Oppdatering om min helsetilstand

 Hverken bloggen eller Facebook ble oppdatert i går. Det skyldes at jeg har fått korona. Jeg har høy feber, på det meste har den vært oppe i 40,8, og jeg kan ikke huske å ha hatt så høy feber noengang før. Ikke forstår jeg de som mener at korona ikke eksisterer. Takk til alle dere som har bedt for meg og for May Sissel aom fikk korona før meg. Hun er på bedringens vei, og jeg hadde noe lave temp i går kveld. Som ved et Guds under klarte jeg å gjennomføre innlegget mitt i et seminar om den profetiske gaven på den nasjonale bønnekonferansen på Grimerud, som pågår denne helgen, via zoom. 

Koronatidens velsignelser

Jeg er fullstendig klar over skyggesidene ved korona-epidemien, men tro om ikke noe av den isolasjonen den har ført med seg også har vært til velsignelse? For mange kristne lider av en uregelmessig åndelig hjerterytme, hvor så mye er oppjaget, stressende og febrilsk og hvor så mange trenger å gjenfinne roen, den gode rytmen og hvilen i Gud. Nedstegningen har gitt oss et raust tilbud om å tilbringe tid i Guds nærhet i kontemplasjon og bønn. Det er det jeg mener med at korona-epidemien har ført noe godt med seg. 

Nedstegningen har blant annet ført til at mange har fått oppleve naturen og skaperverket mer intensivt enn før. Ganske enkelt fordi man har bedre tid til å oppsøke fjellet og skogen. Selv har jeg for det aller meste vært innendørs, men de gangene dagene har vært barmhjertige mot kroppen min, har jeg opplevd den gryende våren mer intenst enn før. May Sissel kom hjem her om dagen med de aller første hvitveisene og de står i et lite glass på stuebordet, Så fikk jeg se dem igjen også! Og i dag tidlig fløy to grågås lavt over huset vårt. Det var en hilsen fra villmarka! Jeg så dem fra vinduet i loftsstua vår.

Men jeg har stor forståelse for alle som er lei nå, og som lengter etter klemmer og den gode samtalen på en kafe. La oss likevel være takknemlige for livet! Selv om det er annerledes nå enn det vi har vært vant med. Takknemligheten for å leve. Den er en gave.

Vaksiner, påske og Jesus

I morgen får jeg første dose med Pfizer. Det blir fint. Når neste dose settes i mai måned kan jeg være mer mobil igjen. Det ser jeg veldig frem til. Gradvis kan livet vende tilbake til mer normale tider. Jeg kommer til å bli raus med klemmene når det blir mulig å klemme igjen! Da kommer jeg til å dele ut bamseklemmer til alle som vil ha.

Men midt oppe i glden over å få korona-baksinen kjenner jeg på en tristhet og oppgitthet over kristne trossøsken som bagatelliserer Covid-19. For noen av dem eksisterer ikke sykdommen i drt hele tatt. Hva skal jeg da svare til de etterlatte til pastorkollegaer og misjonærer som er døde av nettopp Covid-19? At de døde av en innbilninng? Hva vil de svare den kristne sangeren Ronald Utbult som så vidt overlevde ettter å ha vært dødssyk av korona? 

Noen av mine kristne venner har brukt kirkens største høytid - påsken - til å bombadere veggen sin på Facebbok med artikler og viedoer om for farlig vaksinen er og gi uttrykk for deres vaksinskepsis og vaksinemotstand. Men ikke et eneste ord om påsken eller om Jesus koster de på seg! Tenk påsken som er så full av muligheter til å spre evangeliet! Alt handler om vaksiner og motstanden mot dem.

Det er så trist, så uendelig trist. 

Foto: Pixabuy

Noen tanker om påskestengte kirker

Det blir en underlig påske med stengte kirker - særlig på 1.påskedag. Underlig blir det også å ikke feire gudstjeneste i Kristi himmelfartskapellet, vi som i flere år har feiret en tidlig morgengudstjeneste der. Men det er mye som er underlig i den tiden vi lever i. Det er likevel viktig å ta alle de hensyn som må tas for å redde liv. Mange kirker verden over har mistet prester, pastorer og menighetsmedlemmer på grunn av Covid-19.

Men det er et annet forhold jeg vil peke på: de tusener på tusener av kristne som ikke har noe kirkebygg å feire gudstjeneste i på grunn av forfølgelse. De kommer sammen i hjemmene, der det er mulig, eller i skoger, huler eller utendørs. Mange må holde seg skjult. Kanskje påskestengte kirker vil få oss til å huske på den lidende og forfulgte kirke?

Men når alt dette er sagt, er det også viktig å huske at kirken ikke er et hus, men en kropp. Kirkebygg kan være vakre og funksjonelle, men Guds hus er og blir mennesker.

