Jeg har nettopp mottatt et nyhetsbrev fra menighetens pastor, Serop Megerditchian (bildet), som jeg oversatt til norsk. Det gir et sterk inntrykk av de forholdene våre trossøsken lever under:
Kjære søstre og brødre!
Aleppo er en helt annen by enn den pleier å være. Jeg tenker: Er dette samme Aleppo hvis gater pleide å være fylt av turister? Er det bare to år siden det var helt annerledes?
I den tiden som vi nå kaller 'de gyldne dagene', reiste mennesker hit uten hindring og uten å kjenne på frykten. Våre familier levde i varme hus, vi hadde elektrisitet, telefon, internettoppkobling, medisiner, vann og brød. Den fattigste hos oss kunne overleve og leve bra. Aleppo var en by som ble levende om natten, og det rådde fred mellom naboene.
Menigheten vår
Vår menighet hadde flere aktiviteter i uken. Til søndagsgudstjenesten vår pleide det å komme rundt 200 mennesker. I søndagsskolen vår hadde vi hele 100 barn. Våre ungdommer, 35-40 stykker, kom sammen to dager i uken til bibelstudier, og kvinnegruppen vår som besto av 70 kvinner, traff hverandre en dag i uken.
Nå lever menneskene i Aleppo uten diesel og gass for oppvarming og matlaging, uten vann, uten elektrisitet, uten legehjelp og brød. Prisen på matvarer er fem ganger høyere enn i sommer. Etter klokken fire på ettermiddagen forvandles Aleppo til en spøkelsesby etter som ingen våger å bevege seg ute på gaten.
Nå kommer vi til å dø
For noen få dager siden ringte en mann på 80 år kirken vår. Han ba om to liter diesel for å varme opp huset sitt. Han gråt. Han hadde ikke brød, ingen elektrisitet og ingen medisiner. Kona hans var sengeliggende og han sa: 'Gode snille pastor, hjelp oss, be for oss. Nå kommer vi til å dø'.
En annen mann kom for noen dager siden til kontoret mitt i kirken for å be om hjelp. 'Jeg har mistet kona mi, fordi vi fikk ikke tak på den medisinen som hun trengte. Nå selger jeg hele forretningen min for å kunne overleve. Vær så snill å hjelp meg, jeg trenger et varmt måltid mat for å overleve'.
En kvinne i menigheten som nettopp var blitt mor ba menigheten om morsmelkeerstatning og rent vann. På grunn av stresset klarte hun ikke å amme. Hun hadde ingen elektrisitet hjemme til å varme vannet med og ingen penger til å kjøpe morsmelkserstatning for.
I dag tidlig kom en annen mann til kontoret mitt, og sa: 'Pastor, vårt liv er uverdig. Jeg har ikke vann til å vaske ansiktet mitt med. Er det et slags folkemord som pågår? Det er bedre ikke å leve'.
Nøden finnes over alt
Eksemplene mine fra menigheten min tar ikke slutt. Men dere som har besøkt Aleppo og kirken vår midt i byen, vet at vi har en moske som nærmeste nabo. Nøden finnes ikke bare i forsamlingen vår, den finnes over alt.
En mann i nabolaget kom inn og ba om brød. Han visste ikke hvordan hans familie som holdt til i parken utenfor kirken vår skulle overleve dagen. Det er bare et eksempel av mange, om hvordan vi forsøker å leve etter ordene: 'Du skal elske din neste som deg selv'.
Herren vår tilflukt
Gjennom alt dette er Herren vår tilflukt. Han holder oss oppe. Han er vårt håp. Vi takker Gud for at det fortsatt hver søndag formiddag kommer mellom 75-85 personer til gudstjenesten vår. De fleste risikerer sine liv ved å gå til fots gjennom Aleppos gater.
I denne tiden kjemper vi for å overleve, samtidig som vi tror Guds under og vi minnes deres bønner for oss.
'Slik skal lyset fra det høye
gjeste oss som en soloppgang
og skinne for dem som bor i mørke og dødens skygge,
og lede våre føtter inn på fredens vei'. (Luk 1,78-79)
Med lykkønskninger og bønner innfor det nye året.
Serop Megerditchian
pastor i den armenske Emmanuelkirken i Aleppo med sin familie
Her finner du en link til menighetens egen nettside:
http://www.aeechurch.com/home-page/
En mann i nabolaget
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar