Syv ørner

I dag har jeg hatt en veldig spesiell opplevelse, som jeg har delt sammen med May Sissel, og våre gode venner: Solveig og Erling Thu.

På vei fra Bergen og til huset de bor i så vi en ørn. Den svevde majestetisk over bilen. På vei tilbake til hotellet hvor vi bor disse dagene vi er i Bergen, stanset vi bilen der vi så den første ørnen. Og da så vi en, to, tre, fire, fem, seks, syv - ja, du leste helt riktig! Syv ørner!

Det var helt fantastisk! Hvilken storslått naturopplevelse! Jeg har aldri opplevd noe lignende før. Jeg har sett ørner før, både i Norge og på Shetland, men bare en ad gangen.

Men syv! Syv er jo også et hellig tall, og Bibelen omtaler ørner flere ganger, og blir sett på et symbolsk på det profetiske, på seeren.

De syv ørene svevet høyt oppe på himmelen, noen av dem over et lite vann, mens andre landet i noen trær.

Det var også fint å få god til gode samtaler med Solveig og Erling.

Lykkelig uvitende

Facebook forteller meg at dette bildet er tatt for syv år siden, en vakker vårdag på stabburstrappa ved Kristi himmelfartskapellet. Jeg er på tur med May Sissel og jeg er lykkelig uvitende om at Parkinsons syv år senere skulle begrense og til og med sette en stopper for mange av turene våre i skog og mark og på fjellet.

Jeg er glad for at jeg ikke visste noe om dette for syv år siden, og jeg er glad for at jeg ikke vet noe om det som skjer syv år frem i tid. I august har jeg vært sammen med denne vakre og flotte damen i 41 år.

Det har vært vidunderlige år. Spennende år. Utfordrende år. I forrige uke kom en ny nedtur. Jeg klarte ikke å kneppe igjen skjorta mi. Måtte ha hjelp av hjemmesykepleier. I dag måtte May Sissel hjelpe meg. Tidlig om morgenen er fingrene for stive. Jeg blir frustrert og lei meg.

Nyt dagene, venner! Nyt turene. Ta ingen ting for gitt. Ikke kona di heller! Bruk tid sammen. Livet er kort. Ta vare på vennskap.

En strofe fra en salme av Lina Sandell er med meg disse dagene:

"Alt jo hvilar i min Faders hender...."

Det var verdt det!

Da er May Sissel og jeg hjemme igjen etter en svært strabasiøs reise til Kolbotn. I tett snødrev, djup snø, glatte veier dro vi innover i dag tidlig, og det var ikke så mye bedre på vei hjemover. Slitsomt var det, men mest for May Sissel, som kjørte. Nå venter en god kopp Yorkshire-tea. Takk til Herren som passet på oss.

Men det var verdt det - absolutt! Tenk å få lytte til Elisabeth Widmer igjen med eget lovsangsteam. Så harmonisk, så vakkert. Tenk å få se igjen alle vennene! Noen av dem er blitt skrøpeligere, på grunn av sykdom og alder. Men så levende de er. Jeg blir så berørt og grepet når noen forteller at de ber for May Sissel og meg hver dag. Tenk så verdifullt. Det er det som holder vår tjeneste igang og holder meg oppe. Så glad for å få holde disse hellige i mine hender og se inn i deres vakre øyne. Så takknemlig for dette.

Hva jeg talte om? Guds kjærlighetskyss.

Og før gudstjenesten begynte sang de burstadssangen til May Sissel! Så koselig det var. Gleder oss til en eventull neste gang.

To velsignede hendelser, del 2

Det var en sterk opplevelse å bli salvet og velsignet av Canon Andrew White i forbindelse med Den nasjonale bønnekonferansen på Grimerud lørdag. Med hjelp av May Sissel klarte jeg å komme ut av rullestolen, og sammen knelte vi ned for at 'presten fra Baghdad' skulle velsigne oss. Vi fikk også med oss noen profetiske ord med på veien, men de hører med til det private rom.

Jeg angrer ikke på at jeg tok initiativet til å få Andrew White til Norge og til årets nasjonale bønnekonferanse. Det ble mange glade og takknemlige for. Vi trenger koblingen til den lidende kirken, og hva er da vel bedre enn å invitere en av de som har stått midt oppe i det med begge beina. Andrew White mistet 1000 av sine menighetsmedlemmer i Irak. De ble drept. Det gjør et sterkt inntrykk å høre ham fortelle om all lidelsen, men samtidig høre ham fortelle om martyrkirkens store kjærlighet til Jesus.

Det er kraft i Guds velsignelse.

Bakerst i Bibel 2011 står det noen ordforklaringer. Om velsignelse heter det:

"Å velsigne er å formidle en guddommelig kraft som bærer i seg goder på alle livets områder, både av materiell og særlig av åndelig art. En velsignelse ble i bibelsk tid ikke bare forstått som en bønn eller et ønske. Det var et virkekraftig utsagn som ga mennesker del i Guds gode gaver, blant annet hans nåde, beskyttelse og kraft."

Det sier altså de bibellærde.

En velsignelse er altså ikke bare ord. Vi får med oss noe. Noe formidles oss av Guds godhet. Da blir vi nettopp det: velsignet.

Og det var så godt å knele ned sammen med May Sissel. Vi bøyde kne for Kristus en dag på 1970-tallet. Vi bøyde kne når vi giftet oss i 1982. Vi bøyde kne når vi fornyet vårt ektekapsløfte etter å ha vært gift i 25 år. Og nå sammen som ektepar på Grimerud - og så bøyer vi stadig kne når vi ber.

