Ny lov gjør det enda vanskeligere for evangelikale kristne i Russland

Ny russisk lov stiller ytterligere krav til enhver religiøs leder som er utdannet i utlandet. 

I et halvt tiår har russiske evangelikale kristne fryktet konsekvensene av anti-ekstremismelover som overvåker og begrenser religiøst liv i landet. Nye endringer i religionslovene, som trer i kraft denne måneden, utvider regjeringens forskrifter om religiøs opplæring etter en rekke nylige seminarstengninger.

Menneskerettighetsorgabisasjonen Forum 18 rapporterte tidligere i år at Russland har gitt mandat til at alle prester, religiøse ledere og misjonærer som er utdannet i utlandet, tar et kurs i "statlige konfesjonelle forbindelser i Den russiske føderasjonen" og deretter blir resertifisert av en sentralisert religiøs organisasjon, 

Som mange russiske evangelikale ledere, er presidenten for Moskva teologiske seminar Peter Mitskevitsj bekymret for implementeringen av de nye endringene, som sies å være den største økningen i regjeringens kontroll med religion siden Yarovaya -loven i 2016 forbød evangelisering i landet.

"Vi ønsker å jobbe lovlig i Russland, slik at vi kan fokusere på å påvirke Russland for evangeliet," sa Mitskevitsj, som også fungerer som administrerende direktør i Den russiske Baptistunionen. "Vi tar skritt for å sikre at vi forstår kravene og prøver å møte alle problemene."

Moskva teologiske seminar har allerede opplevd virkningene av landets juridiske tilsyn. Seminaret mistet lisensen og fikk bygningene sine forseglet etter en inspeksjon av Federal Service for Supervision in Education and Science (Rosobrnadzor) i oktober 2018.

Byrået rapporterte at seminaret hadde manglet et "utviklet og godkjent utdanningsprogram" og listet opp hva statlige inspektører vurderte av arbeidsmiljøspørsmål. Det var først i juli 2021 at regjeringen utstedte en ny lisens for at skolen skulle åpne igjen.

Mitskevitsj tilskrev problemet det han kalte "papirer og byråkrati" og beskrev den nye lisensen som "et mirakel fra Herren."

Moskva Teologiske Seminar var et av tre russiske evangelikale seminarer hvis lisenser har blitt annullert de siste tre årene.

Som Forum 18 rapporterte, mistet den russiske pinseunionens eurasiske teologiske seminar sin lisens i november 2018 etter rettssaker anlagt av Rosobrnadzor. Den evangelisk -lutherske kirken i Ingria mistet lisensen for høyere utdanning 6. april, mens et annet luthersk seminar kjemper i retten for å beholde lisensen.

Russiske evangeliske ledere sa at de hadde forventet ytterligere forskrifter allerede før president Vladimir Putin undertegnet dem i lov i april. Mange kirker og organisasjoner i Russland begynte å legge strategier for flere år siden for å sikre at deres pastorer og andre ansatte med grader fra utenlandske universiteter eller seminarer var påmeldt religionsstudier ved russiske institutter for høyere utdanning, ifølge Alexander Negrov, tidligere president i St. Petersburgs kristne Universitet.

"Flertallet av de nåværende fakultetsmedlemmene ved St. Petersburgs kristne Universiet har alle russiske statsgodkjente grader sammen med kurs i religionsstudier," sa Negrov, som flyttet til USA og grunnla Hodos Institute i 2013. Instituttet fokuserer på etisk og moralsk lederopplæring for Eurasia -regionen.

Kravene til de som er utdannet i utlandet gjelder både borgere og ikke -borgere i Russland, men Yarovaya -loven fra 2016 fikk praktisk talt alle utenlandske misjonærer til å forlate landet.

- Utdrag av en artikkel skrevet av Harold Campbell og publisert i Christianity Today, 19.oktober 2021 og oversatt av Bjørn Olav Hansen (c).

Julia Esquivel - poet, profet og menneskerettighetsforkjemper, del 4

Her er fjerde og siste del av artikkelen om Julia Esquivel (bildet):

Å leve som flyktning i Sveits var slett ikke enkelt for Julia. Hun var langt borte fra sitt elskede folk, samtidig som hun smertelig var klar over det pågående folkemordet i hjemlandet Guatemala. Som med så mange andre flyktninger levde Julia med en sterk skyldfølelse og ensomhet. Hvorfor skulle hun være blant de som overlevde? Hun kunne våkne opp tidlig om morgenen med dårlig samvittighet og marerittene fulgte henne om natten. Det hendte hun våknet med blodflekker på nattkjolen. Marerittene førte til at hun klorte seg selv i smerte. Det hendte hun drømte om elver fulle av blod.

Julia Esquivel tok pennen fatt. Hun skrev hundrevis av dikt for å sette ord på smerten sin. To diktsamlinger har kommet ut på engelsk: "Threatend With resurrection" og "The Zertainty of Spring."

Disse diktsamlingene førte til at hun ble viden kjent som poet, profet men også som pastor. Hun skulle bety mye for guatemalere spredt rundt i mange ulike land. Diktene fortalte om et terrorisert folk, om lidelse men også om håp. Blant annet fikk hun en invitasjon til å tale ved generalforsamlingen til Kirkenes Verdensråd i Vancouver, British Columbia.

Julia Esquivel flyttet tilbake til Guatemala etter at borgerkrigen var over. Til sitt lille hus som var fullt av bøker og beskjedet pyntet. Her levde hun i stillhet og bønn, og herfra drev hun et aktivt menneskerettighetsarbeid til hun døde i fjor. Emilie Teresa Smith skriver så vakkert at hun så Julia sittende i hvilestolen sin og, sier Emilie: 'Jeg er ganske sikker på at hun lyttet til Gud.'

Og jeg er ganske sikker på at Gud lyttet til Julia.

Julia Esquivel - poet, profet og menneskerettighetsforkjemper, del 3

Guatemala er unik i Latin-Amerika. Majoriteten av befolkningen består av urbefolkningsgrupper fra 22 maya nasjoner og en urbefolkningsgruppe som ikke tilhører Maya-folket, Xinca-folket. Spanjolene som imvaderte Guatemala i 1524 var ute etter gull, men fant lite, og satset heller på jordbruk, og utnyttet og utarmet urbefolkningen på den måten.

I regionen El Quiche, hvor Emilie Teresa Smith bodde i flere år, er 70 prosent av barna kronisk underernærte. Det siste forsøket på å endre dette endte i en blodig borgerkrig som varte i 36 år. Den ble avsluttet offisielt i 1996. Den statlige hæren utryddet de svakeste, hele samfunn ble regelrett slaktet ned for fote. 600 lanssbyer ble jevnet med jorden, og mer enn 200.000 mennesker ble drept eller forsvant, og en million mennesker, mer enn en tiendedel av befolkningen flyktet fra landet eller ble internflyktninger.

Når krigen var over var problemene akkurat de samme. De som overlevde lever med djupe traumer. Guatemalere i dag lever i frykt, synliggjort i blodige gjengoppgjør, og vold knyttet til narkotika. Mange tar seg nordover i håp om å komme inn i USA. Barna deres dør i interneringsleire på grensen til Mexico.

På midten av 1970-tallet hadde volden i landet nådd et høydepunkt. Julia Esquivel ble utsatt for direkte angrep. Dødsskvadronene var i hælene på henne. Ved en anledning måtte hun flykte fra huset sitt barbeint om natten.

Overfor Emilie Teresa Smith beskrev hun dette som en 'profetisk erfaring', en slags 'hellig reaksjon på terroren'. Med død rundt seg på alle kanter, opplevde hun at engler fylte luften rundt henne. Hun klarte å flykte via hovedveiene langs kysten og klarte å nå frem til et hus tilhørende noen katolske prester i byen Santa Lucia Cotzumalguapa.

Ganske kort tid deretter måtte hun flykte igjen. To prester i Santa Lucia Cotzumalguapa ble myrdet rett etter at hun hadde flyktet. Esquivel klarte så å reise til Maya-samfunnet Tzutujil i Santiago Atitland. De kjente henne fra før, og de beskyttet henne og ba for henne. De ga henne mat, badet henne og sang for henne.

Etter at hun hadde kommet seg litt fra den dramatiske og traumatiske flukten, inisterte venner av henne at huin forlot Guatemala. Det var for farlig for henne å være der,

Julia Esquivel reiste til Sveits og levde i årene 1980 til 1987 i den økumeniske kommuniteten Grandchamp.

fortsettes

Julia Esquivel - poet, profet og menneskerettighetsforkjemper, del 1

Navnet Julia Esquivel (1930-2019) var ukjent for meg inntil ganske nylig. Det er jeg kanskje ikke alene om? Stemmene fra det fattige Sør blir ikke så ofte hørt. Det burde vi omvende oss fra. Deres stemmer burde være liike viktige som stemmene fra det velstående Nord. Og når vi først er inne på det: stemmene fra Sør er ofte mer profetiske!

Som stemmen til guatemaleren Julia Esquivel.

Poet, ja, jeg vil si, profet og menneskerettighetsforkjemper.

Jeg ble kjent med Julia Esquivel gjennom en artikkel skrevet av Emilie Teresa Smith, som traff Julia Esquivel mens hun levde i eksil i Mexico City. Det er mer enn 30 år siden. Hun måtte flykte for sitt eget liv. Emilie Teresa Smith beskriver Julia slik:

'Hun var slank og liten av vekst, med et sølvfarget hår som rammet inn hennes vakre ansikt.'

Emilie, som hadde med seg sin da to år gamle sønn, ble hjertelig ønsket velkommen til Julias lille hus. De satt på puter på gulvet, drakk glovarm tea og leste historier om Frans av Assisi. Og de ba sammen. Det var Esquivel: hun ba seg gjennom livets stormer, fra de riktig store til de bittesmå.

Som tiårene gikk ble disse to gode venner.

'Hun skulle bli en av mine største lærere,' skriver Emilie Teresa Smith, selv vokst opp i et ateistisk hjem. Det var møtet med Julia som åpnet opp for henne hva den kristne tro egentlig handler om. Hun skulle vise Emilie Teresa Smith at hennes unge opprørske selv er den sterkeste forvandlende kraft, både for individer og nasjoner. Kilden til dette er en trassig nåde, en nåde, som lik Julias, aldri gir opp.

Julia Esquivel ble født i 1930 i det vestlige høylandet i Guatemala, inn i en progressiv familie av middelklassen. Hun var det som kalles et 'overraskelsesbarn'. Foreldrene var godt voksne da hun ble født, og de var blitt fortalt at de ikke kunne få barn. Hun var derfor høyt elsket.

Syv år gammel skulle hun ha sitt første møte med Jesus, da hun så Jesus hengende på et kors. Det grep henne så sterkt at hun begynte å gråte. Hun ble grepet av en djup medfølelse for Hans lidelse.

I 1947 ble Julia lærer, og flere år senere dro hun til Costa Rica hvor hun studerte teologi. For en tid syslet hun med tanken om å bli pastor, men det presbyterianske kirkesamfunnet hun tilhørte, ordinerte ikke kvinner. Fra det øyeblikket det gikk opp for henne  så hun på seg selv som 'bare en kristen,' uten kirkesamfunnstilhørighet, og kalte hvert hjem sin kirke. Hun feiret gudstjeneste med såvel mennonitter, episkopale som katolikker.

fortsettes

Kampen for tros- og samvittighetsfriheten

Jeg tilhører en kirkelig tradisjon som helt siden begynnelsen har kjempet for, ja, vært en ledende pådriver for tros-og samvittighetsfrihet. Men det har kostet. Det har vært en blodstenkt vei, og mange av våre har lidd martyrdøden.

I morgen - på bots-og bededagen - markeres den internasjonale dagen for religionsfrihet. Det er det mange grunner for. Kampen for tros- og samvittighetsfriheten er slett ikke over. Mange betaler for den med sine liv fremdeles. Fortsatt forfølges og fengsles baptister for sin tros skyld, for eksempel i Sentral-Asia og vi må helt tilbake til den første kristne tiden for å finne en lignende forfølgelse av dimensjoner som den vi opplever i dag.

Reformasjonstiden bød på litt av hvert! På den ene siden ga den lys over Skriften, og vidunderlige sannheter som rettferdiggjørelsen av tro alene, ble gjenoppdaget, men denne tiden er også et mørkt og ikke minst blodig kapittel hva forfølgelse av annerledestenkende angår. Det gjaldt særlig forfølgelsen av de som foraktelig ble kalt gjendøpere - anabaptister.

Den fremste til å forsvare tros- og samvittighetsfriheten blant døperne var Balthasar Hubmaier (bildet). Den tyske teologen skrev en rekke bøker, blant annet om dåpen, men også en bok med tittelen: 'Om kjetterne og dem som brenner dem.' Her hevder Hubmaier at de som sto for forfølgelsen - Den romersk-katolske, Den lutherske og Den reformerte kirke- var de største av alle kjettere fordi de handlet i strid med Jesu lære og eksempel. Balthasar Hubmaier led martyrdøden. Han ble brent på bålet i Wien i 1528.

Men Hubmaier stod ikke alene i kampen.

Menno Simons var en annen. Det er fra ham mennonitene har fått navnet sitt fra. Mennonitene er en gren av døperbevegelsen under reformasjonstiden. Den tidligere romersk-katolske presten var sylskarp i sin kritikk av forfølgerne:

"Herre, dersom det er sant at denne enorme kirken er din hellige kirke, din brud og din kropp, slik den skryter av å være, da må vi i sannhet kunne hevde at du er fyrste, brudgom og overhode for en redselsfull og avskyelig bande med mordere som søker etter uskyldig blod av dem som med alvor søker, frykter, elsker og tjener Gud."

Hvordan kunne det hele gå så galt at den kirken som ble forfulgt, og som likevel opplevde en slik eksplosiv vekst i den første tiden, endte opp med å forfølge andre kristne? Forenklet ligger svaret i den vanhelliige sammenblandingen med stat og kirke. Når den romerske keiseren blir kirkens overhode skjer det store endringer. Kirken går fra være undertrykt til å bli undertrykker. Det er noe med makt, som ikke er forenelig med Jesu lære og liv, og det er noe med makt som korrumperer - forderver.

Her om dagen ble jeg kalt 'svermer'. Det er et av skjellsordene Martin Luther brukte om de foraktelige 'gjendøperne'. Det ble sagt av en annen kristen. Det var ikke ironisk ment, eller sagt med en humoristisk snert, men ment som det det var: svermer.

Vi har visst et stykke vei å gå før vi omtaler hverandre respektfullt, og ikke minst anerkjenner hverandre som Guds barn. Men heldigvis har det skjedd mye positivt. Denne søndagen feirer danske baptister at det er 180 år siden de første dansker ble døpt med troende dåp. Det skjedde ikke uten motstand. De elleve menn og kvinner måtte døpes utendørs i djupeste hemmelighet, og flere av baptistenes ledere ble forfulgt og fengslet. Barna deres ble med politiets bistand tvangsdøpt. Det er bare 180 år siden. I Norge ble også de første baptister forfulgt.

På denne dagen må vi huske alle de som forfølges for Jesu navns skyld. De er tusener på tusener i land etter land. Også i Europa. La oss be for dem.

Iran krenker kvinners rettigheter - belønnes av FN

Nei, dette er ingen aprilsnarr. I skrivende stund er det ti dager igjen. Men det er lov å le, selv om det jeg skriver om her er djupt tragisk. Hør nå:

Iran fikk nylig en plass i FN organet 'UN Women' som arbeider for kvinners rettigheter!

Dette meddeles rett etter at Iran har dømt en kvinnelig menneskerettighetsadvokat til 38 års fengsel og 148 piskeslag. Piskeslagene kan i verste fall føre til død.

Det sier vel i grunnen ikke så rent lite om FN.

Men Iran er ikke alene om å bli medlem av dette FN-organet. Nigeria er også blitt medlem!

Tilbake til Iran. Menneskerettighetsadvokaten det er snakk om er Nasrin Sotudeh. Hun er 56 år gammel, og har kjempet for kvinners rettigheter i en årrekke i et land som systematisk og på det aller groveste måte krenker elementære menneskerettigheter. Dette landet skal altså være medlem av et FN-organ som skal kjempe for kvinners rettigheter.

Nei, det er ingen aprilsnarr.

Ny lov hindrer kristne i Laos å møtes

I august i fjor fikk Laos en ny lov som setter store begrensninger for hvordan kristne kan samles. Alle møter må forhåndsgodkjennes av myndighetene. Men å få en slik godkjennelse er på ingen måte lett i det buddhistiske Laos.  Særlig ikke for kristne. Kristne i Laos frykter nå at den nye loven vil bli brukt primært for å hindre all religiøs aktivitet og hindre religiøse uttrykksformer.

Og det trengs ikke bare en godkjennelse fra myndighetene, men mange. Fra ulike departementer. Ifølge organisasjonen 'Martyrenes røst' er det svært sjeldent kristne får en slik godkjennelse. Kristne misjonærer vil heretter få enda vanskeligere arbeidsforhold, og de har vært vanskelige i utgangspunktet. Den nye loven vil hindre alle kristne samlinger, og landets kristne må ty til å gjemme seg i skoger og huler for å kunne feire gudstjeneste. Slik kristne har vært nødt til i store deler av den kristne historien.

La oss huske våre trossøsken i Laos i våre forbønner.

Store helseutfordringer for fengslet vietnamesisk pastor

Den vietnamesiske pastoren og menneskerettighetsforkjemperen, Nguyen Trung Ton (bildet), som sitter fengslet i hjemlandet, har fått sviktende helse. Det opplyser hans kone, som er svært bekymret for sin mann.

Trung Ton ble arresert i juli i fjor for hans involvering i det som kalles "Brorskapet for demokrati", en menneskerettighetsorganisasjon som driver sitt arbeid via internett. Saken mot ham har ennå ikke kommet opp for retten.

Det er Radio Free Asia som melder dette.

Trung Ton oppholder seg i en fangeleir i nærheten av hovedstaden Hanoi. Han skal ha store smerter etter en leggoperasjon. Han skal også ha skader i det andre beinet, og synet hans er slørete. Skadene har oppstått etter at han ble banket opp av en politimann. Advokaten til Trung Tun har bedt om at han blir behandlet på Thanh Hoa sykehuset, hvor skadene i det ene beinet ble operert, men han får ikke gehør hos myndighetene.

La oss ta Trung Ton med oss i våre forbønner.

Kristne ekteskap registreres ikke i Pakistan

Kristne i Pakistan utsettes ikke bare for forfølgelse og vold, men de sliter også med å få sine ekteskap godkjent.

Ekteskap inngått mellom kristne blir ikke registrert hos Walton Cantonment eller Lahore Cantonment Board fordi de ikke oppfyller kravene til muslimske familielover. Dette er nok et eksempel på at Pakistan diskriminerer religiøse minoriteter.

Det er avisen Express Tribune som skriver om dette. Diskrimineringen rammer også Ahmadiyya-muslimer.

Det bor mange kristne innenfor det området som nå ikke registrerer deres ekteskap, og dette skaper mange praktiske konsekvenser for de det gjelder. La oss be for våre trossøsken som utsettes for denne urettferdige og krenkende behandlingen.

Kristen fredsaktivist og advokat drept på Filippinene

En representant for en urfolkningsgruppe som har vært i opposisjon mot avskoging av forfedrenes landområder på Filippinene er drept.

Det er talsmenn for denne gruppen som melder dette. Drapet som skjedde 30. april er først blitt kjent nå.

Før John Calaba (bildet) forsvant arbeidet denne unge advokaten sammen med PeaceBuilders Community, for å stanse hogsten på landområdet til urbefolkningsgruppen Dulangan Manobo.

PeaceBuilders Company er en fredsorganisasjon støttet av mennoniter i Canada. De arbeider med freds- og forsoningsarbeid blant urbefolkningsgrupper, muslimer, kristne, geriljagrupper og militære.

Calaba beskrives som 'en lidenskapelig og dedikert kristen fredsaktivist som kjempet for rettighetene til sitt eget folk'.

I følge vitner, blant annet hans egen far, skal John Calaba, ha blitt invitert av tre medlemmer av en paramilitær gruppe, som sponses av selskapet som står for nedhuggingen av skogen, til et måltid. Flere har sett dem spise sammen. Rett etter dette ble det hørt flere skudd, og noen har sett disse soldatene frakte bort en pressening. Fra denne skal det ha dryppet blod.

Liket av John Calaba er ennå ikke funnet.

La oss be for hans etterlatte, for gruppen med fredsskapere og for urbefolkningsgruppene i dette området av Filippinene.

Billedtekst: På bildet sees John Calaba i samtale med Joji Pantoja. (Foto: PeaceBuilders Company/Mennonite World Rewiew)

Endelig lov å annonsere gudstjenester i Arizona døgnet rundt

USA - 'the land of the free and the home of the brave' - vel, det er det vi i hvert fall blir fortalt. Ikke minst skryter USA av sin religionsfrihet. Det er også en sannhet med visse modifikasjoner.

For eksempel i Arizona. Der har myndighetene nemlig bestemt at man ikke kan bruke kirkens utendørs annonsetavler på dagtid. De kan ikke brukes før 12 timer før en gudstjeneste starer, og skiltene må tas ned en time etter at gudstjenesten er over.

Skiltreglene har omfattet kirker og veldedige organisasjoner, mens det har vært fritt frem for politiske og ideologiske skilt.

Slik har det vært til dags dato, men nå har høyesterett i delstaten besluttet at delstatens særlov er grunnlovsstridig. Men det har tatt sin tid. Saken har opptatt rettsvesenet siden 2008, da menigheten Good News Community Church i Gilbert, anla sak mot staten.

Russisk baptistpastor ilagt bot for å ha organisert friluftsmøte

Fem dager måtte baptistpastor Pavel Pilipchuk tilbringe i fengsel i den russiske byen Orel (bildet) etter å ha nektet å betale en bot. Han var ilagt boten etter å ha blitt beskyldt for å ha organisert et kristent friluftsmøte, uten å ha innhentet tillatelse fra myndighetene.

Det er Forum 18 som melder dette. De har sine opplysninger fra Rådet for Baptistkirker.

Boten han var ilagt tilsvarer to ukers lønn. Når boten ikke ble betalt, ble den doblet. Halvparten av boten skal være tilbaketrukket, men det gjenstår fortsatt 20.000 rubler. Det tilsvarer litt i underkant av 3000 norske kroner, hvilket er mye i denne sammenhengen.

Bøteleggelsen er et opplagt brudd på religionsfriheten som er nedfelt i den russiske grunnloven. La oss huske pastor Pavel i våre forbønner.

Når Norge og statsminister Solberg feiger ut

Norge liker gjerne å bli fremstilt som aller best i verdensklassen når det gjelder kampen for menneskerettigheter.

Men av og til svikter det når det virkelig gjelder. I spørsmålet om folkemordet på armenerne fører dette til at man feiger fullstendig ut. Årsak: Norges forhold til Tyrkia. Som kjent fikk vi store problemer med Kina, og vi tåler ikke nok en nedtur i omdømmet blant verdens maktelite. Den blå-blå regjeringen fremstår ynkelig når vi ikke sender stats- og utenriksministeren til 100 års markeringen for denne særdeles alvorlige og tragiske hendelsen i historien.

Og enda alvorligere blir dette når vi kjenner til hva som virkelig hendte. Statsminister Solberg kjenner meg godt til de faktiske hendelsene:

Frem til 1919 levde det cirka to millioner armenere i det ottomanske riket. Disse to millioner armenere ble på slutten av 1.verdenskrig og frem til 1922 desimert til ca 400.000. Hvor ble det av 1,5 millioner armenere?

Og ikke bare menneskene. Hvor ble det av tusenvis av vakre kirker, klostre, kirkegårder og kulturminnesmerker? Vi er i dag vitne til at terrorgruppa IS raserer eldgamle kirker og klostre. Vi reagerer med avsky. Da spør jeg: skjedde ikke det samme med armenerne?

Jo, det er nettopp det som er sannheten. De aller, aller fleste historikere i verden er tydelige på at dette var 1900-tallets første folkemord. Og denne tragiske hendelsen i verdenshistorien skal ikke Norge være med på å markere? Hvilket hån mot de døde, og kampen for frihet, selvstendighet.

Statsminister Solberg og den blå-blå regjeringen er i ferd med å påføre Norge en stygg skrape i lakken, så stor og djup, at vi er i ferd med å miste vår troverdighet når det gjelder kampen for menneskerettighetene.

Faktisk har ikke Norge anerkjent det som skjedde med armenerne som et folkemord!

Ja, du leste helt riktig. Vi er et av de få land i verden som ikke har gjort det.

Men dette kan vi gjøre noe med. Norge kan omvende seg fra denne skammen, og sørge for å sende en stor delegasjon til Jerevan i Armenia i april når markeringen skal finne sted.

Skjer ikke det, har Norge ingen troverdighet lenger når det gjelder kampen for menneskerettighetene.

Kristen vietnamesisk menneskerettighetsforkjemper banket opp

Den vietnamesiske menneskerettighetsforkjemperen og advokaten, Nguyen Van Dai (bildet), ble angrepet utenfor sitt eget hjem av ukjente gjerningsmenn 5. og 6. mars. Han tilkalte politiet, men de gjorde ingen ting for å hjelpe ham. Nguyen Van Dai lever i frykt for nye angrep, og er ikke i stand til å forlate sitt hjem både på grunn av disse kjeltringene og på grunn av sikkerhetspolitiet.

Nguyen Van Dai, som er kristen, sitter nemlig i husarrest for sitt engasjement for menneskerettighetene.

Det var 5. mars Dai ble angrepet utenfor sitt hjem. Dagen etter kom angriperne tilbake og vandaliserte huset hans. Til tross for at Dai kontaktet politiet fikk han ingen som helst hjelp derfra. Angrepet mot Dai kommer på slutten av perioden han har sittet i husarrest. I mai 2007 ble han funnet skyldig i å krenket den sosialistiske republikken Vietnam, ved å gi videre informasjon om forholdene i landet. Han ble dømt til fem års fengsel, løslatt i 2011, men så satt i husarrest for fire år.

Nguyen Van Dai har vært en uredd talsmann for kristne som er blitt krenket og forfulgt for sin tro. La oss huske ham i våre forbønner.

Russland vil forby brysom menneskerettighetsorganisasjon

De var brysomme for Sovjetregimet. Nå ser det ut til at de også blir sand i maskineriet for Vladimir Putin. Han vil ha deres minne og Russlands hukommelse visket ut.

Det er tydelig at menneskerettighetene har og vil få trange kår under Putins regime. Mandag ble det nemlig kjent - via det russiske nyhetsbyrået Ria Novosti - at justisdepartementet i Russland vil forby Russlands eldste menneskerettighetsorganisasjon 'Memorial'.

'Memorial' ble stiftet 19.april 1992 av fredsprisvinneren, Andreij Sakharov, her sammen med kona Jelena Bonner. Sakharov, som fikk Nobels fredspris i 1975, grunnla denne organisasjonen for 'å fremme en offentlig samvittighet basert på demokratiske og rettsstatlige verdier fri for totalitære mønstre'.

Hva er det som gjør at justismyndigheter nå reagerer så sterkt?

Sakharov-organisasjonen har avdekket og dokumentert overgrep og terror som ble begått av Sovjet-regimet. Blant annet har de intervjuet overlevende for de grusomme arbeidsleirene, de såkalte GULAG-leirene. 'Memorial' har også satt opp minnesmerker.

Men de har ikke bare satt et kritisk søkelys på den russiske historien. Sakharov-organisasjonen har også avdekket brudd på menneskerettighetene i blant annet Tsjetsjenia. En av organisasjonens medarbeidere, Natalja Estemirova, ble i 2009 bortført og myrdet i Ingusjetia mens hun selv undersøkte brudd på menneskerettighetene.

Det er selveste justisministeren i Russland som har anmeldt 'Memorial' til Høyesterett. Det skjedde i går, 13. oktober, med følgende begrunnelse:

'På grunn av grove og gjentatte brudd på russisk lov har vi bedt Høyesterett om å forby historie og sivilorganisasjonen Memorial'.

Disse bruddene på russisk lov skal dreie seg om rene formaliteter, blant annet dreier det seg om hvordan denne organisasjonen er organisert.

Det er ingen tvil om at det er helt andre årsaker som ligger bak. Vladimir Putin vil viske ut de sidene ved russisk historie han ikke liker. Putin arbeidet i perioden 1975 til 1991 for KGB. Fra 1985 til 1990 var han stasjonert i Dresden i Øst-Tyskland. I juli 1998 ble han utpekt til sjef for FSB, det nye navnet på KGB. I forkant av den russiske invasjonen i Tsjetsjenia ble Putin i august 1999 utnevnt til statsminister. Det kan være at en organisasjon som graver i fortiden blir for brysom for en person som har mye å skjule.

Moldover tlldelt menneskerettighetspris for sin innsats mot slavehandel

Ilie Coada (bildet) fra Moldova er tildelt Denton og Janice Lotz' menneskerettighetspris for 2014.

Prisen blir utdelt hvert år av Baptistenes Verdensallianse, til personer som på en særskilt har bidratt til 'å sikre, beskytte, gjenopprette og bevare menneskerettigheter'.

Utdelingen av prisen vil finne sted under årsmøtet til Baptistenes Verdensallianse, som i år vil bli holdt i Izmir i Tyrkia i juli.

Ilie Coada, som er baptistpastor har bruker store deler av sitt liv til å forhindre at unge jenter skal bli offer for sex-slavehandel. Han har åpnet et trygt ly for særlig sårbare unge jenter, som nettopp har flyttet ut fra barnehjem. Her har han sikret dem videre utdannelse. Stedet har også vært en overgangsbolig for de jentene som vil studere videre, før de får skaffet seg sitt eget sted å bo. Pastor Coada har også bygget opp et senter som tilbyr spesielle opplegg om kveldene, og sommer-programmer for 500 barn. Risikoen for at disse barna skal have i klørne på menneskesmuglere er dermed blitt betraktelig mindre.

Men det stopper ikke der. Ilie Coada tilbyr og stipender for jenter som trenger det for å gå videre på skole, og universiteter, og han har lagt til rette for at jenter som vil arbeide i drivhus og andre små forretninger skal få muligheten til dette. Ved å få lønnet arbeid på denne måten kan de sørge for sin egen familie.

Ilie Coada har også et eget program for ensomme eldre. De får tilbud om å spise sammen med barna, og blir 'adoptiv-besteforeldre'!

Men det har ikke vært enkelt å få dette til. Pastor Ilie Coada har ved flere anledninger blitt truet av mafiaen. Ved siden av alt dette arbeidet forsetter han sitt arbeid som pastor for en baptistmenighet. Han får prisen for å ha reddet utallige barn fra den verste form for slaveri.

Pete Seeger er død

Den amerikanske fredsaktivisten, folkesangeren, borgerrettighetsforkjemperen,  protestsangeren, og en venn av den anabaptistiske bevegelsen Bruderhof, Pete Seeger døde i natt, 94 år gammel. Han var aktiv helt til det siste.

Han er kanskje mest kjent for 'Where have all the flowers gone', og 'My rainbow race', som ble en norsk kjempeslager når Lillebjørn Nilsen oversatte den og spilte den inn i 1973 under tittelen 'Barn av regnbuen'.

Udødeliggjort ble han også etter at Bruce Springsteen lanserte albumet 'The Seegers sessions' i 2006.

Det er en av USA's mest innflytelsesrike musikklegender som nå er gått bort. Bildet viser barna i den av Bruderhof-kommunitetene i USA. Pete Seeger likte å være sammen med denne anabaptistiske gruppen, og følte seg beslektet med dem.

Kinesisk politi utsatte 10-åring for knallharde avhør

Zhang Lin har ingen problemer med å leve med husarrest, for å kunne kjempe for demokrati i Kina. For når alt kommer til alt er det tross alt noe han opplever til stadighet. Han har sittet i husarrest fire ganger, og har tilbrakt over 10 år i fengsel for sin overbevisning.

Men selv for Zhang Lin ble det for mye da fire politimenn dro hans 10 år gamle datter, Anni, ut av skolen og utsatte henne for et knallhardt politiavhør. I 20 timer var 10 åringen uten mat og vann.

10 åringen ble utsatt for ydmykelser og brutalitet fra politiets side.

Zhang Anni har nå klart å komme seg ut av Kina og lever i USA, sammen med en eldre søster, i huset til Robert og Reggie Littlejohn, som er grunnleggerne av Womans Rights Without Frontiers.

Baptistenes Verdensallianses Menneskerettighetspris til amerikansk fredsaktivist

Få har vel fortjent en pris bedre enn professor Glen Stassen (bildet). Den amerikanske teologen, forfatteren og aktivisten fikk 5.mars  Menneskerettighetsprisen til Baptistenes Verdensallianse/Denton og Janice Lotz for 2013.

Forfatterskapet til Glen Stassen, som er professor ved Fuller Theological Seminary i Pasadena, California, har influert den internasjonale fredsbevegelsen i mer enn tre tiår. Han er kjent for sitt arbeid knyttet til teologisk etikk, politikk, sosial rettferd og utviklingen av en rettferdig fredsskapende teori i forholdet til krig og konfliktløsning.

Både sekulære og teologiske grupper har brukt Stassen som rådgiver i spørsmål om forsoning og fredsarbeid. Han er blant annet medlem av Fredskommisjonen i Baptistenes Verdensallianse. Glen Stassen er sterkt influert av sin far, Harold Stassen, som var president for American Baptist Convention, nåværende American Baptist Churches. Harold Stassen var en av bidragsyterne til at charteret for FN ble skrevet og deltok i den nå så berømte Martin Luther King marsjen til Washington i 1963.

Glen Stassen er også medlem av det redaksjonelle rådet for det anerkjente kristne tidsskiftet Sojourners.

Vi minnes Martin Luther King og fortsetter der han slapp

I dag feirer vi sammen med våre amerikanske venner Martin Luther King dagen. Den markeres tredje mandagen i januar hvert år. Siden det tragiske attentatet i 1968 kjempet amerikanske fagforeninger for å få gjort fødselsdagen til Martin Luther King jr til nasjonal hellig dag. De lyktes med å få samlet inn hele seks millioner underskrifter!

Det skjedde i 1981 og daværende president Ronald Reagen vedtok at en minnedag skulle opprettes for å minnes Martin Luther King. Den ble første gang feiret 20. januar 1986 og ble for første gang feiret i samtlige stater fra år 2000.

Kampen Martin Luther King kjempet er ikke over. Krenkelse av elementære borgerrettigheter skjer fortsatt i USA. Hatet mot den svarte delen av befolkningen er ikke gravlagt. Det lever fortsatt i visse miljøer. Og kampen King kjempet handlet jo ikke bare om Amerika. Kampen er universell og den omhandler alle undertrykte, alle som lider på grunn av hudfarge eller etnisitet. Det er kampen for verdighet, for menneskerettighetene, for fred.

Martin Luther King hentet inspirasjonen fra Bergprekenen og fra sine anabaptistiske og baptistiske forbilder, hvor nettopp kampen for tros- og samvittighetsfrihet har stått så høyt og hvor man har fremhevet menneskets uendelige verdi.

Vi gratulerer hverandre med dagen, med å brette opp skjorteermene og fortsatte kampen!

Kl. 18.00 inviterer Norges Kristne Råd, Det norske baptistsamfunn og Holtekilen Folkehøyskole til feiring av King-dagen 2013. Fokus for dagen er menneskerettighetene; «Å stå opp for urett, uansett hvordan den rammer, bør være en plikt for oss mennesker.» Blant annet Sturla Stålsett og Anne Sender deltar, i tillegg til elever fra Holtekilen Folkehøyskole. Sted: Holtekilen folkehøgskole