En bekymringsmelding

Når alt du holder på med som kristen handler om vaksiner, Covid-19, munnbind, og du skriver side opp og side ned, gjerne flere innlegg daglig, ja, når ikke en gang julaften eller 1.juledag, tilbringes sammen med familie og venner og med konsentrasjon om julens gode nyheter, men tilbringes foran dataskjermen for å legge igjen kommentarer om din vaksinemotstand, på diverse debattsider - da er det vel et spørsmål om det ikke har gått litt over styr. 

For slik er virkeligheten for flere av mine Facebook-venner. De er pastorer og evangelister og lekfolk, men ikke et ord om Jesus i advents- og juletiden, bare om vaksinemotstand og kritikk av myndighetene. Ikke ett innlegg, men for noens vedkommende, tre-fem om dagen. De har holdt det gående i flere måneder.

Dette bekymrer meg. Det er i hvert fall sant at det ikke er noen legekrise i Norge, eller mangel på medisinske eksperter. Det kryr av dem på nett.

For min del vil jeg bruke tiden min på å gjøre Jesus kjent, og ære Ham med livet mitt. 

Jeg kjenner til kristne som ikke lenger er på talefot pga forskjeelig syn på vaksiner. Trist at Jesus er blitt borte.

PS. Dette er ikke ment å starte noen ny vaksinedebatt, men heller forsøke å få oss til å konsentrere oss om det vi er kalt til: forsoningens tjeneste.

Kjent amerikansk forkynnner og vaksinemotstander døde av Covid-19

Den amerikanske pastoren R.Loren Sandford (billdet) er død. Sandford, som er sønn av John og Paula Sandford, kjent for sine bøker om den profetiske tjenesten og indre helbredelse, døde i går av COVID-19. R.Loren Sandford var selv en anerkjent røst innen den karismatiske bevegelsen og har også skrevet en rekke bøker om profetisk tjeneste.

Men han er også kjent for sin vaksinemotstand mot Covid-19 og for restriksjonene fra myndighetenes side. I månedene forut for sin død publiserte han en rekke kritiske innlegg på sin Facebook-side mot vaksiner og restriksjoner fra amerikanske myndigheter. 

I det siste innlegget han selv publiserte på sin Facebook-profil, datert 25. august i år, forteller han at menigheten han var pastor for i Denver i Colorado, er rammet av et smitteutbrudd av Covid-19. Han skriver:

"Selv er jeg ekstremt syk. Det er også nesten hele staben vår... for å beskytte alle stenger jeg nå kirken for en uke i den hensikt å stanse utbruddet."

Så langt kom ikke R.Loren Sandford. Den siste tiden måtte han ha hjelp til å puste, men livet sto ikke til å redde. Han døde av Covid-19.

Barnebarnet til Billy Graham endelig hjemme igjen fra sykehuset

Lørdag kom barnebarnet til Billy Graham, Jonathan Graham Lotz, endelig hjem igjen fra sykehuset. Han har kjempet for sitt liv etter at han ble syk av Covid-19. Jonathan Graham Lootz, som har sin egen forkynnnertjeneste og som er sønn til Anne Graham Lotz, forteller at han mediterte over de såkalte valfartssalmene i Bibelen - Salmene 121-134 - mens han lå dødssyk på sykehuset og fant trøst, styrke og oppmuntring i de. Han vitnet også for sykehuspersonalet. Det førte til at en av sykepleierne innviet sitt liv til Kristus på nytt.

Anne Graham Lotz omfavner her sin sønn og takker for all forbønn fra kristne verden over.

Canon Andrew White og 'herlighets'-opplevelsene på sykehuset

Min gode venn, Canon Andrew White (bildet) er ute av sykehuset etter å ha vært sengeliggende i hele 17 uker, blant annet har han vært svært syk av Covid-19. Jeg er så glad for at han endelig er hjemme igjen. Nå begynner han å fortelle noen av de forunderlige historiene som fant sted mens han lå på sykehuset, historier han kaller "Herlighets Covid-19". Her er en av dem i min oversettelse:

"Nevrologen jeg hadde på sykehuset hadde fått sin skolegang i Liverpool, men jeg la merke til at han het Issa Ibrahim. Han la merke til at jeg var veldig interessert i hans navn på navneskiltet  hans. Min interesse var ikke bare fordi han hadde et kristent arabisk navn. Jeg visste at det var noe annet. Jeg så på ham og sa:  'kjenner du meg?' Han smilte til meg og sa at han, tilfeldigvis hadde vært en av søndagsskolebarna dine i Bagdad da han var 10 år. Han kunne ikke tro at han var i Guilford og snakket med en av pasientene på arameisk, det eldgamle språket talte."

Tilfeldigheter? Kall det heller en 'gudfeldighet'. Av alle steder møter Andrew White et av søndagsskolebarna sine fra tiden han var prest i Bagdad. Han er tilfeldigvis den nevrologen som skulle behandle ham for Andrews MS-sykdom. Den var blitt forverret, og det var mens han lå på sykehuset at han ble smittet av korona.

Billedtekst: Canon Andrew White var hovedtaler på den nasjonale bønnekonferansen på Grimerud i 2019. Det var jeg som inviterte ham. Her er vi to avbildet i stuen til Alv Magnus.

Vaksinemiraklet i Israel

Det er ikke hverdagskost at statskanalen NRK skriver om 'mirakler' og definitivt ikke fra Israel, men i dag gjorde de det! Det er overlege Preben Aavitsland som bruker ordet 'mirakel' om vaksinefunn i Israel, som imponerer Folkehelseinsituttet,

Studier viser at vaksinene mot Covid-19 er mellom 95-97 prosent effektiv mot ulike evalueringspunkter som dødsfall, sykehusinnleggelser og den britiske virusvarianten. Studien er gjort på alle aldersgrupper.  Saken ble først omtalt i Dagens Medisin.

Takk!

I dag har jeg kjent på en slik djup takknemlighet for å bo i Norge. For friheten, tryggheten, et velfungerende demokrati, velstanden, for statsministeren, regjeringen, helsemyndighetene våre og for den flotte kongefamilien vår. Vi har lite å klage over. 

I dag har jeg vært så heldig å få første dose av Pfizer-vaksinen. Så velorganisert alt var. Jeg takker for pensjonerte sykepleiere og hjelpepleiere som stiller opp, med en slik vennlighet og hjelpsomhet mot alle. Ikke noe problem å få hjelp for en Parkinsons-pasient til å fylle ut de skjemaene som måtte fylles ut. En vennlig klapp på skulderen og stor forståelse for at det tar tid å få av seg skjorten, og hjelp til å knappe knappene etterpå. Slikt gjør inntrykk! Takk for at dere stiller opp som frivillige hjelpere!

Jeg er glad for at vi har en handlekraftig regjering som har tatt ansvar og våget å gjøre upopulære vedtak som har reddet mange, mange liv. Dødstallene hadde vært mye høyere uten. Takk til helsemyndighetene som viste ansvar og våget å si det som det var da de oppdaget problemene med en av vaksinene. Det viser hvor seriøse og ansvarsbevisste de er.

Det er mye å takke Gud for og det er mye å be for. Vår høyeste prioritet - fremfor alle ting - er å be for og velsigne våre myndigheter, sier Skriften. I stedet for å klage og kritisere burde vi takke og be og velsigne. 

Billedtekst: Statsminister Erna Solberg. Foto: Tore Sætre/Wikipedia

Vaksiner, påske og Jesus

I morgen får jeg første dose med Pfizer. Det blir fint. Når neste dose settes i mai måned kan jeg være mer mobil igjen. Det ser jeg veldig frem til. Gradvis kan livet vende tilbake til mer normale tider. Jeg kommer til å bli raus med klemmene når det blir mulig å klemme igjen! Da kommer jeg til å dele ut bamseklemmer til alle som vil ha.

Men midt oppe i glden over å få korona-baksinen kjenner jeg på en tristhet og oppgitthet over kristne trossøsken som bagatelliserer Covid-19. For noen av dem eksisterer ikke sykdommen i drt hele tatt. Hva skal jeg da svare til de etterlatte til pastorkollegaer og misjonærer som er døde av nettopp Covid-19? At de døde av en innbilninng? Hva vil de svare den kristne sangeren Ronald Utbult som så vidt overlevde ettter å ha vært dødssyk av korona? 

Noen av mine kristne venner har brukt kirkens største høytid - påsken - til å bombadere veggen sin på Facebbok med artikler og viedoer om for farlig vaksinen er og gi uttrykk for deres vaksinskepsis og vaksinemotstand. Men ikke et eneste ord om påsken eller om Jesus koster de på seg! Tenk påsken som er så full av muligheter til å spre evangeliet! Alt handler om vaksiner og motstanden mot dem.

Det er så trist, så uendelig trist. 

Foto: Pixabuy

Sydde for å overleve i Auschwitz

Jeg leste en så gripende artikkel i The Times of Israel i dag at jeg har forsøkt å oversette deler av den til norsk. Dette er historie som ikke må glemmes:

De siste medlemmene av dødsleirens ‘sysirkel’ dør av COVID-relaterte komplikasjoner; høyprofilert bok basert på kvinners erfaringer skal nå utgis i september.                                                                        

For en gruppe på 40 syersker fengslet i Auschwitz betydde evnen til å skape hypermoderne moteklær forskjellen mellom liv og død. Midt i holocaustens skrekk, som startet i 1943, ble en utvalgt gruppe håndplukkede kvinner adskilt fra sine jevnaldrende og måtte jobbe i et verksted for å lage moteklær for konene til nazistiske leiroffiserer. Deres berømmelse spredte seg og damer fra så langt borte som Berlin fant seg snart på en seks måneders venteliste for Auschwitz-syerskernes klær. 

14. februar døde Berta Berkovich Kohút - "sysirkelens" siste overlevende - av COVID-relaterte komplikasjoner. Hun ville ha blitt 100 år senere i år, ifølge hennes eldste sønn, Tom Areton. "Hun var den siste levende personen blant disse dressmakerne," sa Areton til The Times of Israel. "Hun var i Auschwitz i 1000 dager, og hun sa alltid at hun kunne ha dødd 1000 ganger hver av de dagene."

Historien om "Betka" Kohút og den unike workshopen vil bli fortalt i en kommende bok, "The Dressmakers of Auschwitz", skrevet av Lucy Adlington. Beskrevet som "den sanne historien om kvinnene som sydde for å overleve," inneholder boka innhold fra forfatterens tredagers intervju med Kohút i 2019.

Kohút ble født i 1921 i en ruthensk landsby, Chepa, i dagens Ukraina, daværende Tsjekkoslovakia. Da hun var åtte, flyttet familien til den slovakiske hovedstaden Bratislava, hvor faren hennes - Salomon Berkovič - åpnet en skredderbutikk. Berkovič lærte Berta og hennes yngre søster, Katarina, eller "Katka", å sy profesjonelt, tilfeldig for sine døters fremtid.

Da hun var 12 år, fikk Kohút tuberkulose og ble sendt til et sanitarium i de høyreliggende områdene avTatra. Hun forlot institusjonen to år senere, og snakket da flytende tsjekkisk, i tillegg til sitt morsmål, ungarsk. Etter at hun kom hjem, meldte Kohut seg på den jødiske ortodokse skolen for jenter, der tysk var undervisningsspråket. Som med sine sømferdigheter, ville det faktum at hun behersket flere språk snart bli til stor nytte for Kohút.

I 1942 ble den nylig uavhengige slovakiske staten det første landet under nazistisk kontroll som sendte sine jødiske borgere til de tyskbygde dødsleirene. I en alder av 21 ble Kohút plassert på den fjerde "transporten" - hver med 999 slovakiske jødiske kvinner - som ble sendt til Auschwitz fra Slovakia. Hennes nummer var 4245 og søsterens var 4246.

De første 500 dagene som tvangsarbeidere konstruerte søstrene veier og hjalp til med å bygge krematoriene i Birkenau. Senere, også i Birkenau, jobbet Kohút i "Canada", den lagerlignende kasernen der fanger sorterte og nøye søkte etter jødenes eiendeler etter skjult gull og andre verdisaker.

Mens hun jobbet i Canada, kunne Kohút smugle ut medisiner for å hjelpe venninnen sin, Irena Reichenberg, som var syk med tyfus. Med sorteringsbrakkene ved siden av de brølende skorsteinene til Krematorium IV og V, prøvde Kohút å oppmuntre sine nærmeste til å fokusere på overlevelse. Hun lovet vennene sine at de etter krigen skulle møtes i Bratislavas berømte kaffebarer for en kopp espresso.

"I løpet av tiden i Auschwitz vil jeg si at moren min var optimistisk," sa Areton. "Hun ville beskrevet seg selv som naiv."

Andre halvdel av Kohuts 1000 dager i Auschwitz ble formet av Hedwig Hoess, kona til leirkommandanten Rudolph Hoess, som ba mannen sin om en fange for å hjelpe til med å pleie barna og sy.

Etter å ha brakt en slovakisk jødisk kvinne ved navn Martha Fuchs inn i hjemmet hennes, begynte Hoess å motta syforespørsler fra misunnelige koner til andre SS-offiserer. Fuchs hentet inn flere syersker og syaktiviteter ble flyttet til et verksted i en av administrasjonsbygningene.

"Dette var frøet til syverkstedet," forteller Areton. "Kona til Hoess ba stadig Marta om å" skaffe flere kvinner "til verkstedet." 

Så snart Kohút var i stand til der, tok hun søsteren "Katka" inn i gruppen. I løpet av halvannet år av verkstedets drift sydde rundt 40 kvinner kjoler og cocktailkjoler til nazistiske koner. De fleste syersker var jødiske slovakiske kvinner, selv om det var to kommunister fra Frankrike og minst en gresk kvinne i gruppen, forteller Areton.

Ved å bruke ferdighetene hun lærte i sin fars butikk, utmerket hun seg som syerske. Noen av kvinnene kom ikke med de nødvendige ferdighetene, men kollektivet aksepterte dem som en form for solidaritet og motstand.

“Kjoleskaperne” ble behandlet relativt bra, delvis slik at de kunne prestere effektivt og rent. Kvinnene fikk dusje hver uke, og maten ble plassert på sengene, så de måtte ikke kjempe for deres magre daglige rasjoner. Viktigst av alt, de slapp å bli utvalgt for gasskamrene.

For å skaffe seg materiell besøkte Kohút og andre sømmer jevnlige kaserner i Birkenau. Kvinnene kom tilbake til verkstedet sitt med tekstiler, stoffruller og alt mulig tilbehør for å skape moteklær.

Etter flere måneders drift mottok syverkstedet ordrer fra så langt borte som Berlin, og en seks måneders venteliste utviklet seg. Kvinnene hadde mer arbeid enn de klarte å håndtere, og SS-konene belønnet syerskerne av og til med sukker eller en bortskjemt matpakke.

"Min mor sa at kvinnene var profesjonelle og stolte av sitt arbeid," forteller Areton. "De ønsket at arbeidet deres skulle bli sett på som profesjonelt."

Da den røde hæren begynte å nærme seg Auschwitz, forberedte syverkstedfangene å evakuere leiren. De var i stand til å organisere ekstra klær for den kommende «Dødsmarsjen» til Ravensbrück, som fant sted i løpet av århundrets kaldeste januar til nå.

Etter å ha overlevd dødsmarsjen fra Auschwitz, ble Kohút frigjort fra Malchow, et underleir av Ravensbrück, i Nord-Tyskland. I følge Areton observerte hun morgenen for frigjøringen leirkommandanten - kledd som en sivil - som syklet nonchalant ut av leiren da sovjeterne nærmet seg.

