Å følge en livsregel som kronisk syk - om Benedikts regel i 2021, del 18

 I det 9.Århundre tegnes det et vakkert språklig bilde av Benedikt av Nursia (480-547). Han skildres slik: "En som høster kornet inn, idet han låner fra andre og lager et nek av de mange som har gått forut." Benedikt hentet hovedsakelig sin kunnskap fra tre kilder: Den daglige lesningen av Bibelen. Det var den viktigste inspirasjonskilden. Men helt på slutten av hans regel finner vi at Benedikt anbefaler  sine lesere at de studerer to ting: den hellige Basileios den store og ørkenfedrene. 

Nå er vi så heldige at vi har et av hovedverkene til Basileios: "Om Den Hellige Ånd" til svensk - på Artos forlag. Den anbefales herved på det aller varmeste. 

Basileios skriver ut fra sin djupe erfaring av et liv levd i fellesskap, mens ørkenfedrene skriver ut fra sin erfaring som eneboere. Altså fra et menneskelig perspektiv og fra et liv levd i askese hvor man lektlegger stillheten og enspmheten. Eller paradoksene og det som tilsynelatende kan virke som motsetninger. 

Benedikt forsøker å føre disse to strømningene sammen, og med Skriften som sin autoritet. Han tillater å virke sammen på en måte som gir vekst. Det er en sannhet, men det er forskjellige sider av sannheten, forskjellige fasetter. Har vi sett dem alle? Med årenes visdom ser bi at vi bare har sett en liten bit av det hele. >Vi trenger et himmelsk perspektiv over livet. Vi ser ofte vrangsiden av det teppet Gud vever, mens Gud ser det hele ovenfra. Han vet hvordan det hele ender. Det gjør ikke vi. Vi er ytterst begrenset.     

Denne polariteten - å holde motsatte ting sammen, leve med motsetninger - presenterer oss ikke for et lukket system, men for åpne dører.

Men da må vi være bærere av ydmykhetens drakt.                          

Benedikt lærte seg ydmykt til å leve med paradoksene og motsetningene, I regelens 7.punkt heter det nemlig at "opphøyelse fører en nedover og ydmykhet oppover."

Som ung hadde jeg svar på det meste. Nå sitter jeg igjen med undringen. Da dukker mysteriet frem igjen - og blir større.

fortsettes

Bederen fra Sarov-skogene

"Mennesket lever for å få i eie Den hellige ånd." Ordene tilhører Russlands kanskje mest elskede bedere Serafim av Sarov. Hans navn er uløselig knyttet til Åndens gjerning. I år er det ganske nøyaktig 260 år siden han ble født og 15 januar er hans minnedag.

Han var bare 19 år gammel da han søkte seg til et kloster. Der blir han kjent med og sterkt grepet av Basileios den stores skrifter om Den hellige ånd. Det skulle prege ham for resten av livet. Det sammen med Makarios' Åndelige homiler fra 300-tallet. Der fikk han også lese Filokalia, samlingen av åndelige tekster om den indre bønnen fra 300-tallet til 1300-tallet, som nest etter Bibelen utgjør den viktigste åndelige litteraturen i ortodoks tradisjon.

Det skulle ikke gå så lang tid etter at han trådte inn i klosteret før han ble alvorlig syk. For andre gang i livet opplevde han da en mirakuløs helbredelse. Første gangen det skjedde var han bare 2 år gammel. I 1794 fikk han tillatelse av klosterets abbed til å trekke seg tilbake til skogen i nærheten av klosteret for å leve som eremitt. I ensomheten med Gud og i stadig bønn levde han i en skogskoie i 31 år. skogens ville dyr kom ofte til ham, både ulver og bjørner. Ingen av dem gjorde ham noe.

Da han var omlag 66 år innledet han en helt ny fase av livet sitt, som åndelig veileder, en starets. Store mengder mennesker kom til ham for å få hjelp til sitt åndelige liv. Mange ble helbredet og satt fri gfra onde åndsmakter.

