Å være menighet, del 8

I forrige artikkel i denne serien skrev jeg at jeg ville komme tilbake til hvordan menigheten, Church of the Sojourners (bildet), feirer gudstjeneste. Deres gudstjenesteform tiltaler meg veldig.

Pilegrimskirken er kanskje en god oversettelse av menighetsnavnet, og den holder til i det såkalte Mission District i San Francisco. Medlemmene lever sammen i fire store hus og feirer gudstjeneste sammen med venner og naboer søndag kveld. Slik ser søndagen ut:

Formiddagene er det opp til de enkelte medlemmene til å bruke som det passer dem. Noen starter dagen med en stille frokost, før de tar med barna ut på ulike ting de har lyst til å drive med. Stillheten som oppstår etter at barna har dratt til sine aktiviteter bruker noen til en stille stund i hagen, hvor de leser Bibelen eller er i stillhet. Andre oppholder seg på rommene sine, eller er ute på en gåtur.

På ettermiddagen samles man så i en av hagene for å spille og synge sammen, gjerne i en sirkel, slik at alle blir inkludert. Mens dette pågår er det noen som bryter brødet, og så sendes det rundt fra person til person med ordene: 'Dette er min kropp, sønderbrutt for deg'.

Etter at brødet er delt ut inviteres det inn til middag. Denne er forberedt av noen av menighetens medlemmer, og hvem som har ansvaret for middagslagingen går på rundgang. Mange av ingrediensene er hentet fra kjøkkenhagene. I forbindelse med måltidsfellesskapet deles smått og stort fra hverdagslivet. Når måltidet er fortært fortsetter gudstjenesten - det vil si: slik denne menigheten ser det, og jeg er helt enig med dem - har gudstjenesten vart hele tiden! Måltidsfellesskapet er en del av den - slik det også var i den første menighetens tid.

Etter å ha sunget og bedt er det noen som underviser fra Bibelen. Her har alle Biblene sine med seg, og notatbøker. Og det åpnes for spørsmål og samtale etterpå og man ber for og med hverandre.

Når undervisningen er unnagjort sendes kalken rundt og man skilles fra hverandre etter å ha omfavnet hverandre og ønsket hverandre: Kristi fred.

En menighet som denne kunne jeg gjerne ha tenkt å tilhøre!                                                        
(fortsettes)

Vi forkynner ikke Jesu evangelium om det ikke også er gode nyheter for de fattige

Den globale kristne kirke utfordres i det nye året av personer som aktivisten, redaktøren og forfatteren Jim Wallis (bildet), til å se på sin misjonsstrategi på nytt som en kjærlighetens strategi for de fattige.

Jim Wallis, best kjent som grunnleggeren av det meget anerkjente tidsskiftet Sojourners og av kommuniteten med samme navn som har base i Washington DC, spissformulerte seg i et foredrag nylig med henvisning til Jesu programtale i Luk 4,18-19:

'Hvis ditt evangelium ikke er gode nyheter for de fattige, så er det ikke Jesu Kristi evangelium'.

Og Wallis la til: 'Nasaret-manifestet var Jesu misjons-uttalelse: Det er også ment å være vår'.

Utfordringen fra verdens fattige - også de nyfattige og hjemløse i Europa - må gripe tak i dagens kirke på en helt ny måte enn før. Vi kan ikke leve med de store forskjellene og samtidig være troverdige som kristne. 

Ikke gå til kirke men være kirke

For tiden holder jeg på med å lese en bok skrevet av John F. Aleksander (bildet), som døde etter en lengre tids kreftsykdom i 2001. Den både gleder meg, og utfordrer meg; og setter ord på den lengsel jeg selv er bærer av. Alexander, som var utdannet innen filosofi og psykologi ved Oxford University, og som en periode underviste ved Wheaton College, skrev på denne boken helt frem til sin død. Den oppsumerte hele hans tro og overbevisning om at kirken ikke er et sted du går til, men lever!