"Kommandanten anbefalte å dra til landsbyen på vestsiden, der amerikanerne var, i motsetning til å falle i sovjetiske hender," sa Areton. "Moren min sa at hun ikke brydde seg om hvem som frigjorde dem, hun var til slutt, etter tre års helvete, fri."

Inntil åtte år siden visste Areton og hans yngre bror, Emil, veldig lite om foreldrenes opplevelser i Holocaust. Med dødsfallet til brødrenes far i 2013, "slo minnerens sluseporter opp", forteller Areton.

Hele artikkelen med flere bikler i The Times of Israel kan leses her. 

https://www.timesofisrael.com/sewing-for-survival-the-last-of-auschwitzs-forgotten-dressmakers-dies/

Billedteskt: Berta Berkovich 'Betka' Kohút og hennes familie i 1942, før hun ble deportert til Auschwitz. Berta står, andre fra høyre (Foto: Tom Areton)

Israel med vaksinesukess mot Covid-19

Det må da være et alvorlig tankekors for norske Israelsvenner som samtidig er ihuga vaksineskeptikere og vaksinemotstandere, at Israel var først ute med vaksinering mot Covid-19 og nå ser særdeles gode resultater. Ja, de oppsiktsvekkende resultatene legges nå merke til over hele verden. NRK melder for eksempel i dag følgende: "Israel åpner samfunnet etter vaksinesuksess" og skriver: "Til tross for at landet har et av de høyeste smittetrykkene i verden, åpner Israel søndag opp store deler av samfunnet. Over 49 prosent av alle innbyggerne i Israel har nå fått minst en vaksinedose mot Covid-19."

Israel gikk 27. desember i fjor inn i den tredje nedstegning under pandemien. På dagen i dag åpner store deler av samfunnet opp igjen for alle som er vaksinerte. Det gjelder treningssentre, kjøpesentre, hoteller og synagoger.

Som om ikke dette var nok melder The Times of Israel at israelske helsemyndigheter kan slå fast at vaksinen mot Covid-19 forhindrer 98,9 prosent av Covid-19 dødsfallene. Det er svært gode nyheter ikke bare for Israel, men for hele verden. 

"Vaksinen reduserer dramatisk alvorlg sykdom og død", sier den israelske helsedirektøren, Chezy Levy til The Times of Israel.

Den merkelige teologien som avviser munnbind men omfavner våpen

Dette året har vært vanskeligere enn vi noen gang kunne forestille seg for så mange mennesker. Mens COVID-19-pandemien forståelig nok har okkupert forsidene over hele landet og over hele kloden i store deler av det siste halvåret, fortsetter en annen destruktiv bølge å feste seg som en ubehandlet byll, og skaper så mye smerte og sorg - vår nasjonale pest med vold forårsaket av våpen, som krever 100 liv om dagen. Kombinasjonen av pandemien og vold forårsaket av våpen har blitt en giftig kombinasjon.

Vold forårsaket av våpen var en nasjonal helsekrise før pandemien, er fremdeles en krise midt i pandemien, og med mindre vi tar grep, vil forbli en krise etter pandemien. Når vi sørger over tapet av liv hver dag på grunn av COVID-19, må vi fortsette med fornyet og med presserende hastighet for å redde og forebygge livene til disse 38 000 menneskene i året som går tapt på grunn av våpenbruk.

Ikke alle hjem er et trygt sted å være i denne coronavirus-stormen. Det antas at vold i hjemmet øker i hele nasjonen, et produkt av at mennesker er innesperret i hjemmet og ikke fungerer. Vi vet at det at man har et våpen hjemme gjør vold i hjemmet dødeligere, og denne pandemien er intet unntak. En pistol i hjemmet gjør det 5 ganger mer sannsynlig at en mishandlet kvinne blir et offer for at drap skjer i hjemmet.

Frykt skapt av pandemien og panikken rundt oppvåkningen av den urett som begås mot etnisitet har skapt en rekordbølge for salg av våpen, med rundt 2 millioner solgte våpen i løpet av en måned. Vi har sett væpnede militsgrupper som marsjerer mot hovedsteder og død på grunn av skudd øker med 200-300% i noen amerikanske byer i år. Den ene tragedien etter den andre, sist i den forferdelige skytingen i en begravelse i Chicago, og etterlot over et dusin mennesker kritisk såret - et deprimerende kjent syn i et ellers enestående år.

I denne krisen som bare fortsetter er den nåværende mangelen på forskrifter om hvem som kan kjøpe et skytevåpen uforsvarlig, ja til og med dødelig. Som kirke må vi forsvare de som er mest utsatt. Landet vårt trenger våre bønner ... og våre handlinger. Noen ganger venter vi på at Gud skal handle, og Gud kan faktisk vente på oss. Som en av mine mentorer sa: "Når vi ber Gud flytte et fjell, kan Gud gi oss en spade."

Det er et vers i Bibelen som sier: "Den fullkomne kjærlighet driver frykten ut" (1. Johannes 4:18). Jeg er overbevist om at vi har et valg akkurat nå i Amerika - mellom kjærlighet og frykt. Det virker klart at det motsatte av kjærlighet ikke alltid er hat - noen ganger er det frykt.

Krisen vår nasjon står overfor i år er ikke bare en politisk krise - den er også en åndelig krise. Landet vårt har både et våpenproblem og et hjerteproblem. Ingen lov kan endre et rasistisk eller voldelig hjerte. Bare Gud kan gjøre det. Men Gud endrer ikke lover - det gjør vi. Og det er på tide at vi møter både den åndelige og politiske krisen i landet vårt og gjør endringer. Med det samme motet og presset som sykehusarbeidere redder liv på frontlinjene, må de av oss som tror hvert liv er skapt i Guds bilde, gjøre alt vi kan for å redde de livene vi kan. Vi kan ikke redde alle, men vi kan gjøre det bedre enn 100 liv om dagen. Akkurat som USA er ledende i verden i COVID-19 dødsfall, leder vi også verden i våpendødsfall - med åtte av hver tiende våpendødsfall i den industrialiserte verden som skjer akkurat her i USA.

Tidligere i år ble jeg bedt om å gå inn i et interreligiøst partnerskap med Everytown for Gun Safety for å mobilisere folk i jakten på våpensikkerhet under det kommende valget. Trosledere og trossamfunn vil jobbe for å understreke viktigheten av våpensikkerhet for kandidater fra alle partier. Alminnelig våpenregulering støttes av majoriteten av begge parter og et flertall av våpeneiere.

For meg som kristen gjør jeg dette arbeidet på grunn av mitt engasjement for "Fredsfyrsten" og det  krever at jeg bryr meg om livet og å trosse det som ødelegger livet. Jeg blir påminnet om at Bibelen sier at Jesus gråt over Jerusalem fordi de ikke visste hva som ville føre til fred. Uten tvil gråter Jesus over Amerika akkurat nå. Så la oss bestemme oss for å samarbeide - mennesker av alle trosretninger og de uten tro - for å stå på livets side og kjærlighet og avvise frykten som ber om det vanvittige kjøpet av skytevåpen under en pandemi. Måtte vi avvise den merkelige teologien som sier at jeg ikke trenger en maske for å beskytte meg, men jeg trenger en pistol. La oss rive ned avguderne våre - de tingene som vi behandler som om de har overnaturlig kraft, og som vi tilskriver Guds makt selv om de ikke er gudfryktige i det hele tatt. På samme måte som Skriften advarer oss om ikke å stole på ”vogner eller hester”, la oss nekte å stole på våre våpen, men bare på Gud. La oss leve oss inn i visjonen til de gamle profetene der vi omskaper våre “sverd til ploger”… eller som vi vil si, omskape våre våpen til hageværktøy. La oss rive ned avguderne våre - som ganske enkelt er ting vi behandler som om de har overnaturlig kraft.

Trossamfunnene har sett førstehånds de ødeleggende effektene av våpen på steder hvor de blir tilbedt --- Tree of Life Synagogue i Pittsburgh, Mother Emanuel AME Church i Charleston, First Baptist Church i Sutherland Springs, og så mange flere. Som Kristi etterfølgere må vi stå opp mot denne volden - i navnet til "Fredens fyrste." Vi må jobbe for å få slutt på volden som truer gudstjenestebesøkende i menighetene, overgrepsofre hjemmene, barna våre på skolene deres. I 2020 kommer vi til å vise 'trosvelgere' som vet at våpensikkerhet er et spørsmål om liv- eller død som vi ikke lenger kan ignorere. Hvis vi virkelig er pro-life, kan vi ikke se bort fra livene som går tapt på grunn av våpen.

- Shane Claiborne (bildet), forfatter, taler, aktivist, arbeidet med Mor Teresa, grunnlegger av den nymonastiske kommuniteten The Simple Way. Oversatt fra The Sojourners Magazine av Bjørn Olav Hansen,

I Tyrkia blir de kristne beskyldt for Korona-pandemien

Tyrkiske kristne får unngjelde for korona-krisen i Tyrkia. Angrep på kirker i landet har hatt en særdeles bratt kurve under denne pandemien i det mange anklager de kristne for å stå bak krisen.

Det er det kristne satelitt-nettverket SAT-7 som melder dette. SAT-7 kringkaster kristne program til Midt-Østen og det nordlige Afrika. De kan fortelle at sinte mennesker har gått til angrep på kirker. Det har vær tilfeller av ildspåsettelser og kors er blitt fjernet fra enkelte kirkebygg.

Tidlig i mai ble det gjort forsøk på å tenne på hovedinngangen til den armenske kirken Dznunt Surp Asdvadzadzin i Istanbul. Ingen ble skadet. Politiet skal ha arrestert en person for denne hendelsen.

Denne uken ble en tyrkisk borger ved navn Mazlum Serin dømt til fire år og fire måneder i fengsel etter at han hadde blitt fanget opp av et overvåkningskamera idet han ødela et kors, tilhørende den armenske kirken Surp Krikor Lusavoric i Istanbul, 23.mai.

Tyrkiske medier fortier det som skjer, samtidig som tyrkiske medier angriper de kristne i landet.

ICC, en amerikansk advokatgruppe, kan fortelle at i mai i år publiserte det tyrkiske magasinet Gercek Hayat en spessialutgave på 176 sider hvor de angriper nøkkelpersoner innen den tyrkiske kristenheten. Blant annet den økumeniske patriarken i Konstantinopel, Bartholomeus, og anser han for å være en del av en terrororganisasjon. Her anklages patriarken for å lede ann i statskuppet mot Erdogan. Slike beskyldninger kan på sikt vise seg på være svært farlige for den kristne befolkningen i Tyrkia.

Tyrkia ser nemlig etter en syndebukk for, ikke bare COVID-19 krisen, men for alt det andre negative som skjer i landet, og da kan de kristne peke seg ut. Tyrkia har minst 191.000 tilfeller av koronaviruset og 5000 døde som en følge av det. Selv før pandemien opplevde Tyrkia betydelige økonomidke problemer og ikke minst økende arbeidsledighet.

Be for utviklingen av en vaksine mot covid-19

EU's medisinske råd (EMA) melder i dag at en vaksine mot covid-19 kan være klar om et års tid. La oss forene oss i bønn om at dette måtte være mulig. Israelske forskere har vært tidlig ute med å utvikle en type vaksine, men en rekke andre land er også med i kappløpet om å være først ute.

Det har vært spekulert om at en vaksine kan være ferdig uttestet og i produksjon allerede i september, men EU's medisinske råd anser nå dette som for tidlig.

La oss be for alle forskere som arbeider med å finne frem til en vaksine som virker, la oss be for de som arbeider med å utvikle den, for økonomien som trengs og at den gjøres tilgjengelig for alle land.