Bekymringsløsheten

 Rondane har vært mitt fjell. De runde formene, det åpne landskapet som strekker seg fra parkeringsplassen på Mysusæter til Rondvassbu, innbyr til ro og refleksjon. Her har jeg vært blottenes alene eller sammen med kona mi, barna våre, familie og venner. De sterkeste opplevelsene har jeg hatt alene med Gud. Særlig i tider da mitt indre liv har gått gjennom djuptgående prosesser. Her har jeg også kjempet med Gud.

Men det er også noe annet Rondane har invitert til: bekymringsløshet!

En hellig likegyldighet. Her har jeg latt vinden ruske i håret, latt humla suse og ikke tenkt på noen verdens ting. Vi trenger slike dager. Bare gledet meg over å få være i live.

I det Martin Lönnebo fingret med bekymringsløs blå perle i Kristuskransen, pleide han å si: "Er vi på rett vei så vil veien bære oss."

Billedtekst: Fra en tur i Rondane. Bildet er tatt for noen år siden.

Drømmen om fjellet - en bønn

Herre, når skal jeg få høre suset fra Ula der den skjærer seg gjennom skrint landskap, og vasker morenegrus og store heller og stuper til slutt ut i Storulfossen?

Når skal jeg få høre den såre klagesalmen til vipa der den hekker ved Fremre Illmannstjønna?

Eller se sollyset leke på toppen av Rondeslottet,
mens vindene får skyene til å fare i hast over himmelhvelvet.

Når kan jeg få se igjen de frodige fjelldalene, de lavdekte flyene og den karrige berggrunnen?

Sette spor etter meg i knusktørr lav.

Når skal jeg få kjenne igjen de iltre knottene,
som samler seg rundt svett hårfeste
- og den velsignede brisen som driver dem bort
- og gjør det levelig igjen?

Når skal jeg få kjenne angen
av myrullkledde myrer?
Og se det blømme i molteblomst?

Jeg drømmer fortsatt om Storesmeden
og Smiubelgin. Jeg kom meg aldri dit.

Men lengselen kan ingen ta fra meg.

Du var raus, Herre, når du strødde toppene ut over Rondane.
Ikke så dramatisk i formen,
som en kvinnekropps runde former.

Får jeg oppleve dette
nok en sommer, Herre?

Det er min inderlige bønn.
Du svarer vel ja til slikt.

Gjøvik 25.april 2020
Bjørn Olav Hansen (c)

Billedtekst: Fra en av mine mange turer til Rondane nasjonalpark. Bildet er tatt i 2006 da jeg ennå var frisk til å gå i fjellet.

Bønneseminar på Otta og en overraskelse!

Denne helgen har jeg vært på Otta for å holde et bønneseminar i Sel baptistmenighet. Mange gode tilbakemeldinger fra seminaret som ble holdt lørdag formiddag. Det var en fin gruppe som var samlet i Bethel, og det var åpent og godt å dele Guds ord og egne erfaringer fra bønnens verden med mennesker som tok imot meg med åpenhet og varme.

Søndag hadde Gud en forunderlig overraskelse til meg!

Jeg dro hjem til Gjøvik etter seminaret lørdag, for jeg kjente meg ikke bra. Det er store utfordringer med både hjertet og lungene for tiden.

Som mange av bloggens lesere vet er fjellturer i Rondane en av mine store lidenskaper. Jeg har gått mange og lange turer i dette flotte og vakre fjellområdet, men på grunn av mine helseutfordringer er de lange turene nå historie. Det er veldig vemodig. I sommer hadde jeg med meg en noen kristne venner fra Wisconsin inn i Rondane på en liten tur. Vi gikk ikke langt, men jeg måtte snu og vende tilbake til bilen, mens de gjorde en litt lengre tur. På vei tilbake til bilen svartnet det for meg og jeg fikk et kraftig angina-anfall. Da visste jeg at nå er Rondane-turene definitivt over.

Men som sagt: Herren hadde en overraskelse på lur!

May Sissel kunne bli med meg tilbake til Otta i formiddag, og turen gikk opp til Mysusæter hvor familien Løvdahl hadde fått leie en hytte. Det var også meningen at jeg skulle overnatte her fra lørdag til søndag, men slik gikk det ikke. Hjerteproblemer satte en stopper for det.

Men nå kunne May Sissel, Ulf Magne og meg ta turen inn til parkeringsplassen ved Spranget og vi kunne gå noen meter innover på veien til Rondvassbu. Forholdene var helt fantastiske. Det var skyfri himmel og helt vindstille og noen av fjelltoppene hadde tatt på seg snøkåpa! Det var så vakkert og det var så sterkt å få oppleve dette! Jeg kjenner på en djup takknemlighet og glede over å ha fått være med inn i Rondane igjen og fått se noe så vakkert.

På ettermiddagen talte jeg i baptistkirken igjen, denne gangen om kraften som finnes i det å velsigne andre.

Bildene er tatt av Vidar Jensvold, May Sissel Hansen og Ulf Magne Løvdahl.

Vemodets dag

Det ble en dag full av kontraster i går for mitt vedkommende.

Takket være gode venner fra Wisconsin, USA, var jeg tilbake i mitt elskede Rondane. Men det ble et ganske annerledes møte med et landskap som betyr så mye for meg. Visst gledet jeg meg over å få være tilbake, men det ble også en sorg over hvordan livet har endret seg for meg.

Aldri mer lange vandringer langs et bekkefar, eller over heier fulle av mose, eller kunne lange ut, i full fart, langs godt opptrådte stier til Rondsvassbu. Ingen flere teltturer med tung ryggsekk, eller vandringer under den stjernestrødde himmelhvelvingen.

For i går sa det stopp. Jeg har ikke mer pust igjen. Et kraftig angina-anfall gjorde også sitt, men det er først og fremst problemene med lungene som gjør at jeg nå forstår at en epoke for meg er over.

Jeg har vel visst det lenge - at sykdommen har innhentet meg. Sannelig, det er sant, det Bibelen sier at "Alt har sin tid, og en tid er et satt for alt det som skjer under himmelen." (For 3,1)

Men jeg skulle ønske at enkelte 'tider' varte lenger enn andre. Som tiden for fjellvandringer.

Mens jeg sitter på en stein langs en veltrådt sti jeg har gått så mange ganger kommer det en kvinne forbi. Det skulle vise seg at hun var fra Paris. Hun er på vandringstur i fjellheimen med familien sin. Hun går et godt stykke foran dem. Og stanser.

Det er slikt man gjør i fjellet. Vi kan passere hverandre på gatene i byene våre, eller sitte ved siden av hverandre på bussen, men da er vi tause. Ikke så i fjellet. Da hilser man på fremmede. Og snakker. Som om vi skulle være gamle kjenninger.

Hun spør om hvorfor jeg sitter der jeg sitter og jeg snakker som om jeg kjente kvinnen godt. Om begrensningene sykdommene jeg strever med gir meg. Så sier hun:

"Du får sitte og kontemplere!"

Ja, det får jeg. Nyte synet av noe som var. Dvele ved de gode opplevelsene. Leve meg inn i det som skjer her og nå. Øve meg på å være tilstede i livet med alt hva det er.

Jeg takket for det gode rådet, og kvinnen og familien hennes gikk videre, men jeg ble sittende kontemplerende og vente på vennene fra Wisconsin.

Med ett kjentes Herren så nær. Og jeg flyttet blikket fra fjellmassivet foran meg til Herrens ansikt. Og kontemplerte.

"... det som vi har sett med våre øyne, det som vi beskuet ..." (1.Joh 1,1)

Der har vi ordet 'kontemplere' - 'beskue'.

Å se med andre øyne enn sine fysiske.

Nå venter en høst med møter og bønneseminarer rundt omkring i Norges vidstrakte land. Det begynner allerede i morgen, hvor jeg skal tale i Misjonssambandet, så går det slag i slag. Med møter hos baptister, pinsevenner, lutheranere, frie venner. Den tiden er ikke over. Og så lenge det fremdeles er litt pust i meg skal jeg være tro mot det kall som Herren gav meg for mange, mange år siden. Jeg jeg gleder meg over det - og kjenner på en djup takknemlighet. Takk til alle dere som inviterer meg til å dele det Herren har lagt på mitt hjerte.

Begrenset, ja, men ikke Gud. Hans åndepust bærer meg.

Billedtekst: Langs 'gjengrodde stier' i Rondane. Foto: Paul Martens, Wisconsin.

Etterlengtet tur til Rondane

De to siste årene har jeg hatt en drøm: å få komme til Rondane igjen! Dette fjellområdet har betydd så mye for meg gjennom mange år. Utallige turer hit, men de siste to årene har det vært umulig på grunn av min helsetilstand å få til en slik tur. Og i år så det spesielt mørkt ut siden blodtrykket er svært høyt, og hjerteproblemene gir meg så mye smerter.

Men takket være en rullestol og en veldig snill kone, fikk jeg komme et lite stykke på vei innover mot Rondvassbu. Fantastisk! Og en utrolig vakker dag i fjellet. Tusen takk, til min kjære for at du hjalp meg med dette. Denne turen kan jeg leve lenge på.

Menighetstur med en smak av Rondane

Det var slikt et vènt syn å se Furusjøen og snødekte fjelltopper i Rondane, når vi kjørte oppover mot setra til Kirketeigen i Nord-Fron i går. Jeg har lenge drømt om å få se Rondane igjen. Det har liksom vært 'mitt' fjell siden jeg begynte å gå i fjellet for riktig mange år siden.                              

Men det ble ingen mulighet til en fjellvandringstur i fjor, og jeg vet ikke helt om vi klarer å få det til i år heller. Derfor ble det så fint å få se de kjære fjellene igjen. Selv om det var på avstand. Utflukten ble gjort i forbindelse med en menighetsweekend for Brumunddal baptistmenighet, som jeg har vært taler på. Dessverre var det ikke så langt jeg klarte å gå. I en slak oppoverbakke fikk jeg et angina-anfall og måtte sette meg ned. Mens de andre gikk videre, brukte jeg god tid på å gå tilbake til setra.

På menighetsweekenden underviste jeg over følgende temaer:

Åndelig vekst og modning
Å leve evangeliene
Å be med kroppen
Etterfølgelsen av Kristus - en imitatio

Skulle det være andre menigheter som ønsker en menighetsweekend med disse temaene, eller 'Hverdagslig bønneliv' som et annet tema jeg underviser om, så er det bare å ta kontakt via: bjornolav58@gmail.com

Jeg kan ikke love å komme, men vurderer alltid slike henvendelser under bønn. Det var veldig fint å være sammen med vennene fra Brumunddal.

Til fjells

Siste dagen i juni ble tilbrakt i Rondane. Det var så deilig å komme opp på fjellet, kjenne vinden ta tak i deg i det du klyver ut av bilen, og ha fjellvidda rett foran deg! Med hjelp av en engangsgrill og noen pølser fikk vi litt mat i skrotten allerede umiddelbart etter starten fra Spranget. Nede ved Ula fant vi et godt sted å innta et måltid, før vi sakte men sikkert beveget oss inn til Krokutbekkhytta som var dagens mål.

Ikke så langt unna Spranget fant vi rester etter vinteren. Vår Wheaton Terrier - Poirot, elsker snø. Han hoppet og spratt, sprang som en gal, akte og hadde det helt topp. Verre var det da vi senere skulle krysse en bekk. Vann som beveger seg er farlig, synes Poirot, men etterat både May Sissel og jeg var kommet oss over var den modig bok til å hoppe.

Det går ikke så fort med meg. Aner ikke hvor langt det er fra Spranget til Krokutbekkhytta, men med små skritt, mange pustepauser fikk vi oss endelig fram. Der kunne Liv, May Sissel og jeg hvile ut, drikke iskaldt vann, spise noen kjeks og legge oss langflate på bakken. Heeerlig!

For meg var det en kjempeopplevelse å klare å nå dagens mål. Jeg hadde jo håpet å kunne klare å gå til Rondvassbu, men det er for langt. Så mye pust har jeg ikke. Turen tilbake til Spranget, og bilen, ble utfordrende og smertefull.

Men hjertesmertene til tross, det var verd å komme seg til fjells. Rondane er og blir fjellet for meg. Her har vi så mange gode minner fra. Jeg takker Herren for at Han gav meg nåde til å fullføre dette. Nå er klokka blitt over 01.00. Det blir ikke flere blogginnlegg før jeg våkner i morgen tidlig. Til det er jeg altfor sliten.

Bildet er fra Rondevannet. Dessverre hadde vi glemt å lade batteriet til kameraet vårt så det ble ingen bilder fra denne turen.

Sårbare dager, en diktsamling og Guds farsomsorg

Dette har vært en underlig, og vanskelig dag. En krevende undersøkelse, en nærmest total utmattelse og et hjerte som slett ikke vil slå som det skal er noe av ingrediensene. Det er dager som dette hvor en mer enn noe annet trenger å oppleve Guds farsomsorg. Og det opplevdes som et håndtrykk fra Gud, når jeg i postkassen vår fant en liten pakke som inneholdt et brev og en aldeles nydelig diktsamling. Fra en av bloggens lesere på sørlandet. Tårene fikk fritt spillerom da, både mens jeg leste det gode brevet, og kikket på det vakre illustrasjonene i diktsamlingen. Nå i kveld har jeg tenkt å brygge meg en god kopp te, tenne opp i peisen, kroe meg i godstolen og lese disse diktene. En stor takk til hun som sendte meg dette, og oppmuntret meg på en dag som denne!

En gjør seg så mange tanker på slike sårbare dager. Nå går jeg å venter på resultatene av dagens undersøkelse. Må si at jeg gruer meg litt til resultatet av den. Slike dager som dette er dager hvor jeg tenker mye på framtiden, om hvordan den blir. Joda, jeg vet at vi ikke skal gjøre oss bekymringer. Corrie ten Boom har sagt: "Bekymring er som en motor som går på tomgang. Du forbruker energi, men du kommer ingen steder, det er ingen drivkraft." Den gamle hollandske damen har sikkert helt rett, men jeg bekymrer meg likevel. Hennes råd var: "Gi deg ikke - gi deg over." Herli ligger selve hemmeligheten. Framtiden er i Guds hender, uavhengig av resultatene fra rønteninstituttet.

Jeg leser Salmenes Bok - igjen, og fra dagens lesning heter det: "Det er mange som sier: Hvem vil vise oss det gode? Herre, løft Ditt ansikts lys over oss! Du har gitt meg glede i hjertet, mer enn de andre da de fikk korn og vin i overflod. I fred vil jeg både legge meg ned og sove. For Du, Herre, bare Du, la meg bo i trygghet." (Salme 4,7-9)

Dagens bloggbilde er hentet fra forrige sommers vandring i Rondane nasjonalpark, sammen med sønnen min, som har tatt bildet, og Poirot, vår trofaste følgesvenn. 4. januar ble han ett år gammel. I dag drømmer jeg om at det skal komme dager da jeg fungerer så godt at det blir en ny tur inn i fjellenes verden.

Imellomtiden skal jeg lese diktene jeg fikk. Lyrikk og poesi, har ved siden av Bibelen, vært til stor glede og velsignelse for meg, og er det. Kanskje er det en av årsakene til at jeg ofte dras mot poesien som også finnes i Den Hellige Skrift. Den taler ofte sitt eget språk om livserfaringer - på godt og på vondt.

(Foto: Joachim Hansen)

Kjempetur til Rondane

Årets tradisjonelle Rondane tur er unnagjort, i godt vær, faktisk med mange gløtt av sol! Men denne gangen kom vi ikke lenger enn til Krokutbekkhytta. Dette er vanligvis første rasteplass, langs stiene til Rondvassbu, men i år ble det endeplass. Av to årsaker: Jeg hadde rett og slett ikke flere krefter, og hunden vår Poirot, en nå seks måneder Flat Coated Wheaton Terrier, kom seg ikke over elva. Vi hadde problemer med å få den over en liten bekk før vi kom til Krokutbekkhytta, men det gikk med en del overtalelser. Jeg er så glad for at vi fikk til denne turen, min sønn og jeg. Det er en god tradisjon å holde vedlike. Rondane er liksom blitt "vårt" fjell. Her har vi vært siden barna var små. På turen hjemover nektet Poirot plent å hoppe over bekken, så gode råd var dyre. Til slutt måtte jeg vade over bekken, og da gikk det. Bikkja var helt utslitt da vi endelig kom fram til parkeringsplassen, og det var jeg også. Så godt å få satt seg. Nå hviler vi ut hjemme. På søndag setter vi kursen mot England, for å ta noen feriedager og benytte anledningen til å treffe igjen gode venner, og møte nye bekjentskaper. Vi har fått kontakt med et av Bruderhof kommunitetene, og er ønsket velkommen dit. Det ser vi frem til. Fra søndag kan det bli lengre mellom mulighetene til å blogge, men så sant vi kan koble oss på nettet, kommer vi til å sende reisebrev hjem! Frem til søndag blir bloggen oppdatert daglig.