Trærne roper høyt om Gud

"Gud er alle menneskers venn. Han er vår eneste lengsel. Gud er skjult i alle skapende veseners innerste og kaller på oss. Kvelden og nettene er stille og ensomme, for Gud har skapt dem for kontemplasjon. Skogene og ørknene, stjernehimmelen og fjellene er skapt for at vi skulle fordjupe oss i dem. Alle dyr som hever sin røst når morgenen gryr lovsynger Gud.

Vulkanene, skyene og trærne roper høyt om Gud. Hele skapelsen roper gjennomtrengende, med store bokstaver, om Guds eksistens, hans skjønnhet og kjærlighet. Hver og en av mine celler er en hymne til Skaperen og en uopphørlig kjærlighetsforklaring.

Gud finnes over alt, ikke bare i vårt indre. Men han finnes også i vår sjel, og når vi blir oss bevisst hans nærvær, vil vi også smake det til fulle. Da drar vi oss tilbake i ensomhet og ro. Vi vil ikke at noen annet vesen skal gjenspeiles i vår sjel. Vi ønsker bare å eie Guds gjenskinn i oss. 

Gud gjenspeiles i ensomheten og freden slik som himmelen i det stille vannet. Og det er nok at sjelen roer seg og renser seg for at den på utsiden skal gjenspeile Guds ansikt.

- Ernesto Cardenal, (født 1925), poet og prest. Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c). Hentet fra boken: 'Den underbara vägen.' Artos.

Naturen som bønnerom

Mandager og tirsdager er dette ofte bønneplassen min. Det er selvsagt litt væravhengig, men jeg liker godt å be utendørs. De andre dagene er det ofte mye folk her, fordi da er kafeteriaen åpen. Men på mandag og tirsdagen har jeg ofte plassen for meg selv. Det er ikke mange skrittene å gå fra parkeringsplassen, og det passer meg veldig bra, siden Parkinsons gir meg begrenset bevegelighet. Her kan jeg lene meg inntil solsvidde tømmervegger, og kjenne duften av tjære. Utsikten skal jeg ikke klage over!

I mange år har jeg brukt naturen som bønnerom. Det har jeg lært av Jesus!

Jesus brukte ofte naturen som bønnerom, enten det var ødemarkene, fjellet eller sjøen. Han ba oss legge merke til liljene på marken og fuglene på himmelhvelvingen.

Naturens lyder og syner er ingen distraksjoner for meg. Heller tvert om. Jeg omgjør det jeg ser og hører til bønn, takksigelser og lovprisning.

Hvorfor ikke ta deg en tur utendørs i dag for å be?

September som bønnerom

September er på mange måter min måned. Det har sikkert sammenheng med at jeg feirer min fødselsdag denne måneden. Men det er mer enn som så:

Jeg elsker de krystallklare morgenene med den skarpe lufta. Her hvor jeg bor har vi ikke opplevd det ennå. Fremdeles er det varmt.

Men jeg elsker også fargene. September kler seg så annerledes enn de andre månedene. Og viser med det andre sider av Gud.

Jeg har begynt å ta naturen i bruk som bønnerom. "Se på liljene på marken", sa Jesus. Det kunne disiplene ikke gjøre ved å sitte inne i et rom. De måtte ut.

Slik også med oss: September inviterer oss ut. Til å sanse.

Hva forteller denne måneden meg om Gud? Hvordan kan vi bruke det vi lærer og omgjøre det til bønn? Siden jeg ikke kan gå så langt lenger, har jeg tatt med meg dagboken min i sekken. Og jeg gjør det med en bestemt hensikt: beskrive det jeg ser når jeg setter meg på bønneplassen min! La bladene som begynner å falle av trærne fortelle meg noe om livets forgjengelighet. Og samtidig er de så vakre. Mot høst blir alt så fargerikt. Hva sier det meg - ikke bare om den naturlige årstidens skiftning - men om den indre årstidens skiftninger? Hvor befinner jeg meg i livet - i hvilken årstid?

Våger jeg å stanse opp der og la leve denne tiden til fulle? Eller skynder jeg meg videre og går glipp av det Gud har?