Jesus er utstrålingen av Guds herlighet

 Det er sider ved Gud som er skremmende og uforståelig, blant annet hans hellighet, renhet og hans vrede. Noen ord fra Hebreerbrevet har blitt til stor hjelp for meg den siste tiden: "Mange gange og på mange måter har Gud i tidligere tider talt til fedrene gjennom profetene. Men nå, i disse siste dager, har han talt til oss gjennom Sønnen. Han har Gud innsatt som arving over alle ting, for ved ham skapte han verden. Han er utstrålingen av Guds heerlighet og bildet av hans vesen..." (Hebr 1,1-3a) 

Gud har fått et ansikt i Kristus. Slik Jesus er, slik er Gud. Eller som Hebreerbrevets forfatter sier: "Han er utstrålingen av Guds herlighet og bilde av hans vesen." Dette gir trygghet og hvile. 

Men Hebreerbrevets forfatter skriver også at: "For ved ham skapte han verden." Kardinal Anders Aborelius skriver om dette i sin nye bok 'Hverdagsmystikk', utgitt på St.Olavs forlag: "På en skjult måte forblir Skaperen nærværende i det Han skaper. Alt som finnes, gjenspeiler Ham på en eller annen måte, Likesom en kunstner legger sjelen sin i det han gjør, legger Gud ned noe av seg selv i det han skaper. I alt finnes det et spor, en likhet, et Nærvær. Derfor kan alt det skapte tale og synge om Skaperen - ikke påtrengende og overtydelig, men diskre og skjult." 

Hellige rytmer

Da Gud fødte skaperverket ved hans hjertes og sinns ord, gikk en knapt merkbar flagren foran livsrytmen vi så ofte tar for gitt.

Skapelsen avhenger helt av Herrens hjerteslag og tempoet til hans ånde, Den Hellige Ånd.

Guds blod pulserer gjennom hele skaperverket, opprettholder og ordner det med kosmisk harmoni. Som babyen i en mors mage, vugger hele skapelsen forsiktig i Herrens dypeste vesen.

Han er skaperen og opprettholderen i hvem vi lever og beveger oss og er til (se Salme 104; Apg 17:28).

Omfavn rytmen mens du søker harmoni med Gud og hverandre, og du vil legge merke til hans hjerteslag overalt.

Tenk på det fantastiske forholdet vi alle har til musikk, spesielt perkusjon.

Se hvordan vi ikke kan motstå trangen til å holde tid med fingre, tær og vippende hoder.

Er det ikke utrolig hvordan Herrens rytmer påvirker stammetrommene til gamle og moderne hedninger? Selv de som ikke kjenner den sanne Skaperen, føler hans dundrende puls.

De mest primitive folkene følte takten til Guds skaperverk og etterlignet ved å slå tømmerstokker og strukket dyreskinn mens de svaiet og nynnet i resonans med Guds utallige frekvenser.

Storslåtte orkesterverk bruker vibrerende strenger, summende lepper og intrikate tempoer omgitt av trommer, symboler, tre.

Et støyende punkband eller metalrockband er avhengig av elektriske impulser, vibrerende strenger, dunkende trommeslag og varierende vokalomfang.

Den himmelske flokken slutter seg til selv den som synger eller plystrer i ensomhet mens alt gjengir Skaperens hjerte og pust.

Guds majestetiske nåde og opprettholdende rytmer bryter ut av Hans vesen, slik at selv de som avviser Ham reflekterer Ham.

Rytmene deres er ekko av Gud som gjenlyder fra utenfor rom og tid.

Hvor mye bedre blir det når vi slutter oss til dansens HERRE? Han som ga alt som bare han kunne gi for å bringe deg tilbake i harmoni med ham, er han «som la [jordens] hjørnestein mens morgenstjernene sang sammen og alle englene ropte av glede» (Job 38:7).

- Dan Sinkhorn/Bjørn Olav Hansen (c)

Om å ta vare på skaperverket

FN's nye klimarapport er dyster og skremmende lesning. Den burde få noen og enhver av oss til å tenke oss om både en og to ganger. Helt fra skapelsen av har Gud betrodd oss jorden, og gitt oss et forvalteransvar. "Ve den som ødelegger jorden!" sier Gud i Apokalypsen - Johannes Åpenbaring, og stiller dem til ansvar som ødelegger Guds fantastiske skaperverk.

Jeg ble utrolig trist når jeg leste uttalelsen til en kjent forkynner som uttalte at klimakampen var en demonisk forførelse og at verk av Satan selv, og at vi som kristne ikke skulle bry oss om jorden. Den skulle jo ødelegges likevel.

 Er det slik vi skal ta vare på det som er oss betrodd? Kristne burde jo heller tvert om være de første i kampen for å ta vare på dette fantastiske skaperverket. Nå gjør miljøødeleggelser og klimaendringer deler av jorden ubeboelig for mennesker. Enorme skogbranner som legger alt i grus, og temperaturer som er uutholdelige for folk flest, er konsekvensen av at vi er i ferd med å ødelegge livsgrunnlaget vårt. Jeg kjenner bare en som er interessert i at dette skal skje, og det er den onde selv. Om ham sier Jesus: "Tyven kommer bare for å stjele, drepe og ødelegge." (Joh 10,10)

Våre norske kristenrøtter er keltiske. Den keltisk-kristne spiritualiteten har et nært forhold til skaperverket. La oss vende tilbake til våre trosrøtter og ta vare på alt Gud har skapt. La oss be for jorden og velsigne den, mens vi venter på nye himler og en ny jord. Og la oss be for våre politikere som står overfor vanskelige beslutninger. 

Guds ansikt vendt mot oss

'Hvor vi enn vender oss, der er ansiktet Ditt, Gud. I månelyset og stjernenes gang, i de hellige fjellenes kløfter og i eldgamle lunder, i mektige hav og havdjupenes skapninger.

Hvor vi enn vender oss, der er ansiktet Ditt, Gud. I lyset fra øynene vi elsker, i saltsmaken til tårene vi har smakt, i forvitrede ansikter øst og vest, i barnets mjuke hud over alt

Hvor vi enn vender oss, der er ansiktet Ditt, Gud, der er ansiktet Ditt, i blant oss.'

- John Philip Newell i Celtic Daily Prayer, Volume 2, side 901-902

Livets under

Se! Se! sier vi, når vi ser en regnbue, som om vi ikke har sett noen før. Regnbuer kommer alltid overraskende.

Og godt er det. Vi kan så lett bli blasserte. Alt er en selvfølge.

Når du har vært innendørs noen uker, og tilbrakt dagevis i en sykehusseng, og du endelig kommer ut og får se deg omkring, da, da er det ingen ting som er selfølgelig lenger.

Slik ble turen fra huset vårt til fastlegen i går. Det var første gangen i år jeg har sett enger av hvitveis. Gud, så vakkert!

Jeg har jo sett det før, men når du blir fratatt muligheten til å se det og så får se det igjen, er det fenomenalt sterkt. Måtte det aldri bli noe selvsagt. Måtte jeg, så lenge jeg forunnes livet ha evnen til å forundres, overraskes og fylles med glede og takknemlighet. Takk Gud for skjønnheten og sanseligheten. Gud kommer ikke bare til oss gjennom ord, men gjennom brød og vin, gjennom alt det skjønne Gud har skapt.

'Vær takknemlige', lyder Guds ord. Det ordet skal jeg øve på i dag.

Selv under en pandemi husk skapelsens skjønnhet

Skaperverkets skjønnhet er ikke på 10-på-topp-listen i folks bevissthet akkurat nå. Det som dominerer er det stygge, grusomme, onde. Avisen jeg leser, The New York Times, er for det meste fylt av historier om gjennomgripende ødeleggelser: overfylte helseintitusjoner, coronavirustilfeller som eksploderer i USA, fullstendig nedstegning for Indias 1,8 milliarder innbyggere, og millioner av desperate og fattige flyktninger klemt inne som sardiner idet de hjelpeløse venter på at coronaviruset skal bryte ut med forferdelige følger for dem i deres overfylte skur- og teltleire.

Hvorfor snakke om skaperverkets skjønnhet i en tid som denne? Fordi de nysprugne påskeliljene og de spirende trærne minner oss om at naturen fremdeles gjør sine underverker. Fordi 1.Mosebok kapitel 9 forteller oss om Guds evige pakt med menneskeheten og med alle levende ting. Regnbuen som skinner gjennom skyene er Guds løfte om alltid å ta vare på oss og jorden.

Ødeleggelsen som finner sted nå er virkelig grusom. Vi må bekjempe den med all vår makt. Men dette vil gå over. Vi vil komme oss gjennom dette. Det er et tidsspørsmål før ødeleggelsen vil få sin slutt. Jeg tror at det å reflektere over skaperverkets skjønnhet kan gi oss et løft når det gjelder vårt sinn og være med på å berolige oss med at denne pesten vil opphøre.

Ingenting hjelper meg mer til å meditere over skapelsens skjønnhet enn vårt favoritt feriested langs Nicaraguan sjøen i det nordlige Maine hvor Arbutus og jeg drar hver sommer.

En morgen, for mer enn 20 år siden, kom jeg frem til mitt favorittsted hvor jeg har min daglige andaktstund - en stor hengekøye laget i Nicaragua - som svingte mellom nydelige bjørketrær langs Nicatousjøen. Der tenkte jeg på skapningens sjønnhet.

Noen få cummusskyer seilte over en klar blå himmel. solen danset på de glitrende bølgene, og den mjuke sommerbrisen drev inn.

Arbutus og jeg er veldig glad i å slippe unna hver sommer til dette isolerte stedet der ingenting annet enn lomens klagende rop bryter nattens stillhet. Noen uker med å gjøre nesten ingenting annet enn å fiske, plukke ville bær og sjekke om paret vårt med hekkende ørn beroliger sinnet vårt og fornyer vår kjærlighet etter måneder med hektisk arbeid.

Hengekøya er et yndet sted langs denne elskede innsjøen.  Nesten hver gang jeg slår meg ned i dens mjuke folder, flommer en djup takknemlighet til Gud over meg. Når jeg ser bjørkebladene som rører seg i brisen, og skyene som driver over den lyseblå himmelen, opplever jeg at blir fylt til randen av takknemlighet for overfloden av Guds velsignelse i livet mitt.

- Ron Sider (bildet), kanadiskfødt amerikansk teolog og sosial aktivist. Grunnlegger av Evangelicals for Social Action, en tenketank som søker å utvikle bibelske løsninger på sosiale og økonomiske problemer gjennom tro og sosial rettferdighet. Sider er æresprofessor i teologi og er pastor innen det anabaptistiske kirkesamfunnet Canadian Brethren in Church, og tilhører Oxford Circle Mennonite Church. Han og familien bor i Lansdale, Pennsylvania. Ron Sider er blitt 80 år.

Utdrag fra en bloggartikkel skrevet av Ron Sider. Norsk oversettelse:. Bjørn Olav Hansen (c)

Takk for skaperverket

Takk skal du ha, min Herre,
for fjelene,
for forlatte daler,
for fremmede øyer;
for en susende vind,
og for gjennomskinnelige netter,
og for daggryet
og skjønnheten i en ny dag.

- Johannes av Korset
Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

Trærne roper høyt om Gud

"Gud er alle menneskers venn. Han er vår eneste lengsel. Gud er skjult i alle skapende veseners innerste og kaller på oss. Kvelden og nettene er stille og ensomme, for Gud har skapt dem for kontemplasjon. Skogene og ørknene, stjernehimmelen og fjellene er skapt for at vi skulle fordjupe oss i dem. Alle dyr som hever sin røst når morgenen gryr lovsynger Gud.

Vulkanene, skyene og trærne roper høyt om Gud. Hele skapelsen roper gjennomtrengende, med store bokstaver, om Guds eksistens, hans skjønnhet og kjærlighet. Hver og en av mine celler er en hymne til Skaperen og en uopphørlig kjærlighetsforklaring.

Gud finnes over alt, ikke bare i vårt indre. Men han finnes også i vår sjel, og når vi blir oss bevisst hans nærvær, vil vi også smake det til fulle. Da drar vi oss tilbake i ensomhet og ro. Vi vil ikke at noen annet vesen skal gjenspeiles i vår sjel. Vi ønsker bare å eie Guds gjenskinn i oss. 

Gud gjenspeiles i ensomheten og freden slik som himmelen i det stille vannet. Og det er nok at sjelen roer seg og renser seg for at den på utsiden skal gjenspeile Guds ansikt.

- Ernesto Cardenal, (født 1925), poet og prest. Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c). Hentet fra boken: 'Den underbara vägen.' Artos.

Skapende bønn og lovprisning

Mange forbinder bønn med noe stillesittende. Foldede hender. Et lønnkammer. Men har du tenkt på at bønn også kan være kreativ og skapende?

Sommerdagene innbyr til kreativ bønn!

I Bergprekenen sier Jesus: "Se på liljene på marken, hvordan de vokser! De strever ikke og spinner ikke, men jeg sier dere: Selv ikke Salomo i all sin prakt var kledd som en av dem." (Matt 6,28)

Det er jo ganske så innlysende, men jeg får si det likevel: Du ser ikke liljene på marken fra stuen din? Rett før Jesus snakker om liljene på marken, har Han snakket om fuglene under himmelen. De må vi også ut for å se!

Ta med deg en kikkert og en pose og litt vann på en flaske, eller en notatbok. Så kan du sette deg et sted å se på fuglene, eller du kan rusle deg en tur for å plukke noen av sommerens vakre blomster, enten presse et eksemplar i boken din eller ta dem med hjem for å sette dem i en vase. I notatboken kan du formulere bønner og lovprisninger med din penn.

Dette er også bønn. Du tar del i skaperverkets lovprisning av Skaperen!

Riktignok 'ordløs' bønn og lovprisning. Men like fullt bønn og lovprisning og like verdifull som den bønn vi former med leppene våre. Vi gleder oss og fryder oss over det Herren har skapt - så vidunderlig og godt!

Å være ydmyk og trygg

Når vi ser på stjernene og lar tankene vandre til de mange galaksene, kjenner vi oss så små og ubetydelige at alt vi gjør, sier eller tenker virker helt meningsløst. Men om vi kikker inn i sjelen og lar tankene vandre inn i de endeløse galaksene i det indre livet, blir vi så store og verdifulle at alt vi gjør, sier eller tenker får stor betydning.

Vi må hele tiden se til begge sider for å bli ydmyke og trygge, humoristiske og alvorlige, lekne og ansvarsbevisste. Ja, mennesket er veldig liten og veldig stor. Det er spenningen dem imellom som holder oss åndelig våkne.

- Henri Nouwen i Bread for the journey. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

Skaperverket og mennesket

"Kristendom, og da særlig protestantisk kristendom, har konsentrert seg nesten eksklusivt om det enkelte menneskets frelse, i stedet for de undertryktes frigjørelse og velvære. Da tenker jeg ikke bare på undertrykte mennesker, men også en undertrykt jord med alle sine livsformer.

Gud er inkarnert i verden ... av dette forstår vi at Gud er åndepustet eller ånd som gir liv til milliarder kropper som utgjør Guds kropp."

- Sallie McFague. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

"Herre, vår Herre! Hvor herlig ditt navn er over hele jorden, du som har utbredt din prakt over himmelen! ... Når jeg ser din himmel, dine fingres verk, månen og stjernene som du har satt der - hva er da et menneske at du kommer ham i hu, en menneskesønn at du ser til ham!" (Salme 8,1 og v.4)

Munken som elsket trær: Hvis du ikke elsker trær, kan du ikke elske Gud!

Alle som kjenner meg vet at jeg elsker trær. Så i dag skal jeg la deg få møte en mann som var like glad i dem, som jeg er. Han er død for lenge siden, men jeg har virkelig sans for ham.

Hans navn er Nikeforos, og kom fra den greske øya Chios, en ganske så karrig klippeøy i Egeerhavet, omtrent syv kilometer fra kysten av Lilleasia. Øya er skilt fra Tyrkia av Chiosstredet. Øya er 910 kvadratkilometer og i dag bor det omlag 52.000 mennesker her.

Nikeforos ble født her og døde her. Som barn ble han alvorlig syk, og foreldrene lovte Gud mens de ba at dersom sønnen ble frisk, ville de la ham tjene i et kloster som var i nærheten. Sønnen ble frisk og foreldrene holdt sitt løfte. Nikeoforos ble oppdratt i det ortodokse klosteret, og han begynte etterhvert på øyas presteseminar, ble viet til diakon og siden lærer på seminaret.

Han fikk etterhvert stadig flere ansvarsfulle oppgaver. Men det skulle vise seg at han ikke var særlig flink til å utføre administrative oppgaver som fulgte med disse oppdragene.

Nikeforos bar nemlig på en helt annen lengsel enn å bli sittende bak et skrivebord. Han lengtet etter å leve i Guds nærhet og tok etterhvert tilflukt i en eremittcelle i nærheten av en kirke i byen Resta på øya. Her levde han i bønn, studier og arbeid med liturgien.

Og her kunne han virkelig hengi seg til det han elsket så høyt: naturen og trærne. Han var ikke vanskelig å be når det trengtes å ta i et tak med jordbruket på øya. Han var den som kanskje arbeidet hardest ute på markene. Og han ville gi den karrige øya liv. Derfor ville han plante trær: oliventrær, fikentrær, cypresser og pinjer. Når mennesker kom for å skrifte gjorde han noe genialt! Han påla dem å plante trær som bot!

Billedtekst: Chios

Nikoforos sa det slik: "Hvis du ikke elsker trær, kan du ikke elske Gud!"

Jeg er helt enig i at det henger sammen!

Nikeforos døde på sin elskede øy sommeren 1821 og ble begravet i kirken ved eremittboligen i Resta. Han ble forøvrig født i 1750.

Nikeforos er munken til venstre på bildet.

En grønn perle, ekstremvarme og klimaendringene

Jeg tenker mye på de som plages og lider av den kolossale varmen som har rammet den sørlige delen av Europa de siste ukene. Alle syke, gamle, som må holde ut dag etter dag i en varme som er så utmattende og slitsom. Jeg har bedt for dem. Tror ikke jeg selv hadde klart å utstå en slik varme på grunn av min sykdom.

Jeg tenker også på klimaendringene vi nå virkelig begynner å merke følgene av. Mer ekstremvær. De store ødeleggelsene.

Når Kristuskransen kunne feire sitt 20 års jubileum i 2015 ble det lagt til en ny perle - den grønne. Det kjennes veldig riktig ut. Miljøbevissthet hører med til den kristne tro! Vi må ta vare på skaperverket. I Åpenbaringsboken heter det:

"Hedningefolkene ble harme, men nå er din vredesdag kommet. Nå er tiden da de døde skal dømmes, nå skal du lønne dine tjenere profetene, de hellige og de som frykter ditt navn, små og store, og ødelegge dem som ødelegger jorden." (Åp 11,18)

Herren vil stille dem til ansvar som ødelegger Hans skaperverk.

Når jeg tar frem Kristuskransen stanser jeg i disse dager ved den grønne perlen og takker Gud for alt det vakre, skjønne i skaperverket: skogene, havet, blomstene, fuglene, dyrene, himmelen, menneskene Han har skapt i sitt bilde - og så ber jeg for Skaperverket. At Gud skal velsigne det, bevare det og beskytte det mot grådigheten, materialismen, miljøødeleggelsene.

Et brennende hjerte

Den kristne eneboeren Isak Syreren stilte en gang på 600-tallet spørsmålet: Hva er renhet? Han svarte selv: 'Det er, kort sagt, å ha et hjerte som kjenner med hele den skapte naturen'.

Videre sa han: 'Hva er et hjerte fylt av medfølelse?' Han svarte:

'Det er et hjerte som brenner for hele skapelsen, for menneskene, for fuglene, for alle dyr, for demonene og alle skapninger som finnes. Når den som eier et slikt hjerte tenker på dem og når han ser dem, feller han tårer. Hans medfølelse er så sterk og så voldsom og hans utholdenhet så stor, at hans hjerte strupes sammen og han utholder ikke å se eller høre noe ondt eller noen sorg i skapelsen.

Derfor ber han hele dagen under tårer for dyrene, for fiendene av sannheten og for alle som skader henne, slik at Gud må bevare og tilgi dem. I sitt hjertes grenseløse medfølelse, som Guds avbilde, ber han til og med for ormene.'

Jeg løfter mine hender i tilbedelse av Den Evige, Den Høyeste Gud

Jeg var så heldig at jeg fikk bruke deler av gårsdagen på Mamre, bønnekoia mi inne på åsen. Lørdagen gav oss et aldeles praktfullt septembervær, med sol fra skyfri himmel. September er en av mine favorittmåneder. På Mamre fikk jeg arbeidet med dagens preken. Jeg skal preke om ekstravagant tilbedelse, i Toten Frikirke. Samtidig har jeg fått tenkt litt mer på det jeg skal si på en ledersamling på Grimerud mandag til tirsdag til uken. Stillheten på Mamre gir god anledning både til å be og til å arbeide. Nedenfor bønnekoia går det ulike stier, og en av dem er så fin for meg fordi den ikke byr på noen bakker, slik at jeg kan gå uten å få vondt i hjertet. Fordi det har regnet såpass mye den siste tiden var det kommet vann i en bekk som renner her. Jeg vet ikke om noe mer harmonisk enn lyden av vann som sildrer og klukker i en bekk. Guds skaperverk er så fantastisk. Jeg fryder meg når jeg får muligheten til å komme meg ut slik som i dag.

Den keltiske bønneboken jeg bruker er lørdagens tema: Gud råder over himmel og jord. Den innledende bønnen lørdag morgen lyder slik:

"Livgivende Gud, Du lar verden åpne seg for Deg. Du kaller på dagen og morgenrøden. Åpne Du også våre liv, så vi kan være levende mennesker. Åpne våre hjerter, så vi kan vise kjærlighet. Åpne våre munner, så vi kan prise Deg."

Og så siteres Salme 104 hvor det heter i de innledende versene:

"Lov Herren. min sjel! Herre, min Gud, Du er overmåte stor. Du er kledd i herlighet og majestet, Du brer lys om Deg som en kappe, og spenner himlene ut som en teltduk..." (Salme 104,1-2. Bibelen - Guds Ord. Bibelforlaget, 2. utg. 2007)

I dag kjenner jeg at lovprisningen bobler frem fra mitt innerste til Den Høyeste! I teksten min som jeg skal lese innledningsvis i min preken i formiddag heter det:

"Hvem er for meg i himmelen, foruten Deg? Når jeg bare har Deg, har jeg ikke lyst til noe på jorden. Mitt kjøtt og mitt hjerte svikter. Men Gud er mitt hjertes klippe og min arvedel til evig tid." (Salme 73,25-26)