Min reisekamerat i fastetiden - Evagrios av Pontos, del 2

Åndelig overmot er livsfarlig. Evagrios av Pontos er ikke alene om å ha trodd at han var uovervinnelig, og kunne motstå alle fristelser og forførelser, fordi han hadde en slik sterk tro.

Men det er en slagen mann som kommer til et kloster oppe på Oljeberget i Jerusalem. Nonnene der åpner porten for ham. Priorinnen, den hellige Melania, hjelper Evagrios tilbake til livet. I klosterbiblioteket lærer han Origenes å kjenne, og gjør djupdykk i Bibelen.

Men Bibellesningen til tross - Evagrios faller på grunn av sin stolthet nok en gang! Bibellesning alene er ingen garanti alene for at vi holder vår sti ren.

Evagrios er på randen av sammenbrudd når han nok en gang vender tilbake til klosteret oppe på Oljeberget. Og blir tatt like godt imot som forrige gang. Nonnene på Oljeberget forstår seg på den unge mannens sjelelige og åndelige kamp.

Evagrios er på dette tidspunktet bare 37 år gammel, og han har bare ett eneste ønske: å få dø.

Priorinnen Melania profeterer over Evagrios: 'Hjorten skal slippe ut av sin snare! Om du overgir ditt liv til Kristus og blir munk, skal Gud helbrede deg'.

Og Evagrios følger Melanias åndelige veiledning. Han overgir sitt liv til den Herre Jesus, med alt hva det innebærer og i år 383 får Evagrios munkedrakten og begir seg ut i Sketisørkenen i Egypt hvor man møter Makarios den store.

(fortsettes)

Å ære Gud med ens hjerte

Ved en anledning siterer Jesus et ord fra profeten Jesaja, og det ordet utfordrer meg veldig for tiden:

'Dette folket ærer meg med leppene, men hjertet er langt borte fra meg'. (Matt 15,8)


Det er altså mulig å be, uten å be. Man kan bruke en mengde ord, uten at hjertet er med. Uten at ens liv egentlig er berørt i det hele tatt. Jeg synes det er skremmende. Det er derfor ikke uten grunn at Guds ord avslører denne sannheten for oss: 'Bevar ditt hjerte framfor alt du bevarer, for livet går ut fra det'. (Ord 4,23) Det er altså noe som vi må prioritere fremfor alt annet: bevare vårt hjerte!


Den syriske munken, Hl.Makarios, fra det fjerde århundre, er en av hovedkildene til det vi kan kalle for 'hjertets spiritualitet', dette som mer enn noe annet kjennetegner den ortodokse tradisjonen. 


Hjertet blir hos den hellige Makarios, det sentrale tema for hans åndelighet. Vi ser dette når vi leser hans berømte homilier. Det var om dem John Wesley sa: 'Jeg leste Makrios og sang'.


I fysisk forståelse er jo hjertet kroppens viktigste organ, kritisk viktig for livet; hos Makarios, blir hjertet noe mer komplekst, det får en metafysisk og mystisk dimensjon, og blir det sentrale punktet i ens personlighet. Alt det som bor i vårt hjerte vil påvirke hele ens liv: ens sjel og kropp.


I Salme 64,7 heter det:


'det er store dyp i menneskets hjerte'. 


I helliggjørelsesprosessen kommer Jesusbønnen oss til hjelp, og den hjelper oss også til at bønnen berører vårt hjerte, når vi lærer å be den i takt med vårt åndedrag:


'Herre Jesus Kristus, Guds Sønn, forbarm Deg over meg, en synder'.


Jeg ber denne, og jeg øver meg i å be en bønn jeg har lært av biskop Martin Lönnebo, en bønn som kalles 'vandrerbønnen', som man kan be i takt med ens gange:


'Alle mine ord og tanker, Jesus, la dem glede Deg'.

Bildet er brukt som en illustrasjon på hjertet, det indre livet vårt.

Ørkenens lampe

Bloggen Monastisk er oppdatert med en artikkel om Makarios av Egypt, eller Makarios den store.

'Jeg leste homiliene til Makarios og sang,' skrev John Wesley.

Han er ikke en eneste som er blitt velsignet og inspirert av å lese Makarios.

Du kan lese mer om ham på bloggen Monastisk, som du finner her:

http://www.monastisk.blogspot.com

Preken en Allehelgens søndag i 2011 - del 1

Her følger første del av prekenen jeg holdt i forbindelse med Allehelgens søndagen i Toten frikirke i formiddag. Teksten er Åp 7,9-14 og jeg anbefaler at du leser den først, før du leser videre.

"Gud har valgt å hvile i mennesket," sier Makarios den store, en av de radikale åndelige lederne som preget det monastiske livets nærmest eksplosive fremgang på 300-tallet. Så la han til: "Mennesket har en kolossal verdi. Se hvor veldig himmelen og jorden er, likesom solen og månen, og likevel har ikke Herren valgt å hvile i dem - men bare i mennesket. Mennesket er altså mer verdt enn alt det skapte, ja jeg våger å si at det ikke bare er et spørsmål om den synlige skapningen, men også den usynlige - altså åndene i Guds tjeneste. Han sa ikke til erkeengelene Mikhael eller Gabriel: 'La oss gjøre dem til vårt avbilde og likhet. Det sa han til menneskets åndelige skikkelse, altså hennes udødelige sjel, for det står skrevet i Salme 34,8: 'Herrens engel slår leir rundt dem som frykter ham. Han frir dem ut.'

