Gjentagelsens hemmelighet inne i skogen

Jeg kjenner på en djup takknemlighet for at vi har kunnet feire gudstjeneste i Kristi himmelfartskapellet hver torsdag, siden første uken av september i fjor. Og det til tross for det ekstremt kalde været den siste tiden.

Som i går. Dagen før viste gradestokken -28 på Eina. I går var det -10. Slik har vi opplevd det også i andre uker. Det er som om den gode Gud gjør det mildere dagen vi holder vår bønnegudstjeneste, slik at det er mulig å gjennomføre den!

Jeg har hatt en trøblete sykdomsperiode, som også har gjort sitt til at det å skulle komme seg til Eina, har vært et aldri så lite mirakel i seg selv. Men akkurat på torsdagene har det gått greit. Vi begynner etter hvert å bli en liten kjerne som kommer sammen. Ikke en gang har jeg feiret gudstjeneste alene. Det er så godt å se brødre og søstre komme for å be, lovsynge, lytte til lesningen fra Den Hellige Skrift, feire nattverden sammen. Vi setter pris på kontinuiteten i den faste liturgien, og tiden vi bruker til å be for ulike bønneemner, og for de som kommer for å bli bedt for i kapellet. Flere har opplevd Guds inngripen i sine liv her i vårt lille bønnekapell. Noen forteller om forunderlige helbredelser. Æren tilhører Jesus alene.

Denne helgen skulle jeg vært på det årlige Vintermøtet på Bjärka Säby. Det for langt for meg, både på grunn av kulda og på grunn av et hjerte og en kropp som ikke helt vil være med. Skulle så gjerne ha hørt metropolitt Kallistos Ware. Det har jeg sett frem til lenge. Men slik ble det ikke.

Likevel fryder jeg meg over å være på den plassen Gud har kalt meg, og satt meg. Det er her jeg hører hjemme. I dette bønnens fellesskap med mennesker jeg er blitt så glad i.

Bildet er fra vigslingen av Kristi himmelfartskapellet 30. september i fjor.

Kontinuitet og evighet

Denne helgen har jeg tenkt mye på ordene "kontinuitet" og "evighet". I den nikenske trosbekjennelsen heter det: "Jeg forventer de dødes oppstandelse og livet i den kommende verden." Det er hva jeg tror og bekjenner med hele den verdensvide kirke.

Jeg blir overveldet av det faktum at denne troen er en overlevert tro. Ikke en tro som er forandrer seg med tiden. Når Einar Gelius i sin avskjedstale er så oppgitt over at kirken holder fast ved sine dogmer, så tenker jeg: Det er vel det den skal! Problemet for Gelius er blant annet at han ikke holder fast ved den overleverte troen. Jeg tar meg i at jeg stadig vender tilbake til det Judas skriver:

"Dere kjære! Mens jeg var ivrig opptatt med å skrive til dere om vår felles frelse, fant jeg det nødvendig å skrive til dere for å formane dere til å stride for den tro som èn gang for alle er blitt overgitt til de hellige." (Jud 3)

Det er så lett å glemme at Kirken fantes før Skriften. Det finnes som på gresk omtales som "paradosis", tradisjon eller overlevering som ordet betyr bokstavelig. Det er denne overleveringen som er gitt èn gang for alle og som ikke endres - denne kontinuiteten som finnes der gjennom hele kirkens historie som griper meg.

Så det evige.

Johannes skriver i sitt første brev:

"Mine kjære, nå er vi Guds barn, og det er ennå ikke åpenbart hva vi skal bli! Vi vet at når han åpenbares, da skal vi bli ham like, for vi skal se ham som han er." (1.Joh 3,2)

Stilt overfor dette blir man målløs.

Fra ørkenfedrenes tankespråk heter det:

Når abba Sakarias lå for døden, spurte abba Moses ham: 'Hva ser du?' Og abba Sakarias svarte: 'Er det best å ikke si noe, fader?' 'Ja, mitt barn,' sa abba Moses, 'det er best å ikke si noe.'

Min bønn for tiden er denne: "Jesus, husk på meg, når du kommer i ditt rike." (Luk 23,42)

Kontinuitet og døgnfluer

Se nøye på dette bildet! Det sier noe om kontinuitet. Den hellige Makarios den store's kloster er et av Egypts eldste. Det er grunnlagt i år 360 etter Kristus i Wadi Natrun, omlag 100 kilometer fra Kairo. Her har det vært feiret gudstjeneste, bedt bønner og sunget lovsanger kontinuerlig siden! Munken på bildet hører med blant noen av munkene som er der i dag.

Jeg kom til å tenke på dette i dag, etter at jeg hørte om noen som sa at vi i dag, har sett så mye mer, enn de som levde i århundrene etter Kristus, og at vi forstår mer, og har djupere innsikt enn dem. Jeg tenker at de som tenker slik har en overdreven tro, på det moderne menneskets innsikt, og at noe av det vi driver med er for døgnfluer å regne. Noen ser også ut til å tro at den moderne menigheten de er en del av er den eneste som har sett noe av verdi, og av Åndens gaver.

For meg finnes det en djup trøst og tilfredshet i dette at man kan stå i en kontinuerlig strøm av liv tilbake til den Kirke som Ånden ble utøst over på pinsefestens dag. Hvilken velsignelse som finnes i dette! Det har levd mennesker før oss som har tenkt, skrevet, bedt og arbeidet og kommet frem til erkjennelser vi bare skraper på overflaten av.