Om å blottlegge sitt indre liv

 

"Herren ba oss om å se til at verken våre bønner. våre almisser, vår faste, ei heller noen andre gode gjerninger blir sett av menneskene, slik at vi ikke blir som hyklerne som søker verdens anerkjennelse. Vår 'vår Far, som ser i det skjulte, skal lønne deg i det åpenbare' (jfr Matt 6,1-18)

Det er ikke bare evangeliet som formaner oss til å skjule vårt indre liv for fremmedes blikk. Også vårt naturlige åndelige instinkt forbyr oss, som et slags 'kategorisk imperativ', å blottlegge sjelens hemmelige liv med Gud. Angerens bønn innfor Den Allerhøyeste skjer i sjelens aller innerste rom. Dette føder et ønske om å trekke seg tilbake slik at ingen verken ser eller hører oss, slik at sjelen blir ensom med Gud alene."

- Arkimandrit Sofrony (bildet), 1896-1993. Oversatt til norsk av Bjørn Olav Hansen (c)

Åndelig tilbakeholdenhet

"Herren formante oss til at verken våre bønner, våre allmisser, vår faste, ei heller noen andre gode gjerninger blir sett av mennesker, slik at vi ikke blir som hyklerne som søker verdens lovord. Vår himmelske Far som 'er i det skjulte' og 'ser i det skjulte' finner ikke behag i slike gjerninger (jfr Matt 6,1-18)

Det er ikke bare evangeliet som oppfordrer oss til å skjule vårt indre liv for fremmede blikk. Også vår naturllige åndelige innsikt forbyr oss, som et slags 'kategorisk imperativ,' å blottlegge sjelens hemmelige liv med Gud.

Angerens bønn innfor Den aller høyeste skjer i sjelens aller innerste rom. Dette føder et ønske om å dra seg unna slik at ingen verken ser eller hører oss, slik at sjelen blir ensom med Gud alene."

- Arkimandrit Sofrony (bildet) 1896-1993 i boken: Vi skall se Honom sådan Han är. Artos 2003, side 7. Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

Ny abbed for Hellige Johannes døperens kloster i Essex

Hellige Johannes Døperens kloster i Tolleshunt Knights, i nærheten av Essex i England, har fått ny abbed. Fader Peter Vryzas tar over etter arkimandrit Kyrillos, som nå trekker seg tilbake på grunn av svekket helse på grunn av sin alder.

Fader Peter er 42 år gammel og har en doktorgrad i teologi.

Hellige Johannes Døperens kloster er den eldste ortodokse monastiske kommuniteten i Storbritannia, grunnlagt i 1958 av staretsen Sophrony Sakharov, som var et åndelig barn av den hellige Silouan av Athos. I dette klosteret bes Jesusbønnen kontinuerlig.

Sophrony tjente som klosterets abbed frem til sin død i 1993. Det var arkimandrit Kyrillos som tok over etter ham. Nå driver han med opplæring av fader Peter. Fader Peter er greker, og ble en del av klosteret i 2002 i en alder av 25. Han er en disippel av staretsen Zacharias, som en nær disippel av  staretsen Sophrony.

Vårt skjulte liv med Gud

"Det er ikke bare evangeliet som oppfordrer oss til å skjule vårt indre liv for fremmedes blikk. Også vår naturlige åndelige innsikt forbyr oss, som et slags 'kategorisk imperativ', og blotte sjelens hemmelige liv med Gud.

Angerens bønn innfor Den Aller Høyeste skjer i sjelens aller innerste rom. Dette føder et ønske om å trekke seg tilbake slik at ingen verken ser eller hører oss, slik at sjelen blir ensom med Gud alene."

- Arkimandrit Sofrony (bildet), 1896-1993.

Det uskapte lyset

'Det kristne livet hviler på et faktum: at Gud er blitt menneske.

I vår kropp, skapt av Ham, har Han vist oss sin evige fullkommenhet. Takket være det har vi fått et konkret kriterium som hjelper oss til å avgjøre hvor langt vi har kommet bort fra Ham, eller tvert om, hvor nær vi er Ham.

Om vi ligner Ham i vårt hjertes innerste følelser, i vår måte å tenke og i våre reaksjoner overfor det som skjer med oss på det jordiske plan, blir vi lik Ham også i Hans guddommelighet. Evangeliene gir et tilstrekkelig klart bilde av Ham, og epistlene beskriver erfaringen av livet i Ham.

Hans befalinger er det uskapte lyset, i hvilket Han særskilt avslører seg for oss 'slik som han er' (1.Joh 2). 'Jeg er verdens lys. Den som følger meg, skal ikke vandre i mørket, men ha livsens lys'. (Joh 8,12)

Dette lys har en forunderlig virkning på oss'.

(Arkimandrit Sofrony: Vi skall se Honom sådan Han är/Artos 2003, side 168)

'Det uskapte Guddommelige Lyset er av en annen natur enn det fysiske lyset. Når man ser det fylles mennesket først og fremst av en følelse av den levende Guds nærvær ... Denne ufattelige, altoppslukende følelsen av den levende Guds nærvær sammenfaller med synet av et lys. Mennesket befinner seg da selv i lyset, blir lik det lyset hun skuer ...' (Arkimandrit Sofrony: Den Hellige Starets Siluan/Artos 1994, side 180)

Bildet: Fra Yell, Shetland. (Kevin Ritch/Promote Shetland)

Om gudsfrykten, del 1

'Gudsfrykten er en følge av menneskets åndelige opplysning', skriver en av det forrige århundres store åndelige veiledere: Arkimandit Sofrony. Omkring ham vokste det frem en kommunitet i Essex i England, hvor Jesusbønnen har fått være den pulserende kraften.

Han legger til:

'Den har ingenting felles med den redsel dyr opplever. Den eksisterer i mange grader og former, men la oss her betrakte den form som har størst betydning for vår frelse: frykten for å vise seg uverdig Gud som åpenbares for oss i det lys som aldri går ned. Denne hellige frykt befrir oss fra en hver annen jordisk frykt. Våre fedre, disse Åndens uredde tjenere, dro ut i ørkenen - noe som forekommer selv i dag - og levde der blant ville dyr og giftslanger i en fattigdom som nåtidens mennesker ikke kan gjøre seg noen forestillinger om. Dette gjorde de for å være fri til å gråte over sin store avstand til den Gud som de elsket'.

Arkimandrit Sofrony (1896-1993) taler om en erfaring ikke så mange kristne har gjort seg. Erfaringer gjort underveis på troens vei om det å frykte Gud.

Her er hemmligheten:

'Å frykte Herren er begynnelsen til visdom, og å kjenne Den Hellige er forstand'. (Ord 9,10)

Hva er det som bringer Guds nærvær til oss? Det er anger og omvendelse! Noen annen vei finnes ikke. En kristen som vil oppleve å leve i og med Guds nærvær, må lære seg å kjenne korset. Da må selvlivet dø.

Apostelen Paulus skriver:

'Jeg er korsfestet med Kristus ....' Gal 2,19b)

Når guvernøren på Patras truet apostelen Andreas med å korsfeste ham svarte han:

'Om jeg fryktet korset skulle jeg aldri forkynne det'.

(fortsettes)

Jesusbønnen er som friskt åndelig vann

I Tolleshunt Knights, Maldon, Essex, England finnes det et kloster ved navn The Patriarchal Stavropegic Monastery of St. John the Baptist (bildet).

Det ble grunnlagt i 1959 av Elder Sofrony, som jeg har omtalt ved flere anledninger her på bloggen. Han grunnla klostret sammen med Arkimandrit Symeon, som var hans åndelige sønn og en veileder som mange oppsøkte for å få åndelige råd. I går leste jeg noe denne Symeon har skrevet om Jesusbønnen, som velsignet meg. Denne arkimandrit, som ble fostret bønn av av Sofrony og har vært med i klostrets bønnefellesskap fra begynnelsen.

Symeon sammenligner det å be Jesusbønnen som å vandre i de snøkledde fjellene. Fra de høye snøkledde toppene som forsvinner i skyene kommer det vann som gir liv. Der oppe har de tatt imot vannet fra himmelen for at det skal gi grønske langs fjellsidene, like ned i dalens bunn.

Å vandre i dalene er ikke vanskelig og krever ingen spesiell guide. Det går til og med å ta en tur opp på høydene uten en veiviser, men om man vil høyrere opp må man ha hjelp.

Slik er det også med Jesusbønnen. Alle kan be den og den gir hver beder noe. Hver og en kan drikke av det friske vannet, etter tørst og evne, men den som tenker seg riktig høyt bør skaffe seg en veileder. Jeg lurer ofte på hvorfor det er så greit at vi får veiledning på de fleste av livets områder, men på det åndelige området må vi klare oss på egen hånd. Min erfaring er at vi alle vil ha nytte av å gå i åndelig veiledning.

Erfaringer med Gud

En sjenerøs boksjekk hos Norli i forbindelse med min 50 årsdag, gjorde det mulig for meg å skaffe meg Harald Olsens nye bok: "Ørkenvind". I innledningen til denne boken skriver Harald Olsen, som forøvrig underviser og forsker ved Institutt for religion, filosofi og historie ved Universitetet i Agder, og forfatter av flere bøker om keltisk fromhet, noe som ble til stor hjelp for meg i den livssituasjonen jeg befinner meg i for tiden. Han skriver om spiritualitet og sier at den "er altså ikke primært et spørsmål om meninger, lære og dogmatikk, men om praksis, erfaring og identitet."

Dette er noe som har opptatt meg lenge. De som kjenner meg vet at jeg er lærebevisst! Men som arkimandrit Sofrony skriver om den hellige starets Siluan: "For starets Siluan er kristendom ikke en lære, men liv, teologi ikke en spekulativ øvelse, eller kun intelektuell kunnskap, men levende erfaring av fellesskap med Gud."

Harald Olsen skriver om spiritualiteten at "den springer ut av en søken etter å gi troen autentiske uttrykk gjennom en forankring i den virkelighet man lever i - materielt, sjelelig og åndelig. Den økende interessen for for spiritualitet i vår tid, både i og utenfor kristne sammenhenger, må forstås som søken etter en religiøsitet som ikke bare er meninger i hodet, men noe som angår hele mennesket - med kropp, sjel og ånd, og som er forankret i menneskenes konkrete virkelighet gjennom egne erfaringer."

Dette er vesentlig. Her har jeg mye å lære, og her har de mye å lære som reagerer så sterkt når de avviser de Gudserfaringer man f.eks gjør ved å be Jesusbønnen. For den bønnen angår hele meg. "Legg ut på dypet", sa Jesus. Vi må gjøre oss erfaringer med Gud. Bibelordene tåler å prøves. Når man avviser de som ber Jesusbønnen, og avskriver kontemplativ bønn som noe okkult og demonisk, er det kanskje fordi man ikke har satt seg inn i hva dette egentlig er, men stoler på noe man har lest på nettet av noen som i utgangspunktet avviser alt som ikke stemmer overens med deres kirkelige eller ofte mangel på kirkelige bakgrunn. Noen av de jeg har møtt i det siste, har meldt seg ut av alle sammenhenger. De kan heller ikke forstå at de trenger å høre til noen menighet i det hele tatt. At man kan være frustrert og på leting - det forstår jeg, og at man ikke har funnet noe sted å høre hjemme, forstår jeg også. Det jeg derimot ikke helt forstår er at man tror man kan klare seg helt alene uten noen tilknytning til Kristi kropp, det skjønner jeg ikke. Hvordan dette tilknytningen er - er en annen sak. På det stedet hvor man bor kan det hende det ikke finnes noe alternativ.

Nå skal jeg skal ta meg god tid til å lese Harald Olsens nye bok. Forhåndsomtalen fra forlaget vet å fortelle oss at "gjennom et rikt utvalg fortellinger og et omfattende historisk materiale tegner forfatteren et bilde av den tidligkristne fornyelsesbevegelsen som ørkenfedrene og ørkenmødrene stod for: klosterbevegelsen. Dette er en spennende fortelling om hvordan mennesker før oss er blitt utfordret til å ta sin tro på alvor. Et klokt innblikk i hvordan den kontemplative spiritualiteten vokste fram, og samtidig en god veileder i hva denne formen for åndelighet går ut på. Boka er en reise, geografisk og historisk. Den tar oss med til den østlige delen av den begynnende kristenheten, til Syria, Egypt og Palestina, fører oss videre nordvest over havet mot den værbitte øya Skellig Michael på irskekysten, og nordøst mot det veldige russiske kontinentet."

Det eneste jeg har å bemerke så langt er at forlaget Verbum skal ha hele 375 kroner for den. Joda, den er på 384 sider, men nærmere 400 kroner for ei bok synes jeg fremdeles er mye penger. Men jeg tviler ikke på at den er verd det, for de øvrige bøkene jeg har lest av Harald Olsen: "Ilden fra vest", "Frodig fromhet i vest og "Den østlige pilegrimsvei" holdt absolutt mål og vel så det. Harald Olsen er et overflødighetshorn, et vell av kunnskap og innsikt, og en mann md god dømmekraft og åndelig teft. Jeg tar fatt når min egen bok er ferdig på tirsdag. Forhåpentligvis.

Et kroppslig behagelig liv kan føre til forvitring av ens åndelige liv

Mens jeg satt på toget på vei til Oslo i går leste jeg videre i Arkimandrit Sofronys bok: "Vi skall se honom sädan han är”, som jeg har omtalt på bloggen ved en tidligere anledning. Det er ikke en bok man leser raskt, men hver eneste side må leses minst to-tre ganger, for å få med seg dybden i det denne munken skriver. Hør bare hva han har å si om Den Hellige Ånd:


"Den Hellige Ånds gaver er av ubeskrivelig verdi. Hver sann gave er ingenting annet enn en lue av kjærlighet. Men for at våre hjerter skal være åpne og kunne ta imot Kristi kjærlighet slik som den trer klart frem må vi alle, uten unntak, gjennomgå mange prøvelser. Om man lever et kroppslig behagelig liv forvitrer man åndelig og blir uimotagelig for Kristi guddommelige altomfattende kjærlighet. Man lever og dør uten at man i ånden har nærmet seg himmelen. Det finnes en viss sammenheng mellom gaver fra oven og den asketiske kampen i troen."


Dette harmonerer veldig godt med det apostelen Paulus skriver om i brevet til den kristne forsamlingen i Filippi. Der skriver han om å kjenne Ham, "og kraften av hans oppstandelse, får del i hans lidelser, og blir ham lik når jeg dør som ham ..." (Fil 3,10)


Arkimandrit Sofrony sa gang på gang: "Gud opplever man enten som en rensende ild eller som et Lys som opplyser."


I Salme 111 skriver salmisten: "Å frykte Herren er opphav til visdom; alle som lever etter den, har god forstand." (v.10)


Sofrony sier: "Gudfrykten er en følge av menneskets åndelige opplysning... Den eksisterer i mange grader og former, men la oss her betrakte den form som har størst betydning for vår frelse: frykten over å vise seg Gud uverdig - som åpenbarer seg i det lys som aldri går ned. Denne herlige frykt befrier oss fra hver annen jordisk frykt."


Det tok ikke mange minuttene å lese dette. Når du nå er ferdig, trekk pusten, og begynn på nytt igjen. Jeg garanterer deg at du ikke fikk med deg alt med det samme! Her er det virkelig dybder å tenke igjennom resten av dagen!

Å gjøre seg erfaringer med Gud tar tid

Med kveldsola skinnende inn i bønnekoia, fra slørblå julihimmel, og mens vinden tar tak i det lange gresset og leker med det, og den svake vinden suser i grantoppene, blir jeg sittende stille og tenke på noe jeg har lest. Det er hentet fra arkimandrit Sofronys bok: "Vi skall se honom sådan han är" (Artos 2003): "Livet har vist meg at rent intellektuelle kunnskaper, uten en virkelig erfaring av Gud eller et møte med de kosmiske åndskreftene, jfr Ef 6,12, ikke leder fram til det som er selve meningen med vår tro - en opplevd kunnskap om det første Værendet, det vil si om Gud. Med kunnskap mener jeg å tre inn i selve Hans evighet."


I bønnedagboken min skriver jeg:


"Det er om denne virkelighet Jesus taler om i Joh 17,3: "Og dette er det evige liv, at de kjenner deg, den eneste sanne Gud, og han du har sendt, Jesus Kristus." Det jeg legger merke til hos fader Sofrony ved siden av det jeg allerede har sitert, er dette kan skriver i forkant av dette: 'Jeg kunne ikke umiddelbart finne ord for mine erfaringer. Det gikk årtider før de ble utformet som dogmatiske tanker.'


Her tror jeg noe av hemmeligheten ligger: Vi går for fort fram - slik at vi ikke gjør oss erfaringer med Gud. Dermed sitter vi igjen med teoriene.


Da er det ikke merkelig at leden, tomheten og mismotet setter inn.


Det må derfor være noe mer, noe jeg ikke har grepet. En fylde, en dybde, et annet nivå. Jesus beskriver altså det evige liv som det å kjenne Gud Faderen, og Sønnen.
Mens jeg skriver dette kommer ordene fra 1.Tim 6,12 for meg: "og grip det evige liv." Det må jo bety noe aktivt, en aktiv handling. Til kirken i Filippi skriver apostelen: "Jeg mener ikke at jeg alt har nådd dette, eller alt er fullkommen, men jeg jager fram mot det for å gripe det, fordi jeg selv er grepet av Kristus Jesus." (Fil 3,12) Så legger han til: "Jeg tror ikke om meg selv at jeg har grepet det." (v.13)


Det er altså noe Paulus jager etter, noe han ennå ikke har grepet. Hva jager jeg etter? Hva trenger jeg å trenge djupere ned i?


Interiør fra den ene veggen i bønnekoia mi.

Ingen kristen tro uten Kirken

"Det finnes tre ting jeg ikke forstår: en tro uten lære, en kristendom uten Kirken og en kristendom uten åndelig kamp."

Ordene tilhører arkimandrit, fader Sofrony (bildet), som jeg skrev om på bloggen i går.

Jeg har på bloggen skrevet om hvilen som finnes i Kirkens tro, og kirkens tro slik den er utformet i den nikenske trosbekjennelsen. Det er blitt mer og mer meningsfullt for meg å si "vår tro", altså i betydning den tro som en gang for alle er overlevert de hellige.

Bibelselskapet har gitt oss en ny revidert oversettelse av Det nye testamente. Der er Fadervår gjengitt på en ny måte, som jeg ved første gangs lesning ikke var så begeistret for, men som jeg etter hvert er blitt mer og mer glad i. Der heter det: "Vår Far i himmelen!" (Matt 6,9) I vår sterkt individualistiske tid er det godt å kunne fokusere på at Gud er "VÅR Far", ikke bare min, men vår. I Ef 3,15 leser vi jo disse fantastiske ordene: "Derfor bøyer jeg mine knær for Far, han som har gitt navn til alt som kalles far i himmel og på jord." Han er min far, men Han er også VÅR Far. Jeg forstår heller ikke de som påberoper seg en tro uten lære, en kristendom uten Kirken, og en kristendom uten uten åndelig kamp. Løsrevet fra Kirken kan en kristen ikke være. "For med èn Ånd ble vi alle døpt til å være èn kropp.." (1.Kor 12,13)

Hellige Johannes døperens kloster - et sted for bønn og praktisering av Jesusbønnen

I Tolleshunt Knights i Essex, England finner du Den Hellige Johannes døperens kloster, grunnlagt i 1959 av staretsen Sofrony Sakharov (1896-1993). Dette klostret har vært et viktig sted for den bønnefornyelsen vi nå ser i mange ulike sammenhenger, både innen den ortodokse kirke og i andre kirkesamfunn. Her bes Jesusbønnen to ganger om dagen, og hver gang sammenhengende i to timer. Sofrony Sakarov (det lille bildet) var født av ortodokse foreldre i Russland, og allerede som barn hadde han åpenbaringer av Kristus. Selv som en liten gutt levde han et rikt bønneliv. Han kunne be 45 minutter daglig. På grunn av sitt kunstneriske talent fikk han komme inn på Kunstakademiet, og senere studerte han Skolen for maling, skulptur og arkitektur. Hans kunsteriske evner førte ham så til Paris, i 1922 men to år senere gjorde personlige erfaringer av Guds kjærlighet, etter at han i en lengre periode hadde levd fjernt fra Ham. Sofrony, født Sergej Symeonovich Sakharov, ble en av de første studentene ved Hellige Sergius Ortodokse teologiske Institutt i Paris. Herfra gikk så ferden til Mt Athos i 1926 hvor han ble en del av det russisk ortodokse klostret Hellige Panteleimon. Målet var å lære å be og ha den rette holdningen til Gud! Det var her han fikk navnet Sopfrony. Han ble ordinert til diakon, og det var her i dette klostret at han skulle lære å kjenne den hellige Silouan, som er blitt kalt det 19 århundres mest autentiske munk. Vennskapet med fader Silouan skulle vare livet ut, og fikk en meget stor betydning for Sofrony. Takket være dette vennsskapet har vi også fått del i fader Silouans liv og undervisning ved at Sofrony samlet dette i en bok som også har hatt stor betydning for mitt eget liv. Etter fader Silouans død i 1938 fulgte han Silouans råd og forlot klostret for å leve som eneboer.

Han levde først i ørkenen, senere i en hule. Dette var under 2. verdenskrig, og varte hele krigen ut. Han levde i intens bønn for verden, og led mye i sjelelig smerte på grunn av grusomhetene som skjedde på fastlandet. Fader Sofrony tok på seg forbederens rolle og dermed identifiserte han seg sterkt med de han ba for, ja faktisk så mye at han ble legemlig syk. I 1941 ble han ordinert prest, og ble en åndelig far for mange av munkene på Athos.

Det er noe uklart hvorfor fader Sofrony forlater Athos etter andre verdenskrigs slutt. Det kan være på grunn av sviktende helse, eller at han ville fullføre sine teologiske studier eller av andre årsaker, men han reiser i alle fall tilbake til Paris. I 1958 reiser han så til England, og flere som ønsker å leve et monastisk liv begynner å søke opp fader Sofrony. Dette fører til at han året etter grunnlegger kommuniteten i Essex.

Kommuniteten i Essex er grunnlagt for å styrke det indre bønnelivet. Ved siden av den stadig gjentagende Jesusbønnen, feires den guddommelige liturgien tre til fire ganger i uken. Fader Sofrony døde i juni 1993. Da hadde kommuniteten søkt myndighetene om å få gravlegge sine medlemmer på eiendommen til klostret. Dette kunne bare skje om de fikk laget en krypt i kjelleren til klosterkirken. Fader Sofrony som da var syk, sa at han ikke ville død før krypten sto ferdig. De som arbeidet med den sa at krypten ville stå ferdig 12. juli, og fader Sofrony sa: Jeg er rede. Så den 11. juli sovnet han inn, og den 14. ble han så begravet i krypten under kirken. Samme år ble fader Kyrill (det store bildet) leder for klosteret.

Jeg håper at jeg i løpet av dette eller neste år skal få anledning til å bo på dette klosteret en periode for å lære mer om bønn og praktiseringen av Jesusbønnen. En god venn av meg reiser dit i august, og det skal bli spennende å høre hvilke erfaringer han gjør seg med dette stedet.

Klosterets dagsrytme ser slik ut:

Saturday: 7:00am - Hours and Divine Liturgy
5:00-9:00pm - Vigil
Sunday: 10:15am - Hours and Divine Liturgy
3:00pm - Vespers and and Paraklesis, followed by talks in Greek, English
Daily: 6.00-8:30am and 5:30-8:00pm - Repetition of the Jesus Prayer
Tuesday: 7:00am - Hours and Divine Liturgy
Feastdays: Vigil on the preceding evening; Hours and Divine Liturgy in the morning.

Bønnen i Getsemane

Mens vinden uler rundt husmønene, og ilden brenner på peisen, leser jeg en bok av Arkimandrit Sofrony (1896-1993). Etter sin omvendelse til Kristus reiste Sofrony (bildet) til Det Hellige berget, Athos, der han i mange år levde nært innpå startets Siluan, som er blitt kalt 1900-tallets mest autentiske munk, en mann som levde så nært Jesus at atmosfæren som omgav ham var som fortettet av Guds nærvær. Etter en hard sykdomstid kom Arkimandrit Sofrony til Essex i England i 1959. Rundt ham vokte det fram en livlig klosterkommunitet med kvinner og menn fra mange land. Den er i dag en varmekilde for pilegrimer fra ulike deler av verden og med ulik kirkelig tilhørighet. Arkimandrit Sofrony har skrevet en tekst om Getsemane. Den er lang, så jeg gjengir bare deler av den for bloggens lesere. For meg ble disse betraktningene, som kommer ut av Sofronys egne bibelmeditasjoner, til stor velsignelse. Jeg håper de kan bli til like stor velsignelse for deg som leser dem her:

"Jesu bønn i Getsemane er uten tvil den mest høytstående av alle bønner, på grunn av sin verdighet og evne til å sone verdens synder. Samtidig er den en av de mest verdifulle åpenbaringer av Gud og mennesket. Båret frem til Gud Faderen i en ånd av guddommelig kjærlighet er den for alltid nærværende i verdens liv, et lys som aldri slokner. Som historisk hendelse var den kortvarig. Som åndelig uttrykk for den guddommelige kjærligheten begynte den før verdens skapelse (jfr 1.Pet 1,20) og opphører ikke å virke inntil denne dag.... I denne bønnen omfavnet Herren alt som har hendt siden skapelsen av den første Adam inntil det siste menneske som skulle fødes av en kvinne.

Kristi kjærlighet, som seirer i evigheten, utsettes på det jordiske plan for store prøvelser. Ingen har noensinne lidd som Ham... Om vi i noen grad skal kunne nærme oss innsikten om hva som hendte disse dagene, de mest tragiske i verdenshistorien, slik at vi selv, om bare "ser i et speil, i en gåte" (1.Kor 13.12) får se den vei Kristus gikk, må vi alle gjennomgå utallige prøvelser. Når vi rammes av alle slags motganger pg ulykker, la oss vende vårt blikk mot alle dem som utstår plager på jorden. La oss inneslutte dem i vårt hjertes bønn, gjennom våre egne plager. På en slik måte åpner vi vårt hjerte for alle brødre og søstre som er tynget av så mange ulykker, på samme måte som em mor med kjærlighet og smerte favner sitt syke barn i sitt fang. Måtte vår bønn bli et rop fra hele verden til Gud, vår Far! En slik bønn gjør oss, gjennom Den Hellige Ånd, delaktige i Herrens kjærlighet....

Det er ikke de fysiske smertene som Kristus utsto under konfestelsen som er det viktigste, men de gjør Hans lidelser fullstendige i alle henseender. Også vi vet at sjelen kan få mer smertefulle sår enn kroppen... Jo større kjærligheten er, desto dypere er sjelens lidelser. Desto dypere kjærligheten er, desto større er smerten.

Det er umulig å gi en beskrivelse av lidelsene som Jesus fra Nasaret utsto- Hele Hans liv på jorden var intet annet enn en stadig plage. Golgata var bare sluttakten."