Billedtekst: Katedral på Sicilia. Foto: Pixabay

Israel: Vaksinene hjelper - kraftig nedgang i antallet som tester positivt

Nær 4,5 millioner israelere er nå fullvaksinerte mor kroronaviruset og antallet med positive koronatester er nå på under to prosent. 6071 israelere er døde av viruset. Det er The Times of Israel som skriver dette i dag.

Israels utbrudd av koronavirus fortsatte raskt å avta fredag midt i den utbredte vaksinasjonskampanjen hvor nesten 4,5 millioner mennesker får to doser av vaksinen mens frekvensen av positive testresultater falt under to prosent. I følge data fra det israelske Helsedepartementet har 5,150,505 personer fått minst den første dosen av vaksinen, og 4,480,810 har fått begge dosene. I mellomtiden lå den positive testraten på 1,9%, og fortsatte den bratte nedgangen siden januar, da den var over 10%. Antall alvorlige tilfeller utgjorde 558. De inkluderte 244 klassifisert som kritiske med 206 pasienter i respirator. Antall alvorlige saker nådde en topp på 1.237 den 17. januar og var sist under 600 den 25. desember. Det var 21.143 aktivt rapporterte tilfeller i Israel fra fredag morgen, inkludert 1225 nye bekreftede infeksjoner på torsdag, og samlet antall tilfeller siden pandemien startet til 826.217.

Hva 'nedstegningen' har begynt i meg

Andy Raine, en av grunnleggerne av Northumbria Community, og en venn av meg, har skrevet ned noen refleksjoner om nedstegningen i forbindelse med korona-pandemien, som jeg tror flere enn meg vil ha nytte av å lese. Jeg har derfor oversatt dette til norsk:

Forestill deg at det plutselig oppsto en krise, men med det et økende tidevann av Ånden, endring av landskapet, omorganisering av grensene våre, demontering av planer, ødeleggelse av utsikter, overraskende, men til gjengjeld med et enklere syn på horisontene våre. Mange som ikke hadde opplevd dette før, var nå på bittesmå øyer. Disse nye øyboerne var først i sjokk, men begynte å tilpasse seg. Noe inni dem hadde tidvis lurt på hva som ville skje hvis de sa: ”STOPP verden! JEG VIL GÅ AV. ” Nå hadde det virkelig skjedd.

Mens jeg lyttet i bønn, fikk jeg dette bildet tilbake i desember 1999, og det har beskrevet opplevelsen til mange individer da de kan komme til å møte slike isolerende ting som en sykdom, ødeleggende skilsmisse, en alvorlig ulykke, plutselig arbeidsledighet, konkurs, svik eller fengsling, et sammenbrudd, en forelskelse ...

Men med koronavirus-krisen i 2020, måtte hele verden stoppe og kalibrere - og dette bildet ble plutselig relevant for mange, mange mennesker i lockdown og isolasjon: ‘En stigende tidevann av Ånden vil endre landskapet rundt. Mennesker som tidligere aldri hadde blitt isolert, vil plutselig finne seg alene på ‘små øyer’ overrasket, forvirret, avskåret fra kjente krav og forventninger, og lære bare å søke Gud. '

Men hva trenger de, disse nye øyboerne som nå plutselig er alene?

Under lockdown oppsto det plutselige øyer hvor folk befant seg. Noen har en opplevelse av en tid hvor  de er avskåret fra andre - disse erfaringene har vært veldig betydningsfulle. Og de vil ta de erfaringene med seg når de kommer tilbake til hverdagen. Noen har blitt forvandlet til nye øyboere hvor de har vært mer hjemme i dette 'annerledes-livet',  og kanskje ville være motvillige til å komme tilbake. Andre har fått nye kall til å leve som eremitter.

En del av vår erfaring med lockdown avhenger selvfølgelig av hvem i det bildet vi er.
Er vi innelåst? Eller er vi essensielle arbeidere? Det kan være oss som gir akutt nødhjelp, eller kanskje bærer nyheter eller forsyninger til de som er isolert!

Hvem er der? Når du plutselig er isolert på det som blir din øy, er det første du kjenner igjen bare hvem som er der. Du kan være et par, isolert sammen. En mulighet for større intimitet eller bare å alltid være i hverandres nærvær. Du blir tvunget til å være sammen, og må lære å være avhengige av hverandre på en annen måte. Utfallet kan være 'drap' - eller et fantastisk gjennombrudd. Det kan hende du har en uvanlig intensiv familieopplevelse. Sammen hele tiden under ett tak, men det er ikke jul. Og ingen reiser vekk. Voksne som er vant til sitt eget liv og sitt eget rom. Eller det er ingen venner å leke med, og kanskje marerittet med hjemmeskole.

Venner kan prøve å tilby oppmuntring eller hjelpe oss med å forstå hva som skjer, men egentlig er de pakket inn i endringene i egne forhold og erfaringer. Det viktigste er å begynne å legge merke til hva som er der du er, og ikke ta ting for gitt. Legg merke til de små tingene, og vær takknemlig. Legg merke til de store tingene, som en solnedgang du sjelden har tatt deg tid til å se på. Finn ut hvordan du får mest mulig ut av det du allerede har. Du vil finne at du er full av ressurser.

Du kan selvfølgelig legge merke til at nå er du helt alene - og ikke nødvendigvis etter valg. Til å begynne med kan jeg tenke på alle de viktige tingene jeg kunne ha gjort (men ikke på noen måte hadde kommet meg til rette). Jeg kan føle meg: splitte-pine-gal, kjedelig eller overveldet, full av planer og muligheter, men mangler motivasjon, sliten uten særlig grunn.

Tanker, minner og følelser kommer ingensteds fra.
Alene er jeg stengt inne med GUD.
Alene, jeg er jeg stengt inne med Gud og med meg SELV.
Jeg er innestengt med Gud og meg selv. Dette blir en intensiv opplevelse.                                          Jeg må møte det jeg normalt unngår eller det jeg forsøker å distansere meg fra.

Noen i deres nye ‘øyopplevelser’ kan finne begynnelsen på et eremittkall av noe slag. (Det er ikke bare par som kan oppleve en ny intimitet.)

* Det er også en ny intimitet som kan oppleves i et jeg-deg-forhold til Gud der du gleder deg over å tilbringe tid alene sammen, erkjenner at de som lener seg inn i ham kan oppleve hans hjerteslag, kan prioritere tid alene med ham, og til tider kan gi trøst i hjertet hans som bærer så mye av verdens smerte.

* Noen vil kanskje oppdage hva det vil si å bli fanget opp i å be for andre, vokse til et liv med djupere forbønn og lære måter å lytte i bønn på.

* Noen vil kanskje oppleve at øyliv ikke er et tilfluktssted langt unna bekymring for verden, men i stedet et engasjement i frontlinjearbeid i tung åndelig krigføring hvor man kjemper med åndelige krefter og lærer en visdom bare Gud kan formidle. Antonios fra Egypt lærte å bli overrasket over ekstraordinære opplevelser som denne i ørkenen, da han kjempet med støyende, men usynlige fiender. Aidan på retrett på på øya Indre Farne ba om Guds inngripen og avverget en beleiring ved Bamburgh ved en endring i vindens retning og avslørte en hær av inntrengere. Med sin stadig større bevissthet om det åndelige riket, var Cuthbert ikke naiv nok til å forvente at hans eget liv der på Farne ville være lett eller fri for ansvar, heller. De færreste har en entusiasme for åndelig krigføring, og de som melder seg frivillig for lettvindt kan være uansansvarlig!

Hvordan har din nedstegning vært? og har du noen gang stilt spørsmålet:  Hva om dette var for alltid?

I Tyrkia blir de kristne beskyldt for Korona-pandemien

Tyrkiske kristne får unngjelde for korona-krisen i Tyrkia. Angrep på kirker i landet har hatt en særdeles bratt kurve under denne pandemien i det mange anklager de kristne for å stå bak krisen.

Det er det kristne satelitt-nettverket SAT-7 som melder dette. SAT-7 kringkaster kristne program til Midt-Østen og det nordlige Afrika. De kan fortelle at sinte mennesker har gått til angrep på kirker. Det har vær tilfeller av ildspåsettelser og kors er blitt fjernet fra enkelte kirkebygg.

Tidlig i mai ble det gjort forsøk på å tenne på hovedinngangen til den armenske kirken Dznunt Surp Asdvadzadzin i Istanbul. Ingen ble skadet. Politiet skal ha arrestert en person for denne hendelsen.

Denne uken ble en tyrkisk borger ved navn Mazlum Serin dømt til fire år og fire måneder i fengsel etter at han hadde blitt fanget opp av et overvåkningskamera idet han ødela et kors, tilhørende den armenske kirken Surp Krikor Lusavoric i Istanbul, 23.mai.

Tyrkiske medier fortier det som skjer, samtidig som tyrkiske medier angriper de kristne i landet.

ICC, en amerikansk advokatgruppe, kan fortelle at i mai i år publiserte det tyrkiske magasinet Gercek Hayat en spessialutgave på 176 sider hvor de angriper nøkkelpersoner innen den tyrkiske kristenheten. Blant annet den økumeniske patriarken i Konstantinopel, Bartholomeus, og anser han for å være en del av en terrororganisasjon. Her anklages patriarken for å lede ann i statskuppet mot Erdogan. Slike beskyldninger kan på sikt vise seg på være svært farlige for den kristne befolkningen i Tyrkia.

Tyrkia ser nemlig etter en syndebukk for, ikke bare COVID-19 krisen, men for alt det andre negative som skjer i landet, og da kan de kristne peke seg ut. Tyrkia har minst 191.000 tilfeller av koronaviruset og 5000 døde som en følge av det. Selv før pandemien opplevde Tyrkia betydelige økonomidke problemer og ikke minst økende arbeidsledighet.

Bønnesvar i Sverige

En reportasje i Søndagsrevyen i går gjorde meg glad og takknemlig. Noe positivt er på gang i Sverige, og det er et bønnesvar. Nå fortsetter jeg å be om at det samme må skje i vårt eget land.

Koronakrisen har de siste månedene ført til at svenskene mer og mer forstår at rike industrisamfunn må kunne ta vare på seg selv under krisetider. Svenskene snakker ikke lenger nedsettende om bonden. Faktisk vil den svenske regjeringen investere milliarder av kroner i landbruket, for å øøke selbforsyningsgrade betraktelig.

For 25 år siden, da Sverige ble medlem av EU, hadde vårt nabland en selvforsyningsgrad på 75-90 prosent. Nå er den under 50, og Sverige kan bare forsyne seg selv med mat i noen få uker, om krisen skulle ramme. Svenskene ha som nordmennene satset på å lgge ne egne gårdsbruk og få maten importert fra utlandet.

 Men nå våkner Sverige. Når skal vi ristes løs fra søvnen?

Vi har en selvforsyningsgrad som slett ikke er noe bedre enn Sveriges.

Den svenske landbruksministeren, Jannie Nilsson, mener at koronakrisen har vist hvor viktig det er med større matproduksjon. Til Søndagsrevyen sier hun:

'Det er viktig at vi identifiserer vår sårbarhet. Vi må analysere denne krisen og lære av den. Hva er det vi produserer? Pproduserer vi riktig? Kan vi enkelt kunne trappe opp matproduksjonen hvis det skulle bli behov for det?'

Den svenske landbruksministeren er opptatt av at svenske gårdsbruk skal være lønnsomme. Bøndene skal kunne leve av dem. Akseptable årsinntekter skal bedre rekrutteringen.

Og så kommer det oppsiktsvekkende: Statsråden forteller for åpen mikrofon at det er et mål for den svenske regjeringen å skape liv i bygder som har opplevd fraflytting. Forlatte gårsbruk skal igjen få lys i vinduene.

- Folk vil ha mat som er produsert i nærmiljøet. Det betyr at vi i større grad må ta i bruk hele landet, sier hun til Søndagsrevyen.

I reportasjen møter vi også ordføreren i Hagfors kommune i Värmland. Der vil politierne i kommunen at maten i butikkene helst skal være produsert innenfor kommunegrensen!

La oss be om at det samme må skje i Norge.

Menighetsliv blir aldri som før

Avisen Dagen gjengir i dag synspunktene til kristne fremtidsforskere og analytikere i både Storbritannia og USA som mener at pandemien vi nå opplever vil endre kirke- og menighetsliv for alltid.

Det gjenstår å se selvsagt, men det er klokskap i å forberede seg på store endringer. Jeg tror de aller fleste av oss tenker som så, at med det samme vi har fått bukt med viruset, så er vi tilbake i normale rutiner og former.

Men for mange pastorers vedkommende, eksisterer ikke lenger deres virksomhet, og vil kanskje aldri komme til å gjøre det. Hvordan skal vi tenke nytt? Ikke bare om ti år frem i tid, men nå?

Omstillingene er alllerede i gang, ikke minst når det gjelder bruken av sosiale medier. Stadig flere streamer og overfører gudstjenester, og mange er de som har tatt i bruk disse digitale løsningene. Forrige søndag streamet 58.000 kirker sine gudstjenester live bare i Storbritannis. Hvor mange menigheter som gjør dette i Norge vet jeg ikke, men det er mange.

Spørsmålet er om de store menighetenes og de store samlingenes tid er forbi?

Mot slutten av artikkelen peker en av intervjuobjektene på følgende:

'Vi kommer ikke tilbake til den gamle normalen. Den nye normalen kan kreve samlinger på ikke mer enn ti. Og seks fots avstand mellom mennesker.'

Det vil skape store utfordringer. Dette gir meg en fornyet tro på små kommuniteter, hvor troen leves ut i hverdagslivet.

Vi må huske at menigheten aldri har vært en bygning, men mennesker.

Be for utviklingen av en vaksine mot covid-19

EU's medisinske råd (EMA) melder i dag at en vaksine mot covid-19 kan være klar om et års tid. La oss forene oss i bønn om at dette måtte være mulig. Israelske forskere har vært tidlig ute med å utvikle en type vaksine, men en rekke andre land er også med i kappløpet om å være først ute.

Det har vært spekulert om at en vaksine kan være ferdig uttestet og i produksjon allerede i september, men EU's medisinske råd anser nå dette som for tidlig.

La oss be for alle forskere som arbeider med å finne frem til en vaksine som virker, la oss be for de som arbeider med å utvikle den, for økonomien som trengs og at den gjøres tilgjengelig for alle land.

Et ord til vår tid

'Det er ingen selvfølge for en kristen at han får lov til å leve blant kristne,' skriver den lutherske teologen Dietrich Bonhoeffer. Så smertefullt sant dette er. At kristne kan møtes og leve sammen, utøve sin tro sammen, feire gudstjenester er nåde.En stor gave.

Ifølge en nytestamentlig forklaring på hva en kristen menighet er for noe, kan det sies enkelt: den er en forsamling som er kalt ut av verden, for å utgjøre en kropp.

For å holde meg til Bomhoeffer:

'...Vi er sammenføyd alene i Jesus Kristus. Spredt blant de vantro ibfjerne land, er de blitt ett ved at de kalles Hans. Når kristne allerede her, i tiden mellom Kristi død og den ytterste dag, får lov til å leve i et synlig fellesskap med andre kristne, er det en  nådig foregripelse av de siste ting. Det er Guds nåde at en menighet får samle seg synlig i denne verden om Guds ord og sakrament...' (Dietrich Bonhoeffer: Et liv i fellesskap)

Dette er ikke minst tabkevekkende i disse koronatider.

Det er et ord fra Apostlenes gjerninger som er blitt veldig levende for meg i det siste, og som har etterlatt seg uten spørsmål, jeg ikke har funnet svar på.

Helt i begynnelsen av Apostlenes gjerninger fortelles historien om pinsefestens dag, hvor 3000 mennesker kommer til tro og blir lagt til den menigheten som alleredes finnes der, de 120 Jesusdisiplene. Nå er de altså 3120 mennesker som har ett hjerte og en sjel. Slik varer det ved en god stund. Men så - i Apg 8 - leser vi:

'Samme dag brøt det løs en kraftig forfølgelse mot menigheten i Jerusalem. Alle unntatt apostlene ble spredt omkring i Judea og Samaria.' (v.1)

Menigheten av de som var kalt ut for å leve samme, var over natten blitt menigheten av de spredte. Rykket opp med rot. Deres hverdager snudd fullstendig på hodet. De måtte finne nye måter å overleve på, nye måter å samles på. Ligner dette på noe vi selv opplever om dagen?

Det er noe naturstridig dette: at de som er kalt ut, for å leve sammen som et fellesskap, blir spredt. Det var på grunn av forfølgelse dette. Vi opplever det på grunn av en pest.

Men menigheten er likevel menigheten - Kristi kropp, når de spredte settes sammen til et hele. Menigheten har aldri vært kirkebygget. Menigheten er mennesker. De som er født på ny til et levende håp.

Bruk vanskelighetene som byggesteiner

Som med så mange andre i denne tiden har også kommuniteten i Taize måtte innstille sin offentlige virksomhet. De tar ikke imot gjester, og den store Forsoningskirken er stengt. Likevel har de klart å sende en bønnegudstjeneste daglig via Facebook. Den har jeg selv fulgt flere dager nå, og blitt velsignet av å få være med i dette bedende fellesskapet.

I en hilsen til Taize-kommuniteten og deres venner verden over i forbindelse med påsken, henviser nåværende prior for fellesskapet, bror Alois (bildet), til noe grunnleggeren, bror Roger, sa ved en anledning:

'Hold ikke bare ut med det som skjer, men bygg med det, med Guds hjelp.'

Disse ordene passer godt i en vanskelig og utfordrende tid som vår. 'Hva venter Kristus av oss?', spør bror Alois og legger til: 'Hva tilbyr Den oppstandne oss, som kom for å være sammen med sine motløse disipler, som satt bak stengte dører? Hva kaller han oss til i dag?

I sittt svar på disse viktige spørsmålene skriver bror Alois:

'Å følge Kristus leder oss inn i omvendelsens erfaringer, til å vende oss bort fra mørket og i stedet i retning mot lyset fra Den oppstandne. La oss, dag for dag, ikke bli distrahert av redsel, sinne, anger, forvirring eller mørke som krever av oss at vi tar inn over oss hele verden og tar monopol på hele vår oppmerksomhet. La oss, i djupet av våre hjerter, fortsette med å være forenet med den fredens kilde som alltid finnes bortenfor alt.'

Bror Alois oppfordrer oss til å være nøye med å ta vare på den skatt som menneskelige relasjoner innebærer:

'La oss holde kontakten - gjennom telefonsamtaler og meddelelser som gir uttrykk for vennskap - med de mennesker som er isolert, først og fremst de gamle, og de som er påvirket av en eller annen sykdom eller av vanskeligheter.'

Billedtekst: Bror Alois. Foto: Wikipedia

Menneskeheten er en

Den verdensberømte estiske komponisten Arvo Pärt (bildet), har gitt et sjeldent intervju. Han skyr vanligvis offentigheten. Til det spanske nyhetsbyrådet ABC sier han 7.april i år:

Koronaviruset har på en smertefull måte vist oss at menneskeheten er en eneste organisme og at menneskelig eksistens bare er mulig i en relasjon til til andre levende skapninger.

Journalist Ines Martin Rodrigo spør Pärt blant annet om situasjonen med koronaviruset har inspirert Pärt til å skape noe, til å komponere, eller ført til det motsatte.

Arvo Pärt, som er født i Paide i Estland i 1935, svarer med å henvise til den amerikanske forfatteren John Updike, som fortalte at han forsøkte å arbeide med den samme ro som håndverkerne i Middelalderen som dekorerte de skjulte sidene av benkene de laget med deres utskjæringer, selv om ingen ville være i stand til å se dem etter at arbeidet var fullført.

'Jeg forsøker, så mye som jeg kan, å leve etter det samme prinsippet,' svarer Arvo Pärt.

Jeg liker ikke noe særlig godt bakgrunnsmusikk. Skal jeg lytte til musikk gir jeg den min fulle oppmerksomhet, og da gjerne i bilen, når jeg er alene. Arvo Pärt lytter jeg gjerne til. Han har gitt meg store musikkopplevelser de senere årene. Han er tydelig inspirert både av den gregorianske sangen og den ortodokske liturgien. Det tiltaler meg.

Her er en engelsk versjon av intervjuet med Arvo Pärt:

https://estonianworld.com/culture/arvo-part-the-coronavirus-has-shown-us-in-a-painful-way-that-humanity-is-a-single-organism/?fbclid=IwAR3exNhaGNHytjgmXRjo9Yqtz6o_qxB3RPP04eAhZm8hdsybBJR_1Fy08X0

Et groteskt gudsbilde

Hva tenker du om noen som konsekvent går etter de skrøpeligste i et samfunn, de mest sårbare, de gamle og de som sliter med kronisk sykdom?

Jeg aner hva du ville svare.

Ingen - om de ikke var riktig onde - ville like det.

Likevel er det slik enkelte kristne presenterer Gud i disse korona tider. De mener nemlig at Gud nå straffer verden på grunn av synd. Vår Herre Jesu Kristi Far, all nådes og barmhjertighetens Gud, skulle altså dømme verden ved å ta livet av de skrøpeligste, de mest sårbare, de gamle og de som sliter med kronisk sykdom, for å dømmme verdens synder? Og for å gjøre det skaper han et virus?

Ja, de hevder så.

Har de helt glemt hvorfor Jesus kom?

Skal jeg si hva jeg tror? Det er kanskje ikke så viktig, for mot denne formen for trosformidling nytter det nok ikke å si så mye.

Jeg tror Gud sørger med de sørgende, at Han gir kraft til de som bekjemper viruset, er på lag med leger og helsearbeidere, renhokdsarbeidere og alle andre som er i frontlinjene og som leger, helbreder og gjenoppretter. Fordi Han elsker verden. Jeg tror koronaviruset er en del av en fallen verden.

At det kommer en dom en dag, det gjør det. Men dette er ikke dommen. Ganske enkelt fordi det som skjer rammer de svakeste i samfunnet. Slik er ikke den Gud vi har lært å kjenne som Jesu Kristi far. Han er på parti med de svake, de marginaliserte, de sårbare.

De som formidler et slikt gudsbilde, har de ikke syndet selv? Hvorfor skulle Gud spare dem? Bare fordi de er sterke?

En kirke i hvert hjem

I det tiende århundre utferdiget kalifen av Kairo et dekret hvor han besluttet at alle koptiske kirker skulle stenges i hele Egypt og han forbød også at det skulle ringes i kirkeklokker. Kirkene ble stengt, kirkeportene rustet etter hvert og duene fant tilholdssted i helligdommene.

Noen av de mest trofaste kristne kopterne la ut på den lange reisen gjennom ørkener for å oppsøke klostre i ødemarkene for å møtes for gudstjenester og bønn.  Men majoriteten av kopterne hadde ikke råd eller tid til å oppsøke disse klostrene, så de var tvunget til å holde seg hjemme på søndagene.

