Natan Sharansky's minneord om sin kristne venn fra fangeleiren i Russland

Lørdag døde Volodya Poresh. Navnet sier deg kanskje ingen ting. men Volodya  Poresh var en av de mest markante kristne russiske dissidentene, og var viden kjent som en av de uredde mennene rundt den russisk-jødiske sionisten Natan Sharansky. På bildet er begge portrettert. Jeg husker Poresh fra tiden jeg var redaktør for Ropet fra Øst, det tidsskriftet som nå heter Magasinet Stefanus. I et minneord, skrevet i går, skriver  Natan Sharansky følgende om sin gode venn, her i min oversettelse: 

"Volodya Poresh er død. En trofast venn og romkamerat. Volodya var en ung aktivist i det åpne kristendomssamfunnet i Leningrad. Han ble arrestert i 1979. Under etterforskningen ble Bibelen tatt fra ham. Den ble returnert til ham før selve rettssaken. Aktor brukte det som bevis i retten på at i Sovjetunionen var det ingen som hindret kristne i å bruke deres hellige bøker. 

Naturligvis ble Bibelen fjernet umiddelbart etter rettssaken. Og i mange år kjempet han for retten til å ha den med seg i fengselet, slik jeg gjorde for min lommeutgave av Salmene. Og så i 1984, da vi igjen satt sammen i en celle i Chistopol, fikk vi nok en gang tilbake bøkene våre, og vi bestemte oss umiddelbart for at vi skulle lese et utdrag fra hver av våre bøker hver dag og kalle det "The Reagan Readings" . Hvorfor Reagan's? Fordi president Reagan erklærte dette året som bibelåret. Og presset hans på Sovjetunionen angående dissidentene økte. Og vi begynte å føle det på oss selv. Selvfølgelig har ingen av oss endret religion, men følelsen av at vi ber til den samme Gud, som skapte oss i sitt eget bilde og som styrker oss til å bekjempe det onde var veldig sterk.

Etter at Volodya sonet sine fem år, ble han overført til neste celle og ytterligere to år ble lagt til. Han tok alle slagene tappert og rolig. Presset fra KGB kunne ikke rokke ved hans tro og mentale balanse. Volodya var stoiker og optimist på samme tid. Og han mistet aldri godheten.

Jeg hadde den sjeldne muligheten til å besøke fangeleiren i vårt 35. område med ham i 2017 på settet til en film om hendelsene i disse årene, 'Fra slaveri til frihet'.

Vi fikk ikke slippe inn i sonen, men fikk stå nær gjerdet under en kraftig snøstorm og se inn i fortiden vår. For meg var det fortiden, og Volodya så ut til å være klar for at den skulle komme tilbake.

De siste 12 årene levde Volodya lykkelig med sin kjærlige kone Ira i en verden av bøker, filosofi og språk.

Farvel min kjære venn. Jeg vil aldri glemme deg."

Volodya Poresh slik vi husker ham fra 1970-1980 tallet.

Vær selv en helligdom og et levende ikon

Jeg holder på å lese en brevsamling fra GULAG arkipelet, det sovjetiske slaveleirsystemet. De som skriver disse brevene er ortodokse prester, munker og biskoper. Brevenes mottagere er de menneskene som har søkt deres åndelige råd. En av de som skriver er biskop German. Han ble forvist til det nordlige Russland i 1923, og satt i arbeidsleire i Volokolamsk, så i Sentral-Asia, før han havnet i den grusomme Solovki-leiren. Derfra gikk veien til Sibir, hvor han befant seg til han forsvant i 1937.

Til en kvinne ved navn Vera skriver han om de vanskelige tidene de opplever, blant annet hvor vanskelig det er å finne en kirke å kunne gå i. Til Vera skriver han:

"Vær nå selv en slik helligdom og et levende ikon."

Så skriver han gripende om de stjålne øyeblikkene de har i fangeleiren til å møtes: "Varmt og koselig blir det når jeg tenner smålampene og vi samles i Hans navn, fem av oss: To biskoper, en prest og to søstre. Hvor skrekkelig det ville ha vært om vi ikke hadde hatt denne glede."

En annen brevskriver er presten Anatolij Sjurakovskij. Han ble arrestert første gang i 1923 og sendt i forvisning. Etter et år og ni måneder kunne han vende tilbake til Kiev. I 1930 fulgte en ny fengsling, og han var i fangenskap til han døde av tuberkulose 10. oktober 1939.

"Jeg blir minnet om den tiden jeg satt i isolasjon i fire måneder, da jeg ikke bare var alene, men da jeg heller ikke hadde en eneste bok. De dagene glemmer jeg ikke så lett....De kjærtegn Gud gir oss på lidelsens reise, lar oss ane noe av den grenseløse glede og nåde som venter oss på vår himmelske Fars fang. Du husker hvordan vi tre på de førti martyrers dag leste lovsangen og Hellige Basilios den Stores ord: Skremmende er vinteren, dog søtt er paradiset, smertefullt er kulden, dog salig er evigheten."

Fader Anatolij minnes den hellige Ignatios, biskop av Antiokia, død 110, på vei til Rom for å dø som martyr:

"Etter et langt liv skrev han på veien til Roma: 'Nå først begynner jeg å bli disippel.' Jeg skulle så gjerne begynne å lære, så jeg kunne si med ham: - etter så lange, og akk, så overflatiske år: Jeg begynner å bli disippel. I mitt hjerte tror jeg at underet da vil skje, og at den smertefulle, men vidunderlige lidelsens gave vil bli virkelighet."

Jeg leser disse brev, og kjenner hvor mye jeg har å lære, av disse som har betalt en så høy pris for å følge Jesus.