Jeg har tenkt mye på disse ordene av Makarios foran denne Allehelgens søndagen. Apostelen Paulus skriver om det samme, bare med andre ord, i det første brevet til den kristne forsamlingen i Korint. I 1.Kor 6,19-20 heter det: "Vet dere ikke at kroppen deres er et tempel for Den Hellige Ånd som bor i dere, og som er fra Gud. Dere tilhører ikke lenger dere selv. Dere er kjøpt, og prisen betalt. Bruk da kroppen til Guds ære." (min uthevelse)

Når den sammen apostelen setter seg ned for å skrive til de nystartede menighetene, så innleder han sine brev med å adressere dem til "de hellige". La meg gi deg et eksempel:

"Jeg hilser alle dere i Roma, dere Guds elskede som er kalt til å være hellige: Nåde være med dere og fred fra Gud, vår Far, og Herren Jesus Kristus!" (Rom 1,7)

Når Paulus skriver om innsamlingen til de fattige i menigheten i Jerusalem, skriver han slik i 1.Kor 16,1: "Når det gjelder innsamlingen til de hellige ..."

Slik omtales altså Guds barn: "de hellige".

Serafim av Sarov og "Min glede".

Når Serafim av Sarov, som levde djupt inne i de veldige Sarovskogene i Russland, i sin lille bønnekoie, ble oppsøkr av mennesker som søkte han åndelige veiledning, hilste ham dem med følgende ord: "Min glede!" Så la han til: "Kristus er oppstanden!" Tenk å få en slik hilsen når du ble møtt av noen. Men for Serafim av Sarov var det noe veldig dette, at de menneskene ha møtte var skapt i Guds bilde.

Vi er hellige - alle vi som har gjort Jesus til Frelser og Herre. Vi er blitt vasket rene i Jesu dyrebare blod, og har vendt denne verden ryggen og vandrer på den vei, som er Kristus. I 2.Kor 3,18 heter det: "Og vi, som uten slør for ansiktet ser Herrens herlighet som i et speil, vi blir alle forvandlet til dette bildet, fra herlighet til herlighet, og dette skjer ved Herrens Ånd."

(fortsettes)

Kontinuitet og døgnfluer

Se nøye på dette bildet! Det sier noe om kontinuitet. Den hellige Makarios den store's kloster er et av Egypts eldste. Det er grunnlagt i år 360 etter Kristus i Wadi Natrun, omlag 100 kilometer fra Kairo. Her har det vært feiret gudstjeneste, bedt bønner og sunget lovsanger kontinuerlig siden! Munken på bildet hører med blant noen av munkene som er der i dag.

Jeg kom til å tenke på dette i dag, etter at jeg hørte om noen som sa at vi i dag, har sett så mye mer, enn de som levde i århundrene etter Kristus, og at vi forstår mer, og har djupere innsikt enn dem. Jeg tenker at de som tenker slik har en overdreven tro, på det moderne menneskets innsikt, og at noe av det vi driver med er for døgnfluer å regne. Noen ser også ut til å tro at den moderne menigheten de er en del av er den eneste som har sett noe av verdi, og av Åndens gaver.

For meg finnes det en djup trøst og tilfredshet i dette at man kan stå i en kontinuerlig strøm av liv tilbake til den Kirke som Ånden ble utøst over på pinsefestens dag. Hvilken velsignelse som finnes i dette! Det har levd mennesker før oss som har tenkt, skrevet, bedt og arbeidet og kommet frem til erkjennelser vi bare skraper på overflaten av.

En morgenhymne

Denne bønnen, av den hellige Makarios den store, er blitt en bønn jeg er blitt så glad i. Den hører med blant de bønnene jeg ofte ber:

Gud, rens meg synder, for jeg har aldri gjort hva godt er for Deg.
Men frels Du meg fra det onde, og la Din vilje råde i
meg, slik at jeg uten fordømmelse kan åpne mine lepper og
lovprise Ditt hellige Navn: Fader og Sønn og Hellig Ånd, nå
og alltid og i all evighet. Amen!

Jeg har våknet fra søvnen og oppsender morgenhymnen til
Deg, o Frelser, og faller ned og påkaller Deg: La meg ikke
sovne inn i syndens død, men forbarm Deg over meg, Du som
frivillig lot Deg korsfeste, og reis meg opp fra min likegyldighet
og bevar meg i årvåkenhet og bønn, og la denne dagen lyse over meg uten synd, Kristus, min Gud, og frels meg. Amen.

Til Deg, menneskekjære Herre, tar jeg min tilflukt etter nattens søvn, og iler til for øve meg i Dine gjerninger ved Din miskunn. Jeg ber Deg: Hjelp meg i denne stund i alt jeg
gjør, og redd meg fra alle verdslige og onde ting og fra djevelens fristelser.
Frels meg og led meg inn i Ditt evige Rike, for Du er min Skaper og alle gode gavers Giver,
og til Deg setter jeg nmin lit, og Deg oppsender jeg ære, nå og alltid og i all evighet. Amen.

Herre, Du som ved Din mangfoldige og store gavmildhet har latt meg, Din tjener,
få gjennomvandre den svinnende natt uten annfektelser fra alle fiendens angrep,
forunn meg, Hersker og alles Skaper, å følge Din vilje med et hjerte som er opplyst
av Ditt sanne lys, nå og alltid og i all evighet. Amen.

(Fra Ortodoks bønnebok)