Etter ni år bestemte kalifen seg for å se hvordan det sto til med kopterne og hvordan de klarte seg. En søndag tok han beina fatt og vandret gatelangs i det gamle Kairo. I det han vandret rundt i de trange  gatene, hørte han lyden av deres bønner, Bibelen ble lest høyt og det strømmet ut lovsanger fra hvert et koptisk hjem.

Dette førte til at kalifen forfattet et nytt dekret:

'Åpne deres kirker og la dem be som de selv ønsker. Jeg trodde jeg hadde stengt deres kirker i hver en gate, men i stedet finner jeg at de har åpnet en kirke i hvert hus.'

Er det ikke det samme som finner sted i dag?

Billedtekst: Koptiske ikoner i et koptisk hjem.

Israelsk legemiddelprodusent med livreddende medisin mot korona

Ikke bare har Israel kommet langt når det gjelder utviklingen av en vaksine mot koronaviruset, men nå meldes det også at syv høyrisikopasienter har fått livet i gave etter å ha blitt behandlet med et israelsk legemiddel.

Dette opplyser legemiddelselskapet Pluristem. Selskapet holder til i Haifa, og har spesialisert seg på celleterapiprodukter. Dette selskapet har nå utviklet et preparat som tilfører immunforstrkende celler som kalles PLX. Syv pasienter på tre forskjellige sykehus er blitt behandlet med dette preparatet. Disse var svært syke, og hadde stor risiko for å dø. Samtlige har overlevd.

Legemiddelet er ennå ikke godkjent, men straks det blir det, er selskapet i stand til å produsere det i store mengder.

The Jerusalem Post skriver at en svært syk koronapasient i USA har fått prøve medisinen.

Billedtekst: Innskrift fra et jødisk bønnesjal. La oss be om et banebrytende gjennombrudd når det gjelder en vaksine mot korona, og om medisiner til de som allerede er rammet.

- Påsken er ikke avlyst - Kristus har stått opp igjen

"Påsken er ikke avlyst. Vi trenger virkelig påsken mer enn noensinne. Når disiplene oppdaget at Kristus hadde stått opp igjen 1.påskedag ga det dem nytt håp og en ny hensikt, så kan vi finne mot på samme måte.

Vi vet at koronaviruset ikke vil overvinne oss. Døden kan være svært mørk - særlig for dem som lider av sorg - men lyset og livet er større. Må påskens levende håpsflamme bli en stødig veileder når vi står ansikt til ansikt med fremtiden."

- Dronning Elizabeth II i sin påskehilsen.
Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

Hvorfor er 'apostler' og 'profeter' så tause under koronakrisen?

"Et av de spørsmålene jeg får oftest av troende i ulike deler av Kristi kropp akkurat nå er hvorfor så mange 'apostler' og 'profeter' er så tause under koronakrisen? En telefon jeg fikk her om dagen kan kanskje gi oss en forklaring.

Stemmen hans skalv og han gråt. Han som ringte er en velkjent forkynner. Jeg spurte: 'Hva er i veien, broder?' Han svarte: 'Koronakrisen har fratatt meg hele tjenesten min.' Jeg sa: 'Vel, kjære broder, det er ikke mye reisevirksomhet nå og heller ikke mange offentlige møter.' Mannen skrek tilbake til meg: 'Nei! Du forstår meg ikke, Jeremiah. Under denne pandemien har jeg kommet til den erkjennelsen at det budskapet og det evangelium jeg har forkynt ikke er det virkelige evangeliet. Det virker ikke midt oppe i lidelsene. Jeg kan ikke gi løfte om velsignelse og fremgang til alle. All oppgraderingen, alle forfremmelsene og alle budskapene som er sentrert rundt mennesker er ikke det ekte evangeliet og jeg har vært totalt forblindet for dette.'

Jeg forholdt meg stille i den andre enden av telefonen. Jeg var målløs. Hovedsakelig fordi denne mannen er anerkjent i mange sammenhenger som en velkjent apostel og profet. Hundrevis av mennesker kommer til møtene hans for å bli velsignet og få den neste oppgraderingen. Han brøt stillheten med en profetisk advarsel:

'Jeremiah,' sa han, 'Legg merke til at iløpet av de neste 30 til 60 dagene vil mange av disse apostlene og profetene som ikke har kommet med noe sant ord fra Herren under denne krisen falle tilbake til sine gamle taktikker og triks. De vil gå tilbake til et menneskesentrert evangelium og få folk til komme med sine hyllingsrop. Kollektene og triksene kommer til å eksplodere.'

Jeg takket ham for hans ærlighet og vi ba sammen. En sann omvendelse fant sted. Selv opplevde jeg en ærefrykt for Herren på en virkelig djup måte.

