Den skjøre stillheten

 "Det var ikke før profeten Elia ble stille, at han hørte Guds stemme. Gud høres som oftest i den skjøre stillheten. Ingen kan møte Gud uten å dra seg unna verdens støy og distraksjoner. La Herren Jesus være din attraksjon."

- Bjørn Olav Hansen, 7.august 2024

Guds røst

 Under en bønn i forrige uke begynte jeg å høre en melodi om og om igjen. Jeg hørte så disse ordene til melodien: "Høres ut som torden. Ser ut som lyn. Høres ut som regn." Så gjentok ordene: "Hørtes ut som torden. Ser ut som lyn. Høres ut som regn."

Mens jeg ventet på Herren, var dette hva jeg følte at han sa:

"Jeg kommer og de vil tro det er en storm. Men alle vil snart se at JEG ER stormen midt i denne stormen. For tordenen fra Min røst vil sette fangene fri som lenkene som en gang holdt dem i trelldom vil falle på deres føtter. Min Ånds forfriskende regn skal vaske dem plettfrie og rene.

"Min herlighets lynstråler vil vise dem veien og de vil bli helbredet når de ser på Mitt strålende ansikt. Disse vil komme til å kjenne hvile når de er forsikret om Min kjærlighet og Min store nåde."

"Som når en storm legger seg og regnbuen viser seg, skal disse snart vite at dette er mitt tegn til dem på at jeg alltid vil være nær og at de ikke lenger skal frykte."

~~

"Røsten til din torden var i virvelvinden; lynene lyste opp verden; jorden skalv og skalv." Salme 77:18

"Så ble Jesu utseende dramatisk endret. Et strålende lys like sterkt som solen strømmet fra ansiktet hans. Og klærne hans ble selvlysende - blendende som lyn. Han ble forvandlet foran øynene deres." Matteus 17:2

- Karen Austin/norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

Hør stemmen som kaller deg den elskede

Hensikten med å trekke seg tilbake er å lytte til stemmen som kaller deg den elskede. Det er å være alene med den som sier: «Du er min elskede, jeg vil være med deg. Ikke løp rundt, ikke begynn å bevise for alle at du er elsket. Du er allerede elsket." Det er det Gud sier til oss. Ensomhet er stedet hvor vi går for å høre sannheten om oss selv. Den ber oss om å gi slipp på de andre måtene å bevise på, som er mye mer tilfredsstillende. Stemmen som kaller oss den elskede er ikke stemmen som tilfredsstiller sansene. Det er det hele det mystiske livet handler om; det er hinsides følelser og hinsides tanker.

- Henri Nouwen/Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

Om å høre Hans stemme

Vi tror vel ofte at om Gud virkelig hadde noe viktig å si meg ville Han gripe meg om skuldrene, og rope til meg. Tvert om, det er motsatt: Om Gud må rope til oss er det på grunn av vår umodenhet.

Gud roper ut sine sannheter, men Han hvisker sine hemmeligheter!

Bibelen er full av sannheter, men få får del i Hans hemmeligheter. Vårt øre trenger å være nær Hans lepper. Han betror sin visdom og sine hemmeligheter til sine venner, de som er villige til å gå den smale veien og som tar seg tid til å lytte til Hans stemme - som er lyden av skjør stillhet. 

"Fårene hører hans røst ... og fårene følger ham, fordi de kjenner hans røst." (Joh 10,3-4)

Lytt til den milde kjærlighetens stemme

Lytt til hjertet ditt. Det er der Jesus snakker mest intimt til deg. Å be er først og fremst å lytte til Jesus som bor i djupet av hjertet ditt. Han roper ikke. Han legger seg ikke på deg. Stemmen hans er en upretensiøs stemme, nesten en hvisking, stemmen til en mild kjærlighet. Uansett hva du gjør med livet ditt, fortsett å lytte til Jesu stemme i ditt hjerte. Denne lyttingen må være en aktiv og svært oppmerksom lytting, for i vår rastløse og støyende verden overdøves Guds så kjærlige stemme lett. Du må sette av litt tid hver dag til denne aktive lyttingen til Gud, om enn i ti minutter. Ti minutter hver dag for Jesus alene kan føre til en radikal endring i livet ditt.

Du vil finne at det ikke er lett å være stille i ti minutter av gangen. Du vil umiddelbart oppdage at mange andre stemmer, stemmer som er veldig bråkete og distraherende, stemmer som ikke kommer fra Gud, krever din oppmerksomhet. Men hvis du holder deg til din daglige bønn, vil du sakte men sikkert komme til å høre kjærlighetens milde stemme og lengte mer og mer etter å lytte til den.

- Henri Nouwen/Oversatt til norsk av: Bjørn Olav Hansen (c)

Vi må lære oss å lytte

'Og nå, hør på meg, barn! Salige er de som følger mine veier.' Ord 8,32

Gud vilsigner den som lytter til den stille, vare stemmen til Den Hellige Ånd. Ofte ignorerer vi Hans stemme, Hans advarsler, ja, til og med når Han vifter med en rød klut foran øynene våre. Årsak? Vi ønsker ikke å høre.

Hvis vi ikke lytter, lærer vi heller ikke noe, og hvis vi ikke kærer, vokser vi ikke. Denne syklusen stopper aldri, og velsignelsen vil heller ikke komme før vi stanser opp med det vi holder på med og begynner og våke, vente, lytte og adlyde.

- Steve Porter
Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

Om å la Gud få anledning til å tale

Er bønnelivet ditt blitt utilfredsstillende, upersonlig og kanskje litt sterilt? Ensformig? En årsak kan være at samtalen mellom deg og Gud er blitt en enetale. Det er du som taler, men du har glemt å lytte. Gud får ikke anledning til å tale til deg og med deg.

Brent Rue, den amerikanske Vineyard pastoren, som lærte meg så mye om det å vandre med Gud, fortalte meg ved en anledning at han forsøkte å gå en tur hver dag.

Han innledet turen med å si til Gud: 'Nå legger jeg ut på en tur. Hvis du har noe du vil si meg, så tal. Om du ikke har noe å si meg, så går vi sammen vi to som venner i stillhet.'

Dette er god åndelig visdom. De fleste av oss trenger å øve oss i å lytte til Gud. Vi er så travle med alt vi skulle ha fortalt Ham hele tiden, at Han får få muligheter - om noen - til å snakke med oss! For når vi er ferdige med å si det vi har på hjertet så er bønnestunden vår over!

Øv deg i å være stille noen uker og la Gud få anledning til å tale til deg.

Gud gir oss ikke budskap å formidle hele tiden

Jeg leste innledningen til profeten Jeremia i går og merket meg noe veldig interessant. Allerede ved begynnelsen av denne profetens tjeneste understrekes det at det var perioder hvor Gud var taus. Det var ingen stadig strøm av åpenbaringer og 'ord fra Herren'. Gud Herren talte av og til og så var det stille.

"Ord av Jeremia, sønn av Hilkia, en av prestene i Anatot i Benjamins land. Herrens ord kom til ham i de dager da Josia, Amons sønn var konge i Juda, i det trettende året av hans regjering, og siden i de dager da Jojakim, Josias sønn var konge i Juda, og helt til slutten av Judas konge Sidkias, Josias sønns ellevte år, da Jerusalems innbyggere ble bortført i den femte måneden ..." (Jer 1,1-3)

Ser du det? Herren taler. Så er det stille. Så taler Han igjen. Og Jeremia noterer. Han gir til og med tidsangivelse for når det skjer. Og han understreker. Dette var perioden når Gud talte. Så var Han taus.

Her har vi mye å lære alle vi som søker Guds ansikt. Søk Ham ikke først og fremst for å få et ord som kan gis videre. Søk Ham for Hans egen skyld.

Og regn med at Gud er taus inniblant.

Det er ikke alltid ord som tales fra tronsalen. Også tausheten taler.

Det er heller ikke slik at du alltid skal bringe 'en hilsen fra Gud'. Noen ganger taler din taushet mer enn ordene dine. Og om ikke livet ditt samstemmer med ordene du formidler, har du et problem!

Watchman Nee er inne på noe når han ved en anledning skriver: Tenk om du bare fikk et budskap å formidle hele ditt liv? Og når det var gitt, hadde ikke Herren noen flere oppdrag til deg. Ville ikke det ene ordet du fikk å gi videre være verd hele ditt liv?

La oss vente med å tale til Herren taler. Den som lever med Gud er ikke en mann eller kvinne med mange ord. Ordene som gis bærer bud om at denne mannen eller denne kvinnen har levd for Guds ansikt en tid.

Tal Herre

I stjernenes stillhet,
i roen fra åsene,
i kastene fra havet,
tal Herre.

I dette rommets stillhet,
når sinnet beroliges,
i hjertets lengsel,
tal Herre.

I en venns stemme,
i barnets pludder,
i ordene til en fremmed,
tal Herre.

Når en bok åpnes,
når jeg ser en film,
i det jeg lytter til musikk,
tal Herre.

For Dine tjenere lytter.

David Adam, anglikansk prest og poet fra Alnwick i Northumberland. Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen

Vår pratsomhet og behovet for å lære Gud å kjenne

Jeg har latt meg utfordre av to kvinner de siste dagene, og jeg er blitt så beriket av det!

Den ene utsagnet er mor Teresa av Calcutta:

'Det viktigst er ikke hva vi sier, men hva Gud sier til og gjennom oss. Våre ord er overflødige om de ikke kommer innenfra. Ord som ikke sprer Kristi lys gjør tilværelsen enda mørkere'.

Det andre er fra Adrienne von Speyr (1902-1967, en sveitsisk lege og forfatter av en rekke bøker om det åndelige livet:

'Mennesket har den forferdelige kapasiteten til å få Gud til å bli taus på grunn av sin evinnelige pratsomhet'.

Jakob, som etter tradisjonen ble kalt 'Den rettferdige', presbyteren for menigheten i Jerusalem, har skrevet om dette:

'Alle snubler vi ofte. Den som ikke snubler og feiler med det han sier, er fullkommen og i stand til å holde hele kroppen i tømme'. (Jak 3,2)

Skal vi lære Gud å kjenne må vi lære stillheten og tausheten å kjenne. Det finnes ingen annen vei. Støyen er med på å hindre oss fra å lære Jesu stemme å kjenne, og skille den fra andre stemmer.

Det er alt for mange ord i mange kristne sammenhenger. Ord som lever sitt eget liv, uten kontakt med det virkelige livet. Ord som ikke frigjør, men som legger nye steiner til ei allerede tung bør. Det må være samsvar mellom ordene våre og levd liv.

En disippel til den hellige Antonios, ørkenens store mester, Ammonas sa: "Jeg har vist deg styrken i stillheten, hvordan den helbreder og hvor tilfredsstillende den er for Gud. Husk at det er gjennom stillhet, at de hellige vokser, at det var på grunn av stillhet at Guds kraft hvilte i dem, og at det var på grunn av stillhet, at de ble kjent med Guds mysterier."

Stillhet er en betingelse for å kunne be riktig. Stillheten er også en frukt av bønnen, for jo mer du ber, jo større blir stillheten i deg. det er min erfaring etter å ha gått i bønnens skole i mer enn 30 år.

Vi lever i en tid med så mange inntrykk, så mange ord å forholde seg til. All støyen, stresset, aktivitetsjaget, har gjort oss fremmede for Guds stemme. Dette samtidig med at så mange av oss lengter med smerte, og med en stor grad av desperasjon etter å høre fra Gud, ikke bare om Gud. Mer enn noe annet trenger vi derfor å søke stillheten.

Det tar tid å bli kjent med Gud. Derfor er daglig stillhet, en uunngåelig øvelse i åndelig utvikling. Jeg finner det utfordrende og tankevekkende at vi ikke finner ett ord av Jesus, før Han fylte 30 år. Og når Han talte fattet Han seg i korthet. Stadig søkte Han seg ut i ødemarken, for å pleie sitt fellesskap med sin Far. Jesu ord kommer fra stillheten, de er født i omgangen med Hans Far. Det er interessant å merke seg at da Jesus begynner sin offentlige tjeneste, innleder Han den med 40 dagers taushet.

Det fortelles om fader Pambo, som en dag ble bedt om å si noe oppbyggelig til patriarken av Aleksandria. Den gamle munken svarte: "Blir han ikke oppbygget av min taushet, vil han slett ikke bli det av min tale."

På Athos-fjellet i Hellas fantes det på begynnelsen av 1900-tallet en åndelig veileder, som gikk under navnet, fader Siluan. Han var en ulærd russisk bonde, som kom til det hellige munkefjellet i 1892, og som døde i 1938. Fader Siluan var en forunderlig skikkelse. En mann som levde så nær Herren, at han var nærmest gjennomskinnelig av Guds herlighet. For fader Siluan var den kristne tro ikke en eller annen spekulativ utfoldelse, eller kun en intellektuell kunnskap, men i følge fader Siluab: "en levende erfaring av fellesskap med Gud." I de skriftene som ble funnet igjen etter hans død, skriver han:
"Guds nåde gir kraft til å elske Den Elskede, og sjelen dras stadig til bønnen og kan ikke glemme Herren et eneste øyeblikk."

En blomsterkrans førte til mirakler

Onsdag denne uken fortalte Erling Thu, pastor i Kristent Nettverk, en historie fra en av hans og kona, Solveig's, mange reiser til India som grep meg sterkt.

Han forteller om de kasteløse, som blir sett på som urene og uten ære. Ikke så underlig kanskje at evangeliet med sitt sterke budskap om at vi er skapt i Guds bile, og dermed har evig verdi for Gud, blir tatt imot med slik glede av hinduer som får del i de gode nyhetene om Jesus. Og det er en slik episode Erling Thu forteller om - fra Jaipur. Hør bare:

"Når me kjem til Jaipur vert me ofte ynskja velkomne med ein blomekrans. Det er ein vanleg måte å visa ære og verdsetjing. Me tekk imot blomekransane og æra med takk, men ofte nyttar me også høvet til å bruka blomekransane til å æra folk i forsamlinga etter på. I ei gudsteneste der me hadde fått blomekransar og ærefull velkomst la Solveig merke til ei gammal dame ho ikkje hadde sett før. Ho opplevde at Gud sa at ho skulle gje blomekransen sin til denne gamle dama og gjorde så. Det at Solveig, den kvite dama frå utlandet, gav blomekransen til denne gamle dama gjorde under og frigjorde mykje god energi."

Nå skulle det vise seg at det var aller første gang at den gamle damen var på et kristent møte. I mange år hadde hun ofret til de hinduistiske avgudene uten å få noe svar. Av menneskene rundt henne kjente hun seg oversett og vanæret. Men hun holdt frem med å rope til Gud om at han skulle svare henne, at Han skulle gi henne et tegn på at Han brydde seg om henne.

Så forteller Thu:

"Då Solveig gav henne blomekransen, omfamna henne, klemde henne kjærleg og talte oppmuntrande ord til henne, var dette det teiknet ho hadde venta på i heile sitt liv. Den fyrste gongen ho kom til eit kristent møte møtte ho folk som såg henne og æra henne. Ho var vandt me å verta oversett. Ho var vandt med å verta sett ned på. Ho var vandt med å møta vanvørdnad. No møtte ho kjærleik, vørdnad og ære gjennom ei kvit kvinne frå utlandet. Men størst av alt, ho møtte Guds kjærleik og nåde til frelse i Jesus Kristus den føremiddagen. Med glede gav ho livet sitt til Jesus Kristus og tok imot frelse ved å sanna at han er den einaste Herren. Eg gløymer aldri den glede som strålte av ho då ho dansa til Herrens ære og takka for frelsa! Nokre dagar seinare vart ho døypt til Kristus. Alt det gamle vart gravlagd og ho vart reist opp til eit nytt i ære i fellesskapet med Guds folk."

Bare noen få måneder etter dette skjedde døde den gamle damen. Men innen det skjedde hadde hun vunnet mange mennesker for Jesus!

Tenk hva en blomsterkrans kan utrette av mirakler når man er lydig mot Den Hellige Ånd!

Taushet og honningkaker

I går, mens jeg arbeidet med søndagens prekentekst om døperen Johannes og hans tjeneste, leste jeg dette tankespråket fra Ørkenfedrene. Det illusterer godt hvor forskjellige vi er og hvor forskjellig den ene tjenesten er fra den andre:

En viss broder kom på besøk til Abba Arsenios i Sketis. Han kom til kirken og spurte prestene om han kunne gå og hilse på Abba Arsenios. "Spis litt før du går og hilser på ham," sa de. "Nei", svarte han. "Jeg skal ikke spise noe før jeg treffer ham."

Cellen til Arsenios lå langt unna og de sendte med ham en klosterbror. De banket på døren, steg inn og hilste på den gamle mannen. Så satte de seg. Ingen sa noe. Broderen fra kirken sa: "Nå går jeg fra dere. Bed for meg." Den besøkende kjente seg besværet over å være sammen med den gamle mannen og sa: "Jeg følger med deg." Så gikk de sin vei sammen. Da sa den besøkende: "Kan du ta meg med slik at jeg kan få treffe Abba Moses som var stråtråkker?"

Når de kom fram ble Abba Moses glad og hilste dem velkommen, og de hadde det trivelig sammen helt til de forlot hverandre.

Broderen som hadde ledsaget den besøkende sa til ham: "Ja, nå har jeg sett til at du fikk treffe utlendigen og egypteren. Hviken synes du best om?" "Da velger jeg egypteren (Moses)", sa han. En av fedrene hørte dette og ba til Gud med ordene:

"Herre, forklar dette for meg: For din skyld flyr en av disse fra menneskelig selskap og for din skyld tar den andre imot dem med åpne armer."

Da fikk han i et syn se deres to store båter flyte på floden. I den ene satt Abba Arsenios og Guds Hellige Ånd var taus. Og i den andre måten var Abba Moses sammen med Guds engler. Alle spiste de honningkaker.

På bildet ser vi deilige honningkaker.

Tanker om september og personlige profetier

Høsten synes jeg for egen del er den fineste tiden på året, og særlig september. Krystallklar luft, fargene, morgentåken og de vakre soldagene. Passe varmt, deilig å kunne trekke på seg en god, varm genser og nyte en rykende varm, god kopp te. Da har jeg det bra.

September er tiden for refleksjon, gode meditasjonsstunder med Guds ord, matpakke som nytes ute i det fri, eller i stillhet i bønnekoia. Dette er dager hvor det er godt å leve. Så er jeg da også født i september, og når måneden glir over i oktober, så har jeg levd 50 år. Merkelig i grunnen. Jeg kjenner meg jo ikke så gammel. Jeg så i reprise et fantastisk program på TV i går, om en dansk kvinne som rundt 100, så spill levende, nysgjerring, spørrende med stor livsapetitt. Hun svarte når noen spurte hvor gammel hun var: "Ikke en dag over 49". Kanskje jeg skal begynne å svare det?

Hva tenker du om personlige profetier? I går kom en mann bort til meg etter et møte, og spurte om å få snakke med meg. Han mente å ha fått et ord til meg fra Herren. Vanligvis er jeg åpen for slikt, det er forunderlig å se hvordan Gud kan lede også gjennom det andre har fått til en selv. Men det er ikke alltid Gud som taler. Budskapet mannen hadde å overlevere kunne ha fratatt nattesøvnen fra noen og enhver. Det gjaldt min fremtid. Nå skal jeg ikke gå i detalj, men det mannen hadde å si er jeg nå sikker på ikke kom fra Gud. For å si det slik: Gud har andre planer for meg enn det denne mannen kom med! Han sier i sitt eget ord - og det gjelder mer enn menneskeord eller "profetier": Jeg vil gi deg fremtid og håp.

Og det er håpet som lyser så klart nå disse deilige septemberdagene. Håpet som finnes i Kristus, den fred som bare Han kan bringe.

Nå skal jeg legge ut på en tur med Poirot til bønnekoia. Han har nettopp vært bortom meg her hvor jeg sitter og skriver, lagt den varme snuten sin mot låret mitt, sett opp på meg med de øynene, som ber: Nå er det tid for tur!