For den teologien jeg har mest tro på er KNEOLOGIEN.

Foto: Linda Askeland

Et hus, et hjem

I går kunne vi feire minnedagen til Brigid av Kildare (ca 451-525), en av Irlands tre nasjonalhelgener, ved siden av Hl.Patrick og Hl.Columba. Minnedagen for hellige Brigid innevarsler våren i Irland, mens det her hjemme hos oss ikke var noe som minnet om vår. Heller tvert om. Snøen lavet ned, eller mer treffende beskrevet: Det jeg så utenfor vinduet mitt var 'silande snø', for å sitere en strofe av et dikt av Tarjei Vesaas.

Det er ikke så mye vi vet om Brigid av Kildare. Mye er legendestoff, og det er ikke meningen å gi noen inngående biografisk skisse av henne i denne lille artikkelen. Men vi minnes henne både som klostergrunnlegger, og hennes store gjestfrihet, for hennes profetiske gaver og fordi hun formidlet helbredelse til mange. Og da tenker jeg ikke bare på den fysiske helbredelsen, men sjelens helbredelse.

Det jeg derimot vi fremheve er at minnedagen for den hellige Brigid av Kildare i Irland blir brukt til å be for og velsigne hus. I de siste årene har jeg kjent mer og mer på en djup takknemlighet for at vi har et hus. Det er ingen selvfølge. Mange mennesker har ikke det. Jeg takker Gud for huset vi bor i, senga jeg sover i, bordet jeg spiser ved, for ovnen som gir varme, for vannet i springen, for sofaen å hvile på. Min kjære kone, May Sissel, har gjort det til et hjem, et vakkert hjem. Det er så mange av hverdagslivets trivialiteter som blir selvsagte, så vi glemmer å være takknemlige. Derfor er jeg glad for Brigid av Kildare som minner meg om å være takknemlig for huset vårt, og jeg takker May Sissel for at hun har gjort det til et hjem det er godt å bo i.

Hva har du å takke for i dag?

Billedtekst: Brigid av Kildare slik Christine Walters Paintner ser henne for seg i boken: Illuminating the Way. Sorin Books Notre Dame, IN

Bønnemner

Nå på tampen av det gamle året vil vi dele noen bønnemner med de som ber for oss:

Innen 24. januar vil NAV ta stilling til om Bjørn  Olav kan få talegjenkjenningsprogrammet TUVA. Dette er avgjørende for om Bjørn Olav kan fortsette sitt arbeid med å skrive. Skjelvingene i høyre arm er nå så plagsomme at det å skrive på PC er svært vanskelig. Dette talegjenkjenningsprogrammet er svært kostbart,  og vi har fått beskjed om art vi må være forberedt på et avslag. Et avslag vil føre til at Bjørn Olavs muligheter til å kunne kommunisere skriftlig vil bli svært begrenset. Det vil gå ut over bloggen, bokskriving og forberedelser til prekener og seminarer. Det vil også bety mye å fortsette med det som gir mening til hverdagene, og kunne fullføre det kallet Bjørn Olav har. Vi vil derfor bli veldig glad om dere kunne be om et under. Gud kan!

Fredag 4. januar vil det avgjøres om Bjørn Olav får førerkortet tilbake. Han skal  gjennom en ny test kl.14.00. Bjørn Olav har ikke kjørt bil siden mars. Etter å ha kjørt bil i 41 år er det vanskelig. Det gir mange begrensninger i hverdagene, noe som betyr at det blir ekstra mye på May Sissel. Bjørn Olav ble fratatt førerkortet mens han gikk på Parkinsonsmedisin som gjorde ham svært dårlig. Det føles svært urettferdig at han da skulle utsettes for en test når han knapt nok klarte å stå på beina. Å få førerkortet tilbake vil bety at hverdagene blir lettere, ikke minst betyr det at han kan komme seg utendørs.

Be også for alle møtene og seminarene dette vårsemesteret.

Møteplanen for januar ser foreløpig slik ut:

6: Gudstjeneste Brumunddal baptistkirke kl.11.00
13. Gudstjeneste Pinsekirken Kolbotn kl.11.00
17.-20: Bønneuken Askim med  møter hver kveld. Bønneuken avsluttes med gudstjeneste i Askim kirke kl.11.00

En stor takk til alle som ber for oss. Velsignet godt nytt år.

Vi feirer Herrens måltid hver dag

I vår felles bønnestund har May Sissel og jeg begynt å bryte brødet hver dag. Vi begynner bønnestunden vår med å lese Salme 91 vekselsvis og ender opp med å lese det siste verset i denne fantastiske salmen samstemmig:

"Med et langt liv vil Jeg mette ham og la ham se Min frelse." (v.16)

Dermed proklamerer vi Guds ords løfter over våre liv.

Så leser jeg innstiftelsesordene slik apostelen Paulus gjengir dem i 1.Kor 11,23-26: "For jeg har mottatt fra Herren det som jeg også har overgitt dere: At Herren Jesus i den natt han ble forrådt, tok et brød, og da Han hadde takket, brøt Han det og sa: Ta, et! Dette er Min kropp som er brutt for dere. Gjør dette til minne om Meg! På samme måte tok Han også begeret etter måltidet og sa: Dette beger er den nye pakt i Mitt blod. Gjør dette så ofte som dere drikker det, til minne om Meg. For så ofte som dere eter dette brødet og drikker av dette beger, forkynner dere Herrens død. inntil Han kommer."

Så i vårt eget hjem forkynnes Herrens død og innholdet av den hver eneste dag. Det er en proklamasjon over Herrens død og Hans seierrike oppstandelse!

Når vi har tatt del i brødet og vinen, fremsier vi verset fra 1.Kor 10,16:

"Velsignelsens beger som vi velsigner er ikke det samfunn med Kristi blod? Brødet som vi bryter, er ikke det samfunn med Kristi kropp? For vi er ett brød og en kropp, selv om vi er mange. For vi har alle del i dette ene brødet."

Vi har begynt å gjøre dette fordi Herrens måltid er en sterk proklamasjon av hva vi eier i Kristus: frelse og legedom!

En bønn om å få være i fred

Noen ganger må det være lov å si at nok er nok, men å tro at det blir respektert er nok for mye å forlange overfor de det gjelder.

Først litt om min egen situasjon: Jeg er inne i en ny og utfordrende fase av min Parkinsons-sykdom. Etter å ha blitt behandlet med en type medisin som gav meg mye svimmelhet, har jeg nå brukt tid på å trappe denne ned og fase den helt ut. En tid nå skal jeg være helt uten medisin, for så sannsynligvis å prøve ut en ny. Jeg er heldigvis bedre av svimmelheten, selv om jeg fortsatt kan bli svimmel, men jeg merker nå mer skjelvinger og ustøhet. Det er utfordrende dager, men mye tapsfølelse over å miste viktige kroppslige funksjoner. Heldigvis er de kraftige følingene over. På det verste kunne jeg ha to-tre av dem om dagen. Målet er å få førerkortet tilbake, slik at jeg kan bli mer selvstendig og mobil. Legene mener jeg har gode muligheter for å kunne klare det. Merkelig å være uten førerkort etter å ha kjørt bil i 41 år. I går besøkte May Sissel og jeg Eiktunet kulturhistoriske museum, som er et av mine favorittsteder. Jeg var i stand til å gå litt for egen maskin, uten rullestolen. Riktignok måtte May Sissel støe meg noen ganger, da jeg holdt på å falle flere ganger, men for meg var dette en stor seier. Bare det å komme ut av huset er en stor opplevelse. Jeg er også i stand til å skrive mer selv på datamaskinen. Men jeg innrømmer at dette er sårbare dager.

Derfor er det ekstra utfordrende når tre personer: Kjell Sørsdal, Reinert Vigdal og Frank Andresen fortsetter å spre usannheter om meg og min tjeneste. Jeg hadde bestemt meg for ikke å skrive om dette mer, men de siste ukene har dette eskalert på en slik måte at jeg synes det er greit at mine lesere  vet om det.

Kjell Sørsdal har sendt over 100 eposter til mine Facebook-venner for å advare mot meg. Eposten er full av løgner og stygge og sjikanerende personangrep. Han fortsetter også å publisere samme sjikanen på sine Facebook-sider, og mengden viser nå klart at dette dreier som om en eneste ting: personforfølgelse. Dette handler ikke om sak, men min person. Det hele blir tragikomisk når han i en av sine siste innlegg skriver: "I årevis har han (les Bjørn Olav Hansen) blitt fortalt fortalt at han må holde seg til læren. Han må sjekke det som blir sagt opp mot Skriften. Han må vurdere ting åndelig. Han kan bare ikke." Hvem tror Kjell Sørsdal at han er, egentlig? Han stiller alle til ansvar for seg. Det er overfor ham vi må svare om hva vi tror. Men det er ingen grunn til å svare Sørsdal med Skriften. Det er jo bare ham, og ham alene, som vet hvordan den skal tolkes. Og det er veldig få som slipper gjennom nåløyet hos den karen. Han vet hvem som er gjenfødte kristne, må vite. Sørsdal mener også at jeg må kunne tåle litt for Jesu navns skyld. Men hva med ham selv? Han tåler ingen som sier ham imot, og sletter alt som sier noe annet enn ham, for det er jo vranglære, må vite.

Reinert Vigdal holder på å sende eposter til menigheter som har invitert meg til å tale, for å advare mot meg og be dem trekke innbydelsen tilbake. Han skriver: "Er dere ikke klar over at Bjørn Olav Hansen er en falsk/vranglærer tilknyttet moderkirken i ROMA??? Dere må avlyse den møtekampanjen vis ikke dere skal miste all troverdighet.... Les på Hansens blogg å se hva han holder på med. Eg var varslet flere og dem blir sjokkert ... Ta ansvar og avlys alt med Bjørn Olav Hansen."

Skriver Vigdal som i sin tid skrev følgende om en viss massemorder og Utøya: "Er det noe merkelig at ABB ville ha vekk dette?" Og som fyller sin Facebook-side med hatretorikk mot muslimer og Arbeiderpartiet. Vigdal gjentar til stadighet at Jonas Gahr Støre er 'Judas'.

Vigdal påstår også at jeg har slettet ham og blokkert ham på Facebook. Det er ikke sant. Det er motsatt: Det er Vigdal som har slettet og blokkert meg.

Både Sørsdal og Vigdal har fått det for seg at jeg er en 'Jesuitt-agent', som driver med spionasje og infiltrering av evangeliske menigheter.

Jeg er ordinert pastor i Det Norske Baptistsamfunn, og har tenkt å forbli det livet ut. Jeg bekjenner meg til Den apostoliske og Nikenske Trosbekjennelsen, og har sluttet meg til Lausanne-pakten, og burde dermed stå godt plantet i den evangelikale tradisjonen. Men Kjell Sørsdal kaller jo både Den apostoliske og Den nikenske trosbekjennelsen, som alle kirker har sluttet seg til, og Lausannepakten for djevelsk vranglære. Men Sørsdal vet jo best.

Hva angår Frank Andresen angår så henviser jeg til hans skriverier på min Facebook-profil i går. Det får være nok.

Den sjofle, sjikanerende oppførselen til Kjell Sørsdal, Reinert Vigdal og Frank Andresen virker helt mot sin hensikt. Jeg får mer tro på at det vi gjør med å bygge broer, skape forsoning og respekt for hverandres ulikheter er veien å gå. Ikke hatets vei. Nei, jeg er ikke katolikk, og har ingen planer om å bli det, men jeg kjenner mange flotte katolikker, og er glad i dem. Jeg har også mange venner blant lutheranere, metodister, pinsevenner, frie venner, misjonsforbundere, ortodokse, anglikanere, koptere, salvasjonister, - og setter stor pris på dem alle. Jeg tror heller ikke Vigdal vinner frem med å advare menigheter mot meg. Om han skulle det, og menighetene som har invitert meg vil tro løgnene hans og Sørsdal, så får det heller være.

Men, kjære lesere, dette er slitsomt. Særlig når man sliter med en alvorlig fysisk sykdom som Parkinsons. Vanlige, oppegående mennesker, ville ikke finne på å angripe noen som er i en slik situasjon. Men Kjell Sørsdal, Reinert Vigdal og Frank Andresen tar ikke slike hensyn. De tar heller ikke hensyn til at jeg har familie, som også lider under dette. Jeg skulle ønske kristne reiste seg mot dette disse tre holder på med og tar avstand fra denne ondskapen.

Takk for at dere ber for oss. Vi kommer til å fortsette reise- og møtevirksomheten vår denne høsten.

Billedtekst: Fra turen på Eiktunet i går.

Her er bønnesvaret - tjenesten fortsetter

Vi er overveldet! Nå er bilen på plass! Takket være gode venners raushet og økonomiske støtte. For oss er dette et tydelig bønnesvar. Det var noen viktige forutsetninger som måtte være på plass. Det ene var økonomien. Det andre handlet om at bilen måtte ha plass til en sammenleggbar rullestol. Nå skal du få høre hvordan Gud la det hele til rette:

Vi kom over en bil på nettet hos en bilforhandler i Oslo. Den var akkurat lagt ut for salg. Bagasjerommet passet akkurat til rullestolen. Den er også såpass høy at det er lett å komme inn og ut av den. Den har til og med en bøyle på venstre side av passasjersetet, som gjør at jeg lettere kan komme inn i bilen. Bilfirmaet fortalte at de allerede hadde en som var interessert i å kjøpe den, og på det tidspunktet hadde det ikke kommet inn nok penger. Bilen har bare hatt en eier og har bare kjørt ca.70.000 km.

Vi ba og vi visste at mange andre ba, og de pengene bilen kostet kom inn. Det ble mange tårer og stor takk til Gud og takk til alle dere som har bidratt. Gud visste selvsagt nøyaktig hva vi trengte, så det var ikke tilfeldig hvor mye penger som kom inn, for det som kom inn var det vi trengte for å kjøpe denne bilen.

Igjen: TUSEN HJERTELIG TAKK, til alle dere som har bidratt, både dere som har bedt og dere som har gitt, og dere som har gjort begge deler. Takk også til dere som har sendt oss personlige hilsener, det har vært så godt å lese. Det var rørende. Dette betyr enormt mye for oss. Det gjør hverdagene våre enklere, ved at vi kommer oss på butikken og andre hverdagslige gjøremål, og vi kan fortsette tjenesten vår. Bjørn Olav blir nå mer og mer avhengig av rullestolen. Takk til alle dere som fortsatt står sammen med oss i tjenesten. Takk til alle dere som holder oss oppe i bønn. Dagene er utfordrende, men vi er takknemlig til Gud for at vi får lov å stå i tjenesten i Guds rike. Må Herren velsigne dere rikelig tilbake.

Godhet og raushet

May Sissel og jeg har møtt så mye godhet, spesielt de siste månedene. Snille, rause, gode mennesker har kommet med ved for at vi ikke skulle fryse, andre har ringt, mange har bedt og mange har ringt oss. så er det de som har støttet oss økonomisk og gitt oss oppmuntringsgaver og vakre blomster.Og så er det alle de som har sendt oss mange gode tanker. Vi kjenner på djup takknemlighet.

Jeg har også møtt så mange snille og gode leger, sykepleiere, fysio- og ergoterapeuter. Den måten de har møtt meg på har betydd mye. Fordi jeg er på et rekonvalesenthjem  på dagopphold to dager i uken, er jeg så heldig å møte drosjesåfører fra mange forskjellige nasjonaliteter.  Så mange omsorgsfulle mennesker det finnes!

Det er virkelig mye å være takknemlig for.

Jeg er blitt minnet om noen ord fra Romerbrevet:

"Elsk hverandre inderlig som søsken, sett de andre høyere enn dere selv. Vær ikke lunkne men ivrige. vær brennende i Ånden, tjen Herren! Vær glade i håpet, tålmodige i motgangen, utholdende i bønnen. Vær med å hjelp de hellige som lider nød, og legg vinn på gjestfrihet." ( Rom.12,10-13 )

Dette er virkelig praktisk kristen tro. Kjærligheten har fått bein og armer. Det har May Sissel og jeg fått erfare, takket være dere våre gode venner. Takk, takk! Gud velsigne dere.

Kvinnene i mitt liv

I dag - på kvinnedagen - vil jeg gjerne få uttrykke stor takknemlighet og beundring for alle de kvinnene som på ulike måter har satt sitt preg på mitt liv og som har lært meg så mye.

For min mor - raus, god, snill, omtenksom. For min kone - i år har vi vært kjærester i 40 år. Vi har vært gift i 36. Det samme kan sies om henne. I tillegg er hun min beste venn, mor til våre barn og min aller kjæreste skatt. Hun er vakker, vis, med stor omtanke for andre mennesker. Hun er bare god.

For min datter. Hun er sin mor opp av dage. De samme gode egenskapene.

Min svigermor, Marie. Hun ble som en mor for meg etter at min mor døde. Hun sa aldri et vondt ord om noen. Så snill, så omtenksom.

Men det er andre kvinner som også har hatt stor betydning i mitt liv. Min kone vet om det!

Jesu mor, Maria. Jeg har ofte undret meg på Johannes, apostelen. Han som fikk i oppdrag fra Herren Jesus selv om å ta vare på Hans mor. Hva gjorde det med Johannes? Kanskje noe av svaret på hvorfor evangeliet han skriver er så annerledes enn de tre andre, skyldes at han levde tett på henne som bar Gud under kjolelivet. Johannes, som av Jesus ble kalt en av tordensønnene, kanskje på grunn av sitt oppfarende sinn, er jo så øm, så kjærlig, mot slutten av sitt liv. Jeg er ganske sikker på at Johannes er blitt preget av Maria. Slik også hennes kontemplative liv har fått preget meg. Et år, for noen få år siden, var mitt 'Maria-år'. Det var et år da jeg leste evangelienes tekster om henne, og gjennom dem lærte hun meg til å se Jesus. Maria peker nemlig alltid på Jesus, ikke seg selv.

Så er det Teresa av Avila, henne jeg har brukt som illustrasjon på denne artikkelen. Få har lært meg så mye om bønn, som henne. Det var hun som hjalp meg til å finne den beste definisjonen av bønn noensinne: "Å be er å omgås i vennskap og tale ofte og lenge i ensomhet med den som vi vet elsker oss." Hun sa også: "Når du ber skal du huske at det er Giveren som er Gaven." Hele mitt kristenliv ble snudd opp ned etter å ha lest disse to utsagnene og etter å ha blitt kjent med det liv Teresa av Avila levde.

Nevnes må også Susanna Wesley, mor til Charles og John Wesley, i tillegg til 17 andre barn! Midt oppe i sitt strevsomme hverdagsliv var hun en beder! Det hendte hun dro kjolen opp over ansiktet, og med barna rundt seg på alle kanter, sto der og ba! Det gav henne bittelitt privatliv,

Vår egen Marie Monsen. Av henne har jeg lært mye. Om syndenød, om nåden hos Jesus, om vekkelse og forutsetning for vekkelse, om et overgitt liv.

Og Ingeborg Skjervheim, seterjenta fra Ål i Hallingdal som ble jordmor og misjonær i Nepal. Jeg fikk be sammen med henne noen ganger. Det glemmer jeg aldri. Hun kjente Jesus.

Gode minner gjemt bak permer

I går ble jeg rørt til tårer. May Sissel, min kjære kone, har i djupeste hemmlighet arbeidet med å lage to minnealbumer som jeg fikk i julegave. Den første inneholder bilder fra min siste ordentlige fjelltur i mitt elskede Rondane, i 2005 eller var det 2006. Da var jeg frisk nok til å gjøre det jeg elsker så høyt, virkelige lange ut innover fjellvidda. Det var så sterkt å se disse bildene igjen. Nå er en slik tur historie. Slik sykdommen har utviklet seg, er nok dette en umulighet. Vemodig er det. Veldig vemodig. Men jeg har minnene gjemt i hjertet mitt. Så skal jeg se bilder og minnes.

Og så var det bilder av de flotte barna våre, Benedicte og Joachim, og noen av turene vi har hatt. Så sterkt å se de bildene igjen.

Den andre albumet handler om 2017 og inneholder bilder av mange av de menneskene vi har vært så heldige å møte, og fra noen av de taleoppdragene jeg har hatt. Jeg ser på disse bildene og kjenner på en så stor og djup takknemlighet. For hver og en av dem. Så mye disse menneskene betyr for meg. Vennskap er virkelig rikdom.

Men albumet innehold også andre minner: fra bryllupsdagen hvor May Sissel, Benedicte, Joachim og vår kjære svigersønn, Hans Olav, var ute for å spise sammen. Fra hagen vår, fra mitt favorittsted i nærområdet vårt, Eiktunet kulturhistoriske museum. Her var det bilder av Kvitsymre (jeg liker det nynorske navnet for hvitveis best), og selvsagt fra Kristi himmelfartskapellet.

Jeg kan ikke minnes at jeg er blitt mer rørt av en gave som denne noen gang. Jeg er så takknemlig for livet, for venner, for natur, for alt det som lever og gror, for alle som er glad i meg og bryr seg om meg, og som jeg får lov å dele liv sammen med. Men mest av alt er jeg så glad for Far, Han som elsker meg, omfavner meg, tilgir meg og holder meg oppe - også på de tunge sykdomsdagene.

Takk, takk, kjære May Sissel for denne gaven, og takk, takk til alle dere der ute som er glad i meg. Så rik jeg er.

Men jeg tenker også på dette: Gud samler også på minner. Han tar også vare på favoritøyeblikkene fra våre liv:

"De som frykter Herren, talte da sammen. Herren lyttet og hørte hva de sa. Hos ham ble det skrevet en minnebok om dem som frykter Herren og ærer hans navn." (Mal 3,16)

Hva slags minner tar Han vare på fra ditt liv, tror du? Hva er Hans minneverdige øyeblikk i ditt liv?

Billedtekst: Kirsebærtreet som vi planet når vi hadde vært gift i 15 år, har vokst seg stort, og blomstret så vakkert til bryllupdagen vår, 28.mai 2017.

Velsignet Kristi fødselsfest

Vi har hatt stille dager hjemme etter at Bjørn Olav holdt sin siste preken for i år den 10. desember. Det har vært godt. Godt å få hvile og hente seg inn igjen. Det ble mange reiser, seminarer og gudstjenester i året som nå snart er historie. Kjenner på stor glede og takknemlighet for alt vi har fått vært med på, og alle nye og gamle venner vi har fått hilst på. En stor takk til alle menighetene som har invitert oss.

I dag skulle vi som sedvanlig på torsdager ha feiret gudstjeneste i Kristi himmelfartskapellet, men måtte melde pass. Først ble May Sissel kraftig forkjølet, og så ble Bjørn Olav. May Sissel er heldigvis på bedringens vei. Forkjølelsen har ført til at Bjørn Olav's sykdomsplager er blitt verre. Øresusen er kraftigere og blir litt overveldende for tiden, og smertene pga Parkinsons sykdommen mer intense. Bjørn Olav sliter også en del med finmotorikken. Vi er veldig takknemlige for alle som husker oss i bønn. Bjørn Olav pleier å si: Jeg lever på grunn av forbønn! Heldgivis hr vi vært så heldige at snille Ivar Johnsen fra Frikirken tar liturgien i kveld, slik at vi likevel kan få feiret gudstjeneste. Vi får feire her hjemme.

Jul og nyttår feirer vi her hjemme med nær familie i stillhet, slik vi pleier. Det ser vi fram til.

Vi vil så gjerne få ønske alle våre venner en velsignet Kristi fødselsfest

Vi ser også frem til 2018 og undres over hva det nye året vil bringe av velsignelser og utfordringer. Her er reiseruta for januar. Bruk den gjerne som forbønnsliste:

Januar:
7: Pinsekirken Kolbotn kl.11.00. Bjørn Olav taler
12: Filadelfiakirken, Oslo kl.16.30: Bjørn Olav underviser om bønn på Bønn for Oslo
14: Brumunddal baptistkirke kl.11.00 Bjørn Olav preker
20: Seminar Livets Vann, Stathelle. Bjørn Olav underviser
21: Livets Vann, Stathelle. Gudstjeneste. Bjørn Olav preker
27: Seminar Influx--nettverket Bergen. Bjørn Olav underviser
28: Gudstjeneste kl.17.00. Influx nettverket, Bergen. Bjørn Olav preker

Billedtekst: Dette bildet er tatt av Einar Stensland hjemme hos ham og Rita i Fredrikstad. Disse to er tante og onkel til May Sissel. Einar er en av nestorene i Det Norske Baptistsamfunn, hvor han hrvært pastor for en rekke menigheter. Vi er så glad i dem. De betyr mye for oss og familien forøvrig.

Guds gode planer for våre liv

Jeg er både glad og takknemlig for at jeg ikke er et offer for tilfeldigheter. Det gir trygghet når livet butter imot. Gud har planer, gode planer, for våre liv. De er fra evighet av.

Når May Sissel og jeg forlovet oss 19.desember 1981 valgte vi oss et ord fra Bibelen som skulle være "vårt" ord for vårt kommende ekteskap og som skulle vare livet ut - som en ledestjerne, om du vil. Det ble ordene fra Salme 38,8:

"Jeg vil gjøre deg vis og lære deg den veien du skal gå, jeg vil la mitt øye hvile på deg og gi deg råd."

Jeg vet ikke hvor mange ganger vi har lest det ordet, og holdt fast ved det, i medgang og motgang. Det har vært vår livsforsikring. Ikke alt er blitt slik vi drømte om, håpet på eller lengtet etter, men i alt har Herren vært med og underveis vist oss veien vi var kalt til  gå. Vi har tråkket feil, vi har syndet, vi har rotet oss bort, men ved Guds nåde har vi kommet oss inn på veien igjen.

Vi har gjort oss avhengige av Ham. Veien har ikke alltid vært så tydelig. Den har av og til vært innhyllet i tåke. Mange ganger har vi vært usikre på neste steg. Men vi søkt Herren om Hans råd, og Han har vist seg trofast mot sitt løfte, når Han sa at Han vil "lære deg den veien du skal gå." Det er ikke tomme ord. Ikke alltid har vi forstått hva Gud ville. Først mange år i etterpå forstod vi det.

Og slik vil det fortsatt være. Veien blir til mens vi går. Vi aner ikke hva som er rundt neste sving. Hvis jeg hadde visst for 20 år siden at jeg skulle få Parkinsons tror jeg ikke at jeg hadde klart å holde ut. Men jeg tror hemmeligheten består i at vi overlater våre liv i Herrens hender, og ber Ham om å gi oss råd.

At Herren har gitt oss det løfte at Han vil "la mitt øye hvile på deg", gir meg stor trøst. Når jeg leser dette løftet tenker jeg på den aronittiske velsignelsen: "Herren velsigne deg og bevare deg! Herren la sitt ansikt lyse over deg og være deg nådig! Herren løfte sitt ansikt mot deg og gi deg fred." (4.Mos 6,24-26). Finnes det noe vakrere?

Og der skal det være en vei. Den hellige vei skal den kalles. På den skal ingen uren ferdes. Den skal være der for dem. Ingen som går på veien, selv ikke dårer, skal gå seg vill. Men der skal det ikke være noen løve, rovdyr skal ikke gå på den, de skal ikke finnes mer. Men de som er løst ut, skal gå der, de som HERREN har fridd ut, skal vende tilbake. De kommer til Sion med jubel, med evig glede om sin panne. Fryd og glede griper dem, sorg og sukk må flykte. (Jes 35,8-10)

Møtt med Guds forunderlige nærvær på Voss

Når disse linjene skrives er det blitt natt til tirsdag. May Sissel og jeg har nettopp kommet hjem fra Out Cry, bønnekonferansen på Voss. For vår del ble det to velsignede dager. Jeg talte på søndagens kveldsmøte og på et seminar om den profetiske forbønnstjenesten mandag ettermiddag. Vi skulle egentlig ha reist lørdag med toget, men jeg ble syk natt til lørdag, og vi valgte å utsette reisen til søndag og da kjøre bil over Filefjell. Det gikk greit til Voss, men tilbakereisen ble litt utfordrende med tett snødrev over fjellet.

120 deltagere på konferansen. Mange av dem ungdommer. Møtene var preget av et stillferdig Gudsnærvær, hvor mange mennesker ble berørt av Gud. Jeg setter stor pris på den várheten for Den Hellige Ånd som Anders Skarpsno fra Bønnesenteret på Levanger viser når han leder lovsangen. Det var så godt å lovprise Herren, og det var gripende å se så mange ungdommer i stille tilbedelse. Jeg talte som sagt søndag kveld. Emnet var hentet fra 1.Mosebok 17,1 om Guds kall til Abraham om å leve for Guds ansikt. Da jeg inviterte til å komme frem for å ta imot Herrens velsignelse, kom like så godt hele forsamlingen fram! Hver av dem fikk med seg korsets tegn i deres panne, og, en hilsen fra Herren.

Her er den lange køen av mennesker som gjerne ville få del i Herrens gode velsignelse! En av de som kom frem viste seg senere å være en kvinne fra Moldova. I det jeg tegnet korsets tegn i hennes panne, hørte jeg Herren si til meg at jeg skulle hilse henne og si: Du må huske at Herren har sagt at Han er din bolig!

I går før vi skulle reise fra Voss fortalte hun meg at hun hadde sagt til Herren når hun kom til Norge at hun følte seg så alene. Hvem skulle ta vare på henne? Da sa Herren: Jeg vil være din bolig! Og nå fikk hun samme hilsenen fra Herren en gang til. Jeg visste ikke noe om at Gud hadde sagt de samme ordene før jeg ba for henne. Og mange andre ble sterkt berørt av Herren under denne forbønnsstunden. All ære til Jesus.

Det var en stor velsignelse å få treffe Daphne og Roy Godwin (det øverste bildet), lederne for bønnehuset Ffald-y-Brenin i Wales. Boken om det forunderlige Gud gjør er nettopp oversatt til norsk: "Strømmer av nåde", og har blitt til så stor velsignelse for meg. Jeg har hatt gleden av å skrive en anbefaling som er trykket på bokens forside. Det underlige er at omtrent samtidig som Gud begynte å gjøre forunderlige ting i Wales, begynte det samme å skje i Kristi himmelfartskapellet. Begge steder opplever vi et påtagelig Gudsnærvær. Daphe og Roy Godwin er to enkle mennesker, som kommuniserer svært godt med nordmenn. Deres stillferdige vitnesbyrd om det Gud gjør midt i blant dem på dette vakre retreatstedet griper alle som hører på. Jeg er overbevist om at de kom til Norge, til Voss, på nøyaktig rett tidspunkt for de planer Gud har med Norge. Det som begynte på Voss disse dagene vil få ringvirkninger over hele landet. Jeg tror vi ser begynnelsen til at Gud reiser opp bønnens hus over hele vår nasjon, steder hvor mennesker blir velsignet. Mer om dette senere.

Fra undervisningen mandag ettermiddag med tema: Den profetiske forbønnstjenesten.

En stor takk til arrangørene av OutCry Voss som inviterte May Sissel og meg til å være med på dette. Det var en stor ære å få dele fellesskap med dere disse dagene. Vi kommer gjerne tilbake.

En liten orientering

Først må jeg si at jeg er lei meg for at jeg ikke har fått svart på alle eposter og telefoner den siste tiden. Dagene strekker ikke til for å få unna alt, så jeg ber om at dere må ha enda litt tålmodighet med meg. Jeg svarer så fort jeg kan. Har du ikke fått svar på en stund kan det hende jeg har oversett noen eposter, kan du kanskje sende dem på nytt?

Livet er litt uoversiktlig og utfordrende for tiden: May Sissel opereres på mandag. Vi er veldig glad for forbønn for operasjonen og dagene etterpå. Jeg har noen flere utfordringer med helsa, med skjelvinger i tillegg til det andre. Nylig fikk jeg også vite at en rekke blodprøver viser veldig lave verdier på både det ene og det andre. Livet gås saktere.

I morgen taler jeg i Brumunddal baptistkirke kl.11.00 og neste søndag taler jeg på kveldsmøtet på bønnekonferansen OUTCRY i Voss. Mandag skal jeg ha seminar samme sted. I tillegg holder jeg på å skrive en ny bok.

Jeg er så takknemlig for å kunne være i tjenesten. Hadde jeg satt meg ned nå hadde jeg blitt sittende. DET er ikke noe alternativ for meg. Takk til alle dere som står med oss i bønn.

Bønneseminar på Otta og en overraskelse!

Denne helgen har jeg vært på Otta for å holde et bønneseminar i Sel baptistmenighet. Mange gode tilbakemeldinger fra seminaret som ble holdt lørdag formiddag. Det var en fin gruppe som var samlet i Bethel, og det var åpent og godt å dele Guds ord og egne erfaringer fra bønnens verden med mennesker som tok imot meg med åpenhet og varme.

Søndag hadde Gud en forunderlig overraskelse til meg!

Jeg dro hjem til Gjøvik etter seminaret lørdag, for jeg kjente meg ikke bra. Det er store utfordringer med både hjertet og lungene for tiden.

Som mange av bloggens lesere vet er fjellturer i Rondane en av mine store lidenskaper. Jeg har gått mange og lange turer i dette flotte og vakre fjellområdet, men på grunn av mine helseutfordringer er de lange turene nå historie. Det er veldig vemodig. I sommer hadde jeg med meg en noen kristne venner fra Wisconsin inn i Rondane på en liten tur. Vi gikk ikke langt, men jeg måtte snu og vende tilbake til bilen, mens de gjorde en litt lengre tur. På vei tilbake til bilen svartnet det for meg og jeg fikk et kraftig angina-anfall. Da visste jeg at nå er Rondane-turene definitivt over.

Men som sagt: Herren hadde en overraskelse på lur!

May Sissel kunne bli med meg tilbake til Otta i formiddag, og turen gikk opp til Mysusæter hvor familien Løvdahl hadde fått leie en hytte. Det var også meningen at jeg skulle overnatte her fra lørdag til søndag, men slik gikk det ikke. Hjerteproblemer satte en stopper for det.

Men nå kunne May Sissel, Ulf Magne og meg ta turen inn til parkeringsplassen ved Spranget og vi kunne gå noen meter innover på veien til Rondvassbu. Forholdene var helt fantastiske. Det var skyfri himmel og helt vindstille og noen av fjelltoppene hadde tatt på seg snøkåpa! Det var så vakkert og det var så sterkt å få oppleve dette! Jeg kjenner på en djup takknemlighet og glede over å ha fått være med inn i Rondane igjen og fått se noe så vakkert.

På ettermiddagen talte jeg i baptistkirken igjen, denne gangen om kraften som finnes i det å velsigne andre.

Bildene er tatt av Vidar Jensvold, May Sissel Hansen og Ulf Magne Løvdahl.

Etterlengtet tur til Rondane

De to siste årene har jeg hatt en drøm: å få komme til Rondane igjen! Dette fjellområdet har betydd så mye for meg gjennom mange år. Utallige turer hit, men de siste to årene har det vært umulig på grunn av min helsetilstand å få til en slik tur. Og i år så det spesielt mørkt ut siden blodtrykket er svært høyt, og hjerteproblemene gir meg så mye smerter.

Men takket være en rullestol og en veldig snill kone, fikk jeg komme et lite stykke på vei innover mot Rondvassbu. Fantastisk! Og en utrolig vakker dag i fjellet. Tusen takk, til min kjære for at du hjalp meg med dette. Denne turen kan jeg leve lenge på.

I 34 år har Han vist seg trofast mot oss

En Facebook-venn minnet meg om Salme 32,8 i dag. For May Sissel og meg er det et helt spesielt ord. Når vi forlovet oss, 19. desember 1981, fikk vi gullsmeden til å gravere inn henvisning i våre ringer. Vi valgte nemlig dette ordet som vårt 'livsord':

'Jeg vil lære deg og vise deg den veien du skal vandre, jeg vil gi deg råd ved mitt øye'.

I dag fikk jeg bare lyst til å vitne om at det ordet er sant. I 34 år har Herren vist seg trofast mot sitt løfte. Aldri har Han sviktet, selv ikke en eneste dag. Det har ikke alltid vært like lett å se denne veien. Noen ganger har vi sett den gjennom tårer og kun 'ant' at den var der, men Herren har også sagt i sitt ord om det Han selv kaller 'den hellige veien':

'Det skal være en ryddet vei, og den skal kalles den hellige veien. Ingen uren skal gå på den, men den hører hans folk til. Ingen veifarende, ikke engang dårer, skal fare vill'.

Steg for steg har vi gått den, og vi er ennå ikke i mål, men vi er sikre på en ting: 'Han som begynte den gode gjerningen, Han skal fullføre den'.

Og råd gir Han underveis.

Vi har ikke alltid vært gode til å lytte, og vi har ikke alltid fulgt de rådene vi har fått. Så har vi vendt om, og kommet inn på veien igjen, ved å be om syndernes forlatelse og søkt Hans råd og veiledning på nytt. Når vi har sviktet, har Han likevel vist seg trofast. Han har aldri sviktet, og kommer aldri til å svikte sine. Han har vært trofast i gode og onde dager, i smil og tårer, sykdom og styrke, latter og bekymring.

Vi vil ære Gud for dette!