Lys i den beksvarte natta

 Jeg ble djupt grepet over noe Joel Rosenborg, fortalte i en preken han holdt i den messianske forsamlingen Kohilat HaCarmel 18.mai 2024. Der fortalte Rosenborg, som selv er messiansk jøde, om et besøk nylig i Khan Junis på Gazastripen. Han var der i forbindelse med at vestlige journalister var invitert av den israelske hæren til å se med egne øyne noen av terrortunellene til Hamas. Han var der sammen med Chris Mitchell, som leder avdelingskontoret for CBN News i Jerusalem.

I en av disse terrortunellene hadde noen av de bortførte jødiske gislene oppholdt seg ganske nylig. Joel Rosenborg og Chris Mitchell fikk anledning til å be der nede i det sinnrike terrornettverket, og da er det at Chris Mitchell utbryter: "Kan vi feire Herrens måltid sammen?" Det viste seg at Chris Mitchell hadde tatt med seg litt brød og litt vin på reisen inn til Khan Junis.

Der, bokstavelig talt i dette åndelige beksvarte mørket, ba de to og brøt de sataniske festningsverkene over Gaza. De to ba at Herren måtte bringe forløsning til enhver israeler og palestiner i Yeshuas navn. Så tok de nattverd sammen.

Gripende!

Se Guds usynlighet

 Jesus lover disiplene at han skal komme tilbake til dem (Joh 14,18). Men med dette mener han ikke bare de korte stundene de får være sammen med ham etter oppstandelsen. I nattverden kommer han tilbake på en mer varig måte, allerede her i tiden. 

Nattverden er noe uhørt hemmelighetsfullt. Han blir påtagelig og konkret nærværende. Samtidig er det ikke noe som er så ufattelig som nettopp dette konkrete nærværet.

Gud åpenbarer seg i nattverden, men han åpenbarer at han er skjult.

Du har kanskje av og til vært misunnelig på disiplene som levde sammen med Jesus og fikk se ansiktet hans. Men når du møter ham skjult, kan du bli bedre kjent med ham enn de ble. 

Når disiplene så Jesus, trodde de at de så alt han var. De trodde ikke at det fantes flere hemmeligheter om ham. Men Jesus er mye mer enn de kunne se. Han er Ordet som er i evighet hos Faderen. Han er et stort mysterium.

I nattverden avsløres Guds ubegripelighet. Du får se Gud, men det du ser, er hans usynlighet.

I nattverden er alt så enkelt og hverdagslig at selv et barn kan forstå det. Men nettopp fordi det er så enkelt, stopper vi ikke ved det ytre. Vi ledes dypere inn i Guds ubegripelighet.

Gud har visst en forkjærlighet for å snu våre vanlige oppfatninger på hodet. Det som er lite, det gjør han stort, og det som er stort, det gjør han lite. Han bruker små, begrensede midler som brød og vin til å vise sin uendelige storhet.

-Wilfrid Stinissen: I Guds tid, Verbum 1994, side 115

Justin martyr og nattverdfeiringen i den tidlige kirken

Idet morgengryet tar til og natten må gi slipp og junidagen bryter fram, minnes vi Justin med tilnavnet 'martyr'. Vi skriver tidlig 100-tall. Justin ble født år 100, omtrent på den tiden apostelen Johannes sovnet inn, og han ble 65 år gammel. Det er fra Justin vi har den eldste bevarte beskrivelsen av hvordan søndagens gudstjeneste ble feiret i den tidlige kirken. Av skildringen hans fremgår det hvordan Herrens måltid ble feiret hver søndag.

Nattverdliturgi som Justin Martyr beskriver er interessant av flere årsaker: Først og fremst selvsagt fordi den er en så tidlig beskrivelse av hvordan de første kristne feiret nattverden. For det andre fordi vi finner igjen en del av de samme elementene i ulike nattverdliturgier i dag, også i dem som brukes i frikirkelige sammenhenger. Justin Martyr fremsetter en betingelse for å ta del i nattverden, og det er at man er døpt. Dåpen er inngangsporten til menigheten, og det er de døpte som tar del i det hellige måltidet: ""Etter at vi (i dåpen) har renset den som er kommet til troen, og som har sluttet seg til oss, fører vi ham til dem som kalles 'brødre', til det sted hvor de er forsamlet".

