Det øyet som skuer Gud ser Paradiset

"I støvet er det et tilfluktsted", skriver Kristusmystikeren og skomakeren Hjalmar Ekström i et av sine brev datert 29.mai 1929. Så legger han til: "Ja, du har rett. I støvet kan vi la alle stormer skylle over oss. Bare der finner vi vårt bosted i Guds hjertes tålmodighet."

Dette minner meg om Askeonsdagens ord i det askekorset tegnes i vår panne: "Menneske, kom i hu at du er støv!"

De siste dagene har jeg dvelt mye ved ordene fra Skapelsesberetningen i 1.Mosebok: "Og Gud Herren formet mennesket av landjordens støv, og blåste livets ånde i hans nese, og mennesket ble til en levende sjel." (1.Mos 2,7) Så, mennesket er virkelig jordbunden. "Av jord er du kommet, til jord skal du bli. Av jorden skal du igjen oppstå," lyder det i mange kirkers begravelsesrituale. 

Det er noe befriende at vi er av jord, synes jeg. Underfullt er vi skapt, sier salmisten, og det er virkelig sant. Menneske er fantastisk, og komplekst. Men utgangspunktet vårt er jordens muld og støv. Det som gjør det enda mer fantastisk er at mennesket - alle mennesker - er skapt i Guds bilde, og at livets opprinnelse skjer ved at Gud ånder på oss - blåser livets ånde inn i oss - slik at vi blir en levende sjel. Om ikke det hadde skjedd hadde vi bare vært støv. Noe dødt.

Men fra dette støvet gror og vokser det!

Apostelen Paulus hadde forstått både menneskets storhet og ringhet. Til tross for alle de høye åpenbaringer som ble ham betrodd, definerer han seg slik: "Et menneske i Kristus." (2.Kor 12,2) Et menneske, i all sin skrøpelighet, med alle sin feil og mangler. Ikke noe mer - ikke noe mindre.

"Gud har valgt," skriver Ekström, "at hjertets ros skulle springe fram og blomstre i støvet blant tusentalls farer fra vær og vind, fra dyr og kryp. Gud har valgt at den kostbare perlen skulle ligge innesluttet og skjult i et ei røft og stygt muslingskall."

Så spør Ekström leseren av brevet: "Har du sett 'Nattens dronning?' En blomst med den skjønneste duft, som springer fram fra en ormligende, taggete stamme. En natt blomstrer den og har ellers sin herlighet skjult inne i seg. Alt skjønt somm fødes må bæres i nattens moderliv. Vårt liv her er intet annet enn en natt, men det øyet som skuer Gud ser Paradiset nettopp i denne natt, for Solen, Kristus, opplyser den."

Om å ta vare på skaperverket

FN's nye klimarapport er dyster og skremmende lesning. Den burde få noen og enhver av oss til å tenke oss om både en og to ganger. Helt fra skapelsen av har Gud betrodd oss jorden, og gitt oss et forvalteransvar. "Ve den som ødelegger jorden!" sier Gud i Apokalypsen - Johannes Åpenbaring, og stiller dem til ansvar som ødelegger Guds fantastiske skaperverk.

Jeg ble utrolig trist når jeg leste uttalelsen til en kjent forkynner som uttalte at klimakampen var en demonisk forførelse og at verk av Satan selv, og at vi som kristne ikke skulle bry oss om jorden. Den skulle jo ødelegges likevel.

 Er det slik vi skal ta vare på det som er oss betrodd? Kristne burde jo heller tvert om være de første i kampen for å ta vare på dette fantastiske skaperverket. Nå gjør miljøødeleggelser og klimaendringer deler av jorden ubeboelig for mennesker. Enorme skogbranner som legger alt i grus, og temperaturer som er uutholdelige for folk flest, er konsekvensen av at vi er i ferd med å ødelegge livsgrunnlaget vårt. Jeg kjenner bare en som er interessert i at dette skal skje, og det er den onde selv. Om ham sier Jesus: "Tyven kommer bare for å stjele, drepe og ødelegge." (Joh 10,10)

Våre norske kristenrøtter er keltiske. Den keltisk-kristne spiritualiteten har et nært forhold til skaperverket. La oss vende tilbake til våre trosrøtter og ta vare på alt Gud har skapt. La oss be for jorden og velsigne den, mens vi venter på nye himler og en ny jord. Og la oss be for våre politikere som står overfor vanskelige beslutninger. 

Å fryde seg over helheten og skaperverket

Hvert vår og hver høst får vi som bor her på Gjøvik en himmelsendt gave. Grågåstoget pløyer seg vei, enten nordover eller sørover. Ei natt i måneskinn bare for noen få dager siden hørte jeg villmarkskriket første gangen. Det var underlig å ligge i senga og høre de snakket til hverandre disse flotte fuglene, høyt over hodene våre, og utpå dagen i går, mens jeg var innendørs, hørte jeg et voldsomt leven utenfor. Og ganske riktig - rett over hustakene våre gikk grågåstoget sørover. Jeg blir så fascinert av hvordan Gud har skapt alt dette og at Han har skapt oss til helhet. Våre keltiske søsken har forstått dette bedre enn mange andre. De deler ikke verden opp i en åndelig og i en materiell verden. Alt er en helhet. Akkurat som vi er sammensatt: ånd, sjel og kropp, til èn uadskillelig del. Vi hører jorden og himmelen til. Gud skapte begge deler, og de to hører sammen. "Jorden hører Herren til, og alt som fyller den," sier David i Salme 24,1.

Og alt er skapt til Guds pris. I Salme 98 bryter salmisten ut i poetisk begeistring: "La havet buldre med alt som fyller det, verden og de som bor i den! La elvene klappe i hendene! La fjellene sammen juble for Herrens åsyn." (v.7-8) Forut for dette har den samme salmisten beskrevet ulike musikkinstrumenter som kan brukes for å prise Skaperen: "Rop av fryd for Herren, hele jorden! Bryt ut i sang, juble og syng lovsanger! Lovsyng Herren til lyre, med lyre og salmesang, med trompeter og lyden av basun! Rop av fryd for Herren, Kongens åsyn!" (.4-6)

La oss fryde oss over Guds skaperverk akkurat nå: Fargene, lydene, fuglene, dyrene i skogen og takke Gud for at vi er til - midt oppe i alle disse undrene. Det er virkelig miraklenes tid!