Å være til for Ham - alle dager

Jeg har skrevet om dette ved ulike anledninger, men tar det frem igjen, for det synes å være mitt kall i en tid som denne: Å være til for Ham! Ikke for å be om noe. Ikke for å få noe. Men se verdien av å være der for Ham. Bli bevisst på Hans nærvær i hverdagene. 

Så mange ber uten egentlig å berøre Gud fordi de gjør alt annet enn å beundre Ham og tilbe Ham. Mange menneskers åndelige sanser er numne når de oppsøker lønnkammeret, av alt presset de legger på seg selv for å være der og utrette og oppnå noe. Bønnen er blitt plikt og plagsom dårlig samvittighet. Vår trang til å oppnå noe synes å stamme fra vårt ønske å begjøre noe annet enn Ham selv. 

Jeg har noen veldig slitsomme dager for tiden. Parkinsons fører til økt smertetrykk og stiv muskulatur. Det hører til økt tinnitus, og de siste dagene økt øresus i det venstre øret. I tillegg til øresusen hører jeg hjerteslagene mine i øret. Dette er veldig slitsomt, og tar så mye av kreftene mine. Det er intenst for å si det mildt. I slike tider klarer jeg ikke formulere så mange ordene når jeg ber. Derfor blir min bønn oftere taus. Jeg tilbringer tiden sammen mec Herren i taushet. Det hender jeg sier til Jesus: 'Nå er vi bare sammen, vi to,'

Som årene går har jeg lært dette: Å be er simpelthen å være, være tilstede i stillhet for Gud. I Hans stillhet. Gud taler også taushetens språk.

Et bedende menneske bærer alltid Gud i sitt hjerte.

En disippel til den hellige Antonios, ørkenens store mester, Ammonas sa: "Jeg har vist deg styrken i stillheten, hvordan den helbreder og hvor tilfredsstillende den er for Gud. Husk at det er gjennom stillhet, at de hellige vokser, at det var på grunn av stillhet at Guds kraft hvilte i dem, og at det var på grunn av stillhet, at de ble kjent med Guds mysterier."

"I den grad Guds Sønn bor i oss, finnes himmelriket i oss", skriver Isak Syreren, og legger til: "Her inne finnes himmelrikets rikdommer. Her, å synder, er Guds rike inne i deg. Gå inn i deg selv, søk ivrigere. Du kommer til å finne det uten anstrengelser. Utenfor deg er du død, og synden er dødens port. Gå inn i deg selv og bli værende i ditt hjerte, for der finnes Gud."

Skapende bønn og lovprisning

Mange forbinder bønn med noe stillesittende. Foldede hender. Et lønnkammer. Men har du tenkt på at bønn også kan være kreativ og skapende?

Sommerdagene innbyr til kreativ bønn!

I Bergprekenen sier Jesus: "Se på liljene på marken, hvordan de vokser! De strever ikke og spinner ikke, men jeg sier dere: Selv ikke Salomo i all sin prakt var kledd som en av dem." (Matt 6,28)

Det er jo ganske så innlysende, men jeg får si det likevel: Du ser ikke liljene på marken fra stuen din? Rett før Jesus snakker om liljene på marken, har Han snakket om fuglene under himmelen. De må vi også ut for å se!

Ta med deg en kikkert og en pose og litt vann på en flaske, eller en notatbok. Så kan du sette deg et sted å se på fuglene, eller du kan rusle deg en tur for å plukke noen av sommerens vakre blomster, enten presse et eksemplar i boken din eller ta dem med hjem for å sette dem i en vase. I notatboken kan du formulere bønner og lovprisninger med din penn.

Dette er også bønn. Du tar del i skaperverkets lovprisning av Skaperen!

Riktignok 'ordløs' bønn og lovprisning. Men like fullt bønn og lovprisning og like verdifull som den bønn vi former med leppene våre. Vi gleder oss og fryder oss over det Herren har skapt - så vidunderlig og godt!

Trenger vi hjelp av sansene våre?

'Trenger vi hjelp av sansene våre', spør Frøys Hindar i en debatt-artikkel i avisen Dagen. Han er redd for at 'det seremonielle og følelsesbetonte overtar plassen for spontane åndsytringer', og så konkluderer han: 'Da sitter vi fort igjen med et skall uten innhold'.

Jeg synes problemstillingen er litt kunstig, for hvem har skapt sansene våre, om ikke Gud? Jesus ble salvet med en kostbar nardussalve, så salvens duft fylte hele huset, og kvinnene sto klar for å salve Jesus med velluktende krydderurter. Var ikke disse to handlingene uttrykk for tilbedelse? Til og med de vise menn gav Jesusbarnet myrrah, og røkelse og røkelsen som ble brukt i Tabernaklet og Tempelet, var velduftende. Den er ikke mindre velduftende røkelsen som stiger opp foran Guds trone i himmelen.

Kan vi skru av følelsene våre? Er ikke også tårene bønn? Det sier Skriften.

Jeg kjenner jeg blir bare lei meg når bønn blir definert så snevert at det kun handler om ord. Heldigvis viser Skriften oss også at bønn er så mye mer. Leppenes bønn er bare forstadiet til en djupere bønn, den som kommer fra hjertet vårt.

Gud skapte oss i sitt bilde. Som treenighet: ånd, sjel og kropp. Det er som hele mennesker vi tilber Gud. Noen ganger har man ikke ord. På grunn av sorg, smerte, sykdom. Men også på grunn av at man blir overveldet i møte med den tre ganger hellige Gud.

Da trenger man andre måter å uttrykke seg på.

Den Hellige Ånd berører oss. Tilfredsstiller. Metter. Klart det også rører ved følelser. Det går ofte djupt. Det betyr ikke at vi setter vår lit til det følelsesmessige, men at vi ikke er uberørt av Guds berøring.

Å tenne lys kan like mye være en tilbedelse som kommer fra hjertet, som en fri bønn. Husk Hanna som Eli trodde bare 'mumlet', mens hun i realiteten utøste sitt hjerte for Gud. Handlingen er i seg selv bønn. Den uttrykker noe vi ikke alltid klarer å formulere med ord. Ikke minst når vi opplever sorg og fortvilelse. Og hvem er vi til å dømme hjertets tanker?

Og ikke minst er det til stor hjelp for de mange som sliter med ulike funksjonshemminger.

Måtte vi bli rausere i omgangen med hverandre, og la mennesker få be og tilbe slik som det passer deres situasjon og deres personlighet. Vi er ikke like, men originaler, skapt av Gud i Hans bilde.

Debattinnlegget til Frøys Hindar finner du her:

http://www.dagen.no/Meninger/17/11/2014/Trenger_vi_hjelp_av_sansene_v%C3%A5re-135372