Takk!

I dag har jeg kjent på en slik djup takknemlighet for å bo i Norge. For friheten, tryggheten, et velfungerende demokrati, velstanden, for statsministeren, regjeringen, helsemyndighetene våre og for den flotte kongefamilien vår. Vi har lite å klage over. 

I dag har jeg vært så heldig å få første dose av Pfizer-vaksinen. Så velorganisert alt var. Jeg takker for pensjonerte sykepleiere og hjelpepleiere som stiller opp, med en slik vennlighet og hjelpsomhet mot alle. Ikke noe problem å få hjelp for en Parkinsons-pasient til å fylle ut de skjemaene som måtte fylles ut. En vennlig klapp på skulderen og stor forståelse for at det tar tid å få av seg skjorten, og hjelp til å knappe knappene etterpå. Slikt gjør inntrykk! Takk for at dere stiller opp som frivillige hjelpere!

Jeg er glad for at vi har en handlekraftig regjering som har tatt ansvar og våget å gjøre upopulære vedtak som har reddet mange, mange liv. Dødstallene hadde vært mye høyere uten. Takk til helsemyndighetene som viste ansvar og våget å si det som det var da de oppdaget problemene med en av vaksinene. Det viser hvor seriøse og ansvarsbevisste de er.

Det er mye å takke Gud for og det er mye å be for. Vår høyeste prioritet - fremfor alle ting - er å be for og velsigne våre myndigheter, sier Skriften. I stedet for å klage og kritisere burde vi takke og be og velsigne. 

Billedtekst: Statsminister Erna Solberg. Foto: Tore Sætre/Wikipedia

En undring - og flere undringer

Jeg undrer meg. Først undret jeg meg om ikke Gud åpnet en mulighetens dør til å endre deler av abortlovgivingen i Norge. Nå undrer jeg meg over hvorfor de som ikke tror på en slik mulighetens dør føler behov for å bruke så sterke ord om mennesker, som ikke har gjort noe annet enn å be inn i noe de trodde var noe Gud sto bak.

En bruker så sterke ord som 'abortbedraget', han snakker om å 'spre myter', ja, sågar om 'en bløff', som 'en ballong som ble skutt ned'. Det er aldeles helt i orden å være uenig i statsministerens innspill, men kan man ikke stoppe der. Tenk om det faktisk var Gud som åpnet denne døra, og tenk om Gud sørget for, som svar på troendes bønner, at den delen av abortloven som omhandler tvillingaborter og paragrafen om Downs-barna, ble endret - mot alle odds? Hva svarer de da? Tenk om Gud gjorde et under? Hvorfor latterliggjøre de som faktisk ikke gjør noe annet galt enn at de tror Gud kan, og derfor ber.

Det er mulig jeg tar feil. Det er mulig at det er umulig, men hva galt har jeg gjort som deres troende bror i Herren, om jeg har søkt Herrens ansikt og bedt for vårt kjære fedreland?

Kall meg enfoldig, men jeg velger å tro at Gud kan snu den mest håpløse situasjonen til seier.

Jeg skal være den første til å innrømme at jeg tok feil om det ikke gikk. Men hvorfor håne min tro  mens jeg ber?

Jeg merker meg at Høyres stortingsgruppe er på lag med statsministeren. Jeg merker meg at det har vært arbeidet skikkelig med disse spørsmålene i påvente at svaret fra Kr.F's landsmøte. Dette er ikke tatt ut av løse lufta. Men jeg er også klar over den voldsomme motstanden mot disse endringene. Jeg er fullstendig klar over at det ikke behøver å lykkes.

Men inntil videre ber jeg - og mange med meg - mot alle odds.

I min Bibel har jeg lest at Løven av Juda seirer.

Til slutt gjør Han det. Da må alle bøye kne. Også de statslederne og de myndighetspersonene som sørget for at det farligste stedet for et barn å være er i mors liv.

Hvem vil be sammen med meg?

Tenk om det var Gud?

Jeg klarer ikke å fri meg fra denne tanken: Har Gud åpnet en mulighetens dør, når Norges statsminister Erna Solberg, åpnet muligheten for å gjøre endringer i abortloven? Og, er vi som forbedere også denne gangen i ferd med å glippe taket og la anledningen gå fra oss til å be dette igjennom?

Flere ser på dette utspillet som politisk spillfekteri og svært usannsynlig, men - om det er Gud som har åpnet en mulighetens dør? Skulle noe være for vanskelig for Ham?

Kanskje du mener at vi ikke skulle blande Gud inn i dette, og la politikk være politikk? Men hvem sin side er Gud på? Jeg holder en knapp på fosteret i mors liv.

Høyres stortingsgruppe stiller seg bak utspillet til Solberg, Venstre og Fremskrittspartiet er imot, ja, alle odds er imot. MEN, med Gud er det alltid et: men. Gud.

Hvor mange vil be om et mirakel? For barnet i mors liv?

Unik sjanse til å endre abortloven

Nå må alle vi som ber for Norge være oppmerksomme! Norges statsminister er villig til å forhandle endringer i abortloven, dersom Kristelig Folkeparti ønsker plass i hennes regjering. Det er VG Nett som melder dette nå i ettermiddag.

Statsminister Erna Solberg (bildet) er ifølge oppslaget i VG klar til å kunne gi KrF støtte til et forbud mot såkalt tviillingabort og hun er også åpen for endringer i bestemmelsen som gir rett til abort i tilfelle det ufødte barnet har Downs syndrome.

Selvsagt bestemmer ikke statsministeren dette alene. Hun uttaler seg som Høyres leder, men som statsminister veier hennes ord tungt. Etter alle nederlagene i Stortinget om fosterets rett til å leve, står nå Kristelig Folkeparti i en helt unik situasjon. Dette er nye skjebnedager for Norge. Nå må det ikke glippe igjen! Arbeiderpartiets nestleder Hadia Tajik sier nemlig nei til det samme.

Som en de nasjonale bønnelederne i Norge er det min plikt å legge dette bønneemnet tungt inn over oss. Det handler om å redde liv, fosterets liv, og det handler om både menneskeverd og menneskeyn.

Statsministeren har skrevet en artikkel om dette som er både interessant og lesverdig. Der tar hun sterk avstand fra aktiv dødshjelp, og sier at hun ønsker ingen utvidelse av dagens abortlov.

"Mennesker har en ukrenkelig verdi," slår statsministeren fast.

Du finner artikkelen her:

https://erna.no/2018/10/11/hvor-skal-grensen-ga/

Så kan vi være uenige i mangt og mye politisk, men nå gjelder det barnas rett til å leve!

Billedtekst: Vi er kalt til å prioritere å be for de som er i ledende stillinger, som for eksempel statsminister Erna Solberg. (Foto: Thomas Haugersveen/Statsministerens kontor.

Når Norge og statsminister Solberg feiger ut

Norge liker gjerne å bli fremstilt som aller best i verdensklassen når det gjelder kampen for menneskerettigheter.

Men av og til svikter det når det virkelig gjelder. I spørsmålet om folkemordet på armenerne fører dette til at man feiger fullstendig ut. Årsak: Norges forhold til Tyrkia. Som kjent fikk vi store problemer med Kina, og vi tåler ikke nok en nedtur i omdømmet blant verdens maktelite. Den blå-blå regjeringen fremstår ynkelig når vi ikke sender stats- og utenriksministeren til 100 års markeringen for denne særdeles alvorlige og tragiske hendelsen i historien.

Og enda alvorligere blir dette når vi kjenner til hva som virkelig hendte. Statsminister Solberg kjenner meg godt til de faktiske hendelsene:

Frem til 1919 levde det cirka to millioner armenere i det ottomanske riket. Disse to millioner armenere ble på slutten av 1.verdenskrig og frem til 1922 desimert til ca 400.000. Hvor ble det av 1,5 millioner armenere?

Og ikke bare menneskene. Hvor ble det av tusenvis av vakre kirker, klostre, kirkegårder og kulturminnesmerker? Vi er i dag vitne til at terrorgruppa IS raserer eldgamle kirker og klostre. Vi reagerer med avsky. Da spør jeg: skjedde ikke det samme med armenerne?

Jo, det er nettopp det som er sannheten. De aller, aller fleste historikere i verden er tydelige på at dette var 1900-tallets første folkemord. Og denne tragiske hendelsen i verdenshistorien skal ikke Norge være med på å markere? Hvilket hån mot de døde, og kampen for frihet, selvstendighet.

Statsminister Solberg og den blå-blå regjeringen er i ferd med å påføre Norge en stygg skrape i lakken, så stor og djup, at vi er i ferd med å miste vår troverdighet når det gjelder kampen for menneskerettighetene.

Faktisk har ikke Norge anerkjent det som skjedde med armenerne som et folkemord!

Ja, du leste helt riktig. Vi er et av de få land i verden som ikke har gjort det.

Men dette kan vi gjøre noe med. Norge kan omvende seg fra denne skammen, og sørge for å sende en stor delegasjon til Jerevan i Armenia i april når markeringen skal finne sted.

Skjer ikke det, har Norge ingen troverdighet lenger når det gjelder kampen for menneskerettighetene.