Til vern for landet - om bønn og faste for Norge, del 3

"Faste fostrer profeter og styrker sterke menn. Faste gjør lovgivere vise, den er sjelens vern, kroppens betrodde venn, krigerens rustning og atletens trening."

Ordene tilhører en av de mest markante lederskikkelsene i den tidlige kirken, biskop Basileios av Cæsarea (350-379), og viser hvilken vekt de første kristne generasjonene la vekt på fasten, ikke bare som en åndelig øvelse, men også som et åndelig våpen i den åndelige striden. Apostelen Paulus, var en mann som forstod dette og praktiserte det: "... ofte i faste..." (2.Kor 11,27)

Under og etter det babylonske fangenskapet faster våre jødiske trossøsken fire ganger i året. Det er profeten Sakarja som skriver om dette: "Så sier Herren, hærskarenes Gud: Fasten i den fjerde måneden, og i den femte og i den sjuende og i den tiende måneden skal bli til fryd og glede og til glade høytider for Judas hus. Elsk sannhet og fred!" (Sak 6,19) Det var gode grunner for dette: I den fjerde måneden mintes man kaldeernes første invasjon og Jerusalems erobring ved Nebukadnesar med faste. I den femte måneden byens og tempelets ødeleggelse, i den syvende måneden mordet på Gedalja, i den tiende måned at Jerusalems beleiring ble innledet nettopp i denne måneden. Senere fastet man også i måneden Adar, som tilsvarer måneden Mars hos oss. Dette er den såkalte Purimfasten, til minne om Guds inngripen og hjelp på dronning Esters tid.

Men jødene fastet også når nasjonale ulykker fant sted. Da samlet folket seg for Guds ansikt til faste og bønn, jfr Dom 20,26 flg. Et annet eksempel er når nasjonen Israel blir truet av katastrofer ved fienders angrep eller annet, jfr 2.Krøn 20,3; Ester 4,3; Joel 1,13-14. Når folket skulle gjøre bot, skjedde det ved faste, jfr 1.Sam 7,6; Neh 9,1; Jer 36,9. Likeså fastet man som uttrykk for landesorg, jfr 1.Sam 25,1; 31,13; 2.Sam 3,35. Når folket trengte Guds hjelp, ledelse og beskyttelse, ba man under faste, jfr Ester 8,21-23.

Men det var ikke bare den kollektive fasten det handlet om. Jødene fastet også individuelt. For eksempel når de var i sorg, jfr 1.Sam 20,34; 2.Sam 12,16 flg; Nehemja 1,4, men også i medfølelse med andres nød, jfr Salme 35,13. Man fastet også i forbindelse med bønn og forbønn, jfr 2.Sam 12,16-23; Esra 10,6; Ester 4,16; Daniel 9,3, når man sto i en spesiell åndelig nød og kamp, jfr Daniel 10,3 og når man skulle gjøre bot, jfr 1.Kong 21,27. Sist men ikke minst fastet man også i forbindelse med inngåelse av visse løfter, jfr 4.Mos 30. 

Faste og bønn hører sammen: Salme 109,24; Dan 9,3; Joel 1,14; 2,12; Neh 1,4; Jer 14,12. Vi leser også i Det nye testamente at Anna, som var en profetinne, tjente Gud med faste og bønn dag og natt, jfr Luk 2,37.

fortsettes 

Når livet vårt blir bønn

"Slik ber du uavlatelig: ikke ved å ytre bønner med ord, men ved å gi deg til Gud gjennom alle delene av ditt liv, slik at ditt liv blir en kontinuerlig uforstyrret bønn."

- Hl.Basileios av Cæsarea 330-379
Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

'... men jeg er bare bønn.'

- David i Salme 109,4
Norsk Bibel 1988

"Bønnen er ikke noe vi presterer. Den sanne bønnen finnes allerede der. På djupet av det døpte menneskets sjel finnes det en dialog mellom Faderen og Sønnen i Ånden. Denne trinitariske dialogen er selve urbønnen. Og den finner sted inne i oss.

Vår bønn består i å oppdage den, og lytte til den og la oss ta i besittelse av disse tre Personenes bønn i vårt indre.

Dette innebærer at bønnen blir enklere.

Et av de sikreste kriteriene på at vi ikke befinner oss på feil vei er at bønnen forenkles.

Uttrykket 'forrette indre bønn' kan lett misforstås. Sann bønn leder snarere til oppdagelsen av at vi 'er bønn."

- Wilfrid Stinissen i 'När natten faller på - den inre bönens väg. Karmeliterna 2011. Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

Bederen fra Sarov-skogene

"Mennesket lever for å få i eie Den hellige ånd." Ordene tilhører Russlands kanskje mest elskede bedere Serafim av Sarov. Hans navn er uløselig knyttet til Åndens gjerning. I år er det ganske nøyaktig 260 år siden han ble født og 15 januar er hans minnedag.

Han var bare 19 år gammel da han søkte seg til et kloster. Der blir han kjent med og sterkt grepet av Basileios den stores skrifter om Den hellige ånd. Det skulle prege ham for resten av livet. Det sammen med Makarios' Åndelige homiler fra 300-tallet. Der fikk han også lese Filokalia, samlingen av åndelige tekster om den indre bønnen fra 300-tallet til 1300-tallet, som nest etter Bibelen utgjør den viktigste åndelige litteraturen i ortodoks tradisjon.

Det skulle ikke gå så lang tid etter at han trådte inn i klosteret før han ble alvorlig syk. For andre gang i livet opplevde han da en mirakuløs helbredelse. Første gangen det skjedde var han bare 2 år gammel. I 1794 fikk han tillatelse av klosterets abbed til å trekke seg tilbake til skogen i nærheten av klosteret for å leve som eremitt. I ensomheten med Gud og i stadig bønn levde han i en skogskoie i 31 år. skogens ville dyr kom ofte til ham, både ulver og bjørner. Ingen av dem gjorde ham noe.

Da han var omlag 66 år innledet han en helt ny fase av livet sitt, som åndelig veileder, en starets. Store mengder mennesker kom til ham for å få hjelp til sitt åndelige liv. Mange ble helbredet og satt fri gfra onde åndsmakter.

Han hadde et gjennomtrengende profetisk blikk, og kjente ofte menneskene og deres behov før de rakk å fortelle om dem. Flere av de som møtte ham kunne fortelle at han nesten var gjennomskinnelig av Guds herlighet. Han fortsatte å leve i bønn og ta imot mennesker til åndelig veiledning fram til sin død 1.januar 1833.

Teologen er beder

Der er merkelig hvordan tiden endrer seg. På 300-tallet ville en teolog som ikke hadde levd i ørkenen, i et kloster eller i en eneboerhytte bli sett på som en raritet. Du la merke til at jeg skrev 'ikke', gjorde du ikke? I dag vil det motsatte bli sett på som en raritet. På 300-tallet var ikke teologi forbundet med akademia, men med bønn! Hvordan er det i dag? Definisjonen på en teolog, og det var en definisjon som sto seg i 1000 år, var denne: "Den som ber i ånd og sannhet er en teolog, og teolog er den som ber i ånd og sannhet." I 'Norsk etymologisk ordbok' fra 2013 knyttes teologi til 'vitenskapen om læren og opprinnelsen til en religion'. (Norsk etymologisk ordbok. Kagge forlag, side 920)

Men opprinnelig, i begynnelsen, var det ikke slik. Studier og forelesninger var ikke nok for å kjenne Gud. Man måtte gjøre seg erfaringer med Gud gjennom bønnen.

Det er mange gode grunner til å minne om dette ved det nye årets begynnelse, som innledes med minnedagen for en av de tre såkalte 'kappadokierne'. Den fremste av de tre var Basileios av Cæsarea (ca 330-379).

I en av den tidlige Kirkens vakreste liturgier, som vi først og fremst kan takke Basileios av Cæsarea for, beskrives frelseshistorien på følgende måte:

"I din barmhjertighet har Du besøkt menneskene på mange måter - Du har sendt profetene, Du har gjort store under gjennom de hellige som i slekt etter slekt har stått Deg nær. Du har gitt oss Lovens støtte. Du har sendt engler til vår beskyttelse. Men når tidens fylde kom talte Du til oss gjennom Sønnen".

