Å følge en livsregel som kronisk syk - om Benedikts regel i 2021, del 18

 I det 9.Århundre tegnes det et vakkert språklig bilde av Benedikt av Nursia (480-547). Han skildres slik: "En som høster kornet inn, idet han låner fra andre og lager et nek av de mange som har gått forut." Benedikt hentet hovedsakelig sin kunnskap fra tre kilder: Den daglige lesningen av Bibelen. Det var den viktigste inspirasjonskilden. Men helt på slutten av hans regel finner vi at Benedikt anbefaler  sine lesere at de studerer to ting: den hellige Basileios den store og ørkenfedrene. 

Nå er vi så heldige at vi har et av hovedverkene til Basileios: "Om Den Hellige Ånd" til svensk - på Artos forlag. Den anbefales herved på det aller varmeste. 

Basileios skriver ut fra sin djupe erfaring av et liv levd i fellesskap, mens ørkenfedrene skriver ut fra sin erfaring som eneboere. Altså fra et menneskelig perspektiv og fra et liv levd i askese hvor man lektlegger stillheten og enspmheten. Eller paradoksene og det som tilsynelatende kan virke som motsetninger. 

Benedikt forsøker å føre disse to strømningene sammen, og med Skriften som sin autoritet. Han tillater å virke sammen på en måte som gir vekst. Det er en sannhet, men det er forskjellige sider av sannheten, forskjellige fasetter. Har vi sett dem alle? Med årenes visdom ser bi at vi bare har sett en liten bit av det hele. >Vi trenger et himmelsk perspektiv over livet. Vi ser ofte vrangsiden av det teppet Gud vever, mens Gud ser det hele ovenfra. Han vet hvordan det hele ender. Det gjør ikke vi. Vi er ytterst begrenset.     

Denne polariteten - å holde motsatte ting sammen, leve med motsetninger - presenterer oss ikke for et lukket system, men for åpne dører.

Men da må vi være bærere av ydmykhetens drakt.                          

Benedikt lærte seg ydmykt til å leve med paradoksene og motsetningene, I regelens 7.punkt heter det nemlig at "opphøyelse fører en nedover og ydmykhet oppover."

Som ung hadde jeg svar på det meste. Nå sitter jeg igjen med undringen. Da dukker mysteriet frem igjen - og blir større.

fortsettes

Å følge en livsregel som kronisk syk - om Benedikts regel i 2021, del 15

 "Har dere sett ham som min sjel elsker? ... jeg lette etter ham, men jeg fant ham ikke." Disse ordene fra Høysangen har fulgt meg en tid. Gud lar seg finne, og Han skjuler seg. Han søker oss, og vi oppmuntres til å søke Ham. En troendes liv er fullt av motsigelser, av paradokser. Dette er gudslengselens hemmelighet.

Jeg fortsetter her serien om benediktinsk spiritualitet. Den forrige artikkelen i denne serien ble publisert den 31.mai i år. Hvor lenge jeg kommer til å fortsette med å skrive den, vet jeg ikke. Her deler jeg personlige refleksjoner om det indre livets hemmeligheter. Jeg skriver så lenge jeg har noe å dele.

Det er noe underlig frigjørende som ligger i det å innse at jeg helt frem til min dødsdag skkal fortsette med dette: å holde ulike ting sammen. Søtt og surt. Lys og mørke. Natt og dag. Liv og død. Latter og tårer. Min bønn er at jeg må gjøre dette kreativt, slik at spenningene kan bli livgivende. 

Som jeg har nevnt tidligere i denne artikkelserien er det første ordet i Benedikts regel: 'lytt'. Vi må lære oss til å lytte oppmerksomt og med kjærlighet, med 'ditt hjertes øre'. Altså ikke bare med med hjerne og intellekt, men med hele oss, med hele vårt følelsesregister, emosjoner, med vår forestillingsevne. 

En løvsanger har hatt tilholdssted i den lille skogen bak hagen vår den siste tiden. Dag etter dag - ja de lyse sommernettene med - har den gledet oss med sin sang. Å, så vakkert, så uendelig vakkert. Jeg har hørt på den i timesvis. Bare lttet, til jeg ble glad i hele meg! Løvsangeren med sine lyse triller har berørt hele meg. Slik kan skaperverket være med på å formidle noe guddommelig. Men da må vi ta oss tid. "Kjøp den lagelige tid," sier Skriften. Tiden er dyrebar. Vi må ta vare på øyeblikkene. Stanse opp. Nyte. Si meg: Hva er viktigere enn å lytte til en løvsanger? Den stadige strømmen av urovekkende nyheter?

Den daglige bønnerytmen som den benediktinske regelen gir oss del i tar vare på hele mennesket. At vi er ånd, sjel og kropp, og at vi må være tilstrekkelig oppmerksomme på hver av disse. Det finnes en overåndelighet. Den oppstår når vi negliserer sjelen og kroppen. 

Derfor er det en tid for bønn og det er en tid for arbeid, og en tid for hvile. Det er en tid til å være alene og en tid til å være sammen med andre. En tid for stillhet og en tid for rekreasjon. Det er dette som kalles for bønnens ramme - opus Dei.

Uuten at vi lærer å leve med oss selv, kan vi ikke lære å leve med andre. Men på samme måte: Inntil vi har lært å leve fullt ut og kreativt med andre, klarer vi ikke å sette pris på å være alene med oss selv. Dette er motsigelsen, selve paradokset. 

fortsettes