En anglikansk prest, Robert Van de Weyer, beskriver i boken Celtic Fire, som ble utgitt i 1990, om vår keltiske kristenarv på denne måten:
'Hjertet i den keltiske brannen var klosteret. Et keltisk kloster ble vanligvis startet av en eneboer som ryddet en skogteig og bygde seg en hytte. Litt etter litt kom det andre som sluttet seg til ham, ryddet litt mer skog og satte opp hytter i nærheten. Etter hvert bygde de så et kapell mellom hyttene, noen enkle trevegger dekket med torv.
Noen ganger vokste ikke disse fellesskapene til mer enn ti eller tyve personer, men ofte bestod de av flere hundre eller til og med noen tusen menn og kvinner, og utgjorde noen av de største bosetningene på De britiske øyene. Og hele tiden kom det nye fellesskap til. Munker og nonner som gikk trøtte av alt bråket i de store klostrene, dro ut i skogen for å leve som eneboere. Snart kom det flere. Og de dannet et kloster til.
På det europeiske fastlandet ble hver eneste bit av en munks liv styrt av den streng regel, og abbeden hadde absolutt autoritet. På de britiske øyer, derimot, nøt munker og nonner en høy grad av frihet, og de fortsatte å leve enkelt og fleksibelt. Hver av dem utviklet sin egen rytme for bønn og meditasjon, og de møttes til gudstjeneste bare en gang om dagen. Abbeden ble ikke betraktet som en sjef man skyldte lydighet, men snarere som en vis åndelig veileder man søkte råd hos ... Alle klostre hadde hytter til bruk for folk som var på reise eller var syke, og det ble forventet at munkene ville dele maten sin med dem'.
(fortsettes)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar