Nå er jeg alvorlig bekymret

 Jeg har vært i tvil om jeg skulle skrive dette, men det er noe som bekymrer meg og uroer meg veldig etter 100 dager med Donald Trump finnes det en hardhet og uforsonlighet mellom norske kristne på grunn av synet på Donald Trump. Tenk at en president i et annet land skaper så skarpe skillelinjer kristne imellom. Og det gjelder begge sider. !00 dager med Trump har skapt uvennskap, forårsaket sinte kommentarer og opphetede debatter. Skarpe skillelinjer finnes også blant folk som ber sammen. Norsk bønnebevegelse er også rammet av denne uforsonligheten. De siste dagene har jeg selv fått svært ufine personangrep på meldinger. Samtalen ble så tilspisset at jeg måtte sette sluttstrek for samtalen. På grunn av sykdom tåler jeg ikke så mye som før, og må sette grenser for hvor invaderende folk er.

Det bekymrer meg at kristne ikke lenger kan be sammen, mistenker hverandre, snakker nedsettende om hverandre, måler hverandres åndelighet om man er for eller mot Trump. En viktig premissleverandør for å skape disse steile frontene kristen imellom er avisen Norge idag. Avisen inneholder en uvanlig stor mengde av artikler om Donald Trump, og har Trump som bakgrunnsbilde i avisens heading på nettet.

Jeg sier ikke at det ikke er lov å ha meninger om Donald Trump og hans politikk. Det har jeg selv. Men det går for langt når man måler hverandres åndelighet på grunn av Trump. Det går for langt når man blir aggressiv, ikke kan be sammen lenger og mistenker hverandre. Er det virkelig en amerikansk president som skal få sette skillelinjene mellom de troende i Norge. Da blir dette en forførelse, og det er ingen tvil om hvem som kommer seirende ut av den. Menigheten i storbyen Korint ble rammet av en alvorlig splittelse, da deler av den delte seg i partier for eller imot Apollos og Paulus. Noen holdt seg til den ene, men aaaandre holdt seg til den andre, og noen holdt seg til Peter, mens andre holdt seg til Kristus. Da er det at Paulus spør: "Er da Kristus blitt delt?" Løsningen ble å samle seg om budskapet om Kristi død og oppstandelse. Bør ikke vi kristne i Norge gjøre det samme?

Morgendagen

Gud er i morgendagen! Det er morgendagene som fyller meg med alt det jeg gruer meg for. Gud er der allerede. Alle vårt livs morgendager må passere HAM før de når oss.

- F.B Meyer (bildet), 1847-1929, baptistpastor og forfatter. Bildet er tatt ca 1899. Norsk oversettelse. Bjørn Olav Hansen (c)

"Hvem av dere kan vel med all sin bekymring legge en eneste alen til sin livslengde." (Jesus i Matt 6,27) 

Se opp til Ham og strål av glede - noen tanker inspirert av Isak syreren

Noen har oppmuntringens tjeneste! En forbeder ringte meg her om dagen, og i forbindelse med vår gode samtale, delte han et bibelvers med meg som passet så godt inn i det som har opptatt meg i det siste. Dagene mine er ganske utfordrende for tiden med mye smerter, stivhet i kroppen, skjelving og økt tinnitus. Så jeg blir sliten. Av og til litt mismodig. Bibelverset Carl delte meg var dette:

"De så opp til ham og strålte av glede, og deres ansikt rødmet aldri av skam." (Salme 34,6)

Verset passer godt med noe Isak syreren har skrevet. Som jeg har skrevet tidligere er Isak følgesvennen min for tiden, og jeg har lovet å komme tilbake til ham ved ujevne mellomrom. Her er Isak syreren i min oversettelse: 

"En som har mange jern i ilden kan ikke være mild og rolig. For han tvinges stadig til å søke de tingene han sliter seg ut på og får ham til å drive med dem, enten han vil eller ikke; de uroer hans sinn og hans indre fred. En munk skal stå for Guds ansikt og alltid ha blikket hele tiden rettet mot Ham; slik at han kan våke over sin oppmerksomhet, rense og forvandle alle små impulser som oppstår inne i ham, og i ro og klarhet kunne utskille hva som kommer og går i hans sjel. Tro ikke at du vil finne lys i din sjel om du ikke har lagt fra deg alle dine bekymringer."

En bekymringsmelding

Når alt du holder på med som kristen handler om vaksiner, Covid-19, munnbind, og du skriver side opp og side ned, gjerne flere innlegg daglig, ja, når ikke en gang julaften eller 1.juledag, tilbringes sammen med familie og venner og med konsentrasjon om julens gode nyheter, men tilbringes foran dataskjermen for å legge igjen kommentarer om din vaksinemotstand, på diverse debattsider - da er det vel et spørsmål om det ikke har gått litt over styr. 

For slik er virkeligheten for flere av mine Facebook-venner. De er pastorer og evangelister og lekfolk, men ikke et ord om Jesus i advents- og juletiden, bare om vaksinemotstand og kritikk av myndighetene. Ikke ett innlegg, men for noens vedkommende, tre-fem om dagen. De har holdt det gående i flere måneder.

Dette bekymrer meg. Det er i hvert fall sant at det ikke er noen legekrise i Norge, eller mangel på medisinske eksperter. Det kryr av dem på nett.

For min del vil jeg bruke tiden min på å gjøre Jesus kjent, og ære Ham med livet mitt. 

Jeg kjenner til kristne som ikke lenger er på talefot pga forskjeelig syn på vaksiner. Trist at Jesus er blitt borte.

PS. Dette er ikke ment å starte noen ny vaksinedebatt, men heller forsøke å få oss til å konsentrere oss om det vi er kalt til: forsoningens tjeneste.

Når bekymring vil ta meg fangen

En strofe fra en av salmene til Lina Sandell er noe av det første som møter meg denne vakre mai-dagen:. 'Skulle da bekymring ta meg fangen ...' Bare de ordene.

Men jeg kjenner innholdet av dem så alt for godt. Bekymringer kan virkelig FANGE oss. Gjøre oss forkrøblet, innelåste i oss selv. Og det er nok å bekymre seg for. Mest for det som aldri kommer til å skje. Når det settes punktum for levd liv her på jorda, kommer vi nok til å oppdage at mye av det vi bekymret oss for, aldri fant sted.

'Bykymring er som en motor som går på tomgang,' skriver Corrie ten Boom, og så legger hun til: ''Du forbruker energi, men du kommer ingen steder, det er ingen drivkraft.' (Corrie ten Boom: Gi deg ikke - gi deg over. Ansgar forlag 1979, side 12)

Corrie ten Boom har også sagt:

'Når vi har bekymring bærer vi morgendagens byrde med dagens krefter; vi bærer to dager samtidig. Vi har begynt på morgendagen før tiden.' (side 43)

Jeg bekymrer meg. Akkurat nå fordi smertenivået er ganske høyt, og jeg har problemer med å sove. Det skyldes både operasjonssårene og rigiditeten fra Parkinsons. Det er veldig slitsomme netter. Selv om jeg får tid til å be mye, fordi jeg er våken, blir jeg trett og av og til mismodig. Jeg kjenner meg igjen i Lina Sandells ord om 'min forsakte ånd'.

Men så forsetter Lina Sandell å synge:

'allting hviler i min Faders hånd...'

Der er tryggheten, der er hvilen - i overgivelsen.

Da ber jeg:

'Hjelp meg da og hvile trygt og stille
blott i dine løfter herre kjær
og ei troens rike trøst forspille
som i livets ord meg lovet er.
Hjelp meg Gud å nynne på den sangen
så mitt hjerte mer og mer den kan
blott en dag et øyeblikk om gangen
til jeg når ditt gode land.'

Bekymringsløshetsperlen

Herre, i dag vil jeg snakke med deg om noe jeg synes er vanskelig. Jeg bekymrer meg ofte uten egentlig å ville det. Enda jeg vet at det jeg bekymrer meg for, sannsynligvis aldri kommer til å skje, og at det er bortkastet tid. Likevel bekymrer jeg meg. Jeg burde jo ikke det, jeg, som har deg.

Men jeg bekymrer meg for hvordan det skal gå om kroppen skulle bli mer skrøpelig. Om jeg ikke skulle klare å kle på meg selv, om jeg skulle bli enda enda mer avhengige av andres hjelp. Om medisinene vil gi enda flere bivirkninger. Av og til, Herre, blir jeg litt redd - for morgendagen. Og det enda du sa at vi ikke skulle bekymre oss for den. Men jeg vil være ærlig med deg. Mennesker med kronisk sykdom, og med den jeg har, blir ofte engstelige. Jeg kan like så godt si det som det er.

Jeg er lei meg, Herre, for at jeg ikke kan skrive som før, men må ha hjelp. Jeg er lei meg for at jeg ikke bare kan gå ut av huset, og legge ut på turene i skogen, som jeg elsket. Så får jeg høre: Vi må slutte å klage, være mer positive. Men den som sier det, Herre, klager med en gang det kommer en sky på himmelen og det blir kaldere og ikke så varmt som i mai. Men de syke skal ikke få si hvordan de har det, for da klager de, og er ikke positive.

Men til deg, sier jeg det, Herre. Jeg klager min nød. Og du hører på meg - og forstår. Du også, var vel kjent med sykdom, en smertenes mann.

Jeg tar fram perlekransen min, Herre. Jeg er glad i den.

Den perlen, den blå, lengst nede til venstre, heter "den himmelblå perlen" eller "bekymringsløshetsperlen". Den er jeg glad i, Herre, og jeg øver meg i bekymringsløsheten når jeg holder på den. Da trener jeg meg i å være mindre engstelig. Jeg forsøker å lære at livet ikke bare er avhengig av hvordan man har det, men også av hvordan man tar det.

Herre, jeg tror på ærlighet, mer enn jeg tror på drømmer. Men jeg drømmer også. Og, Herre, ofte er det DU som gir meg de drømmene. Du har sagt at gamle menn skal drømme drømmer.

Jeg drømmer om at jeg løper over en sommereng strødd med vakre blomster. Er det når jeg kommer til himmelen, Herre? Jeg drømmer at jeg løper fri for alle begrensninger. Løper.

Herre, det er en god drøm.

I mellomtiden, Herre, øver jeg meg i å overgi meg til deg. Også bekymringene.

Kast alle våre bekymringer på Ham

Dagens meditasjonsord, fra Den koptisk ortodokse kirke, er hentet fra Salme 46,1:

"Gud er vår tilflukt og vår styrke, en hjelp i trengsler, funnet overmåte stor."

Om dette skriver Augustin:

"Kast alle dine bekymringer på Herren, kast deg selv helt og fullt på Ham. Han vil ikke trekke seg tilbake fra deg slik at du faller."

Fra en morgenbønn skrevet på 200-300 tallet henter jeg følgende:

Alltid velsigner jeg deg i din dag, som favner alle dager. Herre, gjør meg verdig til å leve i den dagen, bevart fra all synd. Velsignet er du, Herre, våre fedres Gud, og ditt navn skal æres gjennom alle tider.

Jeg gjør meg mye strev og uro

Det er et ord fra en kjent beretning i Lukas evangeliet som beskriver mitt liv ganske nøyaktig for tiden. Ordene lyder slik: "Du gjør deg strev og uro med mange ting." (Luk 10,41) Jeg er inne i en tid hvor jeg kjenner uro for dagen og morgendagen, og gjør meg mange tanker og bekymringer. Det har nok sammenheng med egen livssituasjon og med situasjonen til et nært familiemedlem. Med min egen sykdom har jeg opplevd en del skremmende ting i det siste. Hjertemedisinen jeg tar kamuflerer for følingene i forbindelse med min diabetes type 1. Av og til blir det veldig utfordrende når jeg får så kraftige følinger at jeg må ha hjelp av andre. Det skaper usikkerhet og man blir av og til redd for å være alene, eller gå ut alene. For de gangene følingene har vært så kraftige, at jeg har vært helt satt ut og hjelpeløs, da blir man litt redd, Om dette gjør jeg meg mye uro, og det blir til at jeg strever ganske så mye. Jeg vet, ut fra resten av den beretningen Jesusordene er hentet fra, og fra egen livserfaring at "ett er nødvendig". Men det er ikke alltid like enkelt å overlate alt i Herrens hender, og ikke bekymre seg for dagen og morgendagen. Flere enn meg har kjent på hvor utfordrende det kan være. For tiden leser jeg opp igjen en bok av Corrie ten Boom (bildet), som hjalp jødiske familier under 2. verdenskrig og etterpå reiste jorden rundt med evangeliet. Hun har skrevet en god sjelesørgrisk bok om å kaste alle sine bekymringer på Herren. Boken heter: "Gi deg ikke, gi deg over", og er nok bare å få på biblioteket eller på et antikvariat, om du ikke er så heldig å ha den i bokhyllen din.

I denne boken siterer Corrie ten Boom Celia D. Martin som har gitt følgende råd mot angst:

Hvorfor er jeg mismodig? Ofte om lys jeg ber! Hvorfor er hjertet ensomt, når jeg mot himlen ser? For Jesus er min hjelper! Og Han vet alltid vei! Hans øye ser til spurven, og jeg vet Han vokter meg!

'La ikke hjertet sørge!' Det har Han ofte sagt. Og all min tvil forsvinner, når jeg får se Hans makt. Han skritt for skritt meg leder, Han selv er lys på min vei. Hans øye ser til spurven, og jeg vet Han vokter meg!

Når jeg i livet fristes, og når min dag er grå. Sangen i sukk blir byttet, mørkt det som lyst jeg så. Da flyr jeg tett til Hans hjerte, all uro legger seg. Hans øye ser til spurven,og jeg vet Han vokter meg!