For å fortelle om Basileios av Cæsarea velger jeg å begynne med hans mor, Emmelia. For det var et gudfryktig hjem han vokste opp i. Hans mor var datter av en martyr, faren var lærer. Morfaren led martyrdøden bare noen få år før Keiser Konstantins omvendelse. De fikk ni barn, tre av dem ble biskoper, og den eldste av søstrene, Makrina, ble en åndelig mor for mange.

Basileios, som ble født i Kapadokia i år 330, skulle bli selve klosterlivets far, og en av de store fornyerne av gudstjenestelivet i de østlige delene av kristenheten på 300-tallet.

Etter en studieperiode i Athen på 350-tallet, som han delte med en annen av de store skikkelsene i Kirkens historie, Gregorios av Nazianz, søkte Basileios seg ut i den egyptiske ørken. Det skjedde i år 357 etter at han ble døpt. Den Hellige Ånd hadde skapt en sterk åndelig lengsel, etter et djupere åndelig liv. Her møtte Basileios den store vekkelsen som preget den egyptiske ørken på denne tiden, og han fant den vei han kjente seg kallet til å gå i Kristi etterfølgelse. Basileios ble djupt grepet av den radikale Jesus-etterfølgelsen han ble vitne til blant de som bodde her ute i ødemarken. Men et liv som eneboer tiltalte ham ikke, og etter å ha delt sine eiendeler med de fattige, fikk kommunitetslivet hans oppmerksomhet. 
Etter ørkenoppholdet dro han tilbake til Kapadokia, men også her søkte han ut i fjellområdene for å søke stillhet og kunne tilbringe lange tider i bønn.

År 362 blir han presteviet. Det skjer i Cæsarea. 14 juni 370 konsekreres han så til biskop. I år 358 samler han en gruppe av likesinnede om seg. De vil leve ut troen i et nært fellesskap med hverandre. Med i denne gruppen er hans bror, Peter. De grunnlegger en monastisk kommunitet på familieeiendommen, i Arnesi i Pontus. Med i kommuniteten er også hans mor, som på dette tidspunktet er blitt enke, og hans søster Makrina.

Dette var en tid da mange unge følte dragningen til klosterlivets radikalitet, og Baileios skulle komme til å formulere den av klosterreglene som har spilt den største rolle i Østkirken. For Basileios handlet klosterlivet om å vende tilbake til den første forsamlingens apostoliske liv - et fellesskapsliv grunnet på kjærlighet, omsorg for sin neste, arbeid, samfunnsinnsats, bønn og åndelig lesning.

Og Basileios gjorde mer enn å snakke om det, han viste et sterkt samfunnsengasjement. I nærheten av Cæsarea bygget han opp en hel liten by som ble hetene Basilia, med sykehus, hjem for foreldreløse, yrkesskoler og herberger med matservering for fattige arbeidere.

I klostrene inspirerte Basileios til en fornyelse av gudstjenestelivet. Det sier sitt om slitestyrke og aktualitet når den liturgien som han formulerte, som bærer hans navn - Basileiosliturgien - fremdeles brukes.

Basileios ble også en av de ledende arkitektene bak den utformingen av Treenighetslæren som skulle finne sted ved det andre store kirkemøtet i Konstantinopel. Et kirkemøte Basileios ikke fikk oppleve. Hans etterlatte skrifter kom likevel til å spille en avgjørende rolle når den nikenske trosbekjennelsen skulle få sin endelige utforming.

1.januar år 379 dør han, bare 50 år gammel.

Pinsevenn fra 300-tallet

Det fantes pinsevenner lenge før 1900-tallets tungetalere. For eksempel på 300-tallet i Mesopotamia. Litt av problemet med vår tid, også kristenheten og da særlig den protestantiske delen av den, er at vi tror at vi har sett det meste og er på høyden hva angår guddommelig åpenbaring. Men på 300-tallet fantes det en mann, en munk , som var så hjemme i Den Hellige Skrift at det ble sagt om ham at hvis Bibelen på syrisk kom på avveie, skulle man kunne gjenskape den gjennom hans dikt. Vi snakker om Efraim Syreren (306-373). Johannes Chrysostomos skal visstnok ha kalt ham: "Den Hellige Ånds harpe." Det sier jo litt bare det.

Efraim ble født på begynnelsen av 300-tallet. Da han var ung, slo han seg ned sammen med biskopen av Nisibis. Byen Nisibis var på denne tiden romerrikets utpost i øst. Biskopen ga han åndelig veiledning, han ble diakon i kirken og lærer ved skolen i Nisibis. I forbindelse med kirkemøtet i Nikea år 325 var han tilstede sammen med biskopen. På grunn av persernes invasjon flytter Efraim i år 363 til Edessa, men han flytter ikke inn i selve byen. Istedet bosetter han seg blant asketene på et fjell i utkanten av byen. Han underviser samtidig på Det teologiske seminaret i byen. Her skriver han også kommentarer på syrisk til både Det Gamle- og Det Nye Testamente og her skriver han også mange av sine dikt og hymner som han skulle bli så berømt for.

Det skal visstnok ha vært Basilios av Cæsareas ønske at Efraim skulle vies til biskop, men historien vet å fortelle at når diakonene til Basilios kom, spilte han dum. Årsaken var at han ikke så seg verdig til hverken å bli prest eller biskop. Han forble diakon livet ut.

På grunn av en stor nødssituasjon i Edessa mot slutten av Efraims liv flyttet han inn i byen hvor han bygger et lite sykehus for å drive barmhjertighetsarbeid. De døende fikk han spesiell omsorg for.

Efraim døde 9.juni år 373 etter en tids sykdom.

Min reisekamerat i fastetiden - Evagrios av Pontos, del 2

Åndelig overmot er livsfarlig. Evagrios av Pontos er ikke alene om å ha trodd at han var uovervinnelig, og kunne motstå alle fristelser og forførelser, fordi han hadde en slik sterk tro.

Men det er en slagen mann som kommer til et kloster oppe på Oljeberget i Jerusalem. Nonnene der åpner porten for ham. Priorinnen, den hellige Melania, hjelper Evagrios tilbake til livet. I klosterbiblioteket lærer han Origenes å kjenne, og gjør djupdykk i Bibelen.

Men Bibellesningen til tross - Evagrios faller på grunn av sin stolthet nok en gang! Bibellesning alene er ingen garanti alene for at vi holder vår sti ren.

Evagrios er på randen av sammenbrudd når han nok en gang vender tilbake til klosteret oppe på Oljeberget. Og blir tatt like godt imot som forrige gang. Nonnene på Oljeberget forstår seg på den unge mannens sjelelige og åndelige kamp.

Evagrios er på dette tidspunktet bare 37 år gammel, og han har bare ett eneste ønske: å få dø.

Priorinnen Melania profeterer over Evagrios: 'Hjorten skal slippe ut av sin snare! Om du overgir ditt liv til Kristus og blir munk, skal Gud helbrede deg'.

Og Evagrios følger Melanias åndelige veiledning. Han overgir sitt liv til den Herre Jesus, med alt hva det innebærer og i år 383 får Evagrios munkedrakten og begir seg ut i Sketisørkenen i Egypt hvor man møter Makarios den store.

(fortsettes)

Min reisekamerat i fasten - Evagrios av Pontos, del 1

Evagrios av Pontos er en av mine følgesvenner denne fastetiden, sammen med en russisk starets, fader Isidor, død i 1908. Sistnevnte skal jeg ved en anledning få komme tilbake til.

Denne Evagrios vokste opp i Pontos, ikke langt fra Svartehavet, i en tid preget av de store kappadokiske fedrene. Han er så heldig at han får Basilios av Cæsarea, Østkirkens store monastiske stemme på 300-tallet, som sin aller første mentor.

Men 1.januar år 379 trer den hellige Basilios inn i den evige hvilen. Hva skal Evagrios gjøre nå, når stemmen til hans store lærer ikke lenger kan høres. Han søker seg til Konstantinopel. Her møter han en annen framtredende skikkelse i kirken på denne tiden: Gregor av Nazianz, som blir hans andre åndelige veileder. Det er ikke mange forunt å ha slike medvandrere som Evagrios fikk!

Men historien om Evagrios er ikke historien om åndelig vellykkethet fjernt fra menneskers hverdagsliv. Evagrios av Pontos er historien om en bråmoden mann, som ikke ser faren i hovmodet som ligger på lur.

Bibelen er uhyre praktisk når den gir oss dette rådet: 'Derfor må den som tror han står, passe seg så han ikke faller'. (1.Kor 10,12).

Peter Halldorf forteller om hva som skjedde i sin glimrende bok: Åndelige røtter:

'Evagrios er ung, uerfaren og farlig begavet. De åndelige ambisjonene peker mot skyene. Da den bråmodne ynglingen legger ut Skriftene, åpner folket begjærlig sine struper for denne søte vin. Men i den unge predikantens egen sjel, like gåtefull som fjellene i det myteomspunne Kappadokia, gjemmer lidenskapene seg som røvere i vente på sitt bytte. Prestesønnen fra Pontos blir bare en munnfull for byen. Beruset av forelskelse mister han dømmekraften, som man mister et nøkkelknippe. Han forteller frekt til vennene: 'Mildere enn olje er hennes tunge'. Men kvinnen tilhører en allerede en annen mann. En natt, ved daggry, slikkes hans sjel av ildtungene fra vandringen ned mot dødsriket. Med et rykk våkner han, bråedru, og rister glørne ut av kappefolden. Neste dag forlater han Konstantinopel med en bitter smak av malurt på tungen'. (Peter Halldorf: Åndelige røtter. Luther forlag 2002, side 31-32)

'Derfor må den som tror han står, passe seg så han ikke faller ...'

Den som tror at han ikke kan falle, står i fare for å bli forført, og den som tror at han ikke kan bli forført, er allerede forført.

'Stolthet kommer før sammenbrudd, hovmod før fall', kan vi lese i Ord 16,18.

(fortsettes)

Som om du var den eneste i verden

'Som solen skinner over alt, og du dog føler den varmer, som var du den eneste, sådan kommer Helligånden til deg, som du var den eneste i verden'.

Basileios av Cæsarea, 300-tallet

Da påskevennene ble pinsevenner

"Som solen skinner over alt, og du dog føler den varmer, som var du den eneste, slik kommer Helligånden til deg, som du var den eneste i verden'.

Slik uttrykte Basileios av Cæsarea seg på 300-tallet.

Jesus hadde bedt disiplene sine om å vente i Jerusalem: 'Og se, jeg sender over dere det som min Far har lovet. Men dere skal bli i byen til dere blir utrustet med kraft fra det høye'. (Luk 24,49)

Løftet ble innfridd - men først etter våkemøter på Øvresalen. Innfrielsesdagen kom med kraft:

"Da pinsedagen var kommet, var de alle samlet på samme sted med samstemt sinn. Og plutselig kom det en lyd fra himmelen, som av en stormende, mektig vind, og den fylte hele huset der de satt. Så viste det seg delte tunger for dem, som av ild, og de satte seg på hver enkelt av dem. Og de ble alle fylt med Den Hellige Ånd og begynte å tale i andre tunger, alt etter som Ånden gav dem å tale'. (Apg 2,1-4)

Jeg liker dette ordet 'plutselig'. Har vi med Gud å gjøre må vi alltid forvente at noe 'plutselig' inntreffer!

Gud griper inn! Inn i tiden, inn i historien. Fryktsomme påskevenner blir til djerve pinsevenner!

Gud holder det Han lover. Alltid! Løftet var gitt, disiplene hadde oppfylt sin del, og så øser Gud ut sin Helligånd! Som en stormende, mektig vind.

Med Gud skjer ting i stillhet, men også med bulder og brak!

Vi trenger pinseilden mer enn noensinne. En ild som brenner opp alt som ikke er av Herren, en ild som flammer og fyller og gjør oss til 'bærere av Den Hellige Ånd'. Tenk det!

Velsignet pinse!