Lengselen etter Gud - noen personlige notater om fader Sofrony, del 7

En alvorlig sykdom og etterdønningene av en større operasjon i 1951 gjorde det umulig for fader Sofrony (bildet) å vende tilbake til Athos. Et annet forhold var at den kalde krigen hadde gjort situasjonen for munker med slavisk opprinnelse - fader Sofrony var russer - betydelig forverret. Derfor stanset fader Sofrony opp i et av de mest kjente ekil-russiske miljøene i Frankrike: Ste-Genevieve-des-Bois, i nærheten av Paris.

I dette miljøet var det mange som etterhvert ble tiltrukket av den bønnens atmosfære fader Sofrony bar med seg. En disippelflokk samlet seg om ham. I 1959, etter forgjeves å ha funnet et sted for å bygge opp en kommunitet i Frankrike, reiste fader Sofrony til England sammen med en håndfull disipler. Gruppen bosatte seg i Tolleshunt Knights i Essex, i en fraflyttet prestegård. Her så Johannes døperens kloster dagens lys.

Maxime Egger beskriver dette slik:

'Fader Sofronys vei er forbilledlig. I Storbritannia innrettet han sine anstrengelser på å bygge opp en 'åndelig familie', forenet i kjærligheten og en søken etter 'det ene nødvendige'. Det er vanskelig, når man oppdager hans kloster, ikke å tenke på den hellige Sergeijs mystikk, eller kanskje enda mer på Nil av Sorkys. På samme måte som den sistnevnte skattet han intellektuell virksomhet høyt, på tross av sin misstro mot akademisk telogi.'

Johannes døperens kloster har ingen regel, men lever likevel i en bønnens rytme, hvor Jesusbønnen står i sentrum. Dagen er oppdelt i tre deler: måltider, arbeid og bønn og med bønnen også liturgien. For fader Sofrony var liturgien ikke bare 'en from troshandling, men betraktingen av Gudsmennesket, der Han utfører sitt verk, Herrens påskes stadige nærvær iblant oss,' for å bruke hans egne ord.

Fader Sofrony sa det slik: 'Om frelsen i Kriatus er det endelige målet for våre liv, kan alt vi gjør bli bønn. Vårt daglige liv må bli en uavbrutt liturgi.'

Den åndelige basen for Johannes døperens kloster ble, naturlig nok, den hellige Siluans undervisning.

11.juli 1993 sovnet fader Sofrony inn i Herren, nesten 97 år gammel.

En bønn om nåde

Nådige Gud, Du kjenner våre svakheter. Jeg ber til Deg: Gi meg en ydmyk ånd, for ved nåde gir Du vår ydmyke sjel styrke til å leve ved Din vilje. Du åpenbarer for henne alle Dine hemmeligheter; Du lar henne kjenne Deg selv og hvor uendelig Du elsker oss. 

- Hl.Silouan av Athos (bildet), 1866-1938. 
Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

* henne = kirken.

Når du ser din bror synder

"En bror spurte sin åndelige veileder: Hvis jeg ser min bror falle i synd, er da det beste jeg kan gjøre å skjule det?

Den eldste svarte: Når du, ut fra kjærlighet, skjuler vår brors synder, vil også Gud skjule dine; men når vi avslører vår brors synder for andre, så vil også Gud gjøre våre synder kjent for menneskene." (Fra Ancient Patericon)

"Hvis du ser en mann som har syndet og du ikke har medlidenhet med ham, vil Guds nåde forlate deg. Den som forbanner dårlige mennesker, og ikke ber for dem, vil aldri komme til å kjenne Guds nåde." (Hl.Silouan av Athos i hans skrifter.)

"Hvis du ser din neste synde, se ikke bare på dette, men tenk også på alt det gode han har gjort... så vil du finne at han er bedre enn deg." (Hl.Basileios den store)

Oversatt til norsk (C) Bjørn Olav Hansen

Ydmykhet

"De spurte den eldste: Hva er ydmykhet? Den eldste svarte: Når din bror synder mot deg, og du tilgir ham, før han omvender seg foran deg." (Ancient Patericon)

"Som vann og ild står i motsetning til hverandre når de kombineres, slik står også selvrettferdighet og ydmykhet i motsetning til hverandre." (Hl.Markus Asketen)

"Noen lider mye på grunn av fattigdom og sykdom, men er ikke ydmyke, og vil derfor lide uten å ha nytte av det. Men den som blir ydmyket vil være lykkelig under alle omstendigheter fordi Herren er hans rikdom og glede, og alle mennesker vil forundres over hans sjels skjønnhet." (Hl.Silouan av Athos)

Bønn og nødvendig stillhet

'Over alt annet - elsk stillheten!' (Isak Syreren, 600-tallet)

'Bønnen til en som ikke ser seg selv som en synder blir ikke hørt av Gud.' (Isak Syreren)

'Be vedvarende i alle ting, slik at du ikke gjør noe uten Guds hjelp. Den som gjør eller sysler med alt uten å be, vil ikke lykkes. Om dette har Herren selv sagt: Uten meg kan dere intet gjøre.' (Hl.Markus Asketen i Homilier).

'Når Gud ønsker å vise nåde mot noen, inspirerer Han noen andre til å be for ham, og Han hjelper ham med hans bønn.' (Hl.Siluan av Athos, i Skrifter).

Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen.

Om å elske når du blir fornærmet

'Herren ønsker at vi skal elske hverandre. Dette er frihet: elske Gud og vår neste. I denne friheten er det likhet.

I jordiske ordener, trenger det ikke nødvendigvis å være likhet, men dette er ikke viktig for sjelen. Ikke alle kan bli konge, patriark eller sjef. Men uansett stilling er det mulig å elske Gud og tilfredsstille Ham, og kun dette er viktig.

Og den som elsker Gud mer her på jorden vil få stor belønning i Hans rike'.

Hl.Silouan av Athos (død 1938 på Athos, Hellas)

'Når du blir fornærmet av noen eller ydmyket, vokt da dine tanker! Bli ikke sint. Da vekker du en følelse av irritasjon, som kutter deg av fra kjærligheten og plasserer deg i hatets atmosfære'.

Hl.Maksimos bekjenneren (død 662 i Georgia)

Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen.

Vår pratsomhet og behovet for å lære Gud å kjenne

Jeg har latt meg utfordre av to kvinner de siste dagene, og jeg er blitt så beriket av det!

Den ene utsagnet er mor Teresa av Calcutta:

'Det viktigst er ikke hva vi sier, men hva Gud sier til og gjennom oss. Våre ord er overflødige om de ikke kommer innenfra. Ord som ikke sprer Kristi lys gjør tilværelsen enda mørkere'.

Det andre er fra Adrienne von Speyr (1902-1967, en sveitsisk lege og forfatter av en rekke bøker om det åndelige livet:

'Mennesket har den forferdelige kapasiteten til å få Gud til å bli taus på grunn av sin evinnelige pratsomhet'.

Jakob, som etter tradisjonen ble kalt 'Den rettferdige', presbyteren for menigheten i Jerusalem, har skrevet om dette:

'Alle snubler vi ofte. Den som ikke snubler og feiler med det han sier, er fullkommen og i stand til å holde hele kroppen i tømme'. (Jak 3,2)

Skal vi lære Gud å kjenne må vi lære stillheten og tausheten å kjenne. Det finnes ingen annen vei. Støyen er med på å hindre oss fra å lære Jesu stemme å kjenne, og skille den fra andre stemmer.

Det er alt for mange ord i mange kristne sammenhenger. Ord som lever sitt eget liv, uten kontakt med det virkelige livet. Ord som ikke frigjør, men som legger nye steiner til ei allerede tung bør. Det må være samsvar mellom ordene våre og levd liv.

En disippel til den hellige Antonios, ørkenens store mester, Ammonas sa: "Jeg har vist deg styrken i stillheten, hvordan den helbreder og hvor tilfredsstillende den er for Gud. Husk at det er gjennom stillhet, at de hellige vokser, at det var på grunn av stillhet at Guds kraft hvilte i dem, og at det var på grunn av stillhet, at de ble kjent med Guds mysterier."

Stillhet er en betingelse for å kunne be riktig. Stillheten er også en frukt av bønnen, for jo mer du ber, jo større blir stillheten i deg. det er min erfaring etter å ha gått i bønnens skole i mer enn 30 år.

Vi lever i en tid med så mange inntrykk, så mange ord å forholde seg til. All støyen, stresset, aktivitetsjaget, har gjort oss fremmede for Guds stemme. Dette samtidig med at så mange av oss lengter med smerte, og med en stor grad av desperasjon etter å høre fra Gud, ikke bare om Gud. Mer enn noe annet trenger vi derfor å søke stillheten.

Det tar tid å bli kjent med Gud. Derfor er daglig stillhet, en uunngåelig øvelse i åndelig utvikling. Jeg finner det utfordrende og tankevekkende at vi ikke finner ett ord av Jesus, før Han fylte 30 år. Og når Han talte fattet Han seg i korthet. Stadig søkte Han seg ut i ødemarken, for å pleie sitt fellesskap med sin Far. Jesu ord kommer fra stillheten, de er født i omgangen med Hans Far. Det er interessant å merke seg at da Jesus begynner sin offentlige tjeneste, innleder Han den med 40 dagers taushet.

Det fortelles om fader Pambo, som en dag ble bedt om å si noe oppbyggelig til patriarken av Aleksandria. Den gamle munken svarte: "Blir han ikke oppbygget av min taushet, vil han slett ikke bli det av min tale."

På Athos-fjellet i Hellas fantes det på begynnelsen av 1900-tallet en åndelig veileder, som gikk under navnet, fader Siluan. Han var en ulærd russisk bonde, som kom til det hellige munkefjellet i 1892, og som døde i 1938. Fader Siluan var en forunderlig skikkelse. En mann som levde så nær Herren, at han var nærmest gjennomskinnelig av Guds herlighet. For fader Siluan var den kristne tro ikke en eller annen spekulativ utfoldelse, eller kun en intellektuell kunnskap, men i følge fader Siluab: "en levende erfaring av fellesskap med Gud." I de skriftene som ble funnet igjen etter hans død, skriver han:
"Guds nåde gir kraft til å elske Den Elskede, og sjelen dras stadig til bønnen og kan ikke glemme Herren et eneste øyeblikk."

Å kjenne Guds vilje, se Den rettferdige og høre Hans røst

I et år nå har vi lest sammenhengende fra Apostlenes gjerninger, når vi møtes til våre gudstjenester i Kristi himmelfartskapellet.

Et vers har fått en ny betydning for min egen vandring med Herren:

'Han sa til meg: Våre fedres Gud har bestemt deg til å kjenne hans vilje, til å se Den rettferdige og til å høre hans egen røst' (22,14)

Det er dette vennskapet Gud inviterer oss til å oppleve! Intet mindre! Jeg blir minnet om ordene til fader Silouan av Athos:

'Guds nåde gir kraft til å elske Den Elskede, og sjelen dras til bønnen og til ikke å glemme Herren et eneste øyeblikk'.

Les og lær om bederen Silouan

På bloggen Monastisk kan vi i dag by på en aldri så liten godbit: Et foredrag som biskop Kallistos Ware holdt i Bose-klosteret i Italia i forbindelse med 60 års markeringen av startetsen Silouan's (bildet) død. Hl.Silouan var kjent som en beder.

Foredraget,'Kristen ydmykhet og kenose i følge den hellige Silouan',  til biskop Ware er på grunn av lengden delt opp i flere deler. Første del finner du her:

http://www.monastisk.blogspot.com

Viet hele livet til bønn

Bloggen Monastisk er i dag oppdatert med en artikkel om staretsen Siluan. Han hadde ikke mer enn 'to vintres byskole' bak seg, men reiste til Athos hvor han innviet seg til et liv i bønn. Mot slutten av hans liv kom tusenvis av mennesker til ham for å bli bedt for, eller få et ord med på veien.

Bloggen Monastisk finner du her:

http://www.monastisk.blogspot.com 

Bloggen Monastisk er oppdatert

Bloggen Monastisk er nå oppdatert med en artikkel om fader Silouan (bildet). Fader Silouan leses i dag av såvel protestanter, romersk-katolske, som ortodokse. Den enkle bonden fra Russland, som ble munk på Athos, er blitt en åndelig veileder for mange. Blant annet på grunn av hans djupe erfaringer med Gud.

Se bloggen Monastisk for mer, som du finner her:

http://www.monastisk.blogspot.com/

Et liv i bønn og Guds nærhet, del 1

Jeg holder for tiden på med å lese om Elder Theodosius the Athonite of Karoulia. De mange som søkte et liv i radikal Jesus-etterfølgelse og bønn i ødemarkene på Athos, har interessert meg i mange år. Athos er et fjell og en halvøy i Makedonia i det nordlige Hellas kalt Agion Oros - hellig fjell. Athos strekker seg 60 km ut i Egeerhavet og dekker et område på rundt 390 kvadratkilometer. Her finnes 20 ortodokse klostre og flere eneboersteder.

Fra den siste delen av det 19 århundre frem til utbruddet av 1. verdenskrig opplevde den russisk monastiske bevegelsen på Athos sin blomstringstid. Overalt i det veldige russiske riket levde det munker som drømte om å få komme til Athos for å leve et asketisk liv i verdens eneste monastiske republikk, berømt for sin bønneatmosfære, sitt nøysomme liv og den store mengden av hellige som hadde levd der opp gjennom århundrene.

Bokstavelig talt satte tusenvis av menn seil fra Russland til det hellige fjellet i denne perioden, ja for en tid var faktisk majoriteten av munkene på Athos russiske. Mennesker fra alle lag av folket, inkludert tsar Aleksandr II og Nikolaj II, sendte store pengegaver, og sørget for at St. Panteleimon klostret og sketene til Hl. Andreas og Hl. Elias fikk storslagne utsmykninger, så vel som det som trengtes for at munkene skulle kunne leve der og de store mengdene av pilegrimer som kom på besøk hvert eneste år.

Hieroschemamunk Theodosius var en av de som forlot hjemlandet for å leve på Athos-fjellet i denne perioden. Han ankom i 1901, og levde forskjellige steder på øya, blant annet i Hl Nikolas kellion, Kapsala, og Nye Thebaid; før han slo seg ned for godt blant klippene på Karoulia. Der levde han frem til sin død.

Bildet som følger denne bloggartikkelen viser hans munkecelle. Cellen var bygget av russiske munker som bodde her for å be Jesusbønnen i stillheten. For å komme til disse avsidesliggende stedene, i de stupbratte fjellene, måtte han klatre og fire seg ned ved hjelp av jernkjeder som var festet i fjellveggen! Her levde Theodosius under åndelig veiledning av blant annet Hl. Silouan, som jeg har skrevet om ved flere anledninger på bloggen her.

I neste artikkel skal jeg skrive litt mer om Theodosius' sitt liv, som var et liv i bønn, forsakelse og tro. For meg er livene til disse hellige Guds menn liv det er verd å lære å kjenne, fordi mange av dem opplevde å leve i Guds nærhet på en måte som jeg tror mange av oss lengter etter.

(fortsettes)

Behovet for ydmykhet og takknemlighet

Jeg har skrevet om Simeon Ivanovitj Antonov tidligere på bloggen. Han var av fattig byrd, av russisk bondeslekt som forlot sitt kjære Russland til fordel for en munketilværelse på Athos. Han hadde aldri fått noen teologisk eller filosofisk utdannelse, kun to vintres byskole, som det het den gang. Men mange år av uttrettelig, indre kamp hadde gitt ham en personlig erfaring av det kristne livet. For denne mannen som skulle gå under navnet fader Siluan var den kristne tro ikke lære, men liv, teologi ikke en spekulativ øvelse, eller bare intelektuell kunnskap, men levende erfaring av samfunn med Gud.

Siluan var det russerne kaller en starets. Vi ville kalle ham en åndelig veileder, eller en mentor. En starets er en munk eller en eneboer som har viet sitt liv til bønn. Enten de bodde i kloster eler djupt inne i de russiske skogene i sine koier, fant mennesker alltid sin vei til dem. De kom med sine bekymringer og sine sorger for å få råd og hjelp og staretsens velsignelser. Disse staretsene var ofte rikt utrustet med Åndens gaver, særlig Kunnskaps ord ved Ånden og den profetiske gave. Ofte skjedde det helbredelser, både kroppslige og sjelelige, når de bad for de som kom. De hadde ikke bare et teoretisk forhold til Gud, de hadde gjort seg djupe erfaringer med Gud.

Denne starets Siluan snakket om to ting som var viktig for den som hadde med Herren å gjøre, to ting som henger sammen: ydmykhet og takknemlighet. Om ydmykheten sier fader Siluan:

"Kristus-lik ydmykhet er en stor gave. For den som eier ydmykhet blir livet lett og behagelig, for alt fryder hans hjerte. Bare for den ydmyke åpenbarer Herren seg i Den Hellige Ånd, og om vi ikke blir ydmyke kan vi ikke se Gud. Ydmykheten er det lys i hvilket vi kan se det Lys som er Gud, med salmistenes ord i Salme 36,10: "For hos Deg er livets kilde. I Ditt lys ser vi lys."

Fordi Siluan har sett hvor viktig ydmykheten er, henvender han seg med stor frimodighet til sine venner, og sier:

"Be for meg at min sjel lærer seg Kristi ydmykhet. Min sjel tørster etter den, men jeg kan ikke lære meg denne ydmykhet, og jeg søker den gråtende, som et lite barn som har mistet sin mor. Hvor er Du, min Herre? Du har skjult Deg for min sjel, og jeg søker Deg i tårer. Herre, hjelp meg å bli ydmyk innfor Din majestet. Herre, Deg tilkommer ære, i himmelen og på jorden, men meg, are skapte vesen, gi meg Din ydmyke Hellige Ånd. Jeg bønnfaller Deg Herre, for Din godhets skyld: Se ned til meg fra Din herlighets høyde, og gi meg kraft til å prise Deg dag og natt. For min sjel har fattet kjærlighet til Deg i Den Hellige Ånd. Jeg tørster etter Deg, og søker Deg i tårer."

Ber du dine venner be en slik bønn for deg?

Erfaringer med Gud

En sjenerøs boksjekk hos Norli i forbindelse med min 50 årsdag, gjorde det mulig for meg å skaffe meg Harald Olsens nye bok: "Ørkenvind". I innledningen til denne boken skriver Harald Olsen, som forøvrig underviser og forsker ved Institutt for religion, filosofi og historie ved Universitetet i Agder, og forfatter av flere bøker om keltisk fromhet, noe som ble til stor hjelp for meg i den livssituasjonen jeg befinner meg i for tiden. Han skriver om spiritualitet og sier at den "er altså ikke primært et spørsmål om meninger, lære og dogmatikk, men om praksis, erfaring og identitet."

Dette er noe som har opptatt meg lenge. De som kjenner meg vet at jeg er lærebevisst! Men som arkimandrit Sofrony skriver om den hellige starets Siluan: "For starets Siluan er kristendom ikke en lære, men liv, teologi ikke en spekulativ øvelse, eller kun intelektuell kunnskap, men levende erfaring av fellesskap med Gud."

Harald Olsen skriver om spiritualiteten at "den springer ut av en søken etter å gi troen autentiske uttrykk gjennom en forankring i den virkelighet man lever i - materielt, sjelelig og åndelig. Den økende interessen for for spiritualitet i vår tid, både i og utenfor kristne sammenhenger, må forstås som søken etter en religiøsitet som ikke bare er meninger i hodet, men noe som angår hele mennesket - med kropp, sjel og ånd, og som er forankret i menneskenes konkrete virkelighet gjennom egne erfaringer."

Dette er vesentlig. Her har jeg mye å lære, og her har de mye å lære som reagerer så sterkt når de avviser de Gudserfaringer man f.eks gjør ved å be Jesusbønnen. For den bønnen angår hele meg. "Legg ut på dypet", sa Jesus. Vi må gjøre oss erfaringer med Gud. Bibelordene tåler å prøves. Når man avviser de som ber Jesusbønnen, og avskriver kontemplativ bønn som noe okkult og demonisk, er det kanskje fordi man ikke har satt seg inn i hva dette egentlig er, men stoler på noe man har lest på nettet av noen som i utgangspunktet avviser alt som ikke stemmer overens med deres kirkelige eller ofte mangel på kirkelige bakgrunn. Noen av de jeg har møtt i det siste, har meldt seg ut av alle sammenhenger. De kan heller ikke forstå at de trenger å høre til noen menighet i det hele tatt. At man kan være frustrert og på leting - det forstår jeg, og at man ikke har funnet noe sted å høre hjemme, forstår jeg også. Det jeg derimot ikke helt forstår er at man tror man kan klare seg helt alene uten noen tilknytning til Kristi kropp, det skjønner jeg ikke. Hvordan dette tilknytningen er - er en annen sak. På det stedet hvor man bor kan det hende det ikke finnes noe alternativ.

Nå skal jeg skal ta meg god tid til å lese Harald Olsens nye bok. Forhåndsomtalen fra forlaget vet å fortelle oss at "gjennom et rikt utvalg fortellinger og et omfattende historisk materiale tegner forfatteren et bilde av den tidligkristne fornyelsesbevegelsen som ørkenfedrene og ørkenmødrene stod for: klosterbevegelsen. Dette er en spennende fortelling om hvordan mennesker før oss er blitt utfordret til å ta sin tro på alvor. Et klokt innblikk i hvordan den kontemplative spiritualiteten vokste fram, og samtidig en god veileder i hva denne formen for åndelighet går ut på. Boka er en reise, geografisk og historisk. Den tar oss med til den østlige delen av den begynnende kristenheten, til Syria, Egypt og Palestina, fører oss videre nordvest over havet mot den værbitte øya Skellig Michael på irskekysten, og nordøst mot det veldige russiske kontinentet."

Det eneste jeg har å bemerke så langt er at forlaget Verbum skal ha hele 375 kroner for den. Joda, den er på 384 sider, men nærmere 400 kroner for ei bok synes jeg fremdeles er mye penger. Men jeg tviler ikke på at den er verd det, for de øvrige bøkene jeg har lest av Harald Olsen: "Ilden fra vest", "Frodig fromhet i vest og "Den østlige pilegrimsvei" holdt absolutt mål og vel så det. Harald Olsen er et overflødighetshorn, et vell av kunnskap og innsikt, og en mann md god dømmekraft og åndelig teft. Jeg tar fatt når min egen bok er ferdig på tirsdag. Forhåpentligvis.

Hellige Johannes døperens kloster - et sted for bønn og praktisering av Jesusbønnen

I Tolleshunt Knights i Essex, England finner du Den Hellige Johannes døperens kloster, grunnlagt i 1959 av staretsen Sofrony Sakharov (1896-1993). Dette klostret har vært et viktig sted for den bønnefornyelsen vi nå ser i mange ulike sammenhenger, både innen den ortodokse kirke og i andre kirkesamfunn. Her bes Jesusbønnen to ganger om dagen, og hver gang sammenhengende i to timer. Sofrony Sakarov (det lille bildet) var født av ortodokse foreldre i Russland, og allerede som barn hadde han åpenbaringer av Kristus. Selv som en liten gutt levde han et rikt bønneliv. Han kunne be 45 minutter daglig. På grunn av sitt kunstneriske talent fikk han komme inn på Kunstakademiet, og senere studerte han Skolen for maling, skulptur og arkitektur. Hans kunsteriske evner førte ham så til Paris, i 1922 men to år senere gjorde personlige erfaringer av Guds kjærlighet, etter at han i en lengre periode hadde levd fjernt fra Ham. Sofrony, født Sergej Symeonovich Sakharov, ble en av de første studentene ved Hellige Sergius Ortodokse teologiske Institutt i Paris. Herfra gikk så ferden til Mt Athos i 1926 hvor han ble en del av det russisk ortodokse klostret Hellige Panteleimon. Målet var å lære å be og ha den rette holdningen til Gud! Det var her han fikk navnet Sopfrony. Han ble ordinert til diakon, og det var her i dette klostret at han skulle lære å kjenne den hellige Silouan, som er blitt kalt det 19 århundres mest autentiske munk. Vennskapet med fader Silouan skulle vare livet ut, og fikk en meget stor betydning for Sofrony. Takket være dette vennsskapet har vi også fått del i fader Silouans liv og undervisning ved at Sofrony samlet dette i en bok som også har hatt stor betydning for mitt eget liv. Etter fader Silouans død i 1938 fulgte han Silouans råd og forlot klostret for å leve som eneboer.

Han levde først i ørkenen, senere i en hule. Dette var under 2. verdenskrig, og varte hele krigen ut. Han levde i intens bønn for verden, og led mye i sjelelig smerte på grunn av grusomhetene som skjedde på fastlandet. Fader Sofrony tok på seg forbederens rolle og dermed identifiserte han seg sterkt med de han ba for, ja faktisk så mye at han ble legemlig syk. I 1941 ble han ordinert prest, og ble en åndelig far for mange av munkene på Athos.

Det er noe uklart hvorfor fader Sofrony forlater Athos etter andre verdenskrigs slutt. Det kan være på grunn av sviktende helse, eller at han ville fullføre sine teologiske studier eller av andre årsaker, men han reiser i alle fall tilbake til Paris. I 1958 reiser han så til England, og flere som ønsker å leve et monastisk liv begynner å søke opp fader Sofrony. Dette fører til at han året etter grunnlegger kommuniteten i Essex.

Kommuniteten i Essex er grunnlagt for å styrke det indre bønnelivet. Ved siden av den stadig gjentagende Jesusbønnen, feires den guddommelige liturgien tre til fire ganger i uken. Fader Sofrony døde i juni 1993. Da hadde kommuniteten søkt myndighetene om å få gravlegge sine medlemmer på eiendommen til klostret. Dette kunne bare skje om de fikk laget en krypt i kjelleren til klosterkirken. Fader Sofrony som da var syk, sa at han ikke ville død før krypten sto ferdig. De som arbeidet med den sa at krypten ville stå ferdig 12. juli, og fader Sofrony sa: Jeg er rede. Så den 11. juli sovnet han inn, og den 14. ble han så begravet i krypten under kirken. Samme år ble fader Kyrill (det store bildet) leder for klosteret.

Jeg håper at jeg i løpet av dette eller neste år skal få anledning til å bo på dette klosteret en periode for å lære mer om bønn og praktiseringen av Jesusbønnen. En god venn av meg reiser dit i august, og det skal bli spennende å høre hvilke erfaringer han gjør seg med dette stedet.

Klosterets dagsrytme ser slik ut:

Saturday: 7:00am - Hours and Divine Liturgy
5:00-9:00pm - Vigil
Sunday: 10:15am - Hours and Divine Liturgy
3:00pm - Vespers and and Paraklesis, followed by talks in Greek, English
Daily: 6.00-8:30am and 5:30-8:00pm - Repetition of the Jesus Prayer
Tuesday: 7:00am - Hours and Divine Liturgy
Feastdays: Vigil on the preceding evening; Hours and Divine Liturgy in the morning.