Å følge en livsregel som kronisk syk - om Benedikts regel i 2021, del 18

 I det 9.Århundre tegnes det et vakkert språklig bilde av Benedikt av Nursia (480-547). Han skildres slik: "En som høster kornet inn, idet han låner fra andre og lager et nek av de mange som har gått forut." Benedikt hentet hovedsakelig sin kunnskap fra tre kilder: Den daglige lesningen av Bibelen. Det var den viktigste inspirasjonskilden. Men helt på slutten av hans regel finner vi at Benedikt anbefaler  sine lesere at de studerer to ting: den hellige Basileios den store og ørkenfedrene. 

Nå er vi så heldige at vi har et av hovedverkene til Basileios: "Om Den Hellige Ånd" til svensk - på Artos forlag. Den anbefales herved på det aller varmeste. 

Basileios skriver ut fra sin djupe erfaring av et liv levd i fellesskap, mens ørkenfedrene skriver ut fra sin erfaring som eneboere. Altså fra et menneskelig perspektiv og fra et liv levd i askese hvor man lektlegger stillheten og enspmheten. Eller paradoksene og det som tilsynelatende kan virke som motsetninger. 

Benedikt forsøker å føre disse to strømningene sammen, og med Skriften som sin autoritet. Han tillater å virke sammen på en måte som gir vekst. Det er en sannhet, men det er forskjellige sider av sannheten, forskjellige fasetter. Har vi sett dem alle? Med årenes visdom ser bi at vi bare har sett en liten bit av det hele. >Vi trenger et himmelsk perspektiv over livet. Vi ser ofte vrangsiden av det teppet Gud vever, mens Gud ser det hele ovenfra. Han vet hvordan det hele ender. Det gjør ikke vi. Vi er ytterst begrenset.     

Denne polariteten - å holde motsatte ting sammen, leve med motsetninger - presenterer oss ikke for et lukket system, men for åpne dører.

Men da må vi være bærere av ydmykhetens drakt.                          

Benedikt lærte seg ydmykt til å leve med paradoksene og motsetningene, I regelens 7.punkt heter det nemlig at "opphøyelse fører en nedover og ydmykhet oppover."

Som ung hadde jeg svar på det meste. Nå sitter jeg igjen med undringen. Da dukker mysteriet frem igjen - og blir større.

fortsettes

Om å dø for vår neste

Hvis du spør ørkenfedrene hvorfor ensomhet føder medfølelse, vil de si: "Fordi det får oss til å dø for vår neste." Til å begynne med virker dette svaret ganske urovekkende for et moderne sinn. Men når vi ser nærmere på det, kan vi se at for å være til tjeneste for andre må vi dø for dem; det vil si at vi må gi opp å måle vår betydning og verdi med målestokken til andre. Å dø for vår neste betyr å slutte å dømme dem, slutte å evaluere dem, og dermed bli fri til å være medfølende. Medfølelse kan aldri eksistere sammen med vårt behov for å dømme fordi det å dømme skaper avstanden, skillet, som hindrer oss i å virkelig være sammen med den andre.

- Henri Nouwen/Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

Om hjertets renhet - en presentasjon av Johannes Cassianus, del 2

Mot slutten av 300-tallet raste striden rundt Origenes av Alexandria, en profilert forfatter og teolog, som er blitt beskrevet som 'det største geni den tidlige kirken har fostret.' Men ikke alle var enig i det. Det ble satt spørsmålstegn ved visse deler av hans lære. De munkene som sympatiserte med Origenes (185-254) ble fordrevet fra Egypt. Til dem hørte Cassianus og Germanius. De fant tilflukt i Konstantinopel, hvor biskopen i byen, Johannes Chrysostomos, viet Germanius til prest og Cassianus til diakon. Germanius og Cassianus blir i Konstantinopel et par år. Så oppstår det nye stridigheter. Denne gangen ikke teologiske, men kirkepolitiske. Nå var det Johannes Chryostomos det handlet om. Han viklet seg inn i en strid med keiseren.

Cassianus og Germanius sendes til Rom, hvor de skal forsøke å få biskopen av Rom til å megle i striden mellom Chrysostomos og keiseren. Her forsvinner sporene etter Germanius. Hva som skjer med ham vites ikke.

Neste gang vi støter på Cassianus er i Frankrike, nærmere bestemt i Marseille. Her blir han ganske raskt ansett å være en av de fremste kjennerne av det monastiske livet i Egpyt. I Marseille grunnlegger Cassianus  to monastiske fellesskap, et for menn og et for kvinner.

Det er i denne fasen av livet det litterære arbeidet til Cassianus for alvor tar til. På oppdrag fra biskop Castor skriver han ned sine inntrykk fra årene han og Germanius oppholdt seg i Egypt. Det skulle resultere i to store verk: 'Om klosterregler og botemiddelet mot de åtte hovedlastene' og 'Samtaler med fedrene,'

Bøkene til Cassiamus utgjorde, ved siden av Bibelen, den viktigste grunnutdannelsen i de vestlige klostrene gjennom hele Middelalderen. En av årsakene til det var nok den hellige Benedikt av Nursia, som nettopp anbefalte bøkene til Cassianus, dog uten å nevne hans navn. Etter Augustin og Gregor den store finnes det vewl knapt noen som har vært mer lest enn Cassianus. Dominikus, bar på tre bøker i sekken:  Salmenes bok, deler av Det nye testamente og Cassianus. Og vi vet at både Thomas a Kempis, Theresa av Avila, Johannes av Korset med flere var påviket av Cassianus.

fortsettes

Gud selv er mer enn nok

'Vær stille og ikke sammenlign deg sellv med andre', er et av de gode åndelige rådene som tilskrives en av de mest kjente egyptiske ørkenfedrene på 300-tallet: Bessarion.

Det er et godt råd å ta med seg også i dag.

I går feiret vi minnet om Bessarion i forbindelse med gudstjenesten i Kristi himmelfartskapellet. Denne Bessarion ble innviet i den monastiske livet av selveste Antonios den store og ble senere elev av Markarios i Sketis. Han skulle bli kjent som 'den vandrende eremiten', i motsetning til de fleste asketene som var bofaste.

Det fortelles om Bessarion at han eide en bok med de fire evangeliene. Den boken bar han alltid med seg. Møtte han noen som trengte noe, og som han hadde, ga han det villig bort. Til slutt ga han bort det siste han hadde av klær, og når han ikke hadde mer å gi til de fattige, solgte han også det mest dyrebare han eide: boken med de fire evangeliene. Pengene han fikk for den, ga han så til de trengende.

Det fortelles om abba Bessarion at han hadde en disippel ved navn Abba Dulas. En dag de gikk langs en strand blir abba Dulas så tørst. Da ba abba Bessarion en bønn og sa til eleven sin:

'Drikk litt av havvannet!'

Vannet var blitt søtt. Abba Dulas drakk. Så tok han frem et kar og ville øse opp vann i det.

'Hvorfor øste du opp vann,' ville abba Bessarion vite.

'Det er i tilfelle jeg skulle bli tørst igjen,' svarte abba Dulas.

Da svarte abba Bessarion:

'Gud er her. Gud er overalt.'

Det visdomsordet tok vi med oss i går kveld, og det vil jeg leve på lenge.

Gud selv er mer enn nok.

Om å være i nærværet av det hellige

Det finnes en fortelling som er gjengitt i Ørkenfedrenes tankespråk som griper meg så sterkt, og har gjort det helt siden jeg hørte den for mange år siden.

Det er fortellingen om en gruppe munker som besøker en eldre eremitt. De ber om råd og stiller spørsmål om det åndelige livet.

Men en av munkene forble taus og når den eldre munken undrende sier: 'Har du ingen ting å spørre meg om, mitt barn?' svarer han: 'For meg holder det å se deg.'

For meg sier det noe om hvordan levd liv, hvordan hellighet, har en sterkere påvirkningskraft enn ordenne våre. Jeg lengter etter autensitet, etter ekte tro, som har satt seg i kroppen! Etter levd liv.

Så mange ganger er vi ute etter å få noe. Det gjelder også når vi ber.

Av og til - og oftere enn vi våger å tro - er det nok å være.

Å omgås mennesker som har levd tett sammen med Jesus gjør noe med oss. Det forvandler oss.

Å være menighet, del 8

I forrige artikkel i denne serien skrev jeg at jeg ville komme tilbake til hvordan menigheten, Church of the Sojourners (bildet), feirer gudstjeneste. Deres gudstjenesteform tiltaler meg veldig.

