Som i går. Dagen før viste gradestokken -28 på Eina. I går var det -10. Slik har vi opplevd det også i andre uker. Det er som om den gode Gud gjør det mildere dagen vi holder vår bønnegudstjeneste, slik at det er mulig å gjennomføre den!
Jeg har hatt en trøblete sykdomsperiode, som også har gjort sitt til at det å skulle komme seg til Eina, har vært et aldri så lite mirakel i seg selv. Men akkurat på torsdagene har det gått greit. Vi begynner etter hvert å bli en liten kjerne som kommer sammen. Ikke en gang har jeg feiret gudstjeneste alene. Det er så godt å se brødre og søstre komme for å be, lovsynge, lytte til lesningen fra Den Hellige Skrift, feire nattverden sammen. Vi setter pris på kontinuiteten i den faste liturgien, og tiden vi bruker til å be for ulike bønneemner, og for de som kommer for å bli bedt for i kapellet. Flere har opplevd Guds inngripen i sine liv her i vårt lille bønnekapell. Noen forteller om forunderlige helbredelser. Æren tilhører Jesus alene.
Denne helgen skulle jeg vært på det årlige Vintermøtet på Bjärka Säby. Det for langt for meg, både på grunn av kulda og på grunn av et hjerte og en kropp som ikke helt vil være med. Skulle så gjerne ha hørt metropolitt Kallistos Ware. Det har jeg sett frem til lenge. Men slik ble det ikke.
Likevel fryder jeg meg over å være på den plassen Gud har kalt meg, og satt meg. Det er her jeg hører hjemme. I dette bønnens fellesskap med mennesker jeg er blitt så glad i.
Bildet er fra vigslingen av Kristi himmelfartskapellet 30. september i fjor.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar