Englene - Guds tjenende ånder, del 3

Den treenige Gud er ikke alene. Han omgir seg med vesener: med serafer, kjeruber, engler, skapt for å ære og tilbe Ham, med en vidunderlig skjønnhet, renhet, kraft, velde. De avspeiler Guds hellighet og herlighet. Når Job beskriver skaperverkets skjønnhet, beskriver han de vesener som fantes før jorden ble skapt: '... mens alle morgenstjerner jublet, og alle Guds sønner ropte av fryd.' (Job 38,7) Morgenstjernene er bare andre navn for Guds skapte englevesener, og navnet sier noe om deres skjønnhet. Guds engler er lysskikkelser, de skaper ærefrykt hos de som møter dem. De er en gjenspeiling av Guds herlighet, og det på en slik måte at de som møter dem faller på sine knær, fordi noe av Guds hellighet kommer til dem.

Vi leser for eksempel om Daniel, som blir forferdet når han møter erkeenelen Gabriel som rører ved ham. Da leser vi at Daniel synker sanseløs med ansiktet til jorden for denne mektige skikkelen, og da en annen ikke navngitt engel rører ved ham senere, begynner Daniel å skjelve og faller igjen sanseløs til jorden. Det er som om all kraft forlater Daniel og han blir svært redd. Derfor sier engelen: 'Frykt ikke, vær sterk', jfr Dan 10,0-29.

Alle Guds engler bærer med seg en slik renhet og hellighet, at det skaper ærefrykt hos de som møter dem.

Det er en årsak til dette: det stråler lys fra dem fordi virkningen av det lyset Gud er bærer av er så sterkt i dem.

Det er derfor så mange kan fortelle om lysopplevelser i forbindelse med engler. Den profetiske seeren Johannes forteller i Åpenbaringsboken, at en dag vil en eneste englefyrste, en mektig engel, som stiger ned fra himmelen, opplyse hele jorden, jfr Åp 18,1.

Tusener på tusener på tusener av engler omgir Guds trone. Kjerubene og serafene - navn på ulike strålende engleskikkelser - er aller nærmest Guds trone. De er i Guds umiddelbare nærhet. Det ser vi blant annet gjennom de synene den profetiske seeren Esekiel hadde:

'Israels Guds herlighet hevet seg opp fra kjerubene, som den hvilte på,' (Esek 9,3)

Og profeten Jesaja forteller om et syn han hadde om Guds trone i himmelen i Jes 9, og han forteller om serafer som står rundt denne tronen:

'Seks vinger hadde hver. Med to dekket han ansiktet, med to dekket han føttene, og med to fløy han. Og den ene ropte til den andre: Hellig, hellig, hellig er Herren, hærskarenes Gud! All jorden er full av hans herlighet.' (Jes 9,2-3)

Jesaja maler for oss et portrett av disse serafene, deres skjønnhet og styrke og som et eksempel på deres enorme styrke, skriver han: 'Dørpostenes fester bevet ved røsten av dem som ropte, og huset ble fylt ved røk.' (v.4)

I billedlig språk sier salmisten noe om serafenes og kjerubenes styrke: 'Båret av kjeruber fløy han (Gud), på vindens vinger for han fram.' (Salme 18,11)

Ja, Gud er virkelig omgitt av majestetiske, lovprisende engler, lysende, skinnende vesener. Gud innhylles i røyk av røkelse.

'Om Gud er det en forferdende herlighet,' (Job 37,22)

fortsettes

Å være ydmyk og trygg

Når vi ser på stjernene og lar tankene vandre til de mange galaksene, kjenner vi oss så små og ubetydelige at alt vi gjør, sier eller tenker virker helt meningsløst. Men om vi kikker inn i sjelen og lar tankene vandre inn i de endeløse galaksene i det indre livet, blir vi så store og verdifulle at alt vi gjør, sier eller tenker får stor betydning.

Vi må hele tiden se til begge sider for å bli ydmyke og trygge, humoristiske og alvorlige, lekne og ansvarsbevisste. Ja, mennesket er veldig liten og veldig stor. Det er spenningen dem imellom som holder oss åndelig våkne.

- Henri Nouwen i Bread for the journey. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

Til fjells

Siste dagen i juni ble tilbrakt i Rondane. Det var så deilig å komme opp på fjellet, kjenne vinden ta tak i deg i det du klyver ut av bilen, og ha fjellvidda rett foran deg! Med hjelp av en engangsgrill og noen pølser fikk vi litt mat i skrotten allerede umiddelbart etter starten fra Spranget. Nede ved Ula fant vi et godt sted å innta et måltid, før vi sakte men sikkert beveget oss inn til Krokutbekkhytta som var dagens mål.

Ikke så langt unna Spranget fant vi rester etter vinteren. Vår Wheaton Terrier - Poirot, elsker snø. Han hoppet og spratt, sprang som en gal, akte og hadde det helt topp. Verre var det da vi senere skulle krysse en bekk. Vann som beveger seg er farlig, synes Poirot, men etterat både May Sissel og jeg var kommet oss over var den modig bok til å hoppe.

Det går ikke så fort med meg. Aner ikke hvor langt det er fra Spranget til Krokutbekkhytta, men med små skritt, mange pustepauser fikk vi oss endelig fram. Der kunne Liv, May Sissel og jeg hvile ut, drikke iskaldt vann, spise noen kjeks og legge oss langflate på bakken. Heeerlig!

For meg var det en kjempeopplevelse å klare å nå dagens mål. Jeg hadde jo håpet å kunne klare å gå til Rondvassbu, men det er for langt. Så mye pust har jeg ikke. Turen tilbake til Spranget, og bilen, ble utfordrende og smertefull.

Men hjertesmertene til tross, det var verd å komme seg til fjells. Rondane er og blir fjellet for meg. Her har vi så mange gode minner fra. Jeg takker Herren for at Han gav meg nåde til å fullføre dette. Nå er klokka blitt over 01.00. Det blir ikke flere blogginnlegg før jeg våkner i morgen tidlig. Til det er jeg altfor sliten.

Bildet er fra Rondevannet. Dessverre hadde vi glemt å lade batteriet til kameraet vårt så det ble ingen bilder fra denne turen.