1. Forbønn:

Det første vi legger merke til i denne liturgien er at det er avsatt tid for å be. Hva bes det for? Justin Martyr nevner tre ting: 1) For oss selv, det vil si de som er kommet sammen for å feire gudstjeneste. 2) For de som nettopp er blitt døpt. 3) For alle andre. Så viser Justin Martyr til noe interessant. Han skriver dette i forbindelse med forbønnshandlingen: "slik at vi, som har lært sannheten å kjenne, også i gjerning må være gode og lovlydige borgere og dermed få del i den evige frelse".

Dette er jo helt i tråd med det apostelen Paulus skriver om menighetens forbønnsoppdrag, slik det er gjengitt i 1.Tim 2,1-4: "Jeg formaner dere framfor alt til å bære fram bønn og påkallelse, forbønn og takk for alle mennesker. Be for konger og alle i ledende stillinger, så vi kan leve et stille og fredelig liv med gudsfrykt og verdighet i alt. Dette er godt og noe Gud, vår frelser, gleder seg over, han som vil at alle mennesker skal bli frelst og lære sannheten å kjenne".

2. Hilsen

Etter forbønnshandlingen hilser så de forsamlede hverandre med et kyss.

Apostelen Paulus skriver en rekke steder om det han kaller "et hellig kyss" (1.Kor 16,20;2.Kor 13,12;1.Tess 5,26 og apostelen Peter gjør det samme i 1.Pet 5,14. Dette kysset var en hilsningsform som symboliserte kjærlighet, tilgivelse og enhet, og er tydelig brukt under nattverdfeiringen.

3. Brød, vin og vann bæres fram

Det neste som skjer er at brød, vin og vann bæres frem til menighetens forstander. Det er med andre ord forstanderen (tilsynsmannen, biskopen) som deler ut nattverden. Og det er ikke ham selv som bærer dette frem, men det gjøres av andre. Hvem som gjør dette sier ikke Justin Martyr noe om. Det er likevel naturlig å tro at dette er en oppgave som menighetens diakoner gjør, siden de nevnes senere i forbindelse med nattverden. Vi merker oss også at det er et brød som bæres frem. Ikke en spesiell oblat. Det kom senere.

Det menighetens forstander så gjør er at han frembærer "en lang takksigelse". Det er jo en av årsakene til at nattverden nettopp kaller "eukaristi", det er en takksigelse. Menigheten gir så sitt gjensvar på denne takksigelsen med "amen".

Sammen med seks andre troende, som var hans mest trofaste disipler, ble Justin henrettet i Roma ved halshugging i år 165 e.Kr. Han er mest kjent som trosforsvarer eller apologet.

Om å lese noe inn i teksten som ikke står der

Det oppstår av og til debatter om nattverden, og det er ulike nattverdsyn blant kristne. Slik er det. Jeg har djup respekt for andres syn. Selv har jeg kommet frem til at jeg ikke deler den ensidige understrekning av nattverden som minnemåltid, som den kirkelige tradisjonen jeg står i representerer. Det er det også, men det er noe mye mer! 

I en kommentar på Facebook i dag skriver en person følgende svar til en som spør om vi ikke skal prøve os selv, før vi går til nattverdbordet, at poenget med denne selvprøven er at vi skal skille mellom dette måltidet og andre måltider ved 'å minnes Jesus,' 'minnes hva han har gjort.'

Men er det ikke mye mer radikalt enn som så? Apostelen Paulus skriver: "For den som spiser og drikker uten å tenke på at det ER Herrens kropp, spiser og drikker seg selv til doms. Derfor er det mange syke og skrøpelige blant dere, og noen er sovnet inn." (1.Kor 11,29-30) Fremheving av ordet 'er' er min.

Vi må være forsiktige så vi ikke leser noe inn i Skriften som ikke står der. 

Hvem kan ta del i Herrens måltid?

En artikkel i avisen Vårt Land aktualiserer spørsmålet om hvem som kan ta del i nattverden eller Herrens måltid. Artikkelen handler om Razwan Afser som har skrevet masteroppgave ved Det teologiske fakultet i Oslo hvor han utfordrer oppfatningen av nattverden som et rituale eksklusivt for kristne. I oppgaven drøfter han om det er mulig at han som muslim kan delta i nattverdfellesskapet. Jeg har ikke lest oppgaven, så jeg skal ikke kommentere den.

Selv mener jeg at nattverden kun er for de som bekjenner seg til den treenige Guds navn, og at det å ta del i nattverden forusetter at man er døpt. Jeg skal forsøke å begrunne dette ut fra Guds ord. Spørsmålet om hvem som kan gå til bords og ta del i nattverden handler først og fremst om hva nattverden er.

Vi leser om nattverden eller Herrens måltid flere steder i Det nye testamente. Et av stedene er 1.Korinterbrev. Les gjerne teksten sammenhengende, fra 1.Kor 11,17-34. Ut fra disse verdene vil jeg bemerke følgende:

Rammen for nattverden er et måltid. Det heter om selve innstiftelsen av nattverden: 'Mens de holdt måltid, tok Jesus et brød, takket og brøt det...' (Matt 26,26) Det vi feirer som Herrens måltid, er altså ikke selve måltidet, i dette tilfellet påskemåltidet, men den handlingen Jesus innstifter, mens de holder måltidet. De første kristne feiret det vi kaller Agapemåltidet, som var et fellesskapsmåltid, og som en del av dette feiret de Herrens måltid, som er selve symbolet på den nye pakt. Vi ser omrisset av dette Agapemåltidet her i 1.Korinterbrev, hvor Paulus tydelig understreker forskjellen på måltidet de spiser og nattverden. Vi ser dette to steder: Først i versene 20-21:  'Når dere da kommer sammen, er det ikke Herrens måltid dere holder. For når dere spiser, holder hver og en av dere måltid for seg selv...' Og klarest i vers 29: 'For den som spiser og drikker uten å tenke på at DET ER HERRENS KROPP ...' (Uthevingen er min)

Den som tar del i nattverden må altså være klar over at dette er noe mer enn brød og vin. Det er Herrens kropp og blod vi får del i. Dette kommer veldig klart frem i kapittel 10 i det samme brevet:

'Velsignelsens beger som vi velsigner som vi velsigner, GIR DET IKKE DEL I KRISTI BLOD? Brødet som vi bryter, GIR DET IKKE DEL I KRISTI KROPP?' (10,16)

Med andre ord: Når vi tar del i nattverden får vi del i både Kristi blod og Kristi kropp. Det er det Skriften selv sier. Dette ser vi tydelig også i det ellevte kapitlet hvor Paulus skriver om menigheten i Korint at det er 'så mange svake og skrøpelige hos dere, og noen er sovnet inn,' og han begrunner dette med at de ikke skiller mellom vanlig mat og det faktum at de spiser og drikker Herrens kropp og blod. Se selv versene 29-30!

Så et menneske som tar del i nattverden uten å 'tenke på at det er Herrens kropp, spiser og drikker seg selv til doms.' (v.29) Kan det bli tydeligere?

Det kirkesamfunn jeg tilhører har det som kalles et reformert nattverdsyn. I korte trekk går det ut på at nattverden er å forstå som et symbolsk minnemåltid. Selv om jeg har djup respekt for dette synet, deler jeg det ikke. Jeg mener at nattverden er noe mye mer enn et symbolsk minnemåltid, og deler mine lutherske venners syn på nattverden.

De 12 som fikk del i Herrens måøtid første gangen var alle disipler av Jesus. Ingen utenfra. De første kristne var en trofast del av samfunnet med de hellige, hvor de feiret Herrens måltid hver gang de kom sammen. For dem, som det har vært det for hele den kristne kirke opp gjennom historien, har nattverdfeiringen hvert forbeholdt dem som anerkjenner Jesus som deres Frelser og Herre.

'Jeg visste jeg var hjemme'

Jeg ligger på sofaen denne sommerkvelden. Hviler. Ute regner det. Jeg leser boken: 'Lengsel er mitt vesen', med undertittel: 'Om ensomhet og kristen erindring.' Boken er skrevet av Erik Varden, snart innsatt som katolsk biskop av Trondheim. Boken berører meg som få andre. Jeg kommer tilbake med en anmeldelse av den på et senere tidspunkt.

