Kristus og åndedrettet

"La Kristus være deres åndedrett."

Hellige Antonios på dødsleiet til sine disipler.
 

Den som elsker seg selv

"Den som synder mot sin neste, synder mot seg selv og den som gjør sin neste ondt, skader seg selv. På samme vis er det med den som gjør godt mot sin neste, han gjør også godt mot seg selv. For hvem kunne i sannhet gjøre Gud noe ondt, eller hvem er til som kan skade ham, eller finnes det noen som kan ham hvile eller tjene ham? Er det noen som kan velsigne ham, som om han trengte hans velsignelse, eller hvem kan ære ham slik at han virkelig blir æret, eller hvem kan opphøye ham slik at han virkelig blir opphøyet?

La oss derfor opphøye Gud i oss selv ved å anspore hverandre, og overlate oss selv til døden, for våre egne sjelers og for hverandres skyld. Da vil det vise seg hvor ekte vår barmhjertighet er. Ikke slik at vi skal bli selvgode og gi omskiftigheten i vold. For den som kjenner seg selv, kjenner alt. Det står jo skrevet: "Gud skapte dette av intet." (2.Mak 7,28)

Det som her sies, angår der åndelige mennesket, skjult i den dødelige kroppen, som den ikke hadde fra begynnelsen av og som den en gang skal bedris fra. Men den som har evnen til å elske seg selv, elsker alle."

- Antonios den store (250-356) gjengitt i Peter Halldorf: Kysse spor, Luther forlag, side 297.

Uredd forsvarer av inkarnasjonen

Det finnes noen helt avgjørende tidspunkt i kirkens historie, som har fått ringvirkninger helt opp til vår egen tid og som vil bli stående i all evighet som bestemmende for den kristne tro og lære.

320-årene var en urolig tid for kirken. Den ble truet av splittelse på grunn av spørsmålet om Kristi natur. Problemstillingen var som følger: Var Sønnen av samme vesen som Faderen eller bare lik Faderen? Det er slett ikke uten betydning hva man svarer på det spørsmålet.

Fem år inn i det nye hundreåret, i 325, kaller keiser Konstantin sammen til et kirkemøte. Han ber samtlige biskoper i kristenheten komme til Lilleasia, til Konstantinopel, for å få avgjort en gang for alle dette og flere andre brennaktuelle spørsmål.

En av de som det ble lagt merke til på dette nå så berømte kirkemøtet i Konstantinopel var en ung prest ved navn Athanasios fra Alexandria. Han deltok i egenskap av å være sekretær til sin biskop. I dag er det hans minnedag.

Athanasios (297-373) ble selv biskop, en tydelig og modig forsvarer av inkarnasjonen i en tid preget av mye vranglære. Mild overfor de som hadde faret vill, men klokkeklar i sin avvisning av den såkalte arianismen.

I 45 år tjente han kirken som biskop. Fem ganger ble han forvist fra bispesetet sitt i Alexandria. Hver gang kom han like klippefast i sin overbevisning tilbake for å forsvare troen på at Jesus er Gud kommet i kjød, og er sant menneske, og sann Gud.

I februar 366 kom han tilbake til Alexandria for godt, og da startet arbeidet med å arbeide for fred og forsoning mellom de stridene partene. Dette freds- og forsoningsarbeidet drev Athanasios frem til sin død i 373.

Athanasios av Alexandria vil bli husket for sin kamp mot den vranglæren som kalles arianismen, og for biografien han skrev om Antonios den store. Athanasios ble selv kjent med Antonios ute i ørkenområdene hvor Antonios oppholdt seg. Boken bok ut i 356 og ble raskt oversatt til flere språk og ble en åndelig klassiker.

Ydmykhet

Abba Antonios sa: Jeg så fiendens snarer spre seg utover verden og jeg sa stønnende:

"Hva kan få meg gjennom slike snarer?"

Da hørte jeg en stemme som sa til meg:

"Ydmykhet."

Abba Antonios den store (251-356), en av lederne innen ørkenvekkelsen. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

Kjenn dere selv og deres tid

'Mine kjære i Herren, kjenn dere selv slik at dere kan kjenne denne tid og forberede dere på å frembære dere selv for Gud som et velbehagelig offer. Sannelig, mine kjære, jeg skriver til dere som til forstandige som evner å kjenne seg selv. Jeg vet at hver den som kjenner seg selv kjenner Gud og hvordan han handler med sitt skaperverk.

Det burde være tydelig for dere at den kjærlighet jeg har til dere ikke er en kroppens kjærlighet men en åndelig kjærlighet, den kjærlighet som tjener Gud, for 'Gud forherliges i de helliges fellesskap'.

Vær selv beredt, mens vi ennå har noen som ber for oss, slik at den ild som Jesus kom for å tenne, kan tennes i deres hjerter og at dere kan øve opp vilje og sanser til å skille mellom godt og ondt, venstre og høyre, mellom det som består og det som er forgjengelig. Siden Jesus visste at djevelens makt ligger i denne verdens ting, rådet han sine disipler: "Samle dere ikke skatter på jorden" og "Så vær ikke bekymret for morgendagen, morgendagen skal bekymre seg for seg selv".

Sannelig, mine kjære, i stille vær er båtens styrmann stolt, men i stormen vises styrmannens dyktighet. Lær derfor å kjenne den tid som vi lever i. Jeg har mye å si dere om detaljene i det som hører til befrielsens ord, 'men gir man den vise en anledning, så blir han selv vis'.

Antonios den store (250-356), pioneren blant ørkenfedrene, klosterbevegelsens far. Sitatet er hentet fra Kysse spor av Peter Halldorf. Luther forlag 2002, side 24.

Hva er Guds vilje når det gode blir en fristelse?

En historie om den hellige Antonios den store (250-356), selve pioneren blant ørkenfedrene, av mange kalt den første kristne eremit, har utfordret og inspirert meg den siste tiden:

Etter mange år i ørkenen kom det et brev til Antonios. Det var selveste keiseren som inviterte den hellige mannen til sin residens i Konstantinopel til åndelige samtaler. Han ville ha råd for sin sjel.

Det var ikke fritt for at Antonios følte seg smigret. Dette måtte da være fra Gud? Tenk å få adgang like inn i de keiserlige gemakker! Få møte keiseren og keiserinnen.

Hva ville vi gjort om vi hadde fått audiens på slottet? Kongen som ba om våre åndelige råd.

For Antonios var ikke svaret et opplagt ja. Han var slett ikke sikker. Skulle han reise eller ikke? Var dette et kall fra Gud eller var det en fristelse?

Etter flere dagers usikkerhet går Antonios til sin disippel, Paulus den enfoldige, for å få hans råd. Han legger saken fram for ham og spør: 'Bør jeg dra?'

Da svarer Paulus den enfoldige:

'Om du reiser skal du kalles Antonios. Om du ikke reiser, skal du kalles abba Antonios'.

I Guds rike er det slik at selv det beste kan bli det aller bestes verste fiende!

Det er ikke bare synd som frister og gjør at vi faller, men det kan også det gode, om det gode blir et hinder for det aller beste for oss.

Vår pratsomhet og behovet for å lære Gud å kjenne

Jeg har latt meg utfordre av to kvinner de siste dagene, og jeg er blitt så beriket av det!

Den ene utsagnet er mor Teresa av Calcutta:

'Det viktigst er ikke hva vi sier, men hva Gud sier til og gjennom oss. Våre ord er overflødige om de ikke kommer innenfra. Ord som ikke sprer Kristi lys gjør tilværelsen enda mørkere'.

Det andre er fra Adrienne von Speyr (1902-1967, en sveitsisk lege og forfatter av en rekke bøker om det åndelige livet:

'Mennesket har den forferdelige kapasiteten til å få Gud til å bli taus på grunn av sin evinnelige pratsomhet'.

Jakob, som etter tradisjonen ble kalt 'Den rettferdige', presbyteren for menigheten i Jerusalem, har skrevet om dette:

'Alle snubler vi ofte. Den som ikke snubler og feiler med det han sier, er fullkommen og i stand til å holde hele kroppen i tømme'. (Jak 3,2)

Skal vi lære Gud å kjenne må vi lære stillheten og tausheten å kjenne. Det finnes ingen annen vei. Støyen er med på å hindre oss fra å lære Jesu stemme å kjenne, og skille den fra andre stemmer.

Det er alt for mange ord i mange kristne sammenhenger. Ord som lever sitt eget liv, uten kontakt med det virkelige livet. Ord som ikke frigjør, men som legger nye steiner til ei allerede tung bør. Det må være samsvar mellom ordene våre og levd liv.

En disippel til den hellige Antonios, ørkenens store mester, Ammonas sa: "Jeg har vist deg styrken i stillheten, hvordan den helbreder og hvor tilfredsstillende den er for Gud. Husk at det er gjennom stillhet, at de hellige vokser, at det var på grunn av stillhet at Guds kraft hvilte i dem, og at det var på grunn av stillhet, at de ble kjent med Guds mysterier."

Stillhet er en betingelse for å kunne be riktig. Stillheten er også en frukt av bønnen, for jo mer du ber, jo større blir stillheten i deg. det er min erfaring etter å ha gått i bønnens skole i mer enn 30 år.

Vi lever i en tid med så mange inntrykk, så mange ord å forholde seg til. All støyen, stresset, aktivitetsjaget, har gjort oss fremmede for Guds stemme. Dette samtidig med at så mange av oss lengter med smerte, og med en stor grad av desperasjon etter å høre fra Gud, ikke bare om Gud. Mer enn noe annet trenger vi derfor å søke stillheten.

Det tar tid å bli kjent med Gud. Derfor er daglig stillhet, en uunngåelig øvelse i åndelig utvikling. Jeg finner det utfordrende og tankevekkende at vi ikke finner ett ord av Jesus, før Han fylte 30 år. Og når Han talte fattet Han seg i korthet. Stadig søkte Han seg ut i ødemarken, for å pleie sitt fellesskap med sin Far. Jesu ord kommer fra stillheten, de er født i omgangen med Hans Far. Det er interessant å merke seg at da Jesus begynner sin offentlige tjeneste, innleder Han den med 40 dagers taushet.

Det fortelles om fader Pambo, som en dag ble bedt om å si noe oppbyggelig til patriarken av Aleksandria. Den gamle munken svarte: "Blir han ikke oppbygget av min taushet, vil han slett ikke bli det av min tale."

På Athos-fjellet i Hellas fantes det på begynnelsen av 1900-tallet en åndelig veileder, som gikk under navnet, fader Siluan. Han var en ulærd russisk bonde, som kom til det hellige munkefjellet i 1892, og som døde i 1938. Fader Siluan var en forunderlig skikkelse. En mann som levde så nær Herren, at han var nærmest gjennomskinnelig av Guds herlighet. For fader Siluan var den kristne tro ikke en eller annen spekulativ utfoldelse, eller kun en intellektuell kunnskap, men i følge fader Siluab: "en levende erfaring av fellesskap med Gud." I de skriftene som ble funnet igjen etter hans død, skriver han:
"Guds nåde gir kraft til å elske Den Elskede, og sjelen dras stadig til bønnen og kan ikke glemme Herren et eneste øyeblikk."

Noe er viktigere enn selv jordiske konger

En historie fra livet til Antonios den store, pioneren blant ørkenfedrene, har hatt spesiell betydning for meg de siste dagene:

Etter mange år i ørkenen kom det et budbringer med et brev til den hellige Antonios. Det var en innbydelse fra selveste keiseren. Han inviterte Antonios til å besøke ham i hans keiserlige residens i Konstantinopel. Keiseren ville ha del i de åndelige rådene fra Antonios.

Men Antonios var ikke sikker på om det var Guds vilje at han skulle reise. Var dette et kall eller var det en fristelse?

Hva hadde du tenkt om kong Harald sendte bud på deg? Vi ville vel gjort alt som sto i vår makt for å komme oss til slottet til avtalt tid!

Ikke slik med Antonios. Han søkte åndelig veiledning, hos sin disippel, Paulus den enfoldige. Han legger fram saken for ham og spør: Bør jeg dra?

Da er det at fader Paulus den enfoldige svarer:

'Om du reiser skal du kalles Antonios. Om du ikke reiser, skal du  kalles abba Antonios'.

Det finnes noe som er viktigere i Guds rike enn vår agenda, det som handler om Guds plan og vilje. Det koster alt å være i den planen, men det er der beskyttelsen finnes. Vi må formes og dannes til det Guds avbilde vi er skapt til, og det tar tid. Det er viktigere enn å se selv keiseren.

Til minne om ørkenens stjerne

En lengre tid nå har jeg fulgt en del TV-programmer som ligger ute på You Tube med portretter og intervjuer med fader Lazarus El-Antony. Han kommer opprinnelig fra Australia, men som nå har bosatt seg i en hule i det samme området hvor Antonios av Egypt eller Antonios den store holdt til. Lazarus El-Antony ser på seg selv som en disippel av han som er blitt kalt 'munkvesenets far', og er vel det nærmeste vi kommer ørkenfedrene i deres måte å leve på.

Den australske mannen tok navnet Lazarus fordi han opplevde det som om han sto opp igjen fra de døde den dagen han møtte Jesus. Han var ateisten som i en livskrise fikk livet snudd opp ned i møte med Den oppstandne.

Livet hans ble heretter knyttet til den hellige Antonios, 'ørkenens stjerne', som han også ble kalt. Sammen med våre venner i Northumbria Community er det hans dag vi feirer i dag.

Du kan lese mer her: http://www.monastisk.blogspot.com

En pakke fra Egypt

Forleden dag kom postmannen på døra med en pakke. Den kom fra Hellige Antonios klosteret i Egypt, et av verdens aller eldste klostre. Pakken har jeg ventet på helt siden i fjor vår! På grunn av de kaotiske tilstandene i landet, og den økende forfølgelsen av de kristne, har våre trossøsken i dette klosteret ikke fått sendt ut en eneste pakke på snart et år. Pakken som postmannen kom med til meg, kom via et annet land i Midt-Østen. Fordi dette nå er den eneste måten våre venner kan få sendt ting ut av landet skal jeg ikke røpe hvilket land dette var.

Men jeg er veldig glad for at pakken endelig kom frem. Den inneholdt foruten det vakre gripekorset, som er likt det du ser her på bildet, også en bok om Hl.Antonios, hvis minnedag det er i dag, og et kors som vi har fått i gave til Kristi himmelfartskapellet. Det skal henge ved siden av korset vi fikk fra våre venner i Deir Mar Musa klosteret i Syria. Det korset ble smuglet ut av landet mens krigshandlingene pågikk. Disse to korsene skal minne oss om å be for våre trosvenner som betaler en veldig høy pris for å følge Jesus.

Det er godt å være bundet sammen med likesinnede fra ulike deler av verden. Ikke minst med dagens martyrkirke. Hebreerbrevets forfatter skriver: Husk på dem som sitter i fengsel, som om dere var lenket sammen med dem, og husk på dem som blir mishandlet, som om det gjaldt deres egen kropp'. (Hebr 13,3)

Vår keltiske kristenarv, del 1

Kristenarven vår er keltisk. Og den keltiske kirken ble sterkt påvirket av den fornyelsesbevegelsen som startet i den egyptiske og syriske ørken.

Vi har nettopp feiret minnet om Hl.Antonios, den monastiske bevegelsens far. Det gjorde vi når vi feiret vår nattverdgudstjeneste i Kristi himmelfartskapellet. Det vi vet om Antonios den store har Athanasios av Aleksandria, gitt oss del i gjennom sin biografi. Boken Athanasios skrev om Antonios tente en trosvisjon hos mange. Blant annet en mann ved navn Martin, som var offiser i keiserens garde. Da han blir valgt til biskop i Tours i Gallia, etablerte han i år 371 et kloster der. Et kloster som ikke var underlagt keiserdømmet, men himmelen! For den godeste Martin var det ikke nok med en samling med mennesker som var opptatt av personlig renhet. Nei, de skulle skape en modell for et helt nytt samfunn. Intet mindre. De ville se Guds rike på jord.

Unge menn - fra ulike samfunnslag - strømmet etter hvert til Tours for å få opplæring av Martin. En av de som gjorde det var Ninian.

I år 398 kom denne Ninian tilbake til Galloway der han ble født. Her etablerer han så en kristen kommunitet ved Whithorn. Senteret skulle bli kjent som 'Candida Casa' - 'det skinnende huset'.

Dette ordet - Candida casa - ble brukt i den latinske Bibelen for å beskrive Kristi forklarelse. Hl.Ninians livsverk skulle bli stående for all ettertid som et håpets fyrtårn for kommende generasjoner. Ninians kommunitet tjente som en fellesskapsmodell for talløse grupper av av munker, nonner og eneboere i alle de keltiske områdene.

Biskop Germanus
I år 429 og 447 ble biskop Germanus sendt fra Gallia på to lengre misjonsreiser for å gjenreise en svekket britisk kirke. Germanus oppmuntret og oppfordret de britiske kristne til å følge ørkenfedrenes og ørkenmødrenes eksempel. Og gledelig nok - dette var det mange som gjorde. I det sjette århundre var monastiske kommuniteter og fellesskap det fremste uttrykket for kirken i de britiske områdene.

(fortsettes)

Et råd i rette tid

Det er forunderlig hvordan enkelte ting blir til spesiell hjelp for deg, når du trenger det. Slik ble det i dag, for meg. Før jeg sovnet i går kveld lå jeg å tenkte på en spesiell sak, og ba Gud veilede meg. Jeg synes av og til det er litt vanskelig å holde fokus på det jeg kjenner Gud har for meg i ulike faser, fordi det er så mye som er interessant. Selv det gode kan bli det aller bestes verste fiende. I dag tidlig kom noen ord av Antonios meg i møte:

Noen spurte abba Antonios den store: 'Hva må jeg gjøre for å tilfredsstille Gud? Den gamle mannen svarte:

'Følg nøye med på det jeg nå sier deg: Hvem du nå enn måtte være, ha alltid Gud for dine øyne, uansett hva du gjør; gjør det i tråd med De hellige Skrifters vitnesbyrd, uansett hvor du befinner deg, og forlat ikke disse rådene lettvint. Hold fast ved disse tre tingene, og du vil bli reddet'.

Etter å ha lest disse ordene, ble det lettere for meg å holde fast ved det som er mitt kall.

Hl.Antonios klosteret - en oase i ødemarken, del 3

Her følger tredje del i serien om Hl.Antonios klosteret i Egypt:

I perioden fra 800-1300 tallet opplevde munkene i Hl.Antonios klosteret en relativ stor fred og trygghet, men det var også perioder med intensiv forfølgelse. Klosteret ble plyndret en rekke ganger av beduiner fra den østlige ørkenen, og det var også de som sto for de delvise ødeleggelsene av Hl.Antonios klosteret i det 11. århundre. Klosteret ble restaurert i det 12. århundre og opplevde en god vekstperiode de neste århundrene. Det ble bygget en form for festningsmur rundt klosteret for å beskytte det mot fiendtlige inntrengere. Innenfor murene var det flotte hager, som inneholdt fruktbærende trær - blant annet epletrær, pæretrær og granatepletrær, grønnsakshager og vingårder og kilder med vann. Det sies å ha vært over 1000 palmer innenfor klostermurene!

Denne perioden var også en sterk åndelig tid for munkene i Hl.Antonios klosteret.

I perioden 1300-1800 begynte de europeiske turistene å komme til Hl.Antonios, på vei til Det Hellige Land. De stoppet her for både hvile og åndelig påfyll. Flere av dem har gitt gode beskrivelser av hva de så og opplevde.

Katastrofe
På slutten av 1500 tallet opplever munkene i Hl.Antonios klosteret en katastrofe. De angripes på nytt av beduiner, klosteret utsettes for store ødeleggelser, og alle munkene lider martyrdøden. Etter en tid hvor klosteret nærmest ligger øde, kommer syriske munker hit og gjenopptar gudstjenestelivet. De hjelper til med gjenoppbyggingen på begynnelsen av 1600-tallet. Etter at restaureringen er ferdig, befolkes Hl.Antonios klosteret igjen av munker fra Egypt og Etiopia.

(fortsettes)

Hl.Antonios klosteret - en oase i ødemarken, del 2

Her er andre artikkelen i serien om Hl.Antonios klosteret i Egypt:

I det sjette og syvende århundre var det mange munker som flyktet fra Sketis, et dalføre i Beiheira guvernementet i Egypt, hvor det bodde mange eneboere, på grunn av forfølgelsen de ble utsatt for av beduiner og berbere. De flyktet da til Hl.Antonios klosteret. Innad i klosteret var det stridigheter, mellom koptere på den ene siden, og melkitiske kristne fra Øst. I år 615 sendte den melkitiske patriarken, Hl.Johannes den barmhjertige, en stor pengegave til Hl.Anastasios, som ledet Antonios klosteret på den tiden. Han ba om at noen melkitiske munker fikk plass i klosteret. De ble forfulgt av perserne. Disse melkitiske munkene fikk et tilsynsansvar i klosteret, som varte helt frem til slutten av det åttende århundre.

Forsøkte å stjele levningene etter Hl.Johannes den korte
Men det var ikke bare ytre forfølgelse som forårsaket spenninger og lidelse for munkene i Hl. Antonios klosteret.                                                                           

I år 790 kom koptiske munker fra Hl.Makarios klosteret i Sketis-ørkenen, forkledd som beduniner, i den hensikt å stjele de jordiske levningene etter Hl.Johannes den korte, som hadde levd og dødd i Hl.Antonios klosteret i det femte århundre. De lykkes i sitt forsett.

(fortsettes)

Hl.Antonios klosteret - en oase i ødemarken, del 1

I en ny serie her på bloggen skal vi se nærmere på bakgrunnen til et av verdens eldste kristne kloster, Hl.Antonios klosteret i Egypt.

Hl.Antonios klosteret er beliggende i fjellene rundt Rødehavet, ca 334 kilometer sørøst for Kairo. Sammen med Hl.Katarinaklosteret ved Sinai-fjellet er det et av verdens eldste kristne kloster.

Det ble bygget av noen av disiplene til Hl.Antonios den store, i tiden mellom år 361 til 363. Antonios den store (250-356) var selve pioneren blant ørkenfedrene, og er blitt kalt for den første kristne eremitt. Det var etter at han hadde tilbrakt 20 år i total isolasjon at han trådte frem som forgrunnsfiguren i den eremittvekkelsen som forvandlet den egyptiske ørken til et hellig sted og ble forløperen til den monastiske bevegelsen.

Et monastisk liv
Noen få år etter at den hellige Antonios var død, slo hans lærlinger seg ned ved hulen der Antonios hadde tilbrakt sine siste leveår. I den oppinnelige bosetningen, ettablerte lærlingene bare helt essensielle boliger. Hver monk bodde for seg selv, og denne isolasjonen ble understreket som noe viktig. Midt blant disse eneboerstedene fantes det et felles gudstjenestested, hvor Den guddommelige liturgien ble feiret. Etter hvert begynte man så å spise felles måltider, og som tiden gikk utviklet dette seg til å bli en sted hvor man mer og mer levde sammen. Dette handlet både om behovet de så for fellesskap, men også på grunn av sikkerheten det ville gi dem mot de som ville disse munkene noe vondt.

Sakte, men sikkert, forandret det monastiske livet seg, for etterfølgerne av Hl. Antonios fra et eremittliv hvor askesen stod høyt, til å bli et liv levd ut i fellesskap, hvor feiringen av eukaristien og liturgien ble selve pulsslaget.

(fortsettes)

Å se det samme landskapet i 46 år - og bli formet av Gud

Et bilde og en billedtekst har vært med meg noen dager nå. Det er det samme bildet du ser her. Billedteksten som fulgte med er denne:

'Den egyptiske ørken, nær Al-Qalzam fjellet. Dette var sannsynligvis det Hellige Antonios så for førtiseks år utenfor sin fjellhule'.

Tenk det! I en tid hvor vi beveger oss hele tiden, og gjerne reiser over store avstander, hvor vi krever å bli underholdt, så vi ikke kjeder oss, hvor det er lyder og inntrykk hele tiden, som beskjeftiger oss så vi slipper stillheten - er det vanskelig, for ikke å si umulig å tenke seg at noen kunne holde ut i 46 år og 'bare' se dette!

Men det er dette som fostrer mennesker og gjør dem til åndelige veiledere!

Før noen reagerer - la meg skynde meg å si at et goldt landskap alene gjør selvsagt ikke det. Men det er jo en årsak til at profetene i Den gamle pakt, døperen Johannes, Jesus og apostelen Paulus - alle søkte ut i ødemarken for å være alene med Gud. For her - i stillheten, uten alle distraksjonene, øver man seg til å lytte og gjenkjenne Guds stemme. Her formes man av Den Hellige, her lærer man seg til å leve i forsakelse og tro.

Vi kjenner ikke de første kristne som dro ut i ørkenen, men helt siden kristendommens begynnelse har ørkenen øvet sin særskilte dragningskraft på mennesker som ville følge Jesus radikalt. At vi ikke kjenner så godt til hvem disse første var er kanskje ikke så rart. Den asketiske livsformen etterlater som regel ikke mange sporene.

Når den hellige Antonios innledet sitt liv som asket på 270-tallet, vet vi at han først gikk i lære hos en kristen eneboer som har forblitt anonym. Dette viser at det altså fantes eneboere - eller eremiter - før Antonios. Kanskje finnes det en kontinuitet tilbake til døperen Johannes og Qumran-samfunnet.

Jeg kommer tilbake til historien om Antonios i serien 'Betydningen av koptisk monastisk liv har for dagens bedere og internasjonal bønnebevegelse', som jeg begynte på i går.

Poenget med denne artikkelen er å understreke betydningen av hvordan åndelige veiledere fostres. For det er ikke mange av dem i dag. Modne erfarne kristne som er i stand til å skelne ånder, og gi praktisk veiledning for den som vil gå djupere med Gud. For å bli en slik må man leve i bønn, og være villig til å la seg forme i lidelsesfellesskapet med Kristus.

Hvorfor er det så få åndelige veiledere i vår tid - og i sær her i Norge?

Kanskje er det få som når alt kommer til alt, virkelig går Jesusveien? Det er veldig mye 'snakk' i kristen-Norge. Biskop Martin Lönnebo sa en gang jeg snakket med ham: 'Det er dere nordmenn som har meninger'! Jeg tror han har rett. Vi mener mye om mange ting, men få er de som lever det de mener. Vi importerer veldig mye fra Amerika, men lite 'selvprodusert' kristenliv. Og de som velger å trekke seg tilbake for å leve med Gud i stillhet, blir karakterisert som 'religiøse' og 'er ikke med på det Gud gjør' nå. Vi har også hatt få miljøer som har fostret åndelige rettledere. Unntaket har vært retreatbevegelsen og noen av klostrene.

I 46 år så Antonios fjellene og det golde landskapet. Men hans stille liv med Gud satte sitt preg på ham, og alle han kom i kontakt med, og vi husker ham den dag i dag! Hvem av oss vil bli husket etter vår død - og hvor mange er blitt husket av de som levde for så lenge siden? 

Foto: John A. McGuckin/Mysteries of the Jesus Prayer.