Kan det være slik at enkelte apostler og profeter er tause nå fordi de hviler og lader batteriene på en sunn måte? Ja! Kan denne rystende bekjennelsen og profetiske advarselen fra denne velkjente forkynneren også være sann? Det kan du vedde på at den er!

- Jeremiah Johnson (bildet)
Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

Selv under en pandemi husk skapelsens skjønnhet

Skaperverkets skjønnhet er ikke på 10-på-topp-listen i folks bevissthet akkurat nå. Det som dominerer er det stygge, grusomme, onde. Avisen jeg leser, The New York Times, er for det meste fylt av historier om gjennomgripende ødeleggelser: overfylte helseintitusjoner, coronavirustilfeller som eksploderer i USA, fullstendig nedstegning for Indias 1,8 milliarder innbyggere, og millioner av desperate og fattige flyktninger klemt inne som sardiner idet de hjelpeløse venter på at coronaviruset skal bryte ut med forferdelige følger for dem i deres overfylte skur- og teltleire.

Hvorfor snakke om skaperverkets skjønnhet i en tid som denne? Fordi de nysprugne påskeliljene og de spirende trærne minner oss om at naturen fremdeles gjør sine underverker. Fordi 1.Mosebok kapitel 9 forteller oss om Guds evige pakt med menneskeheten og med alle levende ting. Regnbuen som skinner gjennom skyene er Guds løfte om alltid å ta vare på oss og jorden.

Ødeleggelsen som finner sted nå er virkelig grusom. Vi må bekjempe den med all vår makt. Men dette vil gå over. Vi vil komme oss gjennom dette. Det er et tidsspørsmål før ødeleggelsen vil få sin slutt. Jeg tror at det å reflektere over skaperverkets skjønnhet kan gi oss et løft når det gjelder vårt sinn og være med på å berolige oss med at denne pesten vil opphøre.

Ingenting hjelper meg mer til å meditere over skapelsens skjønnhet enn vårt favoritt feriested langs Nicaraguan sjøen i det nordlige Maine hvor Arbutus og jeg drar hver sommer.

En morgen, for mer enn 20 år siden, kom jeg frem til mitt favorittsted hvor jeg har min daglige andaktstund - en stor hengekøye laget i Nicaragua - som svingte mellom nydelige bjørketrær langs Nicatousjøen. Der tenkte jeg på skapningens sjønnhet.

Noen få cummusskyer seilte over en klar blå himmel. solen danset på de glitrende bølgene, og den mjuke sommerbrisen drev inn.

Arbutus og jeg er veldig glad i å slippe unna hver sommer til dette isolerte stedet der ingenting annet enn lomens klagende rop bryter nattens stillhet. Noen uker med å gjøre nesten ingenting annet enn å fiske, plukke ville bær og sjekke om paret vårt med hekkende ørn beroliger sinnet vårt og fornyer vår kjærlighet etter måneder med hektisk arbeid.

Hengekøya er et yndet sted langs denne elskede innsjøen.  Nesten hver gang jeg slår meg ned i dens mjuke folder, flommer en djup takknemlighet til Gud over meg. Når jeg ser bjørkebladene som rører seg i brisen, og skyene som driver over den lyseblå himmelen, opplever jeg at blir fylt til randen av takknemlighet for overfloden av Guds velsignelse i livet mitt.

- Ron Sider (bildet), kanadiskfødt amerikansk teolog og sosial aktivist. Grunnlegger av Evangelicals for Social Action, en tenketank som søker å utvikle bibelske løsninger på sosiale og økonomiske problemer gjennom tro og sosial rettferdighet. Sider er æresprofessor i teologi og er pastor innen det anabaptistiske kirkesamfunnet Canadian Brethren in Church, og tilhører Oxford Circle Mennonite Church. Han og familien bor i Lansdale, Pennsylvania. Ron Sider er blitt 80 år.

Utdrag fra en bloggartikkel skrevet av Ron Sider. Norsk oversettelse:. Bjørn Olav Hansen (c)

Grønland forbyr alkohol

Av hensyn til barna forbyr myndighetene på Grønland alkohol under koronaepidemien.

Norsk Telegrambyrå melder i dag søndag 29. mars 2020, at det er regjeringssjefen på Grønland, Kim Kielsen, som har bestemt at salg av alkoholholdige drikkevarer skal stanse i hovedstaden Nuuk og de to tettstedene Kapisillit og Qegertarsuatsiaat. Forbudet ble gjort gjeldende fra lørdag klokken 20 og frem til 15.april.

I Norge opplever Vinmonopolet kraftig økning av salget av alkohol i disse koronatider. På en normal uke selger Vinmonopolet rundt 1,6 millioner liter alkohol, mens de den siste uken har solgt 2,1 millioner liter.

Hvem taler sårbare barns sak?