Johannes har utfordret meg til å skrive litt om min bakgrunn, og i hvilken fase av livet jeg befinner meg i for tiden. Nå har jeg skrevet litt om dette før. Det er blitt noen bruddstykker, gjerne i forbindelse med noen kommentarer.
Jeg er 1958 årgang, så det vil si at jeg jeg er halvveis til 100 i år, og født i forrige årtusen! Det preger meg sikkert. I 1972 ble jeg en kristen i forbindelse med den såkalte Jesusvekkelen. På mitt hjemsted Gjøvik gikk det en stor vekkelse på den tiden, hvor et sted mellom 250-300 mennesker kom til tro. Gjøvik kirke var fylt til randen av mennesker hver eneste gang det ble holdt Gospel Nights. Det var i denne kirken, rundt alterringen en mandag kveld, at jeg hadde min pinseopplevelse og ble døpt i Den Hellige Ånd. Det satte meg i brann, og lørdagene i flere år fremover ble brukt til gateevangelisering. På ungdomsskolen tok jeg initiativet til å starte opp med skoleungdomslag, og i storefri hver dag (vi gikk på skole på lørdager også den gangen), i tre år samlet vi flere til andakt enn det var elever ute i skolegården. I friminutet i forkant av storefri hadde vi bønnemøter. Mange ble frelst den gangen, og flere av dem er i dag prester og misjonærer. Det var en rik tid. Jeg husker vi hadde besøk av både sjømannsprest Hans Jakob Frøen og Aril Edvardsen som talte til oss.
En frukt av vekkelsen på Gjøvik var begynnelsen på det som skulle bli et kommunitetslignende fellesskap. Det begynte med samlinger i et hjem, så kjøpte en del av medlemmene hus i nærheten av hverandre og vi møttes til gudstjenester, brødsbrytelse, sosiale samvær. Vi reiste på turer sammen, handlet inn felles etc. Kort sagt: Vi levde nært opp til idealet fra Jerusalemmenigheten i begynnelsen på Apostlenes gjerninger. Jeg traff min kone i disse årene, og i 1982 giftet vi oss. Vi ser tilbake på de 10 årene vi hadde i dette fellesskapet som kanskje de rikeste vi har hatt i noen kristen sammenheng. Dette var menighetsliv som fungerte, ikke bare søndager, men hele uka.
Trosbevegelsen kom og satte sine spor også i vår sammenheng. En strid oppsto, og May Sissel og jeg var de to første som brøt ut av denne sammenhengen. Teologisk klarte vi ikke å følge med. Det skapte en dyp krise i våre liv. Vi mistet flesteparten av våre venner, mens vi klarte å beholde vennskapet til noen. I to år var vi uten menighetsfellesskap. Vi orket simpelthen ikke. Gjennom venner av min kone begynte vi så smått å gå på møter i Baptistkirken på Raufoss. Jeg tok teologiske studier ved Ørebro teologiske seminar i Sverige.
På 1970-tallet stiftet jeg bekjentskap med litteraturen til Watchman Nee, Stephen Kaung, T.Austin-Sparks, Lance Lambert og DeVern F. Fromke. Det fikk avgjørende betydning for meg, og har nok vært med på å forme mitt kristenliv siden. Jeg er også veldig takknemlig for arven jeg fikk med meg fra skolelagsbevegelsen, ikke minst for at de introduserte meg for Martyn Lloyd-Jones, Francis Schaeffer og Dietrich Bonhoeffer. Disse tre hjalp meg til å stole på at Guds ord er evig og uforanderlig, og fremdeles autoritativt i ett og alt. Kirke- og vekkelseshistorie har også siden denne tiden vært min store interesse.
Når min gode venn, pastor Ulf Mange Løvdahl, sluttet som pastor på Raufoss, mottok jeg kall fra denne menigheten til å bli deres nye pastor. Før det hadde jeg arbeidet som journalist i ni år i en lokalavis, og som redaktør for Ropet fra Øst i fire. I denne menigheten ble jeg i fem år, før jeg mottok kall fra Lillehammer baptistmenighet, som jeg betjente nesten like lenge. Etter å ha opplevd et kall fra Gud reiser jeg i dag på kallelser fra ulike menigheter som bibellærer. I forbindelse med min tjeneste har jeg undervist i alt fra Misjonssambandet til Den ortodokse kirke, og besøkt Russland flere ganger, Estland, Shetland, Spania, Danmark med møter og seminarer. En stor interesse for Israel og det profetiske ord har ført meg til dette fantastiske landet et par ganger også.
Men det er til de slaviske nasjonene jeg først og fremst har kjent et kall. Helt fra tidlig barndom har jeg lest og studert, bedt og drømt om de slaviske folkene. Stor var derfor gleden da jeg kunne reise til Russland for første gang. Her har jeg talt i mange ulike sammenhenger, og undervist ved Pinseunionens bibelskole. Til høsten står Romania for tur. Helt siden 1988 har jeg hatt et godt og nært forhold til Den ortodokse kirke, og det er også i den sammenhengen jeg er invitert til Romania. I tillegg skal jeg besøke bibelskolen som er knyttet opp til den store sigøynervekkelsen i landet og undervise der. På sikt håper jeg å kunne reise til Serbia, som ligger tungt på mitt hjerte.
I mange år har jeg vært knyttet til både nasjonal og internasjonal bønnebevegelse, ikke minst gjennom et nært samarbeide med min gode venn Arne Borgersen i Bønnetjenesten for Norge. Jeg har skrevet mange artikler i bladet Forbederen, og er også knyttet til Dagen/Magazinet som fast spaltist. Det har jeg vært i mange år nå. I flere år var jeg også koordinator for European Prayer Link, og sammen med Arne Borgersen tok jeg initiativet til de første nasjonale bønnekonferansene i Norge. De siste årene har jeg vært en av innbyderne til den nasjonale bønnekonferansen på Grimerud, og har nå tatt initiativet til Nasjonalt bønneråd for Norge. Dette rådet som består av bønneledere fra ulike sammenhenger har sin første samling på Grimerud i september.Vårt bønneengasjement nå skjer gjennom Bønnevektere for Israel og nasjonene, som jeg stiftet for en del år siden. Vi kjenner et sterkt kall til å be for Europa. Jeg møter fremdeles med ledere for nasjonale bønnenettverk fra ulike kanter av verden. Jeg har skrevet to bøker om bønn, og et par bøker til om andre emner, og kommer i år med en ny bok: Abraham - Guds venn.
Siden 1988 hvor jeg for alvor begynte å studere kirkens røtter og historie, har jeg hatt stor glede av å gjøre dypdykk i kirke- og ørkenfedrenes skrifter. Jeg er en del av et fellesskap av mennesker som søker å leve i kontemplasjon og bønn som kalles Fellowship of Solitaries. Jeg er også en del av kommuniteten på Bjärka Säby i Sverige.
Sykdom har preget meg i flere år nå, og har gjort at vi må prioritere annerledes enn før. Jeg preker fortsatt i ulike sammenhenger, og holder seminarer og bønneretreater. Når helsa tillater det. En del av tiden tilbringer jeg i den lille bønnekoia mi, som jeg har vært så heldig å finne en plass til oppe på en åskam med en nydelig utsikt til et vann. Gudstjenestelig fellesskap deler vi med venner fra Den evangelisk lutherske frikirke i nabokommunen. Det er et fellesskap vi setter stor pris på.
Hva som skjer fremover? Gud alene vet. Vi har lenge hatt en drøm om å se en kommunitet vokse frem. Hva det blir med dette vet vi ikke ennå. Vi drømmer om et nærere fellesskap enn kun å møtes til gudstjenester på søndagene, hvor vi kan dele hverdagsliv også, og ikke minst kunne bryte brødet sammen og be. Om dette ber vi. I den grad Gud gir meg styrke og nåde vil jeg fortsette å undervise, både i menigheter og på konferanser, seminarer og retreater. Vi ber alltid over hver eneste invitasjon vi får, og ønsker å følge Herrens ledelse i dette. Bønnearbeidet fortsetter vi også med. Jeg er dypt takknemlig for at Gud har gitt meg en fantastisk kone, to flotte barn, et hjem og hus vi stortrives i, noen gode venner og en meget trofast hund. De som ønsker et besøk av oss, må gjerne ta kontakt. Gjerne via: trooglivsmestring@yahoo.no
%20(1).jpg)
.jpg)