Boken heter: 'Being Church', og er en radikal tilbakevendig til urkirkens menighetsideal.

John F Alexander hadde bakgrunn fra borgerrettighetsbevegelsen i USA på 1960-tallet, og som var skuffet over det lave engasjementet hos evangelikale kristne når det gjaldt de spørsmålene borgerrettighetsbevegelsen reiste, var i mange år en leder blant progressive evangelikale. Han startet magasinet The Other Side, men ble etter hvert desillusjonert over det han opplevde som overfladiskhet i denne bevegelsen. Han begynte å lete etter et sannere og djupere uttrykk for det han fant beskrevet i Det nye testamente: Kristi kropp. Ikke en bygning gjort i tre eller betong, men den levende organismen som den nytestamentlige menigheten beskrives som.

I sin søken etter denne kom han over The Church of the Sojourners i San Fransisco - en 24/7 kirke, som han og kona fant så spennende, at de rett og slett flyttet dit. Han skulle senere bli menighetens pastor. Sammen utviklet de og levde ut drømmen om en menighet som er menighet hele tiden, ikke bare i forbindelse med søndagens gudstjeneste. Som drar omsorg for de fattige, forkynner radikaliteten i Guds rike, bryter brødet og forkynner de gode nyhetene.

Det er denne visjonen han beskriver i boken, som utgis som en del av Det nymonastiske biblioteket som Jonathan Wilson-Hartgrove og Shane Claiborne bygger opp.

Jeg har ikke kommet så langt i lesningen, men denne boken er så inspirerende skrevet og en som ikke bare lanserer en teori, men som selv levde ut dette budskapet, at jeg gleder meg til å lese hele. Jeg kommer garantert tilbake til den etter hvert som jeg leser den.

Kommunitetsliv i San Francisco, USA, del 1

The Church of the Sojourners er en av de nye kommunitetene, som er grunnlagt i USA de siste årene. Denne finnes i San Francisco, og består av i overkant av 30 medlemmer. De holder til i fem store hus, og det er bare timinutters gangavstand mellom dem. Fem dager i uka kommer alle sammen for å spise kveldsmat. De møtes også til gudstjenester, bønnesamlinger, lek og moro. Medlemmene har felles økonomi, og deler også på ressurser de har gjennom sine yrker, blant annet deler de på bilholdet. De drar også på ferie sammen.

Denne kommuniteten er ikke ulik den vi selv var en del av på slutten av 1970-tallet, og begynnelsen på 1980-tallet. Derfor er det så fascinerende å lese om andre som i vår tid får dette til å fungere. Teologien bak det hele ser også ut til å være ganske liv, med en sterk understrekning av den kristne forsamlingens betydning, Guds rike og en radikal etterfølgelse av Kristus.

De fem store husene utgjør det de kaller for hushold. Her lever de, her spiser de. Dette er selve kjernen. De beskriver det slik selv:

"Sann tro og kjærlighet, som også inneholder muligheter til å vokse i tålmodighet og tilgivelse, så vel som å legge forholdene til rette for at andre skal ha de samme mulighetene, praktisers og ivaretas av de menenskene vi lever sammen med. Våre hushold er virkelige hushold som inkluderer alle aldre, alle slags bakgrunner, ulik musikkstil, utdannelse, og er ikke bare begrenset til familieenheter. Her er også enslige ivaretatt."

Kommuniteten er også bevisst samfunnet rundt seg, og gjennomfører ulike tiltak for å nå ut til de fattige, marginaliserte og den ordinære innbygger i San Francisco. Kommuniteten har tilholdssted i det som kalles misjonsområdet i San Francisco, med sin rike flerkulturelle befolkning. Her bor det i hovedsaklig mennesker med latin-amerikansk bakgrunn. Medlemmene har kjent på et spesielt kall til å ta seg av mennesker som kommer fra San Salvador, som oftest er flyktninger derfra.

I neste artikkel skal vi se litt nærmere på hva denne kommuniteten står for.

(fortsetets)