Tilårskomne katolske nonner vil stanse norsk oljegigant

Aftenposten hadde mandag en flott og sterk reportasje om noen uredde katolske nonner som utgjør en maktfaktor mot norske Equinor, som ønsker å starte utvinning av olje fra skifersand i sårbare omåder av Newfoundland i Canada. 

Nonnene, som er kommet godt opp i skjels år og alder - de er i 70-80 årene - kjemper en stille kamp for å redde skaperverket. De kjemper tilsynelatende en kamp mot overmakten. Det norske oljeselskapet og den canadiske staten lover gull og grønne skoger i form av penger og masse nye arbeidsplasser - og de kan trenges. Newfoundland trenger jobber. Folk må ha mat på bordet. Da torskefisket kollapset i 1992, fikk mange jobb i oljeindustrien. 

Men nonnene mener mye forandret seg negativt etter dette: Grådighet, egoisme og et stadig større forbruk av ting har tatt over.

Men om overmakten kan gi håpløshet, har nonnene et brennende engasjement på sin side. Og de tror på Gud. 

Nonnene tilhører Sisters of Mary, en katolsk nonneorden som sorterer direkte under paven. Pave Frans er kjent for sitt sterke miljøengasjement. Han kom som kjent med sitt økologiske manifest rett før klimatoppmøtet i Paris i 2015.

Pavens miljøngasjement ble motivasjonsfaktoren for Sisters of Mary. Så langt har de, sammen med andre miljøorganisasjoner klart å hindre Equinor. Men kampen fortsetter. Nå inviterer nonnene ungdommer til klosteret, for å legge planer for å fortsette kampen for å redde skaperverket. 

Endringene i nonnenes arbeidsdag fant sted i 2003, da de engasjerte seg sterkt for å yte hjelp til de fattige og bostedsløse i Newfoundland. Da startet nonnene organisasjonen: Mercy Centre for Ecology and Justice - Nådesenteret for økologi og rettferdighet. 

Nonnene sier: "Jorden, planeten vår, er den fattigste i dag. Den som lider mest. Og det er vår skyld. Vi kan ikke fortsette å korsfeste jorden. Vi utarmer Jorden og de fattige. Det kan ikke fortsette. Det holder ikke å justere livsstilen vår for å stanse klimaendringene. Det er et kristent ansvar å stanse utslippene. Dessuten er det sunn fornuft." 

Et profetisk kall i en tid med klima- og miljøødeleggelser

 "I min oppgave som forbeder inngår å be inntil Guds nærvær blir manifestert," sier Kjell Sjöberg (bildet), han som med rette ble kalt Nordens bønne-apostel. Sjöberg var av den oppfatningen at kristne, og i særlig grad de som hadde et kall som forbedere, har et profetisk ansvar for skaperverket og miljøet. 

Tema for et sommerkurs i 1990 i Profetskolen Kjell Sjöberg hadde ansvaret for i Bro i Sverige, var: "Profetiskt ansvar för skapelse och miljö". I innbydelsen til sommerkurset skrev Sjöberg: "Når vi sammenkaller profetskolen skal vi ivrig søke Herren for en profetisk omvendelses-forkynnelse og et profetisk initiativ til legedom for miljøødeleggelsene i naturen. Vår felles fremtid på jorden er truet."

Dette er ganske annerledes toner enn de som lyder blant kristne som fornekter de åpenbare klimaødeleggelsene som pågår rett foran våre øyne. Forbederen Sjöberg skriver videre:

"Miljøkatastrofene tiltar i omfang. Skogene og sjøene forsures. Luften vi puster inn forgidtes. Jorden plyndres og legges under forbannelse på grunn av lovløsheten. Det kommer til å dø flere mennesker av sult og naturkatastrofer, i sykloner, oversvømmelser og jordskjelv enn på grunn av kriger i forbindelse med 1990-tallet. Overfor de mange miljøproblemene er vitenskapsmenn og politikere hjelpeløse. I en slik tid trenger vi å søke Herren for å få svar fra Ham. Alt skal gjenopprettes ifølge Guds program, selv det som gjelder naturen og miljøet.

Tiden er inne, da forbedere og profeter trenger å forstå de åndelige sammenhengene som finnes bak natur- og miljøkatastrofer og kalle til omvendelse for å kunne sette fri fra forbannelser og se helbredelsesunder av miljøet. I dag ser vi, at det er menneskene selv, som forårsaker de straffedommene i naturen som skildres i Johannes Åpenbaring. En profetisk omvendelsesforkynnelse til individer, folk og nasjoner er en forutsetning for at vi skal få se Guds helbredelsesunder i naturen...

Hvor er forbederne og profetene, når trusselen mot vår framtid på jorden drøftes? Guds talsmenn skal være virksomme bbåde når Gud renser, helbreder og redder vår skapelse, og når Guds dommer uttales og settes i verk på jorden."

Hvorfor dette raseri?

Hvorfor blir vel voksne mennesker så eitrende sinna på Greta Thunberg og klimaengasjerte ungdommer? Hva er det som gjør at så mange går fullstendig fra konseptene, og blir ufine, stygge mobbere og lar enhver anstendighet ligge? De opptrer ikke akkurat som reflekterte, modne voksenpersoner, eller som gode forbilder for de so de kritiserer.

Stusseligst av alt er at voksne kristenpersoner ikke står tilbake fra å mobbe, snakke nedsettende om unge mennesker som er engasjerte. Har ikke vi vært ungdommer? Gjorde ikke vi opprør? Var ikke vi engasjerte for noe vi trodde på? Vår foreldregenerasjon reagerte. På det lange håret, klærne våre, sit down aksjonene, protestmarsjene. Hvorfor må vi reagere på samme måte som dem? Har vi ikke lært noe?

Vi skal snart legges i en grav - er det ikke flott at våre barn og ungdommer engasjerer seg i deres fremtid? Det er de som skal leve videre.

I går gikk UNICEF ut og ba voksne mennesker om å besinne seg! Tenke seg om. Passe munnen sin. Det sier ikke så rent lite at det er blitt nødvendig.

En av de tingene Greta Thunberg hetses for er at hun har Asberger. I tillegg settes det allskens diagnoser på henne - og kristne som opptrer på sosiale medier er ikke bedre. Skammelig er det. Vi burde være blant de første som heier frem mennesker med livsutfordringer!

Men tilbake til årsaken til dette raseriet:

Det skulle ikke være fordi Greta Thunberg og våre flotte ungdommer setter fingeren på et ømt punkt: vår egen grådighet, materialisme og manglende vilje til å ta vare på det fantastiske skaperverket Gud har gitt oss?

Så kan vi være riv ruskende uenige om mangt og mye, men la oss opptre ordentlig.

Som kristne er vi kalt til å snakke vel om og velsigne - ikke forbanne. La oss snakke veln om og velsigne den oppvoksende og kommende generasjonen, og ikke etterlate oss et så dårlig vitnesbyrd om vår tro.

Når satte du deg ned sist for å lytte til et barn og en ungdom? Når hørte du sist hva de virkelig har på hjertet? Når velsignet du sist Greta Thunberg og talte vel om henne og de klimastreikende ungdommene? Eller forbanner du dem?

Tidligere erkebiskop i front for klimademonstrasjon

Helt i fronten, blant tusentalls miljø- og klimaaktivister, som har tatt til gatene i London disse dagene, finner vi den tidligere erkebiskopen av Canterbury, Rowan Williams (bildet). Et folkelig opprør er på gang.

Med en megafon i hendene, sittende på bakken foran St.Paul-katedraelen, var Williams med å Vilede en manifestasjon Palmesøndag. Bak arrangementet står Chistian Climate Action. Flere av Londons kirker viste sin støtte til manifestasjonen ved å ringe 12 ganger i kirkeklokkene.

I sin appell sa den tidligere erkebiskopen av Canterbury at 'mennesker i dag er i krig med naturen.'

'Vi er her for å erklære at vi ikke vil være i krig, men vil leve i fred med oss selv og med vår grønne jord og med Gud.'

Klimademonstrasjonene i London vil foregå i hele påskeuken.

Billedtekst: Tidligere erkebiskop av Canterbury, Rowan Williams. Foto: Christian Today.

Peter Halldorf og Magnus Malm tar klimautfordringene på alvor - vil ikke fly

Peter Halldorf og Magnus Malm har gitt sitt tydelige råd i klimadebatten: De vil ikke lenger fly, og i denne kommentaren gir de sin begrunnelse. Med velvillig tillatelse fra Peter Halldorf gjengir jeg hans innlegg i Vårt Land i dag:

Når heten og tørken sommeren 2018 brøt inn i vår nordiske idyll med ekstremvær, jordbrukskrise og brennende skoger, begynte stadig flere å innse det verdens fremste forskere lenge innstendig har forsøkt å fortelle oss: Vi kan ikke lenger utsette det øyeblikket der vi tar klimaforandringene på alvor. Den globale oppvarmingens 'langsomme død' mot jordens livsoppholdende system er i ferd med å bli en trussel mot vår overlevelse.

Derfor har vi bestemt oss for at vi vil slutte med å fly. Ikke for å døyve vår samvittighet. Ikke for å gi skyldfølelse til dem som flyr. Ikke fordi vi tror at flyreiser er den primære årsaken til klimaforandringene. Men som et lite, konkret tegn på vår vilje til å bevege oss i en annen retning.Vår beslutning bygger på tre grunnleggende bibelske motiv:

1) Gud har skapt himmel og jord

Av ulike grunner har dette ofte blitt oppfattet som mindre forpliktende for den som vil ta Jesus på alvor. Som om kampen om jorden kunne nedgraderes til det enkelte menneskets relasjon til Gud. Apostelen Paulus tilbakeviser alle slike forestillinger når han skriver om  Kristus: 'I ham er alt blitt skapt, i himmelen og på jorden, det synlige og det usynlige, troner og herskere,
makter og åndskrefter - alt er skapt ved ham og til ham.'

Spørsmålene trenger seg på når Bibelens profeter gransker en livsstil som ydmyker jordens integritet. «Hvorfor er landet lagt i grus, avsvidd som en ørken der ingen kan ferdes?» Det svaret Jeremia får – «Fordi de sviktet min lov som jeg la fram for dem» – avfeies av et folk som jager videre i sine liv. «Ingen bryr seg om det», konstaterer profeten bryskt.

2) Jesus kaller oss til å følge ham på alle livets områder.

Sekularisering viser seg mer i hvordan vi lever våre liv enn i hvordan vi feirer gudstjeneste. Hva skjer når den kristne troen avgrenses til den private sfæren, der Jesus blir oppfattet som om han bare er interessert i vår åndelighet pluss visse personlige moralspørsmål? Det som handler om arbeid, penger, forbruk, reiser, matvaner og kultur blir stående utenfor evangeliets sfære. Her blir isteden samfunnets mainstream-vurderinger rådende.

Ingenting i de nytestamentlige tekstene antyder at kallet til å følge Jesus bare omfatter det indre livet. Om himmel og jord ble skapt i Kristus, da må også himmel og jord møtes og forsones i Kristi etterfølgelse.

Derfor er det som hender med klimaet og jorden en like selvfølgelig del av det kristne kallet som bønnen. Ikke minst når de som rammes hardest er de mest utsatte.

3) Det kristne livet måles ikke i resultater, men i troskap.

«Er det ikke allerede for sent å snu utviklingen?» spør mange motløst. Her skiller det kristne disippelskapet seg fra et sekulært verdensbilde: Vi tror på en større verden enn den som er synlig. Våre handlinger drives dypest sett ikke av hvilke synlig resultat vi kan oppnå, men av troskap mot Kristus. Derfor kan vi velge å håpe selv når situasjonen kjennes håpløs.

De dramatiske beskrivelsene av apokalypsen som Jesus gir i slutten av evangeliene, munner ut i et enkelt og konkret bilde: «Hvem er da den tro og kloke tjeneren som herren har satt over de andre tjenerne for å gi dem mat i rett tid? Lykkelig er den tjeneren når hans herre kommer og finner ut at han gjør det han skal!»

Gjør det han skal. 

Jesus spør ikke: Har dere reddet jorden? Har dere brakt evangeliet ut til alle folk? Har dere fått se
menighetene vokse? Spørsmålet er et annet: Har dere gjort det dere fikk i oppdrag å gjøre? Resultatet er ikke vår sak. Vårt ansvar er å gjøre det vi kan.

Å fly er ikke den primære utslippskilden til CO2 i verden. At vi velger å la være å fly handler snarere om symbolverdi. En majoritet av alle flyreiser gjøres ikke på grunn av arbeid, slekt i andre verdensdeler eller funksjonsnedsettelser. Dersom vi ikke velger bort det vi uten problemer burde kunne unnvære – hvordan skal vi da kunne gjøre en betydelig større forandring i vår livsstil som kommer til å vise seg å være nødvendig i tiden fremover?

Men å være en kristen disippel handler ikke primært om hva vi avstår fra. Hvert nei må utgå fra et fremoverskuende ja der Gud kaller oss til et dypere fellesskap med ham. Om et vakuum ikke fylles med håp, kommer noen til å fylle det med redsel.

To motiv. 

Utfordringen i dag er å holde sammen to ting: På den ene siden en beslutning om å gjøre motstand mot de kreftene og den retorikken som driver oss til å bygge så vel mentale som fysiske murer mot den lidelse som klimakrisen allerede skaper rundt om i verden. På den annen side; en indre selvransakelse, født i bønn og stillhet, som får vår samhørighet med Gud til å skape en dypere forståelse av hvordan våre liv er knyttet sammen med våre lidende brødre og søstre.

Vi er klar over risikoen for at vi gjennom vår beslutning kan oppfattes som dømmende, ensidige og selvrettferdige. Men vi synes den risikoen er ubetydelig sammenliknet med passivt å se på at Guds fantastiske skaperverk forvandles til en utbrent ødemark, og der strømmen av klimaflyktninger forsetter å øke.

Takk for regnet!

Sjeldent har jeg vært så takknemlig og glad for noe som har kommet fra Sverige! Nattens regn var virkelig etterlengtet. Det var som om hele skapningen sukket og stønnet etter det. Hvilken befrielse det var! Jeg tenkte på dyrene i skogen i natt, når jeg hørte regnet tromme på taket. Det har ikke vært mye vann å få leske seg med for dem. Og så den trykkende varmen, som har gjort det uutholdelig for mange mennesker som sliter med sykdom, som meg selv.

Takk for regnet, Gud!

Nå fortsetter vi å be om regn! Det trengs så sårt. Og vi fortsetter å be for de som arbeider med tiltakene mot de alvorlige klimaendringene som vi nå ser rett foran våre øyne.

I de siste dagene er jeg blitt minnet om noe vi leser i Åpenbaringen:

"... og da skal du (Herren) ødelegge dem som ødelegger jorden." (Åp 11,18b)

Vi har et forvalteransvar! Vi kan ikke fortsette det livet vi lever i dag uten at det får konsekvenser.

Norsk Bonde- og Småbrukarlag har i følge Nationen beregnet at norske bønder kan tape mellom to og tre milliarder kroner årets tørkekrise. Bare i Oppland anslår Fylkesmannen at tørken vil føre til erstatningsbeløp på 70 millioner kroner, På landsbasis tilsier det en totalsum på 500 millioner kroner. Selv om noe av tapet vil bli kompensert gjennom avliklingskadeerstatningsordningen, kan egenandelen på 30 prosent medføre tap på mange hundre millioner kroner.

Derfor blir det patetisk når hun som erstatter statsministeren i sommer, eldreminister Åse Michaelsen, uttaler at hun tror de fleste nordmenn har hatt en god sommer! Sier hun, mens vi har den største tørkekrisen siden 1947 og det brenner i skogen både her og der. Så overfladisk kan man bli, selv om man er statsråd. Men så hører det med at Michaelsen heller ikke tror på klimaendringer.

Steikende sol og gulsvidde marker signaliserer ikke 'mer enn en fin sommer', om flere enn Fremskrittsparti-representanten skulle tro det.

Det regnet som kom i går og i natt monner ikke mye, så vi ber om mer. Åpne himmelens sluser, Herre!

Bror Frans og de menneskeskapte klimaendringene

Det kunne ikke ha vært en bedre tid på året enn høsten for å feire Frans av Assisi - og han er virkelig en viktig person for vår tid på så mange måter.

Høsten kler seg i sin fineste skrud disse dagene, og trubaduren fra Assisi, hjelper oss til å se Skaperen bak alt det vidunderlig skapte. 3. oktober 1226 møtte han henne han kalte "vår søster, den legemlige død."

I en tid hvor de menneskeskapte klimaendringene virkelig herjer med "søster Jorden", for å bli i den vidunderlige vakre 'Solsangen' som bror Frans skrev, blir Frans av Assisis forhold til skaperverket så viktig. Det finnes mange legender som forteller om forholdet Frans hadde til naturen, til dyrene. Fuglene ble spesielt tiltrukket av stemmen til Frans, og de satt stille når Frans talte til dem.

Når man ser de menneskeskapte miljøødeleggelsene vi opplever i dag - også i Norge - tenker jeg på ordene i Åp 11,18 om at det kommer en tid når Herren skal "ødelegge de som ødelegger jorden."

Og Paulus forteller om et skaperverk som "sukker og stønner" over forgjengeligheten, og lengter etter forløsningen. La oss følge eksemplet Frans la igjen etter seg, og ta vare på alt det skapte, enten det er nyttevekster, blomster, bier, dyr - og takke Gud for dem.

Mangt og mye kunne ha vært skrevet om Frans på hans minnedag, men i år vil jeg stanse ved nettopp det jeg har skrevet om forholdet til naturen.

Hver vår pleier en venn av meg å takke Gud for at Linerla har kommet. Det griper meg like sterkt hver gang han gjør det, og har åpnet øynene mine for alt det fantastiske Gud har skapt rundt oss. La oss ikke ta det for noe selvfølgelig.

En grønn perle, ekstremvarme og klimaendringene

Jeg tenker mye på de som plages og lider av den kolossale varmen som har rammet den sørlige delen av Europa de siste ukene. Alle syke, gamle, som må holde ut dag etter dag i en varme som er så utmattende og slitsom. Jeg har bedt for dem. Tror ikke jeg selv hadde klart å utstå en slik varme på grunn av min sykdom.

Jeg tenker også på klimaendringene vi nå virkelig begynner å merke følgene av. Mer ekstremvær. De store ødeleggelsene.

Når Kristuskransen kunne feire sitt 20 års jubileum i 2015 ble det lagt til en ny perle - den grønne. Det kjennes veldig riktig ut. Miljøbevissthet hører med til den kristne tro! Vi må ta vare på skaperverket. I Åpenbaringsboken heter det:

"Hedningefolkene ble harme, men nå er din vredesdag kommet. Nå er tiden da de døde skal dømmes, nå skal du lønne dine tjenere profetene, de hellige og de som frykter ditt navn, små og store, og ødelegge dem som ødelegger jorden." (Åp 11,18)

Herren vil stille dem til ansvar som ødelegger Hans skaperverk.

Når jeg tar frem Kristuskransen stanser jeg i disse dager ved den grønne perlen og takker Gud for alt det vakre, skjønne i skaperverket: skogene, havet, blomstene, fuglene, dyrene, himmelen, menneskene Han har skapt i sitt bilde - og så ber jeg for Skaperverket. At Gud skal velsigne det, bevare det og beskytte det mot grådigheten, materialismen, miljøødeleggelsene.