Det var kaldt denne januardagen i 1525. De som var samlet i huset til en mann ved navn Felix Mantz, satte seg tettere sammen. Men det var ikke bare på grunn av kulden. De var kommet sammen for å samtale om det som byrådet i Zürich hadde bestemt. Tidligere denne dagen hadde nemlig de høye herrer bestemt seg for at alle barn, som ennå ikke var døpt, måtte døpes innen åtte dager.
De som ikke adlød denne ordre ville bli forvist! Som om ikke det var nok: to av de som befant seg i dette huset, en mann ved navn Conrad Grebel og Mantz selv, hadde fått beskjed om at de ikke lenger kunne tale offentlig eller undervise i eller om Bibelen.
Etter å ha samtalt nøye om disse tingene, tok de det steget som skulle føre til at tusener fulgte etter: på bekjennelsen av sin tro på Jesus som Herre og Frelser, lot de seg døpe. Handlingen var i myndighetenes øyne uhørt. Og det fikk sine konsekvenser.
I boken 'En tro verd å dø for' har jeg skrevet historien til de som foraktelig ble kalt for 'gjendøpere' (anabaptister). De hørte til reformasjonens tredje fløy, den radikale. Og de ble forfulgt av både Den romersk-katolske, lutherske og reformerte kirke. Fredsommelige mennesker som tok Guds ord på ramme alvor, og som ønsket å leve i pakt med Bergprekenen og ha Jesus som sitt store forbilde.
Anabaptistene ble ansett som en trussel mot det bestående kirkesystemet. De ble arrestert, måtte gjennomgå harde forhør og grusom tortur. Mange av dem ble brent på bålet, hengt eller druknet. Men vekkelsen de var en del av tellet etter hvert tusener. De bar på en lengsel etter at den nytestamentlige menigheten skulle gjenoppstå.
Boken får du kjøpt her:
http://www.frihet.no
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar