Hvor frie er våre frie bønner? Den jødiske tidebønnstradisjonen

Hvor frie er de frie bønnene, egentlig? Er de så spontane og åndsfylte, som enkelte vil ha det til, når de problematiserer det å be tidebønner? I enkelte frie menigheter blir den bønnen man ber fritt sett på som det mest åndsfylte og bibelske.

Bønner som er skrevet ned blir sett på som noe religiøst, og foraktet. De er 'mindreverdige'. Det som gjelder er å be ut fra hjertet? Men kommer nødvendigvis alle disse frie bønnene fra hjertet? Etter å ha vært med på bønnemøter i mange år i mange forskjellige sammenhenger, så synes det for meg at også i de sammenhengene hvor de frie bønnene fremheves så sterkt, er det også et 'liturgisk' mønster og enkelte ber de samme setningene opp igjen og opp igjen, hver gang de ber? Og bønnemøtene følger et visst skjema. Ganske forutsigbart. I de samme sammenhengene har det også vært sett på som lite åndelig om du preker etter manus. Preker du uten manus er du mer ledet av Gud, enn om du holder deg til et manus. Holder du deg til manus er du religiøs. Men jeg har hørt mange såkalte 'frie prekener', som begynner et sted og ender et helt annet sted. Usammenhengende, med masse gjentagelser og de som preker på denne måten holder seg stort sett til noen få temaer gjennom hele livet. Kan ikke prekener det har vært jobbet mye med gjennom uker i bønn til Gud, og ved granskning av Skriftene, også være åndsfylt?

Hvorfor sette et slikt kunstig skille mellom det frie og den bønnerytmen som tidebønnene representerer?

Kan det være fordi vi faktisk glemmer og samtidig løsriver oss fra vår jødiske arv? Kan det være fordi vi faktisk er så fastlåste i vår egen tradisjon at vi ikke klarer å se den bønnetradisjonen som har fulgt menigheten siden starten?

Tidebønner er ikke en romersk-katolsk arv.
Det er en jødisk arv, helt tilbake til tiden for det første jødiske tempel.
Jesus og apostlene ba tidebønner. Dette skal jeg komme tilbake til og dokumentere.

Hva er tidebønner?
Det er å be Salmenes bok i Bibelen.

Når ble det galt å be Guds ord?

Flere av de som nå skriver artikler mot tidebønnspraksisen og advarer mot dette, var veldig opptatt av å fremsi Guds ord og bekjenne Guds løfter, bare for noen år siden. Da skulle vi også be Guds ord høyt. Nå - er de opptatt av å advare andre mot å gjøre det samme!

Kan det være fordi de egentlig ikke vet hva de snakker om? De er så opptatt av 'katoliserende' tendenser at de faktisk ikke setter seg ned for å finne ut hva dette er. For dette handler om en eneste ting:

Å be Guds eget ord.

Tidebønner består av bønner fra Salmenes bok og fra andre bønner i Bibelen, også de apostoliske bønnene i Det nye testamente. Ferdig snakka. Det er ingen bønn til paven eller Maria eller noen helgen. Det åpner ikke opp for 'det katolske', men for Guds Ånd, som bruker Guds ord i våre liv.

Mange finner at det er godt å be Guds ord, og etter hvert som man gjør det, blir disse bønnene en del av deg selv. Man finner også ut at ens eget bønnespråk blir rikere, ved at man fyller seg med Guds ord og bruker disse ordene i sine frie bønner.

Jeg sier ja takk til begge deler. Og det er ikke noe religiøst ved det å be tre ganger om dagen: morgen, middag og kveld. Om du mener det, må du også beskylde profeten Daniel for å være religiøs. Og de må beskylde apostlene Peter og Johannes for det samme. De gikk opp til Tempelet ved bønnens tredje time. Hva ba de i Tempelet? Tidebønn. Derav navnet.

Jeg skulle ønske vi slapp denne polariseringen om bønneformer, men heller kunne velsigne hverandre og snakke vel om hverandre og gi frihet til både å være spontan og be Guds ord. Det er trist, veldig trist, når kristne forsøker å sette kristne opp mot hverandre og tro at man selv er på den eneste riktige siden. Det er trist når kristne kjenner behov for å advare andre kristne mot å be Guds ord.

September som bønnerom

September er på mange måter min måned. Det har sikkert sammenheng med at jeg feirer min fødselsdag denne måneden. Men det er mer enn som så:

Jeg elsker de krystallklare morgenene med den skarpe lufta. Her hvor jeg bor har vi ikke opplevd det ennå. Fremdeles er det varmt.

Men jeg elsker også fargene. September kler seg så annerledes enn de andre månedene. Og viser med det andre sider av Gud.

Jeg har begynt å ta naturen i bruk som bønnerom. "Se på liljene på marken", sa Jesus. Det kunne disiplene ikke gjøre ved å sitte inne i et rom. De måtte ut.

Slik også med oss: September inviterer oss ut. Til å sanse.

Hva forteller denne måneden meg om Gud? Hvordan kan vi bruke det vi lærer og omgjøre det til bønn? Siden jeg ikke kan gå så langt lenger, har jeg tatt med meg dagboken min i sekken. Og jeg gjør det med en bestemt hensikt: beskrive det jeg ser når jeg setter meg på bønneplassen min! La bladene som begynner å falle av trærne fortelle meg noe om livets forgjengelighet. Og samtidig er de så vakre. Mot høst blir alt så fargerikt. Hva sier det meg - ikke bare om den naturlige årstidens skiftning - men om den indre årstidens skiftninger? Hvor befinner jeg meg i livet - i hvilken årstid?

Våger jeg å stanse opp der og la leve denne tiden til fulle? Eller skynder jeg meg videre og går glipp av det Gud har?

Hva kan vi lære av jødenes bønneliv? Del 3

Det begynner å danne seg et mønster: Daniel ba tre ganger om dagen: 'Da Daniel fikk vite at dette skrivet var blitt undertegnet, gikk han til huset sitt. I salen ovenpå, med vinduene åpne mot Jerusalem, bøyde han seg ned på sine knær tre ganger om dagen og ba og lovpriste framfor sin Gud, slik han også hadde gjort før dette'. (Dan 6,11)

Den skriftlærde, Esra, innførte daglig bønn, etterfulgt av opplesning av Skriften.

En annen interessant ting når det gjelder daglig bønn, finner vi hos profeten Jeremia (bildet). Der ser vi at det vokser fram en gruppe av prester og levitter som gjør tjeneste i Tempelet, men som ikke bodde der fast. Disse 'ekstraprestene' ble kalt for 'stående poster', og de var spredt over hele Israel.

Etter landflyktigheten - etter Esras tid - ble prestene og levittene delt inn i 24 grupper som skulle bytte på å gjøre tjeneste i Tempelet. En slik gruppe dro så til Jerusalem for sin ukelange tjeneste, ble et tilsvarende antall legprester igjen hjemme. De som ble igjen, samlet seg i synagogene for å lese Skriften og be. Dermed ble gudstjenestelivet spredt ut over hele Israel.

Og på denne måten ble daglige bønner bedt side om side med det som skjedde i Tempelet i Jerusalem. I løpet av de 400 årene som går fra Esras tid og frem til Jesu tid, ble det vanlig at alle jøder ba tre ganger om dagen - enten det skjedde i Tempelet, synagogen eller hjemme. De ba blant annet de 18 velsignelsene i forbindelse med opplesningen av Torahen.

Dette er veldig interessant fordi: Josef, Jesu jordiske far, Jesus selv, Hans disipler - alle disse vokste opp med denne bønnetradisjonen. De ba tre ganger om dagen. Paulus, var som fariseer, gjennomsyret av dette jødiske bønnemønsteret, og det er denne bønnekulturen den første kristne forsamlingen fødes inn i.

(fortsettes)

Hva kan vi lære av jødenes bønneliv? Del 2

I den første delen av denne serien så vi nærmere på Daniels bønneliv. Han ba regelmessig tre ganger om dagen.

I del to skal vi se nærmere på Esra, som var prest, 'skriftlærd i Herrens buds ord'. (Esra 7,11). Han ledet den andre av de tre gruppene som vendte tilbake til Jerusalem fra Babylon. Han var en gudfryktig mann, som la Loven til grunn for sin tro.

Under Serubabels ledelse begynte nemlig de jødene som hadde levd i fangenskap i Babylon, å komme tilbake til Løftets land. Vi skriver år 539 f.Kr. I hundrevis av år hadde profetene oppmuntret jødene til å holde fast ved Guds ord, 'elske Herren din Gud av hele ditt hjerte, av hele din sjel og av all din makt' (5.Mos 6,5), holde tempeltjenesten i gang og ikke svikte de forpliktelsene de hadde med hensyn til Loven.

Men vi kjenner historien. Folket ville ikke høre på Gud, og dommen falt. De ble ført bort i fangenskap i det fryktede Babylonske riket. Så - i sin store nåde - ser Gud til sitt utvalgte folk igjen, og fører dem tilbake til Israel. Underlig nok - vel hjemme igjen mister de raskt interessen for det vi var kommet tilbake til, nemlig å gjenreise Tempelet.

Det er i slike krisetider at Gud oppreiser en mann. I dette tilfellet den skriftlærde Esra. Når han ser tilstanden i Jerusalem - Guds by - blir han forferdet. Hvordan reagerer han?

Ved å gjøre bot. Han går inn i faste og bønn. Resultat: Folkevekkelse!

Esra innfører daglig bønn, etterfulgt av opplesninger fra de fem Mosebøkene. Denne bønnepraksisen ble med tid og stund normen for jødenes bønneliv.

Den jødiske eksperten George Robinson skriver i sin bok: 'Essentiasl Judaism, New York, Pocket Books, 2000:

'Jødedommens offentlige fellesbønn skriver seg trolig fra det andre tempelets tidlige dager, det vil si rundt 400 f.Kr. Disse tidlige bønnemøtene, som ble holdt i tillegg til og muligens i forbindelse med ofringene, tror man omfatter Shema (den jødiske trosbekjennelsen), noen Salmer og noen ganger opplesning fra Torah (de 5.Mosebøkene) i stedet for offer. Mye av praksisen vi forbinder med jødisk gudstjeneste i dag, skriver seg fra lenge før denne perioden. Man tror at det var Esra som begynte med opplesning av Torahen på torget i Jerusalem før år 400 f.Kr. Jevnlige opplesninger fant sted på mandager og torsdager, markedsdagene da menn og kvinner samlet seg for å kjøpe og selge. Morgenmøtene på hverdagene der Torahen blir lest, finner fortsatt sted på mandager og torsdager. Mange av bønnene som vi fortsatt leser i dag, skriver seg fra denne perioden'. (side 53)

(fortsettes)

Nattens dugg og en døråpning inn til Hans nærvær, del 3

Her er tredje og siste del av Steve Porters artikkel. Del to ble publisert 19. mars, og del en den 16.mars:

Ordet 'manifesterte' betyr å gjøre noe synlig for en eller flere av våre fem sanser. Innenfor det hellige området finnes det rom hvor vi kan trå inn i Hans manifesterte nærvær.      

Fordi Herren gjentatte ganger er blitt såret av de som tar lett på Hans nærvær, er Han tilbakeholdende med åpnet å gjøre seg kjent for dem. Derfor nærmer Han seg forsiktig de som søker (ser gjennom vinduet) for å finne ut om de virkelig ønsker Ham eller om det bare er tomme ord. (Igjen, Høysangen, henspiller på nettopp dette).

Forholder vi oss bare til at Gud er allestedsnærværende, som omfatter bare en følelse av Hans guddommelige nærvær, og stanser vi der uten å gå videre? At Gud er allestedsnærværende er bare en døråpning som leder oss inn Hans manifesterte tilstedeværelse der vi møter Ham som person og har et personlig besøk av en personlig Kristus.

'Lukk opp for meg, min søster,
min elskede, min due,
min fullkomne.
Mitt hode er dekket av dugg,
hårlokkene av nattens dråper'.
(Høy 5,2b)

Hans hode kan bli vått av nattens dugg når vi ikke står opp og lar Ham slippe unna nattens vind og inn i vårt hus. Dette er et vakkert profetisk bilde av vår himmelske Brudgom som kommer til oss for intimitet. Han annonserer at Han kommer, med sitt nærvær. Han banker på døren vår om natten, og lengter etter å være sammen med oss. Hodet hans er gjennomvætet av fuktigheten i kjølige natteluften. Hvorfor er Hans hår vått? Kanskje er ikke vårt hus det eneste Han har banket på denne natten? Han banker på hver dør, og lengter etter nærhet og fellesskap, men blir i stedet møtt av avvisning og unnskyldninger. I det Han tørker tårene vekk, forflytter Han seg til neste hus, og håper der på å bli hørt, mens Han samler mer og mer av nattens dugg i sitt hår.

Han lengter etter å stige inn i vårt hjem; Han ønsker å finne et stille sted for å hvile. Han lengter etter noen som kan våke sammen med Ham om natten. Er du den personen? Kan Han regne med at du stiller opp hver gang Han kaller? Det er enkelt å møte Ham iløpet av dagen, men bare Hans spesielt utvalgte tjenere møter Ham om natten. Det offer man må betale er svært lite sammenlignet med det å få del i Hans selskap. Hvor mye verdsetter vi våre møter med Ham? Vil vi heller ha stevnemøte med Ham enn puste? Når vi setter Ham høyere enn våre kosteligste skatter så vil vi kunne få nyte Hans nærvær.

En bønn:

Jeg ser Du står utenfor og ser inn gjennom vinduet. Jeg vil ikke la Deg bli stående der. Jeg innbyr Deg til å komme for å sitte tett ved siden av meg. Åpenbar Deg selv for meg, for jeg er ikke tilfreds med bare å høre historier om Ditt nærvær. Jeg ønsker å oppdage Deg selv! Herre, jeg ønsker å holde Deg med selskap gjennom natten, mens andre sover i sengen sin. Jeg ønsker å sitte oppe sammen med Deg, og bare elske Deg. Jeg omfavner Deg, jeg elsker Deg og jeg ønsker å ha en hellig sammenkomst med Deg. Jeg ønsker å være en konstant følgesvenn til min Gud. Herre, jeg nekter å la hodet Ditt være dekket av dugg fra natten. Jeg vil møte deg på vårt hemmelige sted. Jeg vil svare deg når Du kaller. Når du annonsere Ditt nærvær jeg vil åpne døren til mitt hjerte. Kom inn, kjære Herre, og kommunisere med meg.

Nattens dugg og en døråpning inn til Hans nærvær, del 2

Her er andre del av Steve Porters artikkel. Forrige del ble publisert mandag 16.mars:

'Min kjæreste ligner en gasell, en ung hjort. Der står han bak muren vår. Han kikker inn gjennom vinduet, gløtter inn gjennom gitteret'. (Høy 2,9)

Herren står på utsiden av muren og ser gjennom vinduet. Han venter på oss med tålmodighet og han roper på oss med mild stemme: 'Stig opp, min elskede. Kom og bli med meg, min fagre!' Er vi enige i dette at vi skal trekke oss tilbake? Vil vi la denne verdens distraksjoner ligge og komme avsides? Vil vi bryte opp fra våre daglige rutiner og komme avsides med Ham og sitte ved Hans føtter?

Han viser seg selv, og lar oss vite at Han er der. Han kikker inn gjennom vinduet, og avslører sakte sitt nærvær, og håper at vi vil legge merke til Ham. Gjør vi?

Eller sitter vi alene, fornøyd med de velsignelser Han har gitt, mens herlighetens Herre er alene og ensom. Selv om det er vanskelig å tro, lengter Han etter vår selskap, etter intimitet med oss. Han ønsker at vi skal vite at vi har et høyere kall, Han lengter etter at gå djupere, og sole oss i Hans nærvær, i Hans armer, hvor vi endelig kan finne hvile, og finne sann tilfredshet og sikkerhet.

Vår himmelske brudgom er ikke tilfreds med at vi bare hører på historier om Hans manifesterte nærvær. Han ønsker at vi skal komme nær Ham og fryde oss i fellesskapet med Ham i Hans skjulested. Han lengter etter å bringe oss inn i sitt nærvær for at vi skal erfare virkeligheten av Hans nærvær. Det er der at Han vekker i oss lengselen etter mer av Ham, og åpenbarer de djupere tingene som hører Den Hellige Ånd til.

(fortsettes)

Nattens dugg og en døråpning inn til Hans nærvær, del 1

Denne artikkelen av Steve Porter, her sammen med sin kone, Diane, synes jeg var så interessant med tanke på forbønnens tjeneste, at jeg har valgt å oversette den til norsk. Håper den kan bli til like stor velsignelse som den er blitt det for meg:

'Da skal det lyde sang hos dere som i den natten da høytiden blir innviet. Det skal være hjertenes glede, som når de går med fløytespill opp til Herrens berg, til Israels klippe'. (Jes 30,29 NB-07)

Hvem er vi at Gud vil invitere oss til å tilbringe tid sammen med Ham gjennom nattetimene? Mens andre sover sin søteste søvn, er det en forunderlig ting å bli holde Herren med selskap. Noen av mine mest verdifulle stunder jeg har hatt med Ham er de nettene jeg har 'helliget meg til fest' (2011-oversettelsen). Sannheten er at en slik 'hellig høytid' er tilgjengelig for alle som vil ofre sin komfort og stå opp for å ha stevnemøte med sin Gud.

Det er en skole som møtes i nattetimene: Kongens College. Denne skolen tar ikke penger for å gå der, men krever en lydighet langt ut over det vanlige. Det er ikke mange som vil betale den prisen. Å gå på den skolen koster mye mer enn de kan klare.

Å holde fest ved Herrens bord om natten har større belønning enn jeg klarer å forklare med mine ord. Sannheten er at noen ting gripes bedre enn at man lærer dem å kjenne. Når du griper den skatt det er å holde høytid i Hans nærvær og bli sittende ved Hans bord så vil du aldri bli den samme igjen.

Jeg er forundret over at jeg i det hele tatt for lov til å holde Herren med selskap om natten - at jeg i det hele tatt kan berøre Hans hjerte. Likevel - Hans hjerte blir beveget når jeg går på Kongens College og sitter ved Hans føtter for å lytte til Hans hjerte, for å elske Ham, være stille og fryder meg over øyeblikket av slik en hellig høytid.

(fortsettes)

Be slik Jesus og apostlene ba, del 11

På Guds vegne instruerer Moses Israelsfolket hva som skal ofres hver dag: "Dette er hva du skal ofre på alteret: Hver dag to årsgamle lam. Det ene lammet skal du ofre om morgenen, og det andre lammet skal du ofre mellom de to aftenstundene." (2.Mos 29,38-39) I Den nye pakt er Jesus det fullkomne offerlammet, så i dag trenger vi ikke noe morgen- eller aften ofring av dyr.

Men legg nå merke til en ting!

Jesus ble korsfestet ved tiden for morgenofferet i Tempelet i Jerusalem, og Han døde ved tiden for kveldsofferet!

La oss se hva Bibelen sier: "Det var den tredje time da de korsfestet ham." (Mark 15,25) "Og ved den niende time ropte Jesus med høy røst: Elo'o, Elo'i, lama sabaktani? Det betyr: Min Gud, min Gud, hvorfor har du fortlatt meg... Men Jesus ropte med høy røst og utåndet." (Mark 15,34 og v.37) Gud har i sitt ord sagt at Han vil åpenbare seg ved morgen- og kveldsofringene: "Det skal bæres fram for Herrens åsyn ved inngangen til sammenkomstens telt, der hvor jeg vil komme sammen med dere for å tale til dere." (2.Mos 29,42b)

La oss nå se dette som her er nevnt i lys av ordene fra Hebr 9,11-12 og 23-24:

"Men da Kristus kom som yppersteprest for de goder som skulle komme, gikk han gjennom det telt som er større og mer fullkomment, som ikke er gjort med hender - det vil si: som ikke er av denne skapning. Ikke med blod av bukker og kalver, men med sitt eget blod gikk han inn i helligdommen èn gang for alle, og fant en evig forløsning... Det er altså nødvendig at avbildene av de himmelske ting blir renset ved slikt, men selve de himmelske ting må bli renset ved bedre offer enn disse. For Kristus gikk ikke inn i en helligdom som var gjort med hender og bare er et bilde av den sanne helligdom. Han gikk inn i selve himmelen for nå å åpenbares for Guds åsyn for vår skyld."

Kristi offer var fullkomment og endelig. Det skal ikke gjentas. Og det oppfyller forordningene i Den gamle pakt, som bare var et forbilde på det fullkomne offer som en dag skulle gis på Golgata kors.

(fortsettes)

Be slik Jesus og apostlene ba, del 10

I forrige artikkel så vi nærmere på at det faktum at det er en sammenheng mellom de fastsatte bønnetidene og hvordan Gud svarer på bønn. I denne artikkelen skal jeg konkretisere dette med eksempler.

Vi leser fra 1.Kong 18,36-38:

"Men ved tiden da matofferet ble båret fram, trådte profeten Elia fram og sa: Herre, Abrahams, Isaks og Jakobs Gud! La det i dag bli kjent at du er Gud i Israel, og at jeg er din tjener, og at det er på ditt ord jeg har gjort alt dette! Svar meg, Herre! Svar meg, så dette så dette folket må kjenne at du, Herre er Gud, og at du nå vender deres hjerte tilbake til deg! Da falt Herrens ild ned og fortærte brennofferet og veden og steinene og jorden og slikket opp vannet som var i grøften."

Legg merke til at Gud svarte på den bønn profeten Elia ba da tiden for matofferet ble båret frem. Det skjedde klokken 15.00. Profeten Elia lot Baalsprofetene holde på hele dagen, fra morgenen av og helt frem til tiden da matofferet skulle bæres fram. Da er det at han ber sin bønn! Hvorfor? Fordi han kjente til hemmeligheten som Jesus beskriver i Fadervår:

"Skje din vilje, som i himmelen, så òg på jorden." (Matt 6,10)

Det er en sammenheng mellom det som skjer i himmelen og på jorden. Vi tenker ofte slik at alt skjer her nede på jorden, og vi glemmer den himmelske virkeligheten! Når tiden for matofferet skulle bæres fram her nede så er ikke himmlen uvirksom! Klokken 15.00 ble offerlammet og røkofferet båret fram, og legg nå merke til hva 2.Mos 30,7-8 sier!

"Og Aron skal brenne velluktende røkelse på alteret. Hver morgen når han steller lampene, skal han brenne den. Og når han setter lampene opp mellom de to aftenstundene, skal han også brenne røkelse. Det skal være et stadig røkoffer for Herrens åsyn hos deres etterkommere."

Hva er denne røkelsen et bilde på? Det forteller apostelen Johannes oss i Åpenbaringsboken:

"Da det tok boken, falt de fire livsvesener og de tjuefire eldste ned for Lammet. Hver av dem hadde en harpe, og gullskåler fulle av røkelse - det er de helliges bønner." (Åp 5,8)

"En annen engel om og sto ved alteret. Han hadde et røkelseskar av gull. Og det ble gitt ham en stor mengde røkelse for at han skulle legge den til de helliges bønner på gullalteret foran tronen. Og røken av røkelsen steg fra engelens hånd opp for Gud samme med de helliges bønner. Og engelen tok røkelseskaret og fylte det med ild fra alteret, og kastet den på jorden. Da kom det tordendrønn og røster og lyn og jordskjelv." (Åp 8,3-5)

Ser du sammenhengen mellom den jordiske og den himmelske gudstjenesten, bønnetidene og bønnesvaret?

(fortsettes)

Be slik Jesus og apostlene ba, del 9

For en tid tilbake begynte jeg å se noe jeg ikke hadde sett eller lagt merke til før når det gjelder de ulike bønnetidene vi leser om i Den Hellige Skrift. Jeg holdt på med å studere prestetjenesten i Den gamle pakt, og leste om dette i lys av 1.Pet 2,5 og 9:

"Og bli også dere oppbygd som levende steiner til et åndelig hus, til et hellig presteskap ... Men dere er en utvalgt ætt, et kongelig presteskap ..."

Jeg forflyttet meg fra Det gamle testamentes beskrivelser av prestetjenesten over til Hebreerbrevets beskrivelser av det himmelske tempel - Guds trone, hvor det pågår en stadig gudstjeneste!

"Men da Kristus kom som yppersteprest for de goder som skulle komme, gikk han gjennom det telt som er større og mer fullkomment, som ikke er gjort med hender - det vil si: som ikke er av denne skapning. Ikke med blod av bukker og kalver, men med sitt eget blod gikk han inn i helligdommen èn gang for alle, og fant en evig forløsning ... Det er altså nødvendig at avbildene av de himmelske ting blir renset ved slikt, men selve de himmelse ting må bli renset ved bedre offer enn disse. For Kristus gikk ikke inn i en helligdom som var gjort med hender og bare er et bilde av den sanne helligdom. Han gikk inn i selve himmelen for nå å åpenbares for Guds åsyn for vår skyld." (Hebr 9,11-12 og v.23-24)

Gudstjenesten i himmelen pågår jo hele tiden. Det ser vi når vi leser Åpenbaringen. Foran Guds trone er det engler og kjeruber og serafimer som lovpriser Gud og Lammet kontinuerlig. På jorden - under Den gamle pakt - pågikk det stadige gudstjenester, først i Tabernaklet, så i Templet. Ulike foreskrevne ofringer ble gjort. Når jeg leste om flere av Guds inngripen i jødenes dramatiske historie oppdaget jeg at mange av disse under og bønnesvar skjedde ved enten morgenofferet eller ettermiddagsofferet!

