Å vokse gjennom Ordet

I dag møtes jeg av ordene til Ireneus av Lyon (130-200), disippel av Polykarp, som i sin tid var disippel av apostelen Johannes. Ireneus av Lyon betonte kraftig betydningen av tradisjonen fra apostlene og spilte en viktig rolle i den prosessen som førte til sammensettingen av de nytestamentelige skriftene:

'- Kunne ikke Gud fra begynnelsen ha gjort mennesket fullkomment? spør noen undrende.

Ta for eksempel et lite barn. Moren kan gi sitt barn voksenmat, men barnet makter ikke å ta imot den næring som hører voksne til. På samme måte kunne Gud ha gitt fullkommenhet til menneskeheten fra begynnelsen av, men mennesket ville ikke ha maktet å bære den ettersom det fremdeles bare var et barn.

Vår Herre, som i seg selv sammenfatter alt, kom av den grunn ikke i sin fulle herlighet, som han kunne ha gjort da han i tidens fylde kom til verden, men i en skikkelse som vi kunne se. Sant nok kunne han ha kommet i sin uforgjengelige herlighet, men vi ville ikke ha kunnet utstå hans uendelige majestet.

Faderens fullkomne brød åpenbarte seg derfor for oss i menneskelig form, likesom barn til spedbarn, for at vi ved Ordet skulle få næring som barnet ved brystet, og dermed etter hvert bli sterke nok til å ete av alt Guds ord'.