Han hadde et gjennomtrengende profetisk blikk, og kjente ofte menneskene og deres behov før de rakk å fortelle om dem. Flere av de som møtte ham kunne fortelle at han nesten var gjennomskinnelig av Guds herlighet. Han fortsatte å leve i bønn og ta imot mennesker til åndelig veiledning fram til sin død 1.januar 1833.

Når du ser din bror synder

"En bror spurte sin åndelige veileder: Hvis jeg ser min bror falle i synd, er da det beste jeg kan gjøre å skjule det?

Den eldste svarte: Når du, ut fra kjærlighet, skjuler vår brors synder, vil også Gud skjule dine; men når vi avslører vår brors synder for andre, så vil også Gud gjøre våre synder kjent for menneskene." (Fra Ancient Patericon)

"Hvis du ser en mann som har syndet og du ikke har medlidenhet med ham, vil Guds nåde forlate deg. Den som forbanner dårlige mennesker, og ikke ber for dem, vil aldri komme til å kjenne Guds nåde." (Hl.Silouan av Athos i hans skrifter.)

"Hvis du ser din neste synde, se ikke bare på dette, men tenk også på alt det gode han har gjort... så vil du finne at han er bedre enn deg." (Hl.Basileios den store)

Oversatt til norsk (C) Bjørn Olav Hansen

Bloggen Monastisk er oppdatert

Bloggen Monastisk er oppdatert med en artikkel om Basileios av Cæsarea. Vi har mye å takke denne personen for hva troen vår angår. Du finner ut hvorfor, om å leser denne bloggartikkelen.

Bloggen Monastisk finner du her:

http://www.monastisk.blogspot.com

Julen er Guds kjærlige og rause omfavnelse av verden

På denne enkle måten vil vi få ønske alle bloggens mange lesere en velsignet Kristi fødselsfest! For oss blir det en stille feiring av inkarnasjonens store under: Gud ble menneske, og fikk et ansikt i Jesus Kristus.

I en av den tidlige Kirkens vakreste liturgier, som vi først og fremst kan takke Basileios av Cæsarea for, beskrives frelseshistorien på følgende måte:

"I din barmhjertighet har Du besøkt menneskene på mange måter - Du har sendt profetene, Du har gjort store under gjennom de hellige som i slekt etter slekt har stått Deg nær. Du har gitt oss Lovens støtte. Du har sendt engler til vår beskyttelse. Men når tidens fylde kom talte Du til oss gjennom Sønnen".

I år har vi hentet juleevangeliet fra Galaterbrevet:

"Men da tidens fylde kom, utsendte Gud sin Sønn, født av en kvinne ..." (Gal 4,4)

Jesu fødsel var ikke Guds plan B. Gud skrev de første linjene av vår frelseshistorie før tidens begynnelse. Når tiden var moden - når Guds tid var inne - sendte så Gud sin Sønn.

Jesus sier om seg selv, slik det er gjengitt hos Johannes:

"Og den som ser meg, ser ham som har sendt meg. Jeg er kommet som et lys til verden, for at hver den som tror på meg, ikke skal bli i mørket." (Joh 12,45-46)

I brevet til Magnesierne skriver biskop Ignatios av Antiokia:

"Det finnes en eneste Gud som har åpenbart seg gjennom Jesus Kristus, sin Sønn. Det er Hans ord som har kommet av stillheten".

I Kristus kommer Gud for å søke opp menneskeheten, selv om det innebar å stige ned til jordens djup.

I Filipperbrevet finner vi juleevangeliet gjengitt slik:

"Han som, da han var i Guds skikkelse, ikke holdt det for et røvet bytte å være Gud lik, men gav avkall på det, og tok en tjeners skikkelse på seg, da han kom i menneskers liknelse..." (Fil 2,6-7)

For oss er inkarnasjonens under det aller største, og vi fryder oss over hva julens budskap betyr for en fallen menneskhet: den er Guds kjærlige og rause omfavnelse av verden!

Må Kristi fred fylle alles hjerter.

May Sissel og Bjørn Olav

Er pinsefestens dag 'menighetens fødselsdag' eller konstitueres den under nattverden?

1. pinsedag er blitt kalt "menighetens fødselsdag". Slik har jeg også tenkt. Men i det siste har jeg begynt å undres på om det virkelig forholder seg slik. Er det ikke riktigere å si at menigheten konstitueres med det eukaristiske måltidet? Og at den kristne kirke allerede eksisterte før pinsefestens dag? Det er jo en bedende forsamling som møtes på Øvresalen, og det som skjer på pinsefestens dag er at Ånden kommer over de som er samlet der, og kirken ikles Åndens kraft. Før himmelfarten leser vi disse ordene av Jesus: 'Og se, jeg sender over dere det som min Far har lovet. Men dere skal bli i byen til dere blir utrustet med kraft fra det høye.' (Luk 24,49)

I 1.Kor 11,18 leser vi følgende:

"... når dere kommer sammen som menighet ..."

Disse ordene står i en sammenheng hvor apostelen underviser om eukaristien, eller nattverden. Ordet "menighet" - ekklesia - betyr "sammenkomst" eller "forsamling". "Å komme sammen som menighet" hadde en hensikt, slik vi finner det beskrevet i Det nye testamente: åpenbare og virkeliggjøre Kirken. Og vi finner også dette: En slik sammenkomst er eukaristisk.

Når de første kristne kom sammen var jo det for å bryte brødet:

"De holdt seg trofast til ... brødsbrytelsen" (Apg 2,42)

"... og i hjemmene brøt de brødet og spiste sammen med oppriktig oog hjertelig glede." (Apg 2,46)

"Den første dagen i uken var vi samlet for å bryte brødet ..." (Apg 20,7)

På 400-tallet karakteriseres eukaristien som "forsamlingens sakrament", men så skjer det en utvikling i Kirken som fører til at det ekklesiologiske elementet i nattverdfeiringen ignoreres. En årsak til dette er nok en dogmatikk som er blitt påvirket av skolastikken.

Dette er en påvirkning vi ser helt opp til vår egen tid hvor troen er blitt tvers igjennom individualisert. Nå handler det mest om "det vi føler for", og om man føler at man "har behov for å delta" i nattverden. Siden man ikke helt forstår viktigheten av dette hellige måltidet, så tar man del i det når det måtte passe inn i ens eget program.

Jeg liker denne bønnens innhold, slik vi finner den i Basileios den stores nattverdliturgi:

"Forèn oss alle, som tar del i dette ene Brød og denne ene Kalk, med hverandre til fellesskap med den ene Hellige Ånd."

Fra apostel- og martyrkirke til keisermakt og statskirke, del 3

Kirkehistorikeren Eusebios blir nærmest stående alene i sin uforbeholdne beundring av keiser Konstantin og hans statskirke. Andre - som kirkefedrene Basileios den store og Johannes Crysostomos, som jeg siterte i forrige artikkel, uttaler seg sterkt kritisk.

N.F.S Grundtvig (bildet) skriver i sin verdenshistorie:

"Kristendommens seier over hedenskapet er langt fra en så gledelig begivenhet i kirkehistorien som biskop Eusebios og millioner med ham har tenkt. Det må alle kristne straks skjønne, for kristendommens 'opphøyelse' til statsreligion i Romerriket øyensynlig var en dyp 'fornedrelse' som på den ene siden åpnet kirkedøren for alle dem som tenkte lavest og på den andre siden gjorde Roms tyrann til menighetens ledende prest (Pontifex Maximus)."

Vi må ikke glemme hvem denne Konstantin var, når alt kommer til stykke. Han var en grusom keiser. På keiserens ordre ble fem av hans nærmeste familiemedlemmer drept. Dette gjaldt hans svigerfar Maximian, svogeren Licinius, som var keiser av Orienten og som han lot drepe for å få større makt, sønnen Crispus som han fikk med sin første hustru Fausta, og nevøen Licinian som var sønn av Licinius. Han lot seg heller ikke døpe før enn på sin dødsdag. Likevel anser enkelte at han er en helgen og han sammenlignes med apostlene!

En annen som uttaler seg sterkt kritisk om det som skjedde under keiser Konstantin og senere keiser Theodosios er den norske biskop Christen Brun. I sin bok "Religionsfrihetens historie" skriver Brun:

"Det er fra denne, fra det romerske hedenskap overførte tankegang, som bestemmer den statskirkelige ordning ... Men det sier seg selv at prinsippet om keiserens selvskrevenhet til å gjøre sin makt gjeldende på kirkens enemerker måtte medføre et betydelig tap for kirkens selvstendige handlefrihet. Innførelsen av maktmidler på det området hvor de ikke hadde noen rettigheter, tjente også til å skape begrepsforvirring blant kirkens menn. Dermed fikk den falske læren at når et statsoverhode sluttet seg til kristendommen, så var han i kraft av sin høye stilling kalt og forpliktet til å verne om den kristne lære og virke for dens utbredelse. I stedet for kjempe for sannhetens seier med Åndens våpen alene søkte kirken derfor hjelp av staten."

Så kommer den norske biskopen med en oppsiktsvekkende, ja rent frem bemerkelsesverdig, uttalelse:

"Vi må lete utenfor den katolske storkirke til dissentersamfunnene for å finne tilbake til de opprinnelige grunsetninger om trosfrihet."

I neste artikkel skal vi se nærmere på et av disse dissentersamfunnene, nemlig donatistene.

(fortsettes)

Fra apostel- og martyrkirke til keisermakt og statskirke, del 2

Det er først når keiser Theodosius den store (346-395) kommer til makten at vi egentlig kan snakke om en statskirke. Det keiser Konstantin påbegynte blir på ulike måter stadfestet og fullført av keiser Theodosius (bildet). Nå skjer det utenkelige: det verdslige overhode blir også kirkens overhode. Grunnlaget for nyordningen, som strider helt i mot de apostoliske forordningene som vi finner i Det nye testamente, hvor Kristus er hodet for menigheten, finner vi i den gamle hedenske romerske statsreligionen.

I år 382 innfører keiser Theodosius en lov som innebærer dødsstraff for det som nå kalles "sekteriske retninger". Den kristne kirke er nå kommet i den forunderlige rollen at den skal kunne ta livet av sine meningsmotstandere! På kirkemøtet i Konstantinopel i 536 fører så keiser Justinian (482-565), som var den mektigste keiser siden keiser Konstantin, med biskopens fulle tilslutning statskirketanken ut i sin ytterste konsekvens: "I kirken må intet skje uten keiserens vilje og befaling."

Dette skjedde likevel ikke uten motstand og reaksjoner fra mange hold. Vi skal i senere artikler se nærmere på den vekkelsesbevegelsen som sterkest gikk ut mot statskirkesystemet, nemlig donatistene. Men før vi gjør det skal vi se nærmere på noen reaksjoner fra de såkalte kirkefedrene, reaksjoner som nok ikke er særlig kjent. Enkete har fremstilt det som om det skulle ha vært en stor samstemmighet i støtten til de store endringene som innføres i kirken i og med keiser Konstantin og keiser Theodosius. Så er ikke tilfelle.

En av kapadokierne, Basileios den store (329-379), sammenligner kirken med et skip som driver omkring i en voldsom storm mens besetningsmedlemmene driver utukt med hverandre.

"Den ligner også," skriver han, "en gammel kappe som går i stykker bare man rører ved den og som ikke kan repareres så den gjenvinner sin opprinnelige styrke og kvalitet."

I "Brev til høyhellige brødre og biskoper i Vesterlandet", skriver Basileios følgende:

"Fedrenes lærdommer hånes, aposteltradisjonene regnes for intet, nyhetskremmernes påfunn gjelder i menighetene. Kunstnere fører ordet, ikke teologene. Verdens visdom har forrang, korsets lovprisning er fortrengt, hyrdene er drevet bort og glupske ulver er blitt lukket inn. Disse splitter Kristi hjord. Bedehusene er så øde, uten prester, ørkener fulle av klagende, de eldre jamrer ved å sammenligne gamle dager med nærværende. Men mest sørgelig er det at ungdommene ikke vet hva de har mistet."

Men Basileios er ikke alene om sin kritikk av det som har skjedd av kolossale endringer i kirken. Han støttes også av en annen meget sentral skikkelse i den tidlige kirkens historie, nemlig den greske kirkefader, Johannes Chrysostomos. Han stiller presteskapet til ansvar for kirken nå har gått i ledetog med keisermakten:

"Blod vil bli avkrevd av deres hender. La oss ikke frykte for septre eller diademer eller keiserlige klær; vi har større makt. Hva meg selv angår vil jeg heller overgi kroppen min til døden og utøse mitt blod enn jeg vil delta i denne vanhelligelse."

Johannes Chrysostomos stanser ikke med dette. Hans reaksjon på sammenbladningen av stat/kirke er sterk:

"Vi har grunn til å sørge. Hvem kan se på det som skjer uten å sørge? Mange menigheter har fått en ulv til hyrde, en blind til styrmann, en bøddel til lege! Så er det da ikke forbudt å sørge. Kirken er lagt på pinebenken, ledere er i landflyktighet, hjorden er splittet, verdens makter har reist seg mot helligdommen, innsatt tronrøvere og fremkalt splittelse... Kirken i denne tiden er som en kvinne som har mistet sin rikdom, men som stadig har forskjellige tegn på det hun engang eide. Hun stiller fram alle esker og skrin som tidligere inneholdt hennes skatt til offentlig skue, men hun har selv mistet skatten."

(fortsettes)

Gled deg over hvert øyeblikk underveis

Jeg lar Basileios av Caesarea (bildet) innlede det nye året. Basileios levde i årene 330-379, og kom fra provinsen Kapadokia dit han vendte tilbake etter studier i Konstantinopel og Athen og en åndelig pilegrimsreise til Egypt. Reisen skulle få avgjørende betydning for hans liv. På 370-tallet ble han biskop i Caesarea. Basileios er med rette blitt kalt for "klosterlivets arkitekt i Østkirken". Han engasjerte seg også sterkt for de fattige og syke. Basileios er kjent som en "kapadokierne", sammen med sine nære venner Gregor av Nazianz og Gregor av Nyssa, sistnevnte var hans bror. Her er hva Basileios skriver:

I Salmenes bok leser vi: Salig er den mann som ikke vandrer i ugudelige folks råd og ikke står på synderes vei og ikke sitter i spotternes sete."

Livet er blitt sammenlignet med en vei fordi alt det skapte er på vei mot sitt mål.

Mennesker som reiser over havet kan sove mens de uten å anstrenge seg er på vei mot sin destinasjon. Skipet fører dem mot sitt mål uten at de trenger å tenke på det. På samme måte nærmer vi oss, uten at vi merker det, slutten på vårt liv mens tiden flyr.

Vi har alle vårt eget løp på vei mot det målet som er vårt. Vi er alle "på vei".

Det er slik vi bør se "veien". Du er en vandringsmann i dette livet. Alt passerer forbi deg og legges bak. Langs veien legger du merke til en blomst, strå, en bekk eller noe annet som er verd å betrakte. Du gleder deg over det i øyeblikket, og går så videre. Kanskje treffer du på fjell eller stener, klipper eller murer, eller du møter ville dyr eller slanger eller torner eller andre hindre. Du hindres en stakket stund og fortsetter så. Slik er livet.

Det gledesfylte er forbigående, men det er også smerten.

"Veien" tilhører ikke deg, ei heller kan du eie nuet. Men gled deg over hvert øyeblikk som gis deg, skritt for skritt, og fortsette så på din "vei".

Betydningen av hellig Skrift og hellig Tradisjon

I en annen artikkel har jeg skrevet om de utfordringer som vi støter på ved det reformatoriske prinsippet "Skriften alene". Så lenge vi i dette prinsippet også legger en individualistisk forståelse av hvordan Den Hellige Skrift skal forstås, er det ikke til å komme bort fra at vi kommer til en hel rekke ulike konklusjoner i flere avgjørende lærespørsmål. I denne sammenhengen er det derfor svært interessant å få innsikt i hvordan Den ortodokse kirke ser på Den Hellige Skrift og Tradisjonen. Jeg gjengir her utdrag fra den hellige metropolititen Filaret av Moskva's katekisme om "Den hellige tradisjon og Den hellige Skrift":

"Den guddommelige åpenbaringen ble utbredt blant menneskene gjennom den hellige Tradisjonen og den hellige Skrift, og slik ble den bevart i Kirken. 'Den hellige Tradisjonen' betegner at de rettroende og sanne gudstilbederne overleverer troslæren, den guddommelige lov, sakramentene og de hellige ritualene, fra den ene til den andre, fra forfedre til etterkommerne gjennom ord og eksempler.

Alle de troende som er forenet i den hellige trosoverlevering, danner Kirken sammen og etter hverandre, og den bevarer trofast den hellige tradisjonen, for den er 'den levende Guds kirke', som apostelen Paulus sier (1.Tim 3,15). Hellige Ireneos skriver:

'Man må ikke søke sannheten hos de andre, når man lett kan finne den i Kirken, for lik et skattkammer har apostlene her fullt ut lagt ned alt som hører sannheten til, slik at enhver som lengter etter den, kan øse livets vann herav. Den er livets port.' (Mot kjetterne I,III, kap 4)

'Den Hellige Skrift' kaller vi de bøker som ved Helligånden er skrevet av menn som kaller seg profeter og apostler, disse bøker kaller vi også for Bibelen. Ordet 'Bibel' kommer av gresk og betyr 'bøker'. Derved uttrykkes at de hellige bøker er verdig oppmerksomhet fremfor alle andre bøker.

Den hellige Tradisjonen er den eldste og opprinnelige formidling av den guddommelige åpenbaring. Fra Adam til Moses var det ikke noen hellige bøker. Vår Herre Jesus Kristus overleverte selv til sine disipler den guddommelige lære og forordninger gjennom sine ord og eksempler, men ikke i noen bok. På samme måte har apostlene også utbredt troen og befestet Kirken. At Tradisjonen er uunnværlig forstår vi også at bøkene kun kan tjene en del av menneskene, mens Tradisjonen kan nå alle.

Men Den Hellige Skrift har vi fått for at vi skal kunne holde fast på den hellige Åpenbaring desto mer nøyaktig og uforandret. I den hellige Skrift leser vi profetenes og apostlenes ord nettopp som om vi levde sammen med dem og hørte dem, selv om de hellige bøker er skrevet flere hundre, ja flere tusen år før vår tid.

Den hellige Skrift og den hellige Tradisjonen er begge formidlere av den guddommelige Åpenbaring og vi må overholde dem begge. Slik sier apostelen Paulus:

'Stå derfor støtt, brødre, og hold fast på den overlevering dere er blitt opplært i, enten ved tale eller ved brev fra oss.' (2.Tess 3,15)

Også i vår tid er Tradisjonen nødvendig som veiledning til rett forståelse av den hellige Skrift, til rett forvaltning av sakramentene og opprettholdelse av de hellige skikker i den opprinnelige renehet. Om dette sier den hellige Basilios den Store:

'Noen av de Kirkens dogmer og læresetninger har vi fra den skriftlige undervisning, andre har vi fått fra den apostoliske tradisjon gjennom hemmelig overlevering fra forgjengerne. Begge har den samme betydning for troen, det er noe ingen vil bestride, om de bare er sånn noenlunde kjent med de kirkelige forordninger. For når vi drister oss til å forkaste de skikker som ikke er nedskrevne, fordi de ikke er av større verdi, så skader vi derved uunngåelig også Evangeliet i dets hovedanliggende, eller snarere: det blir ikke annet enn det tomme navn tilbake. Vi må for eksempel fremfor alt henvise til det første og mest alminnelige: Hvem har skriftlig lært at de som setter sin lit til vår Herre Jesu Kristi navn, skal gjøre korsets tegn? Påkallelsens ord ved forvandlingen av eukaristiens brød og velsignelsens kalk - hvem av de hellige har skriftlig etterlatt oss det? For vi innskrenker jo oss ikke bare til de ord som evangelisten eller evangeliet omtaler, men før og etter disse ord sier vi også andre ord, som har stor kraft i og for seg for sakramentet, og disse ord har vi ikke mottatt ved en skreven lære.

Videre: I kraft av hvilken skrift velsigner vi dåpsvannet, Salvelsens olje og selve den som skal døpes? Skjer det ikke i følge den hemmelige og skjulte tradisjon? Og selve salvingen med olje - hvilket skrevet ord har lært oss det? Hvorfra stammer den trefoldige neddykkelse av mennesket? Og det øvrige som hører til dåpens sakrament, forsakelsen av djevelen og alle hans engler, hvilket skrift stammer det fra?

Stammer det ikke alt sammen fra den lære som ikke var bestemt for offentliggjørelse og formidling som våre fedre oppbevarte i en taushet som ikke var tilgjengelig for utforsking og nysgjerrighet, etter som de hadde fått streng beskjed om å bevare hemmeligheten ved hellig taushet? For hvordan ville det vel sømme seg å offentliggjøre læren om det de udøpte ikke engang tillates å betrakte.' (Regel 67, Om Helligånden, kapitel 27."

(Kilde: Hellige Nikolai Menighetsblad, nr 4/2008)

Bildet viser hl. Filaret av Moskva.

Vær selv en helligdom og et levende ikon

Jeg holder på å lese en brevsamling fra GULAG arkipelet, det sovjetiske slaveleirsystemet. De som skriver disse brevene er ortodokse prester, munker og biskoper. Brevenes mottagere er de menneskene som har søkt deres åndelige råd. En av de som skriver er biskop German. Han ble forvist til det nordlige Russland i 1923, og satt i arbeidsleire i Volokolamsk, så i Sentral-Asia, før han havnet i den grusomme Solovki-leiren. Derfra gikk veien til Sibir, hvor han befant seg til han forsvant i 1937.

Til en kvinne ved navn Vera skriver han om de vanskelige tidene de opplever, blant annet hvor vanskelig det er å finne en kirke å kunne gå i. Til Vera skriver han:

"Vær nå selv en slik helligdom og et levende ikon."

Så skriver han gripende om de stjålne øyeblikkene de har i fangeleiren til å møtes: "Varmt og koselig blir det når jeg tenner smålampene og vi samles i Hans navn, fem av oss: To biskoper, en prest og to søstre. Hvor skrekkelig det ville ha vært om vi ikke hadde hatt denne glede."

En annen brevskriver er presten Anatolij Sjurakovskij. Han ble arrestert første gang i 1923 og sendt i forvisning. Etter et år og ni måneder kunne han vende tilbake til Kiev. I 1930 fulgte en ny fengsling, og han var i fangenskap til han døde av tuberkulose 10. oktober 1939.

"Jeg blir minnet om den tiden jeg satt i isolasjon i fire måneder, da jeg ikke bare var alene, men da jeg heller ikke hadde en eneste bok. De dagene glemmer jeg ikke så lett....De kjærtegn Gud gir oss på lidelsens reise, lar oss ane noe av den grenseløse glede og nåde som venter oss på vår himmelske Fars fang. Du husker hvordan vi tre på de førti martyrers dag leste lovsangen og Hellige Basilios den Stores ord: Skremmende er vinteren, dog søtt er paradiset, smertefullt er kulden, dog salig er evigheten."

Fader Anatolij minnes den hellige Ignatios, biskop av Antiokia, død 110, på vei til Rom for å dø som martyr:

"Etter et langt liv skrev han på veien til Roma: 'Nå først begynner jeg å bli disippel.' Jeg skulle så gjerne begynne å lære, så jeg kunne si med ham: - etter så lange, og akk, så overflatiske år: Jeg begynner å bli disippel. I mitt hjerte tror jeg at underet da vil skje, og at den smertefulle, men vidunderlige lidelsens gave vil bli virkelighet."

Jeg leser disse brev, og kjenner hvor mye jeg har å lære, av disse som har betalt en så høy pris for å følge Jesus.