September som bønnerom

September er på mange måter min måned. Det har sikkert sammenheng med at jeg feirer min fødselsdag denne måneden. Men det er mer enn som så:

Jeg elsker de krystallklare morgenene med den skarpe lufta. Her hvor jeg bor har vi ikke opplevd det ennå. Fremdeles er det varmt.

Men jeg elsker også fargene. September kler seg så annerledes enn de andre månedene. Og viser med det andre sider av Gud.

Jeg har begynt å ta naturen i bruk som bønnerom. "Se på liljene på marken", sa Jesus. Det kunne disiplene ikke gjøre ved å sitte inne i et rom. De måtte ut.

Slik også med oss: September inviterer oss ut. Til å sanse.

Hva forteller denne måneden meg om Gud? Hvordan kan vi bruke det vi lærer og omgjøre det til bønn? Siden jeg ikke kan gå så langt lenger, har jeg tatt med meg dagboken min i sekken. Og jeg gjør det med en bestemt hensikt: beskrive det jeg ser når jeg setter meg på bønneplassen min! La bladene som begynner å falle av trærne fortelle meg noe om livets forgjengelighet. Og samtidig er de så vakre. Mot høst blir alt så fargerikt. Hva sier det meg - ikke bare om den naturlige årstidens skiftning - men om den indre årstidens skiftninger? Hvor befinner jeg meg i livet - i hvilken årstid?

Våger jeg å stanse opp der og la leve denne tiden til fulle? Eller skynder jeg meg videre og går glipp av det Gud har?

Tanker om september og personlige profetier

Høsten synes jeg for egen del er den fineste tiden på året, og særlig september. Krystallklar luft, fargene, morgentåken og de vakre soldagene. Passe varmt, deilig å kunne trekke på seg en god, varm genser og nyte en rykende varm, god kopp te. Da har jeg det bra.

September er tiden for refleksjon, gode meditasjonsstunder med Guds ord, matpakke som nytes ute i det fri, eller i stillhet i bønnekoia. Dette er dager hvor det er godt å leve. Så er jeg da også født i september, og når måneden glir over i oktober, så har jeg levd 50 år. Merkelig i grunnen. Jeg kjenner meg jo ikke så gammel. Jeg så i reprise et fantastisk program på TV i går, om en dansk kvinne som rundt 100, så spill levende, nysgjerring, spørrende med stor livsapetitt. Hun svarte når noen spurte hvor gammel hun var: "Ikke en dag over 49". Kanskje jeg skal begynne å svare det?

Hva tenker du om personlige profetier? I går kom en mann bort til meg etter et møte, og spurte om å få snakke med meg. Han mente å ha fått et ord til meg fra Herren. Vanligvis er jeg åpen for slikt, det er forunderlig å se hvordan Gud kan lede også gjennom det andre har fått til en selv. Men det er ikke alltid Gud som taler. Budskapet mannen hadde å overlevere kunne ha fratatt nattesøvnen fra noen og enhver. Det gjaldt min fremtid. Nå skal jeg ikke gå i detalj, men det mannen hadde å si er jeg nå sikker på ikke kom fra Gud. For å si det slik: Gud har andre planer for meg enn det denne mannen kom med! Han sier i sitt eget ord - og det gjelder mer enn menneskeord eller "profetier": Jeg vil gi deg fremtid og håp.

Og det er håpet som lyser så klart nå disse deilige septemberdagene. Håpet som finnes i Kristus, den fred som bare Han kan bringe.

Nå skal jeg legge ut på en tur med Poirot til bønnekoia. Han har nettopp vært bortom meg her hvor jeg sitter og skriver, lagt den varme snuten sin mot låret mitt, sett opp på meg med de øynene, som ber: Nå er det tid for tur!