I 2.Mos 30,7-8 leser vi:

"Og Aron skal brenne velluktende røkelse på alteret. Hver morgen når han steller lampene, skal han brenne den. Og når han setter lampene opp mellom de to aftenstundene, skal han også brenne røkelse. Det skal være et stadig røkoffer for Herrens åsyn hos deres etterkommere."

I neste artikkel skal jeg gi konkrete eksempler på sammenhengen mellom morgenofferet og kveldsofferet og Guds inngripen som svar på jødefolkets bønner og offer. Jeg håper du blir like begeistret som jeg er for dette!

(fortsettes)

Be slik Jesus og apostlene ba, del 8

Om Templet sa Jesus, med tydelig henvisning til profeten Jesaja:

"Og han lærte dem og sa: Står det ikke skrevet: Mitt hus skal kalles et bønnens hus for alle folk." (Mark 11,17)

Som vi så av forrige artikkel møtte de første kristne hverandre til bønn både i Templet i Jerusalem (bildet) og på den såkalte Øvresalen. De deltok både i de faste liturgiske bønnene, og de frie og spontane.

I Apg 2,42 og v.46 leser vi: "De holdt urokkelig fast ved ... bønnene. Hver dag om de trofast og med ett sinn sammen i templet ..." Med andre ord: her er det ingen motsetninger, verken mellom de faste liturgiske bønnene, og de spontane. Ordene som Lukas bruker her er:

"eesan de proskarterontes"

hvilket betyr: "de fortsatte trofast og de fortsatte trofast." Roten av dette ordet er proskartereo som betyr: være sterk, holde ut, holde fast ved, kontinuerlig trofast mot en person eller ting."

Vi ser denne kontinuerlige trofastheten komme til uttrykk både her i Apg 2 og i kapitel 3:

"Peter og Johannes gikk sammen opp til templet ved bønnens time, som var den niende." (v.1)

I kapitel 10 av Apostlenes gjerninger ser vi at apostelen Peter fortsetter denne bønnetradisjonen. Peter befinner seg langt unna Jerusalem: "Han er gjest hos garvere Simon, som var et hus ved havet." (v.6) Vi ser av Apg 9,42 at Peter befinner seg i Jaffa eller Joppe. I dag er Jaffa blitt en del av det moderne Tel Aviv. Men selv om Peter befinner seg et godt stykke unna det fysiske Templet i Jerusalem, så er han trofast mot de fastsatte bønnetidene:

"Dagen etter, mens de var på vei dit og nærmet seg byen, gikk Peter opp på taket for å be. Det var omkring den sjette time." (Apg 10,9)

En rekke steder i Det nye testamente støter vi på formaningen om og beskrivelsen av utholdende bønn. Jeg kan nevne:

Apg 1,14
Apg 2,42 og v.46
Rom 12,12
Kol 4,2
1.Tess 1,3;2,13 og 5,17
Hebr 13,15

Hvordan kan disse versene forstås? De kan forstås på flere måter, men la meg i denne sammenhengen igjen få sitere den lutherske teologen, Joachim Jeremias, en av de fremste kjennerne av forholdene på Jesu tid:

"Når Paulus sier at han 'ber hele tiden', 'uten å holde opp', 'dag og natt' og 'alltid', skal vi ike tenke på det som uavbrutt bønn, men som at han overholdt de faste bønnetidene. Uttrykket 'utholdende bønn' (Rom 12,12 og Kol 4,2) proskarterein må forstås på samme måte, for proskaterein betyr her: trofast å utøve et rituale, som i Apg 1,14; 4,42 og 6,4." (Joachim Jeremias: The Prayers of Jesus, Fortress Press, side 73)

Jeg gleder meg til å publisere neste artikkel. I den skal vi se på noe som kanskje vil forbause deg, nemlig forbindelsen som finnes mellom disse bønnetidene og det som skjer når Gud handler.

(fortsettes)

Be slik Jesus og apostlene ba, del 7

Det er ingen tvil om at apostlene fortsatte å følge den jødiske bønnetradisjonen med å be til fastsatte tider. Men de utvidet den også.

Etter at Jesus hadde stått opp igjen fra de døde ba Han dem om å holde ved i bønnen. Og de gjorde som Han sa.

"Og de var alltid i tempelet og lovet og priste Gud." (Luk 24,53)

Det er viktig å merke seg dette:

1. Lukas forteller i sitt evangelium at disiplene var i tempelet.

2. I fortsettelsen av historien, Apostlenes gjerninger, forteller han noe annet: "Og da de kom inn i byen, gikk de opp til den øvre salen, hvor de pleide å holde til ... Alle disse holdt sammen og var utholdende i bønnen ..." (Apg 1,13-14)

Hva forteller dette oss? For det første at disiplene fortsatte å be tidebønnene i Tempelet. For det andre at de praktiserte fri bønn på Øvresalen. Dette er en god miks!

Det er i forbindelse med den tredje bønnetimen (kl.09.00) at Ånden faller! Vi skal komme tilbake til betydningen av dette i en senere anledning i denne artikkelserien. Her i denne sammenhengen peker jeg bare på dette faktum. Det er nemlig ikke tilfeldig! Så får du vente på begrunnelsen for at jeg sier dette. Men jeg synes det er litt morsomt å tenke på at den aller første Åndsutgytelsen skjer i forbindelse med en fastsatt, organisert, forutbestemt og liturgisk bønnetid!! Det er noe å tenke på for de som er så opptatt av at dette er noe religiøst, og det bare er fri bønn som er virkelig bønn!

Et annet bevis for at disiplene faktisk fulgte de jødiske tidebønnene er hva Lukas kan fortelle oss i Apg 2,42 og 46:

"De holdt urokkelig fast ved ved bønnene ...hver dag om de trofast og med ett sinn sammen i tempelet ..."

(fortsettes)

Be slik Jesus og apostlene ba, del 5

Det er Esra som innførte de faste bønnetidene for jødene, og som Jesus og de første kristne praktiserte.

Under Serubabels ledelse begynte de som var i fangenskap i Babylon å komme tilbake til Israel, som de var bortdrevet fra. Det skjedde i år 539 f.Kr. Umiddelbart begynte de med gjenoppbyggingen av Tempelet, men det varte ikke lenge før interessen for dette dabbet av. Esra, som var skriftlærd, besøkte Jerusalem og ble forferdet over det han så. Reaksjonen hans var å gå inn i bønn og faste.

Det er interessant å merke seg at det er ved tiden for kveldsofferet at begynnelsen på en nasjonal vekkelse finner sted. Ta deg tid til å lese Esra 9,4-15.

Fra nå av innfører Esra daglig bønn, etterfulgt av opplesninger fra Torahen, som en fast praksis. Bibelforskerne mener at daglige bønner var normen i den jødiske kulturen fra 450 f.Kr.

I sin bok: "Essential Judaism" skriver George Robinson, som er en ledende ekspert på området følgende:

"Jødedommens offentlige fellesbønn skriver seg trolig fra det andre tempelets tidlige dager, dvs rundt 400 f.Kr. Disse tidlige bønnemøtene, som ble holdt i tillegg til og muligens i forbindelse med ofringene, tror man oppfattet Shema (den jødiske trosbekjennelsen), noen Salmer og noen ganger opplesninger fra Torah i stedet for offer. Mye av praksisen vi forbinder med jødisk gudstjeneste i dag, skriver seg fra lenge før denne perioden. Man tror at det var Esra som begynte med opplesning fra Torahen på torget i Jerusalem før 400 f.Kr. Jevnlige opplesninger fant sted på mandager og torsdager, maredsdagene da menn og kvinner samlet seg for å kjøpe og selge. Morgenmøtene på hverdagene der Torahen blir lest, finner fortsatt sted på mandager og torsdager. Mange av bønnene som vi fortsatt leser i dag, skriver seg fra denne perioden." (George Robinson: Essential Judaism, New York, 2000, side 53)

Daglige bønnetider var altså på plass side om side ved det som ellers skjedde i Tempelet. I løpet av de 400 årene fra Esra til Jesu tid, ble det vanlig at alle jøder ba til tre fastsatte bønnetider i Tempelet, synagogen eller hjemme. Dette dreide seg om de 18 velsignelsene i forbindelse med opplesingen fra Torahen.

Denne bønnepraksisen var med andre ord vel etablert ved Jesu fødsel, og alle rettferdige jøder fulgte denne praksisen. Josef, Marias ektefelle, ba på denne måten, og det gjorde også Jesus og hans disipler.

Vi skal se nærmere på dette i neste artikkel.

(fortsettes)