Nå vil jeg bare nevne noe annet som berører meg, og som Varden beskriver så vakkert, slik:

'Jeg visste jeg var hjemme da rekkevidden av den sakramentale handlingen gikk opp for meg, handlingen hvor alt som er til i himmel og på jord, blir sammenfattet i et øyeblikk, hvor alle tings Mening holdes fast i hendene til et brutt menneske for å brytes, og likevel helbreder og opprettholder alt.'

Bli hos oss! Det lir mot kveld og dagen heller

Når disse linjene skrives er det like før midnatt og forlater den første dagen i uken, som er oppstandelsesdagen, og tar fatt på mandagen. For meg, og mange med meg, begynner den nye uken med søndagen. Det er bare noen timer før May Sissel og jeg setter kursen mot Oslo og Ullevål sykehus. Tidlig tirsdag morgen skal jeg gjennom en bypass-operasjon.

Vi har bedt og delt Herrens måltid sammen, og lagt våre liv i Herrens hender. De siste dagene har jeg levd med beretingen vi finner hos evangelisten Lukas som har fått navnet Emmausvandrerne.

Disse to motløse og forvirrede mennene på vei fra Jerusalem til landsbyen Emmaus får som kjent et møte med den oppstandne Herren Jesus, men forstår ikke at det er Han. Det er ikke før de kommer innnendørs, etter at de har bedt den ukjente om å slå lag med dem for natten, og de setter seg til bords og mannen bryter brødet, at de kjenner Ham igjen.

Det er to ting ved den beretningen som er blitt så personlig for meg:

Det ene er den setningen som faktisk er blitt min bønn disse dagene, er denne:

'Bli hos oss! Det lir mot kveld og dagen heller.' Luk 24,29.

Det er en god bønn å be for meg nå.

Det andre jeg har merket meg er ordene fra vers 30-31:

'Og mens han satt til bords med dem, tok han brødet, ba takkebønnen, brøt det og ga dem. Da ble øynene deres åpnet.'

Nattverden er en øyeåpner. For meg blir det måltidet stadig større og har fått en så stor betydning at jeg er blitt avhengig av det. Derfor kjenner jeg på djup glede og takknemlighet over å få del i det før operasjonen.

En praktisk opplysning: Nå vil det gå noen dager før bloggen vil bli oppdatert. Følger du meg på Facebook så vil May Sissel sørge for å oppdatere dere som ber for oss, om hvordan operasjonen har gått. Be gjerne for de som skal operere, for at jeg slipper komplikasjoner under og etter operasjonen, at jeg beskyttes mot virus og bakterier og at jeg bevarer Guds fred.Tusen takk.

En rast på vei mot himmelen

Hver uke i syv år - med noen få unntak - har jeg hatt det store privilegiet å få ta del i feiringen av Herrens måltid i Kristi himmelfartskapellet. I tillegg har jeg også tatt del i nattverden i min mål hjemmemenighet, og i andre kirker hvor jeg har talt.

For meg blir ikke dette en vane, eller et tomt rituale, men en gave! En nåde. En hvile.

Mye kan sies - og jeg har skrevet mye om dette tema - om Herrens måltid, men jeg synes Paulus summerer det opp for oss i 1.Kor 10,16:

'Velsignelsens beger som vi velsigner, gir det ikke DEL I Kristi blod? Brødet som vi bryter, gir det ikke DEL I Kristi kropp? Fordi det er ett brød, er vi alle en kropp, for vi har alle DEL I det ene brød.'

Uthevelsene er mine.

Dette kjente jeg slik takknemlighet for når vi i går kveld satt benket rundt nattverdbordet. Tenk hva vi får del i når vi feirer Herrens måltid.

Etterpå kom jeg til å tenke på en setning fra den nattverdliturgien som brukes på Sandom:

'vi har rastet på vei mot himmelen.'

Er det ikke stort?

Det eukaristiske fellesskap

"Når vi feirer eukaristien samles alle medlemmer i fellesskap med hverandre, de overgir til Faderen sammen med Sønnen, for at kommuniteten skal bli en plass for himmelrikets nærvær på jorden og kilden til liv ...

Det er bare når man har spist Kristi kropp at man selv kan gi seg for andre og bli brød for andre. Kristi brutte kropp i eukaristien kan bare tas i mot om man ser den i relasjon til de fattiges brutte kropper og hjerter. Og deres brutte kropper og hjerter finner sin betydning i Kristi brutte kropp. Mange personer med handikap kan ikke tale, men alle uttrykker sin kjærlighet eller frykt gjennom kroppen...Mange personer med handikap har heller ingen mulighet til å forstå ordet, men de kan spise hans kropp.

Ekte økunemikk består ikke å ta bort alle forskjeller, men tvert i mot å respektere og elske dem. Hver og en mp kjenne og elske sin egen tradisjon. Om vi ikke kan spise ved samme eukaristiske bord, så kan vi spise sammen ved den fattiges bord. Om vi ikke kan drikke av den samme eukaristiske kalk, så kan vi drikke av lidelsens kalk. Det er vår særskilte gave,"

- Jean Vanier sitert i Syster Sofie O.P.: Vilket himla liv. Om gemenskap, kloster och nya kommuniteter. Artos 2015, side 215-217

Ta imot og spis!

Når man er sliten, og man går i motbakke, kan man lett gå lei av ord. Særlig de store ordene. De høye bekjennelsene. Det man ikke får til å gå opp. Ord som blir krevende.

Da er det gått å bli møtt med dette:

"Ta imot og spis!"

Det er Jesus som sier det i forbindelse med innstiftelsen av nattverden, og så legger han til: "Dette er min kropp."  (Matt 26,26)

Så godt det er å ta imor.
Noe konkret.
Noe håndfast.

"Jeg er livets brød," sier Jesus.

Så det vi tar imot er Jesus.

For meg betyr dette mer og mer. Nattverden er avhengighetsskapende. Jeg tar imot, jeg spiser og får del i en gave, noe evig.

På slitsomme dager, da ordene blir for mange, for store, for krevende, tar jeg bare imot. Jeg trenger ikke gjøre noe annet enn å holde ut hånden, lukke opp munnen og spise.

Fremstiller den hellige nattverden som en fyllefest

At en av Norges største folkehøgskoler, med kristent verdigrunnlag, eid av KFUM/KFUK og Normisjon, setter opp en skolerevy hvor nattverden fremstilles som en fyllefest, er bare trist, men vekker knapt nok noen reaksjon. Det sier mye om den manglende gudsfrykten som finnes blant norske kristne. Den eneste som står oppreist i denne saken er rektor Willy Mangernes, som har valgt å si opp. I følge avisen Dagen, som omtaler den triste hendelsen, har rektor Mangernes ikke fått gjennomslag for for å løfte frem kristne verdier, selv om han gjentatte ganger har forsøkt.

I revyen blir Jesus og disiplene ikke bare fremstilt som godt beruset, men Jesus fremstilles også som gift, og Jesus går bannende ut etter å ha delt nattverden med sine disipler. Tema for revyen handler om krenkelser, og vår frykt for å bli krenket.

Det er trist når ingen ting er hellig lenger. Hvor det som kanskje er den helligste handlingen som finnes, skal bli harselert med, tråkket ned i søla, og det på en skole eid av to kristne organisasjoner. Det blir ikke noe bedre av at skolens studierektor og en av lærerne har gått god for innslaget i revyen. Studierektoren, som nå er fungerende rektor, er selv en kristen, går regelmessig til nattverd, synes det er helt i orden å spøke med den! Han sier:

"Om Gud og Jesus hadde sittet i salen, så tror jeg ikke de ville hatt problemer med denne scenen. Jeg tror kanskje de ville ha ledd de også."

Så annerledes apostelen Johannes opplevde det når Jesus sto foran ham under kristenforfølgelsene i den første kristne tiden: "Da jeg så Ham, falt jeg ned som død foran føttene hans." (Åp 1,179 Johannes ble grepet av en sterk ærefrykt for Den oppstandne og apostelen Peter, i møte med Jesus, sa: "Gå fra meg, for jeg er en syndig mann."

Men kristne anno 2018 er annerledes. Alt kan krenkes, alt skal man drive gjøn med, og Jesus er bare en snill kar, som ler og synes alt er gøy og ikke noe er hellig. Problemet er det fremdeles finnes noen mørkemenn som reagerer på dette, ikke at Gud er hellig.

Vi feirer Herrens måltid hver dag

I vår felles bønnestund har May Sissel og jeg begynt å bryte brødet hver dag. Vi begynner bønnestunden vår med å lese Salme 91 vekselsvis og ender opp med å lese det siste verset i denne fantastiske salmen samstemmig:

"Med et langt liv vil Jeg mette ham og la ham se Min frelse." (v.16)

Dermed proklamerer vi Guds ords løfter over våre liv.

Så leser jeg innstiftelsesordene slik apostelen Paulus gjengir dem i 1.Kor 11,23-26: "For jeg har mottatt fra Herren det som jeg også har overgitt dere: At Herren Jesus i den natt han ble forrådt, tok et brød, og da Han hadde takket, brøt Han det og sa: Ta, et! Dette er Min kropp som er brutt for dere. Gjør dette til minne om Meg! På samme måte tok Han også begeret etter måltidet og sa: Dette beger er den nye pakt i Mitt blod. Gjør dette så ofte som dere drikker det, til minne om Meg. For så ofte som dere eter dette brødet og drikker av dette beger, forkynner dere Herrens død. inntil Han kommer."

Så i vårt eget hjem forkynnes Herrens død og innholdet av den hver eneste dag. Det er en proklamasjon over Herrens død og Hans seierrike oppstandelse!

Når vi har tatt del i brødet og vinen, fremsier vi verset fra 1.Kor 10,16:

"Velsignelsens beger som vi velsigner er ikke det samfunn med Kristi blod? Brødet som vi bryter, er ikke det samfunn med Kristi kropp? For vi er ett brød og en kropp, selv om vi er mange. For vi har alle del i dette ene brødet."

Vi har begynt å gjøre dette fordi Herrens måltid er en sterk proklamasjon av hva vi eier i Kristus: frelse og legedom!

Frem til urkristendommen? På ramme alvor?

I dag har jeg bare en undring. Hva mener man egentlig når man bruker ordene til Thomas Ball Barratt: "Frem til urkristendommen!"

Betyr det en menighetsform lik den pinsebevegelsen hadde på begynnelsen av 1900-tallet?

Jeg spør fordi det sies sjeldent noe mer enn at vi må vende tilbake til urkristendommen, slik vi finner den praktisert i menigheten i Jerusalem.

Men er det dette man egentlig mener? For gjør man det på ramme alvor så må man samtidig revidere synet på den gudstjenesteformen man har.

Urkirkens gudstjenesteform lignet ganske mye på synegogegudstjenesten. Den hadde en liturgisk form. Urkirken praktiserte eiendomsfellesskap. De første kristne ba tidebønn. De feiret Herrens måltid hver gang de kom sammen.

Er det urkristendommen uten det liturgiske og jødiske man vil vende tilbake til? Hva er urkristendommen uten disse tingene?

Hvis det er urkristendommen man vil tilbake til, hvorfor feirer man da Herrens måltid bare en gang i måneden?

Hvis det er urkristendommen man vil tilbake til, hvorfor lever man da ikke i eiendomsfelleskap?
Hvis det er urkristendommen man vil tilbake til, hvorfor er man da så negativ til å be Salmenes bok?

Tror man at urkristendommen 'bare' handler om nådegaver, tegn og under? Vil man ha det, men ikke innpakningen? Tror man at urkirken lignet 1900-tallets vekkelsesmøter?

Hva mener man egentlig - på ramme alvor - når man snakker om modellen i Apg 2 og 4?

Er det bare ord? En romantisk ide? Hva om vi tok Apg 2 og 4 på ramme alvor? Hvordan ville  menighetens gudstjenester se om den ble satt inn i jødisk kontekst?

Takk for Livets brød

Herre, Du er Livets brød, som metter. Den hunger etter Deg som finnes i mitt liv har Din gode hellige Ånd skapt i meg. Du etterjager meg med Din godhet. Evig takk.

'Ta imot og spis! Dette er min kropp."

Ordene Dine høres ennå på Øvresalen, og på alle Øvresaler, der Du lå benket rundt bordet sammen med Dine disipler.

Og vi spiser og Du møter vår djupe lengsel. Etter Deg.

Tilgi meg når jeg fyller meg med ting som bare gir en kortvarig glede. Som ikke metter. Tilgi meg når jeg tar til meg av de billige etterligningene.

Det er bare Du, Du alene som kan mette, tilfredsstille, fylle meg med fred.

Herre, la freden Din bli boende i meg. La meg ikke gi den bort for en billig linsesuppe.

- Skrevet siste dagen i juli 2018.
Bjørn Olav

La oss bære våre sår som utmerkelser

Idet jeg tar brød og vin undrer jeg meg over hvor underlig og vidunderlig det er at Kristi sår fremdeles er synlige etter oppstandelsen. Han helbreder våre sår uten å fjerne våre arr. Han gjør oss hele uten å uføre plastisk kirurgi. Jakob blir far til mange nasjoner men halter med en vond hofte.

La oss legge fra oss perfeksjonismens illusjoner. La oss i dag bære våre sår som utmerkelser. La vår autoritet flyte ut fra vår sårbarhet, våre liv ut fra våre tap.

- Peter Grieg. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen.

De første kristne holdt hele tiden urokkelig fast ved ... brødsbrytelsen

Jeg har gjort meg avhengig av det. Og avhengigheten har tiltatt med årene. Hva jeg snakker om? Herrens måltid.

Om dette måltidet skriver apostelen Paulus: "Velsignelsens beger som vi velsigner, gir den oss ikke DEL I Kristi blod? Brødet som vi bryter, gir det oss ikke DEL I Kristi kropp? Fordi det er ett brød, er er vi alle én kropp. For vi har alle DEL I det ene brød." (1.Kor 10,16-17)

Bedre forklaring på hva Herrens måltid eller Brødsbrytelsen er har ikke jeg funnet.

Det måltidet Herren selv innstifter Skjærtorsdagskvelden er et paktsmåltid. "Den nye pakt i mitt blod", sier Jesus. Og dette paktsmåltidet gir meg altså del i både Kristi blod, og Kristi kropp. Hvordan det skjer skal jeg ikke gi meg ut på å forklare. Det er et mysterium - og jeg lar det bli med det.

Dette måltidet har mange navn: Herrens måltid, brødsbrytelsen, nattverd, messe, men i urkirken ble det brukt et navn som for meg er blitt stående som det ordet jeg foretrekker: eukaristi. På norsk: takksigelse. På 200-tallet skriver Irenaeus av Lyon: "Vår undervisning er i samklang med eukaristien, og eukaristien befester vår undervisning." Hvordan kunne han si det? Fordi nattverden rommer hele frelseshistorien. Når vi feirer det hellige måltidet åpenbares troens mysterium for vårt indre menenske.

Hver gang de første kristne kom sammen feiret de eukaristien. Det er rasjonalismen som førte til at mange protestantiske kirker i dag bare feirer nattverd en gang i måneden. Det er noe å tenke over! I eukaristien samles hele kirken om det vesentlige og vi forenes med Kristus i Hans rike. Selve hjertet i den urkristne gudstjenesten er det måltid der brød og vin settes frem.

Vi trenger dette konkrete - brød og vin. Troen kan lett bli abstrakt.

Nattverden er også et samfunnsmåltid. Og slik er det: det er fellesskap med Kristus med med de troende til alle tider og på alle steder - et livgivende fellesskapsbånd som overskrider både tid og rom. Tenk - helt siden apostlenes dager har kirken feiret dette måltidet uavbrutt.

I kveld samles vi i Kristi himmelfartskapellet kl.18.00 - som vi gjør hver torsdag - til en gudstjeneste som lik de første kristnes er delt i to: Ordets og Brødets gudstjeneste. Begge deler hører med når forsamlingen av de hellige kommer sammen. At det i dag skjer på skjærtorsdagskvelden gjør det enda mer inderlig. Da minnes vi også det første måltidet i den nye pakten.

"Og de holdt hele tiden urokkelig fast ved ...brødsbrytelsen." (Apg 2,42. Bibelen Guds Ord)

80 piskeslag for å ha tatt del i nattverden

Når disse linjene skrives ved 12.00-tiden onsdag 13. desember 2017 - er det klart at fire iranske kristne konvertitter stilles for ulike domstoler i Iran i dag. De forsøker å få omgjort dommer på opptil 10 års fengsel ene og alene på grunn av deres kristne tro.

To av dem - blant annet Yousef Nardarkhani (bildet) er dømt til eksil til avsidesliggende områder av Iran, langt borte fra deres familier. Tre av de fire mennene er også dømt til 80 piskeslag fordi de har tatt nattverd i den tiden de har sittet fengslet. Selv det er en forbrytelse i Iran. Noe å tenke på neste gang du tar del i Herrens måltid trygt i din lokale menighet!

De fire mennene er ved siden av Nardarkhani, Mommadreza Omidi, Yasser Mossayebzadeh og Saheb Fadaie. Myndighetene anklager dem for å være medlemmer av husmenigheter og for å drive med 'sionist-kristendom'.

Nardarkhani, som har vært fengslet tidligere, er forvist til Nik Shahr og Mohammadreza til Borazjan.

La oss huske dem i våre forbønner.

Mysteriet og Guds nærvær, del 3

Det er mye jeg ikke forstår. Som for eksempel hvordan et foster veves og formes i mors liv og blir til et vakkert barn. Men jeg holder barnet i min favn og takker for livet. Jeg kan heller ikke forklare Treenigheten, men gleder meg over den kosmiske dansen dem imellom. Og jeg forstår heller ikke nådens ringvirkninger, eller hvordan brød og vin er 'samfunn med Kristi blod og Kristi kropp'. Men hver gang jeg tar del i Herrens måltid kjenner jeg på djup takknemlighet.

Det er mye jeg ikke forstår, men det betyr ingen verdens ting! Akkurat det er befriende!

Derfor takker jeg for mysteriet. Alt dette som lever og fungerer, gror og vokser, og som er ufattelig. Det gjør livet enda rikere.

Hvorfor må vi forklare alt? Hvorfor må vi forklare at brød og vin er Herrens kropp og blod? Kan vi ikke bare spise brødet og drikke av kalken og takke? Takke for at vi får del i det Skriften sier vi får del i?  Skriften sier:

"Velsignelsens beger som vi velsigner, gir det ikke DEL I Kristi kropp? Velsignelsens beger som vi velsigner, gir det oss ikke DEL I Kristi blod..." (1.Kor 10,16)

Må jeg forstå hvordan dette fungerer? Hvordan dette kan skje?

Heldigvis ikke.

Det er og blir et mysterium.

Takk og lov for det.

Virkelig nærværende

"Hvor finner vi Jesus i dag? Jesus finnes der de som tror på Ham, og gir uttrykk for den troen gjennom dåpen og nattverden, blir en kropp. 

Så lenge vi ser de troende som en gruppe mennesker som har en felles tro på Jesus fra Nasaret, er Jesus bare en inspirerende historisk person. 

Men når vi forstår at det fellesskap Jesus formet gjennom nattverden er Hans kropp, begynner vi å innse hva virkelig nærvær er.

Jesus, som er nærværende i brødet og vinen, blir nærværende i de troendes fellesskap når det formes av disse gaver. Vi som tar imot Kristi kropp blir den levende Kristus."

- Henri Nouwen i Bread for the Journey. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

Å kjenne hverandre i Kristus

"Ofte tror vi at vi først må lære å kjenne og forstå hverandre før vi kan samles rundt nattverdbordet. Selv om det er bra om de som tar del i brødet og vinen kjenner hverandre, så skaper regelmessig nattverdfeiring en åndelig enhet som når bortenfor alle menneskelige nivåer av 'å kjenne hverandre.'

Når vi sammen går inn i Jesu døds- og oppstandelses hellige mysterium gjennom å delta i nattverden, blir vi gradvis én kropp. Vi lærer virkelig å kjenne hverandre i Kristus."

- Henri Nouwen i Bread for the Journey. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen