Martyrene taler gjennom sitt levde liv

 Det glansede julepapiret har falmet, stemningen er mer dempet, vi rykkes ut av kosen, varmen og inn i realismens verden, 2.juledag. Da feirer kirken minnet om kirkens første martyr, diakonen Stefanus. Hans minnedag er ikke en fjern erindring om forfølgelsen av den tidlige kirken, men en høyst relevant og aktuell nåtidshendelse. Kirken er fremdeles en martyrkirke mange steder i verden. Kristne blir forfulgt og drept i antall som bare kan sammenlignes med de grusomme forfølgelsene i de første kristne tiden. Lenge, altfor lenge, har dette vært fortiet, men nå skriver også de store avisene verden over om vår tids kristenforfølgelse. Det er ikke mulig å tie lenger. 

Den tidlige kirken hadde minnedager for sine martyrer. Diakonen Stefanus, "en mann full av tro og Den Hellige Ånd" (Apgj 6,5), ble kirkens første martyr. Han ble født, sannsynligvis i Jerusalem, omkring Kristi fødsel. Navnet hans betyr "krone". Han var en gresktalende jøde, og nevnes først blant de syv diakonene som velges til denne tjenesten i forsamlingen i Jerusalem. Det sies ikke noe mer enn det, og det faktum at Stefanus var kjent som en troens og Åndens mann. Det var noe folk la merke til. Hvis ikke hadde nok ikke Lukas nevnt det spesielt når han omtaler Stefanus. Anklagene mot ham fra Sanhedrin, det jødiske råd, går på gudsbespottelse.

Forsvarstalen Stefanus holder - gjengitt i Apostlenes gjerninger kapitel 7, bærer preg av en inngående kjennskap til Guds ord. Det er ikke bare en oppramsing av historiske kjennsgjerninger, men også av en dyp åpenbaring av Guds evige hensikt og plan. Han er skarp og djerv, og det er tydelig at hans forkynnelse skaper reaksjoner, salvet som den er av Den Hellige Ånd. Stefanus har også del i Åndens gaver, han ser syner ved Ånden: "Men han var fylt av Den Hellige Ånd, og rettet blikket opp mot himmelen. Han så Guds herlighet og Jesus stå ved Guds høyre hånd."(Apgj 7,55)

Det er to ting vi spesielt legger merke til ved Stefanus' død. Han etterligner Kristus i Hans død, så totalt lever denne Stefanus med Kristus. Han sier: "Herre Jesus, ta imot min ånd! Så falt han på kne og ropte med høy røst: Herre, tilregn dem ikke denne synd! Og da han hadde sagt dette, sovnet han inn." (v.59-60)

Stefanus viser stor Kristuslikhet. Han ber for sine overtredere, og han viser stor kjærlighet til det jødiske folk. Han vil ikke at de skal bli straffet fordi de tar hans liv.

En som bifalt og bivånet henrettelsen av Stefanus var Saulus, han som skulle bli Paulus. Henrettelsen av Stefanus skulle skape store traumer for Paulus senere og forvolde ham mye sjelesmerte.

I følge en overlevering fra 400-tallet skal martyriet ha skjedd få skritt fra Damaskus-porten i Jerusalem. Det skjedde syv måneder etter Kristi himmelfart, rundt år 34 eller muligens år 40. Tradisjonen som sier at stedet for martyriet var øst for Jerusalem, nær porten som siden har vært kalt Stefanusporten, oppsto først på 1100-tallet. Etter Stenfanus' død brøt det ut en omfattende forfølgelse av de kristne, og mange flyktet fra Jerusalem. Trolig var de fleste av dem grekere, for apostlene forble med sikkerhet i Jerusalem og ble ikke angrepet.

Minnedagen for Stefanus er svært gammel, den ble innført i år 380. Dessverre blir den nok forbigått mest i stillhet i våre protestantiske sammenhenger. Ikke mange går i kirke 2. juledag. Men kanskje vi kunne bruke denne dagen på nytt til å minnes de tusenvis av kristne som i dag lider for Jesu navns skyld, og som kanskje nettopp denne dagen blir pint og plaget, og kanskje noen også mister livet.

I en av antifonene for denne dagen synger kirken:

"I går ble Kristus født på jorden for at Stefanus i dag skulle bli født i himmelen."

De som var vitne til steiningen av Stefanus la merke til at hans ansikt var som en engels ansikt. Det strålte. Slik vitner martyrene, ikke bare med sine ord, men med sine liv. Det gjør de fremdeles.

Frank Mangs - den gudbegavede sjelevinneren

Tenk - det har gått ganske nøyaktig 19 år siden Nordens kanskje største evangelist, Frank Mangs (bildet), ble hentet hjem til Gud! Jeg synes ikke det er så lenge siden jeg hørte ham tale i Oslo Misjonskirke - Betlehem.

Frank Mangs ble født 19.august 1897 i Yttermark i Finland, og han døde 31.juli 1994 i Karlstad i Sverige.

Hans bøker - særlig hans erindringsbøker - har hatt stor betydning for mitt eget liv og tjeneste. Frank Mangs var så bunn ærlig med eget levd liv, og hans måte å preke på - den vàre stemmen, billedbruken, fanget meg, og jeg ble dratt inn til Jesus. Få har gjort Jesus så stor gjennom sin forkynnelse som Frank Mangs.

I dag kjenner jeg på en djup takknemlighet til Gud for at Han reiste opp Frank Mangs. For vekkelsen i Oslo og andre steder som førte så mange mennesker til en levende tro på Gud. Tenke hvor mange himmelborgere der er på grunn av denne mannens tjeneste!

Trengte Gud en sunnmøring i himmelkoret?

Jeg savner Arnfinn Haram. I går var det et år siden Herren hentet ham hjem. Det skjedde hastig. Han døde i tjeneste for den Herre han hadde valgt å tjene med hele sitt liv. På vei til gode venner, etter å ha feiret gudstjeneste i klosterkommuniteten han levde i.

Nei, jeg er ikke en del av den romersk-katolske kirke, som pater Arnfinn Haram var, men Arnfinns død er et smertelig tap, ikke bare for denne kirken, men for hele kristen-Norge. Vi følte vel at Arnfinn Haram også var litt 'vår', vi som sogner til den frikirkelige grenen av kirkefamilien.

Jeg savner hans poetiske språk, både når han skrev sine dikt på margfullt nynorsk, eller i form av homilier eller samfunnskritiske artikler i Klassekampen. Med Arnfinn Haram som skribent ble til og med Klassekampen en avis man leste med stor interesse!

Jeg savner hans åndelige veiledning. En tydelighet i en utydelig tid. Norge har ikke for mange som viser profetisk mot. Jeg holdt på å si: tale paven midt i mot, men retter det til å si: pavene! Alle disse småkongene på de ulike haugene som roper, men som ikke har så mye levd liv å vise til.

Jeg savner en munk med islenderen utenpå munkekutten og med grove raggsokker i sandalene! Raus nok til også å være noe for en sjel med lengsel tilbake til originalen, og med tretthet i kroppen etter å ha stiftet bekjentskap med alle kopiene.

Men jeg vet at himmelen er blitt rikere, det var kanskje derfor Gud hentet Arnfinn hjem så tidlig. Kanskje han trengte en sunnmøring i lovsangskoret?

Bildet er tatt av Henriette Teige i forbindelse med en minnemarkering for Arnfinn Haram i går i skogen på Ringerike. Det er brukt med hennes vennlige tillatelse.

Vi bøyer oss i stillhet og sørger og hever så røsten mot antisemittismen!

I dag på den internasjonale Holocaust dagen tenner vi våre lys for å minnes.

Vi har ikke lov til å glemme. Vi har ikke råd til å glemme. Det var mulig en gang å utrydde seks millioner jøder. Det er mulig at det samme kan skje igjen.

I sorgen over alle de drepte, over alle de lidende som står igjen, bøyer vi oss i stillhet for så å heve vår røst og tale antisemittismen imot som den himmelropende synd den er.

I dag er det 488 år siden den anabaptistiske bevegelsen ble født

I dag er det på dagen 488 år siden den anabaptistiske bevegelsen ble født.

Det var kaldt denne januardagen i 1525. De som var samlet i huset til en mann ved navn Felix Mantz, satte seg tettere sammen. Men det var ikke bare på grunn av kulden. De var kommet sammen for å samtale om det som byrådet i Zürich hadde bestemt. Tidligere denne dagen hadde nemlig de høye herrer bestemt seg for at alle barn, som ennå ikke var døpt, måtte døpes innen åtte dager.

De som ikke adlød denne ordre ville bli forvist! Som om ikke det var nok: to av de som befant seg i dette huset, en mann ved navn Conrad Grebel og Mantz selv, hadde fått beskjed om at de ikke lenger kunne tale offentlig eller undervise i eller om Bibelen.

Etter å ha samtalt nøye om disse tingene, tok de det steget som skulle føre til at tusener fulgte etter: på bekjennelsen av sin tro på Jesus som Herre og Frelser, lot de seg døpe. Handlingen var i myndighetenes øyne uhørt. Og det fikk sine konsekvenser.

I boken 'En tro verd å dø for' har jeg skrevet historien til de som foraktelig ble kalt for 'gjendøpere' (anabaptister). De hørte til reformasjonens tredje fløy, den radikale. Og de ble forfulgt av både Den romersk-katolske, lutherske og reformerte kirke. Fredsommelige mennesker som tok Guds ord på ramme alvor, og som ønsket å leve i pakt med Bergprekenen og ha Jesus som sitt store forbilde.

Anabaptistene ble ansett som en trussel mot det bestående kirkesystemet. De ble arrestert, måtte gjennomgå harde forhør og grusom tortur. Mange av dem ble brent på bålet, hengt eller druknet. Men vekkelsen de var en del av tellet etter hvert tusener. De bar på en lengsel etter at den nytestamentlige menigheten skulle gjenoppstå.

Boken får du kjøpt her:

http://www.frihet.no

Vi minnes Martin Luther King og fortsetter der han slapp

I dag feirer vi sammen med våre amerikanske venner Martin Luther King dagen. Den markeres tredje mandagen i januar hvert år. Siden det tragiske attentatet i 1968 kjempet amerikanske fagforeninger for å få gjort fødselsdagen til Martin Luther King jr til nasjonal hellig dag. De lyktes med å få samlet inn hele seks millioner underskrifter!

Det skjedde i 1981 og daværende president Ronald Reagen vedtok at en minnedag skulle opprettes for å minnes Martin Luther King. Den ble første gang feiret 20. januar 1986 og ble for første gang feiret i samtlige stater fra år 2000.

Kampen Martin Luther King kjempet er ikke over. Krenkelse av elementære borgerrettigheter skjer fortsatt i USA. Hatet mot den svarte delen av befolkningen er ikke gravlagt. Det lever fortsatt i visse miljøer. Og kampen King kjempet handlet jo ikke bare om Amerika. Kampen er universell og den omhandler alle undertrykte, alle som lider på grunn av hudfarge eller etnisitet. Det er kampen for verdighet, for menneskerettighetene, for fred.

Martin Luther King hentet inspirasjonen fra Bergprekenen og fra sine anabaptistiske og baptistiske forbilder, hvor nettopp kampen for tros- og samvittighetsfrihet har stått så høyt og hvor man har fremhevet menneskets uendelige verdi.

Vi gratulerer hverandre med dagen, med å brette opp skjorteermene og fortsatte kampen!

Kl. 18.00 inviterer Norges Kristne Råd, Det norske baptistsamfunn og Holtekilen Folkehøyskole til feiring av King-dagen 2013. Fokus for dagen er menneskerettighetene; «Å stå opp for urett, uansett hvordan den rammer, bør være en plikt for oss mennesker.» Blant annet Sturla Stålsett og Anne Sender deltar, i tillegg til elever fra Holtekilen Folkehøyskole. Sted: Holtekilen folkehøgskole

Minnedagen for Martin Luther King feiret i Russland for første gang

For første gang i historien har evangeliske kristne i Russland, feiret den amerikanske helligdagen til minne om baptisten og borgerrettighetsaktivisten, Martin Luther King (1929-1969).
Minnedagen, som ble etablert i 1986, ble feiret 16. januar i forbindelse med en gudstjeneste i Moskvas Bykirke, som er av byens baptistmenigheter.

Menighetens pastor, Vitalij Vlasenko, som også er leder for avdelingen for utenlandsrelasjoner til Den russiske unionen av Evangeliske Kristne/Baptistene, sier i en kommentar at 'mange russere tror at rasisme er utenlandsk problem, som ikke har noe med dem å gjøre'. Pastor Vlasenko legger til:

- Det er derimot ikke sant. Det finnes en latent rasisme som ikke må skyves under et teppe.

En av de som deltok på gudstjenesten var Daniel Ekat, ingeniør fra Kamerun. Han kunne fortelle at han var utsatt for rasistiske angrep to ganger i Moskva, på de 10 årene han har bodd der.

- Mine venner er ofte redd for å gå ut på gata, kunne Ekat fortelle.

Nå håper denne baptistmenigheten i Moskva at det skal bli en årlig tradisjon for å feire Martin Luther King-dagen. Og ikke bare i deres kirke. Menigheten arbeider også med å opprette en årlig Martin Luther-King pris som skal utdeles til de som har gjort en innsats for menneskerettighetene i Russland.

En radikal omvendelse som fremdeles vitner om Jesu autoritet

I dag feires minnet om apostelen Paulus og hans omvendelse. Hans radiale omvendelse var et usedvanlig vitnesbyrd i hans samtid, og fikk kolossale konsekvenser for den kristne kirke.

Saulus som han het før den skjellsettende opplevelsen fant sted, hadde liv på samvittigheten, og nølte ikke med å bruke vold. Historikeren Lukas beskriver dette slik:

"Saulus, fnyste ennå av trussler og mord mot Herrens disipler. Han gikk til ypperstepresten og utbad seg fra ham brev til Damaskus, til synagogene der, for at han, om han fant noen som hørte Veien til, enten det var menn eller kvinner, kunne føre dem i lenker til Jerusalem." (Apg 9,1-2)

Denne mannen er det Herren utvelger seg! Og Han har store planer for ham: "For et utvalgt redskap er han for meg, til å bære mitt navn fram både for hedningefolk og konger og for Israels barn. For jeg skal vise ham hvor mye han må lide for mitt navns skyld." (Apg 9,15-16)

Legg merke til ordvalget Herren selv foretar: "Et utvalgt redskap!" Vi snakker om en som har forfulgt Kristi kropp. Det er denne mannen Herren velger - av alle alternativene Han har! Er det noe merkelig at den samme Saulus år etterpå skriver: "Å dyp av rikdom og visdom og kunnskap hos Gud! Hvor uransakelige hans dommer er, og hvor usporlige hans veier." (Rom 11,33)

Det er mens Saulus er på vei til Damaskus, at det skjer:

"Da han var underveis og nærmet seg Damaskus, strålte plutselig et lys fra himmelen om ham..." (Apg 9,3)

Saulus opplever det Bibelen beskriver som Herrens herlighet. I Det gamle testamente leser vi at denne herlighet er slik at ikke noe menneske kan bli stående i den. Så skriver da også Lukas: "Han falt til jorden..." (Apg 9,4)

Slik er alle sanne møter med Gud! Ingen kan bli stående, alle vil falle til jorden! Dette er hva sann gudsfrykt handler om: ærbødigheten innfor Den hellige Gud. Og et slikt møte forvandler. Saulus blir til Paulus. Det er ikke bare snakk om et nytt navn. Det er snakk om en sinnsendring. En total forvandling. Saulus er ikke den samme igjen. Og gang på gang ser vi at Paulus kommer tilbake til det som skjedde denne begivenhetsrike dagen på Damaskusveien.

Når han senere står for kong Agrippa - og profetien som gis ved hans omvendelse går i oppfyllelse (han skulle stå for konger), sier han:

"Derfor, kong Agrippa, ble jeg ikke ulydig mot det himmelske syn." (Apg 26,19)

Opplevelsen fulgte ham livet ut. Og den førte til at mange mennekser fikk møte den samme Herren Jesus.

Herren kan gjøre det samme i dag. La oss be for de som forfølger Hans menighet.

I dag minnes vi Illtyd av Wales

I dag feirer vi minnet om den hellige Illtyd av Wales. Denne Illtyd var opprinnelig soldat. Legenden sier at han kjempet side ved side til kong Arthur. En dag det kongelige selskap var ute i skogen kom de over eneboeren Cadoc, og de behandlet ham svært dårlig.

Om natten talte Gud til Illtyd og fortalte ham at Cadoc var en mektig kriger og kjempet en stor åndelig kamp. Dette ble en så sterk opplevelse for Illtyd at han bestemte seg for å forlate soldatlivet, og når morgenen kom tok han seg frem til eneboerstedet hvor Cadoc befant seg og sluttet seg til Kristi våpenløse hær.

Som munk hadde Illtyd et utrolig fellesskap med Gud og Hans skaperverk. Mange historier fortelles om dette. Han grunnla et monastisk senter i Wales, og blir av mange sett på som grunnleggeren av den walisiske kirke.

Den hellige Illtyd var opptatt av helheten i livet, at mennesket består av ånd, sjel og kropp, og skal leve i harmoni med skaperverket. Han var kjent som en lærd mann, som også hadde stor kunnskap om livet. Vi har fremdeles mye å lære av Illtyd, ikke minst hans syn på helheten i tilværelsen.

Til minne om de myrdede jøder

Den 27. januar markeres minnedagen for Holocaust. Som fellesskap av kristne kirker og trossamfunn vil Norges Kristne Råd (NKR) entydig beklage den forfølgelse og det hat den jødiske befolkning ble utsatt for i Europa frem til slutten av 2. verdenskrig. Som kristne må vi med sorg bekjenne at vi også bærer med oss en arv av jødeforfølgelse.

Også i dagens samfunn ser vi spor av jødehat og jødeforfølgelse, og det bekymrer oss at det virker å være en økende tendens i dette. Vi ber med sterk og samlet stemme om at jødehatet i Europa må stoppe, og at kirker og trossamfunn, skolevesen, kulturliv og offentlige myndigheter sammen bidrar til å hindre ny fremvekst av antisemittisme

I dagens situasjon minner vi om at jøder i Europa – som jøder - ikke svarer for staten Israels politiske handlinger, uansett hvor mislikt disse handlinger er, eller hvordan de vurderes. For oss er det viktig at jøder i Europa naturlig hører hjemme i våre samfunn, og at deres bidrag til europeisk kultur og mangfold blir verdsatt.