike andre anledninger, særlig foran store kirkelige festdager. Jeg tror vi har mye å hente på å holde disse fastetidene. Ikke fordi det gir noen form for fortjeneste overfor Gud. Dette handler om oss! I et samfunn som blir mer og mer komplisert, og det er om å gjøre å forbruke mest mulig og kaste det vi ikke har behov for, trenger vi kristne å gjøre opprør!

Det er godt for oss å leve enklere i perioder av året. Spise enklere, kjøpe mindre, og la det vi tjener på dette komme andre mennesker til gode. Både ved at vi kan gi bort det vi sparer, både av tid og penger.  I fastetiden kan vi sette av dager hvor vi besøker ensomme, syke og trengende og vi kan overraske dem med å spandere et godt måltid mat - på dem. Eller være en som har tid til å lytte!

(fortsettes)

Å være menighet, del 11

Jesus og Hans disipler spiste ofte sammen. Det understreker måltidets store betydning, for vennskap, for samtale, for fellesskap. Og vi leser at Han gikk hjem til ulike mennesker - gjerne mennesker som tilhørte marginaliserte grupper i samfunnet - og da spiste de sammen. Å spise sammen med noen gir aksept. Da blir man sett og bekreftet. Noe som mange mennesker i dag lengter etter.

I denne artikkelen vil jeg ta frem tre skriftsteder. Det ene er beretningen om Emmaus-vandrerne i Luk 24. Etter at Jesus hadde gått et veistykke med disse to, leser vi: 'De nærmet seg nå den landsbyen de skulle til, og han lot som han ville dra videre. Men de ba ham inntrengende: Bli hos oss! Det lir mot kveld, og dagen heller. Da gikk han inn og ble hos dem. Og mens han satt til bords med dem, tok han brødet, ba takkebønnen, brøt det og ga dem. Da ble øynene deres åpnet, så de kjente ham igjen'. (v.28-31a)

Disse to forsto ikke hvem de hadde gått ved siden av. Det er først under måltidsfellesskapet at de gjenkjenner Jesus, og det skjer når Han bryter brødet. Det forteller noe om hva Herrens måltid gir oss: Det åpner våre øyne så vi får se hvem Jesus er! Brødsbrytelsen eller Nattverden åpenbarer Jesus!

Det andre skriftstedet er også hentet fra tiden etter Jesu oppstandelse fra de døde. Fra Tiberiassjøen. Disiplene har vært på fisketur. Fangsten er heller skrall. Det er først når de gjør som mannen som står langs Tiberiassjøens bredder sier at de får fisk. Og fisk i mengder. Johannes skriver:

'Da de var kommet i land, så de et bål der, og det lå fisk og brød på glørne'. (Joh 21,9)

Igjen er det at Jesus innbyr til et godt måltid mat. Så skriver Johannes: 'Da de var ferdige med måltidet, sier Jesus til Simon Peter: Simon, sønn av Johannes, elsker du meg mer enn disse?' (v.15) Rammen som måltidet har skapt, åpner for muligheten til en djup og avgjørende samtale. Måltidsfellesskap gjør gjerne det. Det er noe med den avslappende atmosfæren, som gjør at spørsmål som ellers ikke kan stilles på grunn av støy av ulike kilder, gis det åpninger for under et måltid mat. Det er noe med at vi ikke er så på vakt og så kritiske, men åpne for det andre mennesket som vi sitter ved siden av.

Det tredje skriftstedet er det kjente verset fra Åp 3,20:

'Se, jeg står for døren og banker. Om noen hører min røst og åpner døren, vil jeg gå inn til ham og holde måltid, jeg med ham og han med meg'.

I andre oversettelser står det: vil jeg holde nattverd med ham. Men ordet 'nattverd' betyr ikke noe annet enn kveldsmat, kveldsmåltid. Det er hva Jesus inviterer en hver troende til: måltidsfellesskapet. På den tiden satt man ikke på hver sin side av et bord, nei, man satt ved siden av hverandre! Så nært ønsker Jesus å være hver eneste en av oss.

(fortsettes)

Å være menighet, del 10

Mange mennesker sliter med ensomhet. Det gjelder også kristne. Noe av det mest ensomme som finnes er å spise alene.

Det finnes de som går på butikken flere ganger om dagen, bare for å se andre mennesker. Kanskje ha muligheten til å veksle noen ord med betjeningen.

Når de så kommer til gudstjenesten opplever de ofte at de for det meste kjører buss. De sitter etter hverandre og det eneste de blir kjent med er hverandres nakker. Kanskje har de hilst på møteverten i døra, og kanskje hilser de på noen på vei ut når gudstjenesten er ferdig. Er de riktig heldige er det noen som stanser opp for en prat. Så går de hjem til nok en ensom uke.

Er dette en karikatur av menigheten? Nei, dessverre. Jeg møter mange som opplever det slik. Og ensomheten forsterkes fordi man lengter etter fellesskap med andre kristne. Men alle har det så travelt. Alle har noe de skulle ha rukket.

Tenk hva gjeninnføringen av måltidsfellesskapet ville ha betydd for alle disse ensomme! Noen å snakke med, noen å dele en god historie med, noen å smile med og noen å le sammen med.

Dette er en viktig del av det å være menighet! Alt handler ikke om lovsang, preken og kollekt.

Måltidet var en integrert del av den første menighetens gudstjenesteliv. Det forsvant en gang etter at apostlene var døde, blant annet fordi den etter-konstantinske kirken innførte en regel om at man skulle faste før man tok del i nattverden. En slik fastepraksis er Det nye testamente fremmed.

I den nymonastiske bevegelsen har man en sterk understrekning av betydningen av måltidsfelleskapet. Mange av de ny-monastiske kommunitetene befinner seg på skyggesidene i storbyene, hvor kriminaliteten er høy og menneskene er isolerte. Der inviteres man naboer og folk man blir kjent med til å dele et måltid mat, og man legger stor vekt på å tilberede god, næringsrik mat laget med masse kjærlighet.

La oss ta fram de radikale tekstene i Det nye testamente hvor Jesus taler om hvem vi skal invitere når vi byr på selskap. Våger vi å ta dem på alvor?

Finn frem Bibelen din og les sakte Luk 14,7-24. Hvordan kan du praktisk handle på disse ordene?

(fortsettes)

Å være menighet, del 9

Måltidsfellesskapet har stor plass i Bibelen. Allerede på Bibelens første blader leser vi at Gud planter en hage i Eden full av fruktbærende tre og inviterer de første menneskene til å komme for å spise.

Om de første kristne leser vi: '... og i hjemmene brøt de brødet og holdt måltid ...' (Apg 2,46)

Et av bildene Jesus bruker for himmelen er en stor bryllupsfest hvor alle Guds barn skal lene seg tilbake, og feste. Vi synes å være skapt for å spise sammen! Det er ingen tilfeldighet at Brødsbrytelsen har vært sentrum i den kristne gudstjenesten siden starten. Ordet 'nattverd' betyr ganske enkelt 'kveldsmåltid'. Det hele minner oss om hvordan Guds kjærlighet til verden ser ut: Jesus gir oss et måltid - brød som et symbol på Hans kropp, vin som Hans livsblod som gis til alle - venner som fiender.

Gjennom kirkens 2000 årige historie har dette måltidet skandalisert status quo i det det har brakt jøder og hedninger, slaver og frie, mennesker som har lykkes eller mislykkes, svarte og hvite, sammen rundt et bord.

Hvis vi skal forstå hva Gud gjør og ta del i det Han gjør i verden i dag, finnes det ikke noe bedre sted å begynne enn å spørre hvorfor Guds folk spiser sammen! For når kristne spiser sammen så kobler de seg på selve fundamentet i deres tro og i deres historie.

Derfor er det intet mindre enn en tragedie at Agapemåltidet forsvant fra kirken. Vi vet ikke helt riktig når det skjedde, fordi vi har god dokumentasjon på at den tidlige kirken kom sammen for å spise og mens de holdt måltid brøt de brødet, en god stund etter apostlenes død. Men så endres dette. Brødsbrytelsen - det vi kaller nattverden eller eukatistien - tas ut av Agapemåltidet - eller Kjærlighetsmåltidet - og blir en egen del for seg selv. Dermed forsvant noe av det mest sentrale i selve handlingen: fellesskapet, muligheten for å dele med hverandre. Enkelte mener at Agapemåltidet forsvant på grunn av det misbruk som apostelen Paulus beskriver skjedde i menigheten i Korint, men da er det underlig at de likevel fortsatte etter at apostlene var død. Jeg tror heller det skjedde en endring i teologien.

Min drøm er at måltidsfelleskapet kan gjenopptas. At kristne kommer sammen for å spise! Og så mens de spiser bryter de brødet og deler ut vinen og feirer Herrens måltid sammen. Et spisefellesskap som inkluderer alle.

(fortsettes)

Å være menighet, del 8

I forrige artikkel i denne serien skrev jeg at jeg ville komme tilbake til hvordan menigheten, Church of the Sojourners (bildet), feirer gudstjeneste. Deres gudstjenesteform tiltaler meg veldig.

Pilegrimskirken er kanskje en god oversettelse av menighetsnavnet, og den holder til i det såkalte Mission District i San Francisco. Medlemmene lever sammen i fire store hus og feirer gudstjeneste sammen med venner og naboer søndag kveld. Slik ser søndagen ut:

Formiddagene er det opp til de enkelte medlemmene til å bruke som det passer dem. Noen starter dagen med en stille frokost, før de tar med barna ut på ulike ting de har lyst til å drive med. Stillheten som oppstår etter at barna har dratt til sine aktiviteter bruker noen til en stille stund i hagen, hvor de leser Bibelen eller er i stillhet. Andre oppholder seg på rommene sine, eller er ute på en gåtur.

På ettermiddagen samles man så i en av hagene for å spille og synge sammen, gjerne i en sirkel, slik at alle blir inkludert. Mens dette pågår er det noen som bryter brødet, og så sendes det rundt fra person til person med ordene: 'Dette er min kropp, sønderbrutt for deg'.

Etter at brødet er delt ut inviteres det inn til middag. Denne er forberedt av noen av menighetens medlemmer, og hvem som har ansvaret for middagslagingen går på rundgang. Mange av ingrediensene er hentet fra kjøkkenhagene. I forbindelse med måltidsfellesskapet deles smått og stort fra hverdagslivet. Når måltidet er fortært fortsetter gudstjenesten - det vil si: slik denne menigheten ser det, og jeg er helt enig med dem - har gudstjenesten vart hele tiden! Måltidsfellesskapet er en del av den - slik det også var i den første menighetens tid.

Etter å ha sunget og bedt er det noen som underviser fra Bibelen. Her har alle Biblene sine med seg, og notatbøker. Og det åpnes for spørsmål og samtale etterpå og man ber for og med hverandre.

Når undervisningen er unnagjort sendes kalken rundt og man skilles fra hverandre etter å ha omfavnet hverandre og ønsket hverandre: Kristi fred.

En menighet som denne kunne jeg gjerne ha tenkt å tilhøre!                                                        
(fortsettes)

Å være menighet, del 7

Når Agapemåltidet eller Kjærlighetsmåltidet forsvant fra gudstjenesten i den tidlige kirken forsvant noe av meningen med det å være menighet. Jeg våger den påstanden at det er en av årsakene til at mange mennesker ikke forstår at kirke er noe man er, ikke noe man går til.

Måltidet har en sentral plass i den hellige historien. Allerede på Bibelens første blader leser vi om at Gud sier: 'Se, jeg har gitt dere alle planter som sår seg over hele jorden, og hvert tre med frukt som setter frø. De skal være føde for dere'. (1.Mos 1,29).

Etter vannflommen inngår Gud en pakt med Noah og der heter det: 'Frykt og redsel for dere skal være over alle jordens dyr og alle himmelens fugler, over alt som kryper på marken, og over alle fiskene i havet. De er gitt i deres hånd. Alt som rører seg og lever, skal være til føde for dere. Likesom jeg ga dere de grønne plantene, gir jeg nå dere alt dette'. (1.Mos 9,3)

I 1.Mos 18 leser vi så den strålende historien om Abraham som får gjester fra himmelen. Det første han tenker på er at de må ha noe å spise!

'La oss få hente litt vann så dere kan få vasket føttene, og hvile dere her under treet. La meg hente et stykke brød så dere kan styrke dere før dere drar videre - siden dere nå har lagt veien om deres tjener. Og de sa: Gjør som du har sagt! Da skyndte Abraham seg inn i teltet til Sara og sa: Skynd deg, ta tre mål fint mel, kna det og bak kaker. Abraham løp så bort til buskapen og hentet en fin og god kalv, og ga den til tjenestegutten, som skyndte seg å lage den til. Så tok han rømme og melk og kalven som han hadde gjort i stand, og satte det fram for dem. Og han sto hos dem under treet mens de spiste'. (v.4-8)

Et måltid er så mye mer enn maten. Selv om den er viktig i seg selv. Et måltid handler om fellesskap, om gjestfrihet, om den gode samtalen, om muligheten til å se en annen, til å lytte og til å glede seg i godt lag. Dette bar de første kristnes gudstjenester preg av. Ved siden av opplesningen av Skriften, forkynnelsen, bønnene.

Mennesker er sosiale vesener, og vi lever i en tid med stor ensomhet. Jeg tror på betydningen av å bringe måltidet tilbake til våre gudstjenester, sammen med nattverdfeiringen. Husk at 'det var mens de holdt måltid, at Jesus tok et brød, takket og brøt det ...' Det skjer noe også med vår forståelse av nattverden når vi fjerner måltidsfellesskapet.

Vi skal se nærmere på dette i neste artikkel, hvor jeg skriver om The Church of the Sojourners, et fellesskap av troende, som lever i fire store hus syv dager i uka og holder gudstjeneste hver søndag sammen med naboer og venner.

(fortsettes)

Å være menighet, del 6

Columba Stewart, som har studert den monastiske bevegelsen i det fjerde århundres Egypt, kaller kommunitetene som vokste frem i ørkenen og ødemarkene for 'laboratorier for kristen spiritualitet'.

Det er fra ørkenen at noen av de fremste teologene og lærerne innen kirken - enten det dreier seg om kirken i øst eller vest - vokser frem. De er formet av et liv i bønn, i stillhet og den hellige Treenighetens nærvær. Her i ørkenen lærte de Gud å kjenne - ikke bare gjennom Bibelen, som de leste flittig, men de gjorde seg erfaringer med Gud. Teori og praksis gikk hånd i hånd.

I mye av det som skjer i dag serveres det teorier. En preken inneholder masse ord, men lite levd liv, og det smitter over på de som hører. De tilegner seg kunnskap, men Gudskjennskapen mangler. Jeg undres ofte på hva som hadde skjedd i våre menigheter, om vi begynte å gjøre det vi hørte! Tenk om vi satte det ut i praksis! Hvordan ville menighetene våre da ha sett ut? Og samfunnet? Ganske så annerledes, tror jeg. Hva tror du? Kanskje hører vi for mye og blir mennesker som vandrer rundt med mye kunnskap, men spør noen oss om hva slags erfaringer vi har gjort med Gud - har vi få svar å gi. Kanskje vi skulle høre mindre, og gjøre noe med det vi allerede har hørt?

Noe av det som slår meg i møte med det de skrevne ordene til ørkenfedrene og ørkenmødrene er at mye av det er svar på spørsmål. Disse spørsmålene har sikkert kommet fra pilegrimer som oppsøkte dem. De spurte ikke bare hvordan de kunne leve, men hvorfor.

Augustin sa ved en anledning at kirken er til for mennesker som er underveis.

(fortsettes)

Å være menighet, del 5

Den kristne lære er viktig! Sannheten er ikke relativ. Vi velger og vraker ikke det vi liker i den kristne tro, som vi velger og vraker en gjenstand eller mat eller klær. Som kristne er vi forpliktet på å leve og lære i tråd med det Det nye testamente omtaler som 'apostlenes lære'. (Apgj 2,42)

Rett lære - ortodoksi - er en ting. Like viktig er orthopraxis - det å leve rett.

'Ikke fortell meg hva du tror', sier noen 'vis meg hvordan du lever'. Om livene våre motsier det vi tror er det ikke rare vitnesbyrdet vi bidrar med. For handlingene våre snakker høyere enn ordene våre.

De sentrale kristne læresetningene beskriver Guds handling. Inkarnasjonen, for eksempel, handler om læren om at Gud ble menneske i Kristus slik at menneskeheten kan finne veien til å bli lik Gud. Dette er svært praktisk. Gud kler seg ikke i kjøtt og flytter inn i nabolaget uten å endre stedet! Tror vi dette forandrer det også vår holdning til våre hverdagsliv. Våre bestrebelser etter å leve trofast mot Guds kall for våre liv innebærer både handling og refleksjon.

Hvis Jesus virkelig mente det Han sa - hvordan skal vi da leve?

Å stille spørsmålet hvordan er viktig.

Men like viktig er å spørre hvorfor!

Hvorfor skulle folk velge å spise sammen i en tid hvor den individuelle friheten og forbrukermentaliteten er bestemmende for de fleste nordmenn?

Hvorfor skulle folk som er økonomisk uavhengige bestemme seg for å dele penger og ta økonomiske beslutninger sammen med andre?

Hvorfor skulle noen risikere livet ved å gå inn i krigssoner ubevæpnet for å være sammen med sin nasjons fiender?

Hvorfor gjør de folkene som følger Jesus de tingene de gjør?

(fortsettes)

Å være menighet, del 4

Det finnes mange likhetstrekk mellom kirken i det fjerde århundre og vår tids kirke. Vi lever også i en tid hvor de kristne er fragmenterte, lederskap lever med stridigheter og våre forsamlinger er utsatte for alle slags lærdomsvær.                              

Mye av det som skrives om den kristne tro handler om anklager, skandaler og debatt om homofili. For mennesker utenfor kirkelige kretser, synes det som skjer i kirken å handle om stygge stridigheter om ting som synes å angå folk flest i liten grad. Det som skrives om kirken er sjeldent noe godt.

Dette skjer samtidig med at mange søker etter et sted hvor det finnes håp. Hvor liv leves ut i fred og harmoni. Hvor mennesker blir sett og bekreftet. De ser etter en tro som passer for olabuksa - ikke får blådressen. En tro som handler om mer enn ord, en tro som får bein å gå på.

I det fjerde århundre søkte folk ut i ødemarken for å finne mennesker som levde der. De søkte autentisk liv. Teoriene ble presentert i kirkene, livet ble levd ut i ørkenen. De som levde der ute levde på mer enn teorier. Der handlet det om den kroppsliggjorte troen. Den som berører ånd, sjel og kropp - det hele mennesket.

Vi lever i en svært individualistisk tid, hvor det meste handler om meg, mitt og mine. I urkirken og blant ørkenfedrene handlet det om 'vi' og 'oss', om en felles visjon om Kristi kropp som reiser seg og blir den modne mann. Om en utvidet familie. Derfor dro pilegrimene ut i ørkenen.

Som de drar for å besøke dagens kommuniteter der de vokser frem. I storbyenes ørken. Der de marginaliserte lever, og så plantes det et håp bestående av mennesker som deler liv med de som sliter med livet. Som deler brød og vin og fellesskap.

Jeg drømmer om å se slike kommuniteter eller fellesskap vokse frem i Norge. Hvor man deler liv og hvor Kristus får forme livene våre etter sitt eget bilde. Midt i hverdagene. Nå ber jeg om at Gud skal gi oss noen her hvor jeg bor som er villige til å leve på denne måten - i et nært forpliktende fellesskap, hvor man setter individualismen til side og lever for Jesus og dermed for andre mennesker.

For tiden tenker jeg mye på ordene fra Rom 14:

'For ingen av oss lever for seg selv, og ingen dør for seg selv. Om vi lever så lever vi for Herren, og om vi dør så får vi for Herren. Enten vi da lever eller dør, hører vi Herren til. Det var derfor Kristus døde og ble levende igjen, for at han skulle være Herre over både levende og døde'. (v.7-9)

Men i dag er det mange som lever for seg selv - og mange dør ensomme og forlatt.

(fortsettes)

Å være menighet, del 3

'Kirkens hensikt handler alltid om å knytte seg til Guds historie med samfunnets djupeste behov'.

Det er Jonathan Wilson-Hartgrove som skriver dette i boken 'The Awakening of Hope' med undertittelen: 'Why we practice a Common Faith'.

Jonathan Wilson-Hartgrove er baptistpastor, utdannet ved Duke Divinity School og en del av Rutba House, hvor han lever sammen med familie og venner i en nymonastisk-kommunitet.

Jeg tror Jonathan Wilson-Hartgrove har aldeles rett. En kirke som ikke lever med i samfunnet, og tar stilling til de marginaliserte er en selvgod kirke uten forbindelse med det som skjer i samfunnet rundt den.

Skal man 'være kirke' så må den kroppsliggjøre håpet. Ikke bare snakke om det med vakre ord og vendinger. Men være håpet for de som ikke har noe håp.

Mange lengter etter å se en kirke som lever det budskapet den forkynner. Det er en av grunnene til at mange oppsøker de nye monastiske kommunitetene som Gud reiser opp en rekke steder i verden i dag. Disse kommunitetene består ikke av så mange mennesker, men de lever ut troen i hverdagen på en måte som tiltrekker seg folk og som skaper lengsel etter realiteter. Det er nok snakk. Det er nok prekener. Hvordan lever vi ut det vi blir forkynt, det vi leser om i vårt Nytestamente?

Ørkenfedrene og det 4.århundre
For 1600 år siden i det nordlige Egypt, forlot tusenvis av pilegrimer sine hjem og sine arbeidsplasser for å gå ut i ørkenen. Hver av dem hadde sin egen historie å fortelle. De søkte opp eneboerne som bodde der ute i ødemarken, eller de små monastiske kommenitetene som var vokst frem, hvor mennesker gav seg hen til bønn. Dette var tidens fornyelsesbevegelse!

Kirken var på denne tiden viklet inn i politiske og læremessige stridigheter. Lederskapet var splittet. De troende sto ofte mot hverandre.

'Hvis biskopene i det fjerde århundre hadde blogget ville de ha blogget om konkurrerende valgprosesser, beskyldninger om korrupsjon og teologiske disputter om kristologien. De diskuterte ting som selvsagt var viktige, men de overså samtidig noen av de viktige tingene som skjedde rundt dem,' skriver Jonathan Wilson-Hartgrove i sin bok.

For det som skjedde ute i ørkenen fanget hjertene til det fjerde århundres hverdagsmennesker. Den tidlige kristne monastiske bevegelsen skapte et rom for de som brydde seg om sannheten i evangeliet. De stilte seg det spørsmålet vi også må stille oss: Hvordan kan det prege våre liv?

(fortsettes)