Ifølge en nytestamentlig forklaring på hva en kristen menighet er for noe, kan det sies enkelt: den er en forsamling som er kalt ut av verden, for å utgjøre en kropp.
For å holde meg til Bomhoeffer:
'...Vi er sammenføyd alene i Jesus Kristus. Spredt blant de vantro ibfjerne land, er de blitt ett ved at de kalles Hans. Når kristne allerede her, i tiden mellom Kristi død og den ytterste dag, får lov til å leve i et synlig fellesskap med andre kristne, er det en nådig foregripelse av de siste ting. Det er Guds nåde at en menighet får samle seg synlig i denne verden om Guds ord og sakrament...' (Dietrich Bonhoeffer: Et liv i fellesskap)
Dette er ikke minst tabkevekkende i disse koronatider.
Det er et ord fra Apostlenes gjerninger som er blitt veldig levende for meg i det siste, og som har etterlatt seg uten spørsmål, jeg ikke har funnet svar på.
Helt i begynnelsen av Apostlenes gjerninger fortelles historien om pinsefestens dag, hvor 3000 mennesker kommer til tro og blir lagt til den menigheten som alleredes finnes der, de 120 Jesusdisiplene. Nå er de altså 3120 mennesker som har ett hjerte og en sjel. Slik varer det ved en god stund. Men så - i Apg 8 - leser vi:
'Samme dag brøt det løs en kraftig forfølgelse mot menigheten i Jerusalem. Alle unntatt apostlene ble spredt omkring i Judea og Samaria.' (v.1)
Menigheten av de som var kalt ut for å leve samme, var over natten blitt menigheten av de spredte. Rykket opp med rot. Deres hverdager snudd fullstendig på hodet. De måtte finne nye måter å overleve på, nye måter å samles på. Ligner dette på noe vi selv opplever om dagen?
Det er noe naturstridig dette: at de som er kalt ut, for å leve sammen som et fellesskap, blir spredt. Det var på grunn av forfølgelse dette. Vi opplever det på grunn av en pest.
Men menigheten er likevel menigheten - Kristi kropp, når de spredte settes sammen til et hele. Menigheten har aldri vært kirkebygget. Menigheten er mennesker. De som er født på ny til et levende håp.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar