Behovet for fellesskap

Noe av det beste etter pandemien er muligheten til å møtes igjen. Det er noe med  'de helliges samfunn' som er uunnværlig. Vi blir oppbygget og styrket av å være sammen og dele fellesskap. Det er så godt å le sammen igjen, gi bort gode klemmer, samtale, spise sammen, lytte til hveandre og be sammen igjen.

Dette er ingen selvfølge. Det lærte pandemien oss. Å leve i fellesskap er en gave, og det er skjørt. 

Det er Dietrich Bonhoeffer som har sagt: "Kirken er bare kirke når den er til for andre." Han skriver dette i et av sine berømte fengselsbrev, utgitt på norsk og i ny utgave for kort tid siden, med tittelen: Motstand og hengivelse.

Mindre kjent, men like radikalt, er hans uttalelse: "Etter oppstandelsen eksisterer Kristus som menighet." (Sanctorum Communio, 1927)

Det avgjørende spørsmålet for Dietrich Bonhoeffer var dette: Hvordan kan kirken være kirke idag? Og svaret hans er: Ved lydig å følge Kristus!

Jeg er blitt minnet om ordene fra Hebr 10,25 her gjengitt fra en engelsk parafrase, i min oversettelse:

"Dette er ikke tiden for å trekke seg unna og forsømme å møtes sammen, slik noen har dannet en vane å gjøre. Faktisk burde vi komme sammen enda oftere, ivrige etter å oppmuntre og  sette mot i hverandre …”

Skal vi overleve og bevare troen i den trengselstid som ligger foran oss trenger vi fellesskapet, samfunnet med de hellige mer enn noensinne!

 Billedtekst: Fra en samling i det anabaptistiske Bruderhof-fellesskapet.

En profetisk drøm

Når disse linjene skrives har jeg så vidt våknet av denne drømmen, jeg tror Gud gav meg denne natten.. Noe av det siste jeg gjør før jeg legger meg til å sove, er å be Gud la meg drømme drømmer som har med Guds rike å gjøre. Dette er hva jeg drømte:

Jeg så et stort moderne kirkebygg. Det var strømlinjeformet. Skinnende rent. Men de som befant seg der virket døde. De var levende, men helt mekaniske. Alt var moderne, og alt som ble sagt fra talerstolen var tidsriktig. Det var få til stede.

Så kom en mann bort til meg, han viste vei til kjelleren. Han ba meg om å følge ham, men være forsiktig, så vi ikke tiltrakk oss oppmerksomhet. Kjellerdøra var låst, og det var vakter der. Nå kom jg til et svært stort rom, med massevis av mennesker. Noen satt, noen lå, noen sto. Det fantes mange med sår, noen blødde, noen gråt. Det så ut som en slagmark. Men sangen, dere, sangen! Det ble sunget gamle vekkelsesanger, seiersanger, det var liv! Men alt var som en slagmark. Jeg så flere skinnende skikkelser, noen bar rustninger, de hadde tatt av hjelmen, men sto fortsatt med sverdet i hånden. De kom rett fra en kamp, og hvilte.

Det var to ting jeg la merke til: ingen fikk da bilder, og ingen fra de som befant seg i det strømlinjeformede lokalet fikk slippe inn.

Det er ingen tvil om at begge lokalene tilhørte en kirke. Den førstnevnte var moderne, men helt steril, og alt som ble sagt var tilpasset tidsånden. Alt i den andre menigheten var brukt, slitt, gammeldags, blodig, ssom e sto midt oppe i kamp og strid - men der var det seiersrop.

Billedtekst: Fra den amerikanske borgerkrigen.

Mysteriene som ble åpenbart, del 3

 I to av sine brev, til de kristne forsamlingene i Efesos og Kolossæ, skriver apostelen Paulus om "Kristusmysteriet' (Ef 3,4) og "Kristi mysterium" (Kol 4,3). Overfor efeserne legger han vekt på at dette mysteriet kan bare forstås ved åpenbaring! "Ved åpenbaring har han kunngjort for meg mysteriet..." (Ef 3,3) Det er nemlig ikke alt som gis oss ved å lese oss til det! Det må bli oss åpenbart av Den Hellige Ånd. 

Hva dette Kristusmysteriet er skriver Paulus i Ef 5,32: "Dette mysteriet er stort - jeg taler her om Kristus og menigheten." Når Den Hellige Ånd åpner dine øyne så du får se hva som lå og fremdeles ligger på Guds hjerte når det gjelder Menigheten, vil det overvelde deg! 

Det er forskjell på "Israels menighet" i Den gamle pakt og "Kristi menighet" i Den nye pakt. "Israels menighet" var en folkeforsamling bestående av jøder, som var blitt forløst fra Egypt, og som Gud inngikk en pakt med på Sinai-fjellet. "Kristi menighet" er en forsamling som er universell. Den består av menn, kvinner og barn som er kalt ut av verden, fra alle folk og nasjoner. Paulus beskriver den slik i Kol 3,11: "Her er ikke greker eller jøde, omskåret eller uomskåret, barbar, skyter, trell, fri - Kristus er alt og i alle."

Leser vi Bibelen vil vi finne at den omtaler tre ulike grupperinger: "Vær ikke til anstøt, verken for jøder eller for grekere eller for Guds menighet." (1.Kor 10,32)

En som hadde lys over dette var bibellæreren, dr.Cyrus Ingerson Scofield. Han var blant annet pastor i D.L Moodys menighet, og er mannen bak den meget anerkjente Scofields Reference Bible. C.I Scofield ble født i 1843 og døde i 1921. Her er et utdrag fra en artikkel han har skrevet: 

"Den som leser Bibelen med oppmerksomhet, kan ikke unngå å legge merke til at mer enn halvdelen av dens innhold vedrører en nasjon - israelittene. Leseren vil også legge merke til at disse har en bestemt plass i Guds råd og handlemåte. Gud skiller dem ut fra den øvrige slekt og slutter sin pakt med dem, og Han gir dem særskilte løfter som ikke blir gitt til noen annen nasjon. Det er bare deres historie som fortelles i Det Gamle Testamentets beretninger og profetier. Andre nasjoner blir bare nevnt når de kommer i berøring med jødene. Det synes også som om alle Guds meddelelser til Israel som nasjon gjelder jordiske forhold. Dersom de er lydige og trofaste, lover Gud dem jordisk storhet, rikdom og makt. Men er de utro og ulydige, skal de spres "blant alle folkene, fra den ene enden av jorden til den andre ..." (5.Mos 28,64) Til og med løftet om Messias gjelder som en velsignelse til alle jordens slekter.

Når leseren fortsetter sine studier, vil han finne en annen bestemt gruppe mennesker som ofte omtales i Skriften, nemlig Menigheten. Den står også i et særegent forhold til Gud og har, likesom Israel, mottatt særskilte løfter fra Ham. Men her slutter likheten, og den mest slående kontrast begynner. I stedet for å bestå bare av Abrahams etterkommere etter kjødet, så forekommer ikke lenger forskjellen mellom jøder og hedninger. I stedet for at forholdet til Gud bare er et paktsforhold, er det her et barneforhold. I stedet for at lydighet bringer jordisk rikdom og storhet som belønning, skal Menigheten være fornøyd med mat og klær, og vente forfølgelse og hat. Det fremgår tydelig at de timelige og jordiske ting er forbundet med Israel, og at de åndelige og himmelske ting hører sammen med Menigheten.

Videre vil leseren finne, at verken Israel eller Menigheten alltid har eksistert. Begge har hatt sin historiske begynnelse. Israels opprinnelse ligger i Abrahams kall. Og hvis leseren undersøker Menighetens opprinnelse, finner han (kanskje mot forventning, for han har kanskje lært at Adam og patriarkene hører til Menigheten) at den verken eksisterte før eller under Kristi jordeliv, for Kristus taler om Menigheten som noe fremtidig, når Han sier: "På denne klippe vil jeg bygge min Menighet." (Matt 16,18)

Ikke "har bygget", eller "bygger", men "vil bygge."

Av Efeserne 3,5-10 vil leseren finne at Menigheten ikke en eneste gang er omtalt i Det gamle testamentes profetier, men at den i de dager var en hemmelighet som var "skjult i Gud". I Skriften vil en finne Menighetens fødsel omtalt i Apostlenes gjerninger 2 og avslutningen av dens løpebane på jorden er beskrevet i 1.Tess 4.

Leseren vil også finne at Skriften innleder menneskeslekten i en annen gruppe, som ikke så ofte blir omtalt, men som på alle måter er forskjellig fra både Israel og Menigheten, nemlig hedningene."

Så langt Scofield.

I tidligere tidsaldre var dette mysterium som Kristi menighet er ikke blitt kunngjort for menneskene, ganske enkelt fordi den ikke var en realitet: "Den var ikke i tidligere tidsaldre gjort kjent for menneskenes barn slik som den nå er blitt åpenbart for hans hellige apostler og profeter ved Ånden: At hedningene er medarvinger, de hører med til legemet og de har el i løftet i Kristus Jesus ved evangeliet." (Ef 3,5-6)

Kristi menighet ble dannet ved Kristi kors, den ble født ved Kristi oppstandelse, og var allerede på pinsedagen i Jerusalem en realitet. Lukas skriver: "Den dagen ble det lagt omkring til tre tusen sjeler." (Ap 2,41) Det som skjer på pinsedagen i Jerusalem er at menigheten blir ikledd kraft fra det høye, ikke at den blir født.

fortsettes

Kolosserbrevet: Himmelvendt og jordnær, del 16

Kol 2,6-15: Det er en tydelig forskjell mellom nytestamentlig, apostolisk overlevert tro og moderne forkynnelse. Moderne evangelikal forkynnelse har lagt stor vekt på å ta imot Jesus som vår personlige Frelser, og så har man stanset der. Det viktigste for mye av den evangelikale forkynnelsen har vært å få folk frelst. Men frelse er i nytestamentlig forstand mye mer enn å sikre seg en himmelbillett! Det nye livet skal leves, og her, overfor den kristne forsamlingen i Kolossai understreker apostelen Paulus dette med å si: "Dere har tatt imot Kristus Jesus som Herre, Lev da i ham ..."

Det var forkynnelsen av Jesus som Herre som skapte de virkelige problemene for de første kristne, som det gjør i dag. En ting er å bekjenne seg til Jesus som Frelseren. Der er ikke kontroversielt. Men gjør Ham til Herre i ditt liv, og du er garantert å få problemer. Vi ser dette tydelig når muslimer kommer til tro på Jesus. Troen på Jesus er ikke det største problemet. Men det blir virkelig problemer når man lar seg døpe på bekjennelsen av sin tro. For da tar man troen på alvor. Dåpen blir da det endelige brudd med Islam, og får praktiske følger for ens liv og hvordan man lever som en kristen. Ingen burde ta lettvint på dåpen. "Eller vet dere ikke at alle vi som ble døpt til Kristus Jesus, ble døpt til hans død? Vi ble begravet med ham da vi ble døpt med denne dåpen til døden. Og som Kristus Jesus ble reist opp fra de døde ved sin Fars herlighet, skal også vi vandre i et nytt liv." (Rom 6,3-4)

De første kristne stod overfor en betydelig trussel: keiserdyrkelsen. 

De hadde nemlig bare en lojalitet, en Herre, og kunne bare bøye kne for Jesus. 

Dermed fikk de problemer med Imperiet, statsmakten. Et karakteristisk eksempel på dette finner vi i Apostlenes gjerninger: "Disse folkene som oppvigler verden, nå er de kommet hit ... alle handler de stikk imot keiserens befalinger, for de påstår at en annen er konge, nemlig Jesus." (17,6-7)

De kristne i Kolossai - som i andre byer i det romerske imperiet - tilhørte Guds ekklesia. Wes Howard-Brock, som er lærer ved Seattle University's School of Theology and Ministry, og forfatter av bøkene: "Empire Baptized - How the Church Embraced What Jesus Rejected" og "The Church Before Christianity", sier det slik i sistnevnte bok, her i min oversettelse: "Menigheten er et fellesskap av mennesker som er kalt ut av Imperiet av Jesu Ånd for å leve som et alternativt samfunn midt i den keiserlige verden... Imperium refererer her til et organisert maktsystem brukt mot de mange til fordel for de få, som søker legitimitet ved å hevde et guddommelig mandat. Fra Abrahams kall til å komme ut av det mesopotamiske imperiet, til det kall de første etterfølgerne av Jesus om å komme seg ut av det romerske imperiet har dette vært det konsistente bibelske mandatet gjennom historien." (side 7)

Trett og utmattet av de stadige forfølgelsene falt urkirken for fristelsen til keiser Konstantin og ble en del av Imperiet, og menigheten fikk en annen herre: Keiseren. "Men ingen kan tjene to herrer," sa Jesus. Vi fikk alle kallet til å følge Jesus og gjøre Ham til Herre. Faren er stor når dagens kristne slår seg i lag med verdslige politikere for å fremme Guds rike. Jesus sa: "Mitt rike er ikke av denne verden."

fortsettes

Guds vitnesbyrd på jorden

Fordi vi har så mange vakre kirkebygg, katedraler og storartet kirkekunst, er det blitt skapt en forestilling om at kirken er en bygning. 'Velkommen til Guds hus', hører vi det ofte blir sagt når noen innleder en gudstjeneste eller et møte. Men er dette bibelsk? Nei, og det er med på å fordunkle den nytestamentlige læren om menigheten slik den ser ut fra Guds synsvinkel.

Diakonen Stefanus, kirkens første martyr, slår fast: 'Men Den Høyeste bor ikke i hus som er gjort med hender.' (Apg 7,48) I verset forut for dette sier han noe som gjaldt 'den gamle pakt': 'Men Salomo bygde ham et hus.' I 'Den nye pakt' derimot har Gud tatt sin bolig i mennesker, de menneskene som er en del av Hans nye pakt gjennom gjenfødelsen: 'Eller vet dere ikke at deres legeme er et tempel for Den Hellige Ånd som bor i dere.' (1.Kor 6,19)

Alle menighetene vi omtaler som urkirken var husmenigheter. De første kristne kom sammen i private hjem på oppstandelsesdagen, som er søndag, og feiret Herrens måltid. I flere byer, som for eksempel Rom, fantes det flere husmenigheter. Noen av disse husmenighetene i det daværende Romerriket var små, andre ganske store, og jo større de ble jo mer avhengig var de av større hus for å få plass til alle. Velstående mennesker som var kommet til tro stilte gjerne husene sine til disposisjon for gudstjenester og bønnemøter. Et eksempel på det slikt hus var huset til Maria i Jerusalem, hvor de første kristne fra husmenighetene i Jerusalem var kommet sammen for å be, ifølge Apg 12. Denne Maria var ifølge Apg 12,12 mor til Johannes Markus, som vi kjenner som forfatteren av Evangeliet etter Markus. I disse store husene ble det etter hvert bygget baptisterier, altså dåpsbasseng. Det er først når vi nærmer oss 300-tallet - altså 300 år etter Jesu fødsel - at vi kan se de første tegn på at det bygges egne hus til gudstjenesteformål. Og det kommer samtidig med at kirken inngår en vanhellig allianse med keiser Konstantin (324-337), som blir det som var en martyrkirke og en forfulgt minoritet til en kirke med et sekulært overhode, en keiser, som først på sitt dødsleie antar den kristne tro.

Personlig er jeg av den overbevisning at slik tiden er og utvikler seg, og med stadig flere kristne som vil bli forfulgt i Europa - og også Norge - vil vi måtte vende tilbake til husmenighetene. Det er der troen vil overleve. Den lutherske presten Richard Wumbrand, så dette allerede på 1980-tallet. Prokla Media var forutseende nok til å utgi et hefte Wurmbrand skrev: Kirken under jorden.

Jeg studerer Efeserbrevet for tiden, både for egen del og med tanke på et seminar jeg skal ha i en menighet til høsten. Også her fantes det en husmenighet, og det er blitt nesten litt overveldende å tenke på at Gud hadde et uttrykk for seg selv i denne byen. Jeg skal forsøke å forklare hvorfor dette virker så sterkt på meg:

Efesos var på den tiden Efeserbrevet skrives en viktig by, et sentrum om du vil, for handel og næringsliv. Her lå en svært viktig havn, men dette var også sentrum for et okkult fenomen, dyrkelsen av fruktbarhetsgudinnen Artemis eller Diana, som hun også kalles. Mye av den økonomiske fremgangen og velstanden i Efesos var knyttet til denne avgudsdyrkelsen, og avgudsdyrkelsen var gjerne forbundet med rtempelprostitusjon.

I denne byen reiser altså Gud opp et vitnesbyrd om seg selv. Ikke i form av et konkurrerende tempel eller kirkebygg, men i form av mennesker som er født på ny, døpt og lagt til 'de andre', som det heter i Apgj 2,47. Forsamlingen i Efesos bestod av mennesker.

Han reiser opp dette vitnesbyrdet i en by full av materialisme, avgudsdyrkelse og prostitusjon. Ut fra denne sammenhengen kaller Han mennesker og adskiller dem. I Rom 1,1 skriver Paulus om seg selv at han er 'utskilt for Guds evangelium'. Det er hva den kristne forsamlingen er.  Skilt ut, helliget, gjort rene for å være lys og salt i en mørk verden, i dette tilfellet Efesos.

Ville noen lete etter et vitnesbyrd om Gud i Efesos måtte de finne noen av Kristi disipler. I dem hadde Gud gjort sin bolig. Er det noe rart at jeg er bittelitt begeistret?

Menighetsliv blir aldri som før

Avisen Dagen gjengir i dag synspunktene til kristne fremtidsforskere og analytikere i både Storbritannia og USA som mener at pandemien vi nå opplever vil endre kirke- og menighetsliv for alltid.

Det gjenstår å se selvsagt, men det er klokskap i å forberede seg på store endringer. Jeg tror de aller fleste av oss tenker som så, at med det samme vi har fått bukt med viruset, så er vi tilbake i normale rutiner og former.

Men for mange pastorers vedkommende, eksisterer ikke lenger deres virksomhet, og vil kanskje aldri komme til å gjøre det. Hvordan skal vi tenke nytt? Ikke bare om ti år frem i tid, men nå?

Omstillingene er alllerede i gang, ikke minst når det gjelder bruken av sosiale medier. Stadig flere streamer og overfører gudstjenester, og mange er de som har tatt i bruk disse digitale løsningene. Forrige søndag streamet 58.000 kirker sine gudstjenester live bare i Storbritannis. Hvor mange menigheter som gjør dette i Norge vet jeg ikke, men det er mange.

Spørsmålet er om de store menighetenes og de store samlingenes tid er forbi?

Mot slutten av artikkelen peker en av intervjuobjektene på følgende:

'Vi kommer ikke tilbake til den gamle normalen. Den nye normalen kan kreve samlinger på ikke mer enn ti. Og seks fots avstand mellom mennesker.'

Det vil skape store utfordringer. Dette gir meg en fornyet tro på små kommuniteter, hvor troen leves ut i hverdagslivet.

Vi må huske at menigheten aldri har vært en bygning, men mennesker.

Et ord til vår tid

'Det er ingen selvfølge for en kristen at han får lov til å leve blant kristne,' skriver den lutherske teologen Dietrich Bonhoeffer. Så smertefullt sant dette er. At kristne kan møtes og leve sammen, utøve sin tro sammen, feire gudstjenester er nåde.En stor gave.

Ifølge en nytestamentlig forklaring på hva en kristen menighet er for noe, kan det sies enkelt: den er en forsamling som er kalt ut av verden, for å utgjøre en kropp.

For å holde meg til Bomhoeffer:

'...Vi er sammenføyd alene i Jesus Kristus. Spredt blant de vantro ibfjerne land, er de blitt ett ved at de kalles Hans. Når kristne allerede her, i tiden mellom Kristi død og den ytterste dag, får lov til å leve i et synlig fellesskap med andre kristne, er det en  nådig foregripelse av de siste ting. Det er Guds nåde at en menighet får samle seg synlig i denne verden om Guds ord og sakrament...' (Dietrich Bonhoeffer: Et liv i fellesskap)

Dette er ikke minst tabkevekkende i disse koronatider.

Det er et ord fra Apostlenes gjerninger som er blitt veldig levende for meg i det siste, og som har etterlatt seg uten spørsmål, jeg ikke har funnet svar på.

Helt i begynnelsen av Apostlenes gjerninger fortelles historien om pinsefestens dag, hvor 3000 mennesker kommer til tro og blir lagt til den menigheten som alleredes finnes der, de 120 Jesusdisiplene. Nå er de altså 3120 mennesker som har ett hjerte og en sjel. Slik varer det ved en god stund. Men så - i Apg 8 - leser vi:

'Samme dag brøt det løs en kraftig forfølgelse mot menigheten i Jerusalem. Alle unntatt apostlene ble spredt omkring i Judea og Samaria.' (v.1)

Menigheten av de som var kalt ut for å leve samme, var over natten blitt menigheten av de spredte. Rykket opp med rot. Deres hverdager snudd fullstendig på hodet. De måtte finne nye måter å overleve på, nye måter å samles på. Ligner dette på noe vi selv opplever om dagen?

Det er noe naturstridig dette: at de som er kalt ut, for å leve sammen som et fellesskap, blir spredt. Det var på grunn av forfølgelse dette. Vi opplever det på grunn av en pest.

Men menigheten er likevel menigheten - Kristi kropp, når de spredte settes sammen til et hele. Menigheten har aldri vært kirkebygget. Menigheten er mennesker. De som er født på ny til et levende håp.

Takk for trofasthet

Jeg slutter ikke med å la meg forundre og kjenne på en djup takknemlighet overfor mennesker som uke etter uke, måned etter måned, år etter år er trofaste mot sin menighet. De kommer til gudstjenestene, bønnemøtene, menighetsmøtene og årsmøtene. De gir tid, de åpner sine lommmebøker og gir penger. De stiller opp for å ordne med kirkekaffe, vasker kirkebygget, er møteverter eller spiller til fellessangene. De sitter i festkomiteer, og de stiller på dugnad.

De er helt vanlige medlemmer. Uten noen titler. Uten disse ville det ikke vært noen menighet. Ingen gudstjenester.

De fortjener en stor og inderlig takk.

Vi har møtt dem i vår egen menighet, og i menigheter på sm og store steder i landet vårt og i de landene hvor vi har reist for å forkynne Guds ord. De trofaste. De du alltid kan regne med. De som ikke gjør noe nummer ut av seg.

Takk!
Igjen sier jeg: takk!
På vegne av Guds rike: hjertelig takk!

Kirken - et gjenskinn av den oppstandne Kristus

"Når kirken utrettelig lytter, helbreder og forsoner, blir den det den innerst inne er - et fellesskap av kjærlighet, medlidenhet og trøst, et krystallklart gjenskinn av den oppstandne Kristus.

Aldri fjern, aldri i forsvar, befridd for alle former for hardhet, lar Kirken troens ydmyke tillit skinne rett inn i våre hjerter.

Jesus, vår glede,
gjennom ditt uopphørlige nærvær i oss
leder du oss til å gi våre liv.
Selv om vi skulle glemme deg,
blir din kjærlighet stående,
og du sender din Hellige Ånd over oss."

- Bror Roger av Taize i boken: 'I alle ting en stille glede.' Verbum/Norges kristne råd, side 17-18

Hva er det som gjør menigheten til et vidunderlig sted å være?

"Det som gjør en 'menighet' til en 'menighet' og et vidunderlig sted å være og vokse er ikke fantastiske prekener, eller hvor flott lovsangsbandet er, eller karismatiske ledere, eller de ulike virkegrenene den har.

Det er hva dens medlemmer velger å investere ved å ofre et rent og hellig offer til Herren og hva de velger å investere i hverandre i kjærlighet.

Ofrer vi vår tid for å være sammen med våre brødre og søstre for deres skyld slik den tidlige kirken gjorde det etter pinsedag? Støtter vi hverandre når de andre har behov? Gir vi næring til Guds rike gjennom oppmuntringer. lovprisning og positivitet?

"Ved dette skal alle forstå at dere er mine disipler, at dere har kjærlighet til hverandre." (Joh 13,35)

DETTE er hva som gjør en menighet til et vidunderlig sted å være."

- R. Loren Sandford (bildet), pastor og en profetisk stemme i vår tid. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

Originalen

Apostlenes gjerninger og brevene gir oss originalkristendommen! Uforfalsket!

Om dette skriver Lewi Pethrus (bildet):

"For at vi skal vite hvordan forsamlingen skal være må Gud vise oss forsamlingen slik den er. Gud er ikke så begrenset at Han ikke år 33 visste hvordan kristendommen skulle være. Hans forstand har ikke blitt utviklet over tid. Han er den fullkomne fra evighet, og derfor gav Han oss denne tro en gang for alle som den skulle være. Han overleverte den fullkommen til oss og dette er hva Guds forsamling skal kjempe for." (Oversatt fra Lewi Pethrus: Kampen för den överlämnde tron. Filadelfia Stockholm, 1929)

Judas skriver:

"Dere kjære! Samtidig med at jeg var meget opptatt med å skrive til dere om vår felles frelse, fant jeg det nødvendig å skrive til dere for å formane dere til å stride alvorlig for den tro som en gang for alle ble overgitt til de hellige." (v.3)

Bror

Bror. Det er et av de vakreste ordene jeg kjenner. I en tid hvor det nærmest er et hysteri rundt titler, om man er apostel eller profet, eller hva det nå måtte være, er det herlig befriende å bare være en bror. Finnes det egentlig noe større? Kan jeg være noe mer? Jeg tror ikke det.

Johannes, kalte seg en bror når han skriver ned sine akopalyptiske visjoner:"Jeg, Johannes som er deres bror..."( Åp.1,9 ) En bror, så forklarer han hva en bror er for noe:"og sammen med dere har del i trengslene og riket og utholdenheten i Jesus....."

En bror er en som deler livet med en annen, ikke fraværende, men nærværende. En som tar del i våre trengsler, ikke som tilskuer, men som medvandrer. Ikke fra sidelinjen, men som identifiserer seg med den andre. En som ikke hever seg over den andre, men er likestilt i Kristus.

Godt vennskap er dyrebart. Det kan ikke kjøpes.

En bror er også en som har del i Guds rike på samme måte som du. Du er ikke noe mer enn han. Jeg kjenner på djup takknemlighet fordi jeg har venner, ja, brødre i så mange ulike kirkesamfunn. Vi kan være uenige i visse teologiske spørsmål, men er han en bror i Herren, er han også min bror.

Det er når man er sammen som brødre at man hjelper hverandre til å holde ut.

Hjerter så vide som verden

Når vi blir oss bevisst at vi er en del av de helliges fellesskap utvides våre hjerter slik at de rommer hele verden.

Den kjærlighet vi kjenner er ikke bare vår kjærlighet - kjærligheten fra Jesus og de hellige lever i oss. Når Jesu Ånd lever i våre hjerter, lever der også alle som har levd i Hans Ånd. Våre foreldre, besteforeldre og oldeforeldre, våre lærere og deres lærere, våre pastorer og deres pastorer, våre åndelige ledere og deres ledere - ja, alle de hellige menn og kvinner som utgjør den lange kjærlighetslinjen gjennom historien - finnes med der Jesu Ånd velger å bo.

De helliges fellesskap er ikke bare et nettverk av mennesker som har bånd til hverandre. Det er først og fremst våre hjerters fellesskap.

- Henri Nouwen i Bread for the Journey. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

Guds folks veldige nettverk

"De hellige er Guds hellige folk. Apostelen Paulus taler om alle de som tilhører Kristus som 'de hellige'. Han henvender seg i sine brev til 'dere som er helliget i Kristus Jesus og kalt til å være hellige' (1.Kor 1,2, se også Ef 1,1). Denne hellighet er Jesu Ånds verk. Paulus sier også:

'Og vi, som uten slør for ansiktet ser Herrens herlighet som i et speil, vi blir alle forvandlet til dette bildet, fra herlighet til herlighet, og dette skjer ved Herrens Ånd.' (2.Kor 3,18)

Som hellige inngår vi i det store nettverk av Guds folk som stråler som utallige stjerner på universets mørke himmel."

