Naturen som bønnerom

Mandager og tirsdager er dette ofte bønneplassen min. Det er selvsagt litt væravhengig, men jeg liker godt å be utendørs. De andre dagene er det ofte mye folk her, fordi da er kafeteriaen åpen. Men på mandag og tirsdagen har jeg ofte plassen for meg selv. Det er ikke mange skrittene å gå fra parkeringsplassen, og det passer meg veldig bra, siden Parkinsons gir meg begrenset bevegelighet. Her kan jeg lene meg inntil solsvidde tømmervegger, og kjenne duften av tjære. Utsikten skal jeg ikke klage over!

I mange år har jeg brukt naturen som bønnerom. Det har jeg lært av Jesus!

Jesus brukte ofte naturen som bønnerom, enten det var ødemarkene, fjellet eller sjøen. Han ba oss legge merke til liljene på marken og fuglene på himmelhvelvingen.

Naturens lyder og syner er ingen distraksjoner for meg. Heller tvert om. Jeg omgjør det jeg ser og hører til bønn, takksigelser og lovprisning.

Hvorfor ikke ta deg en tur utendørs i dag for å be?

Naturen som bønnerom

'På sabbatsdagen gikk vi utenfor byporten, ned til en elv, hvor de pleide å holde bønn...' (Apg 16,13)

Edin Løvås snakket om at bønnens hus har mange rom. Han skrev bok om det også. Et av disse rommene er naturen. Nå er den på sitt vakreste. 'Se på liljene på marken,' sa Jesus. Kanskje dette er en tid for deg til å lukke din dør til ditt lønnkammer, og gå ut i naturen og bruke den som et bønne- og lovprisningsrom?

Kanskje det er en ny erfaring. Ta deg tid til å lytte til de naturlige lydene: av fugler, vann, dyr. Kjenn på varmen fra solen. Kjenn på vinden, lytt til regnet. La Gud få tale gjennom sitt skaperverk.

Dette er en tid for å tie, og llytte.

Og det er en tid for lovprisning.

Kanskje du finner eller har funnet 'din bønneplass'? Som du stadig kan vende tilbake til.

Et av mine favorittskriftsteder i mange år er Matt 13,1:

'Samme dag gikk Jesus ut av huset og satte seg ved sjøen.'

Om Jesus kunne ta seg tid til det, kan jeg.

Jeg har oppdaget at Gud ofte taler til meg der.

September som bønnerom

September er på mange måter min måned. Det har sikkert sammenheng med at jeg feirer min fødselsdag denne måneden. Men det er mer enn som så:

Jeg elsker de krystallklare morgenene med den skarpe lufta. Her hvor jeg bor har vi ikke opplevd det ennå. Fremdeles er det varmt.

Men jeg elsker også fargene. September kler seg så annerledes enn de andre månedene. Og viser med det andre sider av Gud.

Jeg har begynt å ta naturen i bruk som bønnerom. "Se på liljene på marken", sa Jesus. Det kunne disiplene ikke gjøre ved å sitte inne i et rom. De måtte ut.

Slik også med oss: September inviterer oss ut. Til å sanse.

Hva forteller denne måneden meg om Gud? Hvordan kan vi bruke det vi lærer og omgjøre det til bønn? Siden jeg ikke kan gå så langt lenger, har jeg tatt med meg dagboken min i sekken. Og jeg gjør det med en bestemt hensikt: beskrive det jeg ser når jeg setter meg på bønneplassen min! La bladene som begynner å falle av trærne fortelle meg noe om livets forgjengelighet. Og samtidig er de så vakre. Mot høst blir alt så fargerikt. Hva sier det meg - ikke bare om den naturlige årstidens skiftning - men om den indre årstidens skiftninger? Hvor befinner jeg meg i livet - i hvilken årstid?

Våger jeg å stanse opp der og la leve denne tiden til fulle? Eller skynder jeg meg videre og går glipp av det Gud har?