Pilegrimskirken er kanskje en god oversettelse av menighetsnavnet, og den holder til i det såkalte Mission District i San Francisco. Medlemmene lever sammen i fire store hus og feirer gudstjeneste sammen med venner og naboer søndag kveld. Slik ser søndagen ut:

Formiddagene er det opp til de enkelte medlemmene til å bruke som det passer dem. Noen starter dagen med en stille frokost, før de tar med barna ut på ulike ting de har lyst til å drive med. Stillheten som oppstår etter at barna har dratt til sine aktiviteter bruker noen til en stille stund i hagen, hvor de leser Bibelen eller er i stillhet. Andre oppholder seg på rommene sine, eller er ute på en gåtur.

På ettermiddagen samles man så i en av hagene for å spille og synge sammen, gjerne i en sirkel, slik at alle blir inkludert. Mens dette pågår er det noen som bryter brødet, og så sendes det rundt fra person til person med ordene: 'Dette er min kropp, sønderbrutt for deg'.

Etter at brødet er delt ut inviteres det inn til middag. Denne er forberedt av noen av menighetens medlemmer, og hvem som har ansvaret for middagslagingen går på rundgang. Mange av ingrediensene er hentet fra kjøkkenhagene. I forbindelse med måltidsfellesskapet deles smått og stort fra hverdagslivet. Når måltidet er fortært fortsetter gudstjenesten - det vil si: slik denne menigheten ser det, og jeg er helt enig med dem - har gudstjenesten vart hele tiden! Måltidsfellesskapet er en del av den - slik det også var i den første menighetens tid.

Etter å ha sunget og bedt er det noen som underviser fra Bibelen. Her har alle Biblene sine med seg, og notatbøker. Og det åpnes for spørsmål og samtale etterpå og man ber for og med hverandre.

Når undervisningen er unnagjort sendes kalken rundt og man skilles fra hverandre etter å ha omfavnet hverandre og ønsket hverandre: Kristi fred.

En menighet som denne kunne jeg gjerne ha tenkt å tilhøre!                                                        
(fortsettes)

Å være menighet, del 7

Når Agapemåltidet eller Kjærlighetsmåltidet forsvant fra gudstjenesten i den tidlige kirken forsvant noe av meningen med det å være menighet. Jeg våger den påstanden at det er en av årsakene til at mange mennesker ikke forstår at kirke er noe man er, ikke noe man går til.

Måltidet har en sentral plass i den hellige historien. Allerede på Bibelens første blader leser vi om at Gud sier: 'Se, jeg har gitt dere alle planter som sår seg over hele jorden, og hvert tre med frukt som setter frø. De skal være føde for dere'. (1.Mos 1,29).

Etter vannflommen inngår Gud en pakt med Noah og der heter det: 'Frykt og redsel for dere skal være over alle jordens dyr og alle himmelens fugler, over alt som kryper på marken, og over alle fiskene i havet. De er gitt i deres hånd. Alt som rører seg og lever, skal være til føde for dere. Likesom jeg ga dere de grønne plantene, gir jeg nå dere alt dette'. (1.Mos 9,3)

I 1.Mos 18 leser vi så den strålende historien om Abraham som får gjester fra himmelen. Det første han tenker på er at de må ha noe å spise!

'La oss få hente litt vann så dere kan få vasket føttene, og hvile dere her under treet. La meg hente et stykke brød så dere kan styrke dere før dere drar videre - siden dere nå har lagt veien om deres tjener. Og de sa: Gjør som du har sagt! Da skyndte Abraham seg inn i teltet til Sara og sa: Skynd deg, ta tre mål fint mel, kna det og bak kaker. Abraham løp så bort til buskapen og hentet en fin og god kalv, og ga den til tjenestegutten, som skyndte seg å lage den til. Så tok han rømme og melk og kalven som han hadde gjort i stand, og satte det fram for dem. Og han sto hos dem under treet mens de spiste'. (v.4-8)

Et måltid er så mye mer enn maten. Selv om den er viktig i seg selv. Et måltid handler om fellesskap, om gjestfrihet, om den gode samtalen, om muligheten til å se en annen, til å lytte og til å glede seg i godt lag. Dette bar de første kristnes gudstjenester preg av. Ved siden av opplesningen av Skriften, forkynnelsen, bønnene.

Mennesker er sosiale vesener, og vi lever i en tid med stor ensomhet. Jeg tror på betydningen av å bringe måltidet tilbake til våre gudstjenester, sammen med nattverdfeiringen. Husk at 'det var mens de holdt måltid, at Jesus tok et brød, takket og brøt det ...' Det skjer noe også med vår forståelse av nattverden når vi fjerner måltidsfellesskapet.

Vi skal se nærmere på dette i neste artikkel, hvor jeg skriver om The Church of the Sojourners, et fellesskap av troende, som lever i fire store hus syv dager i uka og holder gudstjeneste hver søndag sammen med naboer og venner.

(fortsettes)

Å være menighet, del 6

Columba Stewart, som har studert den monastiske bevegelsen i det fjerde århundres Egypt, kaller kommunitetene som vokste frem i ørkenen og ødemarkene for 'laboratorier for kristen spiritualitet'.

Det er fra ørkenen at noen av de fremste teologene og lærerne innen kirken - enten det dreier seg om kirken i øst eller vest - vokser frem. De er formet av et liv i bønn, i stillhet og den hellige Treenighetens nærvær. Her i ørkenen lærte de Gud å kjenne - ikke bare gjennom Bibelen, som de leste flittig, men de gjorde seg erfaringer med Gud. Teori og praksis gikk hånd i hånd.

I mye av det som skjer i dag serveres det teorier. En preken inneholder masse ord, men lite levd liv, og det smitter over på de som hører. De tilegner seg kunnskap, men Gudskjennskapen mangler. Jeg undres ofte på hva som hadde skjedd i våre menigheter, om vi begynte å gjøre det vi hørte! Tenk om vi satte det ut i praksis! Hvordan ville menighetene våre da ha sett ut? Og samfunnet? Ganske så annerledes, tror jeg. Hva tror du? Kanskje hører vi for mye og blir mennesker som vandrer rundt med mye kunnskap, men spør noen oss om hva slags erfaringer vi har gjort med Gud - har vi få svar å gi. Kanskje vi skulle høre mindre, og gjøre noe med det vi allerede har hørt?

Noe av det som slår meg i møte med det de skrevne ordene til ørkenfedrene og ørkenmødrene er at mye av det er svar på spørsmål. Disse spørsmålene har sikkert kommet fra pilegrimer som oppsøkte dem. De spurte ikke bare hvordan de kunne leve, men hvorfor.

Augustin sa ved en anledning at kirken er til for mennesker som er underveis.

(fortsettes)

Å være menighet, del 5

Den kristne lære er viktig! Sannheten er ikke relativ. Vi velger og vraker ikke det vi liker i den kristne tro, som vi velger og vraker en gjenstand eller mat eller klær. Som kristne er vi forpliktet på å leve og lære i tråd med det Det nye testamente omtaler som 'apostlenes lære'. (Apgj 2,42)

Rett lære - ortodoksi - er en ting. Like viktig er orthopraxis - det å leve rett.

'Ikke fortell meg hva du tror', sier noen 'vis meg hvordan du lever'. Om livene våre motsier det vi tror er det ikke rare vitnesbyrdet vi bidrar med. For handlingene våre snakker høyere enn ordene våre.

De sentrale kristne læresetningene beskriver Guds handling. Inkarnasjonen, for eksempel, handler om læren om at Gud ble menneske i Kristus slik at menneskeheten kan finne veien til å bli lik Gud. Dette er svært praktisk. Gud kler seg ikke i kjøtt og flytter inn i nabolaget uten å endre stedet! Tror vi dette forandrer det også vår holdning til våre hverdagsliv. Våre bestrebelser etter å leve trofast mot Guds kall for våre liv innebærer både handling og refleksjon.

Hvis Jesus virkelig mente det Han sa - hvordan skal vi da leve?

Å stille spørsmålet hvordan er viktig.

Men like viktig er å spørre hvorfor!

Hvorfor skulle folk velge å spise sammen i en tid hvor den individuelle friheten og forbrukermentaliteten er bestemmende for de fleste nordmenn?

Hvorfor skulle folk som er økonomisk uavhengige bestemme seg for å dele penger og ta økonomiske beslutninger sammen med andre?

Hvorfor skulle noen risikere livet ved å gå inn i krigssoner ubevæpnet for å være sammen med sin nasjons fiender?

Hvorfor gjør de folkene som følger Jesus de tingene de gjør?

(fortsettes)

Å være menighet, del 4

Det finnes mange likhetstrekk mellom kirken i det fjerde århundre og vår tids kirke. Vi lever også i en tid hvor de kristne er fragmenterte, lederskap lever med stridigheter og våre forsamlinger er utsatte for alle slags lærdomsvær.                              

Mye av det som skrives om den kristne tro handler om anklager, skandaler og debatt om homofili. For mennesker utenfor kirkelige kretser, synes det som skjer i kirken å handle om stygge stridigheter om ting som synes å angå folk flest i liten grad. Det som skrives om kirken er sjeldent noe godt.

Dette skjer samtidig med at mange søker etter et sted hvor det finnes håp. Hvor liv leves ut i fred og harmoni. Hvor mennesker blir sett og bekreftet. De ser etter en tro som passer for olabuksa - ikke får blådressen. En tro som handler om mer enn ord, en tro som får bein å gå på.

I det fjerde århundre søkte folk ut i ødemarken for å finne mennesker som levde der. De søkte autentisk liv. Teoriene ble presentert i kirkene, livet ble levd ut i ørkenen. De som levde der ute levde på mer enn teorier. Der handlet det om den kroppsliggjorte troen. Den som berører ånd, sjel og kropp - det hele mennesket.

Vi lever i en svært individualistisk tid, hvor det meste handler om meg, mitt og mine. I urkirken og blant ørkenfedrene handlet det om 'vi' og 'oss', om en felles visjon om Kristi kropp som reiser seg og blir den modne mann. Om en utvidet familie. Derfor dro pilegrimene ut i ørkenen.

Som de drar for å besøke dagens kommuniteter der de vokser frem. I storbyenes ørken. Der de marginaliserte lever, og så plantes det et håp bestående av mennesker som deler liv med de som sliter med livet. Som deler brød og vin og fellesskap.

Jeg drømmer om å se slike kommuniteter eller fellesskap vokse frem i Norge. Hvor man deler liv og hvor Kristus får forme livene våre etter sitt eget bilde. Midt i hverdagene. Nå ber jeg om at Gud skal gi oss noen her hvor jeg bor som er villige til å leve på denne måten - i et nært forpliktende fellesskap, hvor man setter individualismen til side og lever for Jesus og dermed for andre mennesker.

For tiden tenker jeg mye på ordene fra Rom 14:

'For ingen av oss lever for seg selv, og ingen dør for seg selv. Om vi lever så lever vi for Herren, og om vi dør så får vi for Herren. Enten vi da lever eller dør, hører vi Herren til. Det var derfor Kristus døde og ble levende igjen, for at han skulle være Herre over både levende og døde'. (v.7-9)

Men i dag er det mange som lever for seg selv - og mange dør ensomme og forlatt.

(fortsettes)

Å være menighet, del 3

'Kirkens hensikt handler alltid om å knytte seg til Guds historie med samfunnets djupeste behov'.

Det er Jonathan Wilson-Hartgrove som skriver dette i boken 'The Awakening of Hope' med undertittelen: 'Why we practice a Common Faith'.

Jonathan Wilson-Hartgrove er baptistpastor, utdannet ved Duke Divinity School og en del av Rutba House, hvor han lever sammen med familie og venner i en nymonastisk-kommunitet.

Jeg tror Jonathan Wilson-Hartgrove har aldeles rett. En kirke som ikke lever med i samfunnet, og tar stilling til de marginaliserte er en selvgod kirke uten forbindelse med det som skjer i samfunnet rundt den.

Skal man 'være kirke' så må den kroppsliggjøre håpet. Ikke bare snakke om det med vakre ord og vendinger. Men være håpet for de som ikke har noe håp.

Mange lengter etter å se en kirke som lever det budskapet den forkynner. Det er en av grunnene til at mange oppsøker de nye monastiske kommunitetene som Gud reiser opp en rekke steder i verden i dag. Disse kommunitetene består ikke av så mange mennesker, men de lever ut troen i hverdagen på en måte som tiltrekker seg folk og som skaper lengsel etter realiteter. Det er nok snakk. Det er nok prekener. Hvordan lever vi ut det vi blir forkynt, det vi leser om i vårt Nytestamente?

Ørkenfedrene og det 4.århundre
For 1600 år siden i det nordlige Egypt, forlot tusenvis av pilegrimer sine hjem og sine arbeidsplasser for å gå ut i ørkenen. Hver av dem hadde sin egen historie å fortelle. De søkte opp eneboerne som bodde der ute i ødemarken, eller de små monastiske kommenitetene som var vokst frem, hvor mennesker gav seg hen til bønn. Dette var tidens fornyelsesbevegelse!

Kirken var på denne tiden viklet inn i politiske og læremessige stridigheter. Lederskapet var splittet. De troende sto ofte mot hverandre.

'Hvis biskopene i det fjerde århundre hadde blogget ville de ha blogget om konkurrerende valgprosesser, beskyldninger om korrupsjon og teologiske disputter om kristologien. De diskuterte ting som selvsagt var viktige, men de overså samtidig noen av de viktige tingene som skjedde rundt dem,' skriver Jonathan Wilson-Hartgrove i sin bok.

For det som skjedde ute i ørkenen fanget hjertene til det fjerde århundres hverdagsmennesker. Den tidlige kristne monastiske bevegelsen skapte et rom for de som brydde seg om sannheten i evangeliet. De stilte seg det spørsmålet vi også må stille oss: Hvordan kan det prege våre liv?

(fortsettes)

Taushet og honningkaker

Jeg ble sittende å tenke på en historie om taushet og honningkaker i går kveld. Det er et stykke tid tilbake til 300-tallet, men når man leser ørkenfedrenes tankespråk oppdager man jo at den som nærmer seg menneskehjertet vil finne at de er samtidige. Men først til historien om taushet og om honningkaker:

"En viss broder kom på besøk til abba Arsenios i Sketis. Han kom til kirken og spurte prestene om han kunne gå og hilse på Abba Arsenios. 'Spis litt før du går og hilser på ham,' sa de. 'Nei,' svarte han. 'Jeg skal ikke spise noe før jeg treffer ham.' Cellen til Arsenios lå langt borte og de sendte med ham en klosterbror. De banket på døren, steg inn og hilste på den gamle mannen. Siden satte de seg. Ingen sa noe. Broderen fra kirken sa: 'Nå går jeg fra dere. Be for meg.' Men den besøkende kjente seg litt besværlig sammen medden gamle mannen og sa: 'Jeg følger med deg. Så dro de derfra sammen. Da sa den besøkende: 'Kan du ta meg med så jeg får treffe Abba Moses som en gang trampet strå.' Når de kom fram ble Moses glad og hilste dem velkommen, og de hadde det hyggelig sammen til de gikk derfra.

Broderen som hadde ledsaget den besøkende sa til ham: 'Javel, nå har jeg sørget for at du fikk besøke utlendingen og egypteren. Hvem synes du best om?' 'Da velger jeg egypteren (Moses),' sa han. En av fedrene fikk høre dette og ba til Gud med ordene: 'Herre, forklar dette for meg. For din skyld flyr en av disse mennene fra menneskelig selskap og for din skyld tar den andre imot dem med åpne armer.'

Da fikk han i et syn se deres to store båter på floden. I den ene satt Abba Arsenios og Guds hellige Ånd var taus. Og i den andre båten var Moses tilsammen med Guds engler. Alle spiste de honningkaker.'

Disse to historiene forteller oss hvor ulike kall vi har, og at vi ikke konkurerer med hverandre i åndelighet.

Ennå en gang tenker jeg på ordene i Johannes evangeliets siste kapitel:

"Peter snudde seg og så at disippelen som Jesus hadde kjær, fulgte etter. Det var han som hadde lent seg inntil Jesus ved måltidet og spurt: Herre, hvem er det som skal forråde deg? Da Peter fikk se ham, sa han til Jesus: Herre, hva skal skje med ham? Jesus svarte: Om jeg vil at han skal leve til jeg kommer, hva angår det deg? Følg du meg." (Joh 21,20-22)

Jeg ber om å få mot til å gå den veien jeg vet Herren har kalt meg. Be for meg!

Bloggbildet viser en koptisk munk som er på vei opp til den hellige Antonios kloster i Zafarana i Egypt. Her finnes munkeceller fra det fjerde århundre, de eldste som noensinne er funnet.