- Henri Nouwen i Bread for the Journey. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen.

Billedtekst: Fra graven til Henri Nouwen. Han døde 21. september 1996.

Alt er forsonet i Kristus

"Den hellige kirke rommer mange mennesker, menn, kvinner og utallige barn. De er alle ulike, av fødsel, størrelse, nasjonalitet og språk, levesett og alder, hva gjelder arbeid og meninger, i klær og vaner, i kunnskap og stand, i velstand og væremåte. Likevel tilhører de alle en og samme kirke. Takket være den er alle født på ny, gjenfødt ved Ånden. Uten å gjøre forskjell, skjenker Kirken dem den nåde å tilhøre Kristus og å bære Hans navn ved å la seg kalle kristne.

Og enda mer, troen gir oss en stilling som er meget enkel og som ikke kan tas fra oss, ved at forskjellene mellom oss ikke lenger synes å eksistere, alt holdes sammen i Kirken og alt forsones i den.

Ingen lever lenger for seg selv, ingen er skilt fra den andre, men alle er forenet med hverandre som brødre og søstre i den enkle og udelte troens kraft.

Om den første menighet sier Skriften: 'Hele flokken av troende var ett i hjerte og sinn,' på en slik måte at alle medlemmene som ut som en kropp, i sannhet verdige Kristus selv, Han som er vårt Hode. Og når apostelen i menigheten taler om Kristi gjerninger, forsikrer han: 'Her er ikke jøde eller greker, slave eller fri, mann eller kvinne. Dere er alle én i Kristus Jesus.'

Med sin enestående godhet og uendelige visdom gjenforener Kristus alt med seg, som det sentrum som strålene utgår fra."

- Hl.Maximus Bekjenneren (580-662), fra Peter Halldorf: 'Kysse spor. Daglig lesning fra den tidlige kristne kirken'. Luther forlag 2002, side 154.

Fellesskapets kropp

"Når vi samles rundt bordet og bryter brødet sammen forvandles vi ikke bare individuelt men også som fellesskap. Vi, mennesker fra ulike tider og folkegrupper, med ulik bakgrunn og historie, blir én kropp. Som Paulus sier: 'Fordi det er ett brød, er vi alle én kropp. For vi har alle del i det ene brød.' (1.Kor 10,17)

Ikke bare som individer men også som fellesskap blir vi den levende Kristus, utvalgt, velsignet, sønderbrutt og gitt til verden. Som en eneste kropp blir vi et levende vitnesbyrd om Guds uendelige lengsel etter å samle alle folk og nasjoner som en eneste Guds familie."

- Henri Nouwen i Bread for the Journey. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

Enkene og Guds hjerte

Du skal ikke lese mye i Bibelen før du oppdager at Gud har et spesielt hjerte for enker. Det gjelder både Det gamle- og Det nye testamente. I urkirken hadde de en egen tjeneste.

Det er noe å tenke på i dag. For dagen i dag er nemlig Den internasjonale enkedagen. Ja, det finnes noe slikt, og det er virkelig på sin plass.

Så langt jeg kan se er 2.Mos 22,22 enker omtales av Gud i Det gamle testamente: "Dere skal ikke plage noen enke..." 5.Mos 10,17-18 slår fast at "Herren, deres Gud, han er gudenes Gud og herrenes Herre, den store, den mektige og den forferdelige Gud, som ikke gjør forskjell på folk ...som hjelper enken til deres rett." I Salme 68,6 leser vi at "Gud i sin hellige bolig er ... enkers dommer." I Ord 15,25 leser vi at "de hovmodiges hus river Herren ned, men han lar enkers merkesteiner stå fast."

Gjennom profeten Jesaja taler Gud til Israels folk og sier: "Rens dere! Vask dere" Ta deres onde gjerninger bort fra mine øyne. Hold opp med å gjøre det som er ondt! ... før enkers sak!" (Jes 1,16-17). I det samme kapitlet kan vi også lese om Guds vrede over Jerusalem fordi befolkningen der blant mye annet, ikke tar seg av "enkers sak." (v.23)

Hos profeten Sakarja sier Gud klart og tydelig slik at det ikke er til å misforstå: "Undertrykk ikke enker..." (Sak 7,10) og i den siste boken i Det gamle testamente, kan vi lese følgende: "Jeg vil komme til dere og holde dom. Jeg vil være snar til å vitne mot trollmennene og ekteskapsbryterne, og mot dem som sverger falskt, mot dem som holder tilbake dagarbeiderens lønn og undertrykker enken ..." (Mal 3,5)

Dette er bare noen få av skrifstedene som omtaler enker i Det gamle testamente.

Lukas forteller oss at det "var mange enker i Israel i Elias dager, den gang himmelen var lukket i tre år og seks måneder, da det ble stor hungersnød i hele landet." (Luk 4,25). I 1.Kong 17,9 leser vi om at Gud befaler en enke å forsørge profeten Elia.

Markus forteller oss om enken og hennes skjerv (Mark 12,43), som ga alt hun hadde. Lukas forteller oss den dramatiske historien om enken som mister sin eneste sønn, (Luk 7,12 jfr) og som Jesus helbreder. Lukas gjengir også Jesu fortelling om enken som ikke ga opp, jfr Luk 18,1-8. Og han forteller oss også om en profetinne, Anna Fanuels datter, som var enke (jfr Luk 2,36-38)

Enkene og urkirken

Noe av det første den første menigheten gjør er å opprette et diakonalt arbeid som skal ta seg av menighetens enker. Det sier litt om hva de første kristne prioriterte. Men det var da også helt naturlig. De kjente selvsagt hva Guds ord sier om enker, og Guds hjertelag for dem. I Apg 6 kan vi lese om en konflikt som oppstod nettopp på grunn av fordelingen av mat til enkene.

Apostelen Paulus instruerer sin unge medarbeider Timoteus om hvordan han som pastor skal behandle menighetens enker, og der ser vi at det fantes egne lister over hvem som var menighetens enker. For å komme i den kategorien måtte man ha fylt 60 år. Du kan lese om dette i 1.Tim 5,3 jfr. Disse enkene hadde sannsynligvis en diakonal tjeneste i de lokale menighetene. Enkene fikk sitt underhold av menigheten.

Jak 1,27 forteller oss hva som behager Gud:

"En ren og usmittet gudsdyrkelse for Gud og Faderen er dette: se til farløse og enker i deres nød, og å holde seg uplettet av verden."

Kjenner du en enke eller enkemann? Kanskje du i dag kunne ha velsignet dem i dag med en telefon, et kort, eller en blomst?

Billedtekst: En kristen enke fra India. Foto: India Partners.

Det brutte brødet konstituerer kirken

I den frikirklige bevegelsen som jeg har mine røtter i har et sterkt engasjement vært en forutsetning. Det har ført til at vi mange ganger, og altfor ofte, har håndtert "svakhet" dårlig. Fellesskapet vårt har ofte blitt konstituert av en sterk tro, forkynnelse og handlingskraft og en virksomhet som skal drives.

Ofte etterlater vi oss slitne mennesker.

For meg er det blitt mer og mer klart som årene går, at det som konstituerer kirken er det brutte brødet. Det brutte brødet symboliserer Guds svakhet, sårbarheten. Med ordene til apostelen Paulus: "Brødet som vi bryter, gir det ikke del i Kristi kropp? Fordi det er ett brød, er vi alle en kropp. For vi har alle del i det ene brød." (1.Kor 10,16-17)

Derfor blir nattverdfeiringen så sentral. Den hjelper oss til å forstå det som binder oss sammen. En gudstjeneste uten Herrens måltid kjennes mer og mer fremmed.

Kristi kropp er en, men består av mange deler. Sårbarheten er en del av skaperverket. De ulike delene bindes sammen i Kristus.

Om det å elske en annen

"Å elske noen betyr ikke bare at man gjør ting for andre; det er mye djupere. Å elske noen er å vise hvor vakre de er, deres verdi og deres betydning; det er å forstå dem, forstå deres rop og deres kroppsspråk; det er å glede seg over deres nærvær, tilbringe tid i deres selskap og kommunisere med dem. 

Å elske er å leve i et hjerte til hjerte forhold med en annen; gi og motta fra hverandre."

- Jean Vanier (bildet) i Seeing Beyond Depression, side 19. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

Et fellesskap er ikke bare for seg selv

"Et fellesskap oppdager gradvis, idet det vokser, at det ikke er her bare for seg selv. Det tilhører menneskeheten. Det har mottatt en gave som må bære frukt for alle mennesker. Hvis det lukker seg inne, vil det kveles."

"Jo mer et fellesskap fordjupes og vokser, jo mer integrert må det bli i nabolaget. Når det hele starter opp er det integrert innen husets fire vegger. Men gradvis åpner det seg opp til naboer og venner. Noen fellesskap begynner å få panikk når de føler at deres naboer blir knyttet til dem; de er redd for å miste sin identitet, over å miste kontroll. Men det finnes tider da man må slå ned veggene i et fellesskap. På denne måten kan et lite fellesskap gradvis bli en gjærdeig, et sted for enhet for alle og mellom alle."

- Jean Vanier (bildet) i Community and Growth. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen