Mens jeg satt på toget på vei til Oslo i går leste jeg videre i Arkimandrit Sofronys bok: "Vi skall se honom sädan han är”, som jeg har omtalt på bloggen ved en tidligere anledning. Det er ikke en bok man leser raskt, men hver eneste side må leses minst to-tre ganger, for å få med seg dybden i det denne munken skriver. Hør bare hva han har å si om Den Hellige Ånd:
"Den Hellige Ånds gaver er av ubeskrivelig verdi. Hver sann gave er ingenting annet enn en lue av kjærlighet. Men for at våre hjerter skal være åpne og kunne ta imot Kristi kjærlighet slik som den trer klart frem må vi alle, uten unntak, gjennomgå mange prøvelser. Om man lever et kroppslig behagelig liv forvitrer man åndelig og blir uimotagelig for Kristi guddommelige altomfattende kjærlighet. Man lever og dør uten at man i ånden har nærmet seg himmelen. Det finnes en viss sammenheng mellom gaver fra oven og den asketiske kampen i troen."
Dette harmonerer veldig godt med det apostelen Paulus skriver om i brevet til den kristne forsamlingen i Filippi. Der skriver han om å kjenne Ham, "og kraften av hans oppstandelse, får del i hans lidelser, og blir ham lik når jeg dør som ham ..." (Fil 3,10)
Arkimandrit Sofrony sa gang på gang: "Gud opplever man enten som en rensende ild eller som et Lys som opplyser."
I Salme 111 skriver salmisten: "Å frykte Herren er opphav til visdom; alle som lever etter den, har god forstand." (v.10)
Sofrony sier: "Gudfrykten er en følge av menneskets åndelige opplysning... Den eksisterer i mange grader og former, men la oss her betrakte den form som har størst betydning for vår frelse: frykten over å vise seg Gud uverdig - som åpenbarer seg i det lys som aldri går ned. Denne herlige frykt befrier oss fra hver annen jordisk frykt."
Det tok ikke mange minuttene å lese dette. Når du nå er ferdig, trekk pusten, og begynn på nytt igjen. Jeg garanterer deg at du ikke fikk med deg alt med det samme! Her er det virkelig dybder å tenke igjennom resten av dagen!
"Den Hellige Ånds gaver er av ubeskrivelig verdi. Hver sann gave er ingenting annet enn en lue av kjærlighet. Men for at våre hjerter skal være åpne og kunne ta imot Kristi kjærlighet slik som den trer klart frem må vi alle, uten unntak, gjennomgå mange prøvelser. Om man lever et kroppslig behagelig liv forvitrer man åndelig og blir uimotagelig for Kristi guddommelige altomfattende kjærlighet. Man lever og dør uten at man i ånden har nærmet seg himmelen. Det finnes en viss sammenheng mellom gaver fra oven og den asketiske kampen i troen."
Dette harmonerer veldig godt med det apostelen Paulus skriver om i brevet til den kristne forsamlingen i Filippi. Der skriver han om å kjenne Ham, "og kraften av hans oppstandelse, får del i hans lidelser, og blir ham lik når jeg dør som ham ..." (Fil 3,10)
Arkimandrit Sofrony sa gang på gang: "Gud opplever man enten som en rensende ild eller som et Lys som opplyser."
I Salme 111 skriver salmisten: "Å frykte Herren er opphav til visdom; alle som lever etter den, har god forstand." (v.10)
Sofrony sier: "Gudfrykten er en følge av menneskets åndelige opplysning... Den eksisterer i mange grader og former, men la oss her betrakte den form som har størst betydning for vår frelse: frykten over å vise seg Gud uverdig - som åpenbarer seg i det lys som aldri går ned. Denne herlige frykt befrier oss fra hver annen jordisk frykt."
Det tok ikke mange minuttene å lese dette. Når du nå er ferdig, trekk pusten, og begynn på nytt igjen. Jeg garanterer deg at du ikke fikk med deg alt med det samme! Her er det virkelig dybder å tenke igjennom resten av dagen!
21 kommentarer:
Dette som denne munken snakker om er vel det som Jsesus sier i...
...luk.9.24 For den som vil berge sitt liv, skal miste det. Men den som mister sitt liv for min skyld, han skal berge det. 25 Hva gagner det et menneske om det vinner hele verden, men mister seg selv og går til grunne?
"frykten over å vise seg Gud uverdig" er en "herlig frykt"? Ja, jeg tror det. En del av motivasjon må inkludere frykten for å leve et liv uten å bære frukt for Jesus.
MEN enda viktigere må det være å glede oss i Gud; glede seg over at Han kan hjelpe oss å leve et hellig liv, et meningsfullt liv, som vitner for Ham, som Hans redskaper, til glede for andre mennesker i dette livet og med evighetsbetydning for deres frelse.
Dette er en positiv motivasjon, mens det første (frykt) er en negativ motivasjon.
Jeg skriver ikke dette for å nedvurdere artikkelen, men bare for å komplettere. For også negativ motivasjon hører med i helheten.
Hva legger du i negativ motivasjon? Behøver det nødvendigvis å være noe negativt å kjenne på sin egen uverdighet?
test
(Forrige melding "test" var en feil.)
Med "negativ motivasjon" mener jeg generelt: "Hvis dette mislykkes, blir resultatet slik og slik, og det er jo trist!"
Jeg mener at "negativ motivasjon" kan være bra. Bibelen (både GT og NT) sier jo noe om at det er tider for å gråte (og tider for å juble). Men den verdslige verden liker bare "positiv motivasjon": "Hvis dette lykkes, blir resultatet så og så flott, og det er helt fantastisk!"
Jeg mener altså IKKE at det behøver å være negativt å kjenne på sin egen uverdighet.
Ok, da er jeg med. Nå er korsets budskap dårskap for verden, så jeg er ikke så opptatt av hvordan verden reagerer. Den vil reagere, Guds rike er så annerledes. Mange vendte seg også vekk fra Jesus, da Hans undervisning ble for direkte.
Jeg forstår ikke helt at du tar til deg så mye av den ortodokse kirkes lære, men kommer med så harde utfall mot den katolske kirken. Er ikke de ganske like i liv og lære? (bortsett fra "filioque")
Forskjellen er nok betydelig større enn spørsmålet om "filioque". Den ortodokse kirken anerkjenner bare de syv økumeniske kirkemøtene. Det får stor betydning i spørsmålene om pavens stilling, synet på jomfru Maria og i mange kirkerettslige spørsmål.
"Sofrony sier: "Gudfrykten er en følge av menneskets åndelige opplysning..."
Helt enig!
"..... men la oss her betrakte den form som har størst betydning for vår frelse: frykten over å vise seg Gud uverdig - som åpenbarer seg i det lys som aldri går ned. Denne herlige frykt befrier oss fra hver annen jordisk frykt."
Den synes jeg er vanskelig! Hvis vi har frykt over å vise oss Gud uverdig regner vi jo ikke med Jesus Kristus og Hans rolle som det endelige offerlam for oss og våre synder, utilstrekkelighet og uverdighet!
Slik jeg leser det sier han at vi skal ha frykt for at vi er uverdige for Gud, og at dette er en herlig frykt! Med Jesus Kristus som forsvarer og talsmann er det umulig å ha frykt for å være uverdig for Gud. Og om noen har en slik frykt så kan den umulig være herlig! Og at dette er en del av Gudsfrykten er ikke jeg enig i. Gudsfrykten består først av alt i ærefrykt, for Guds uendelige storhet, men å blande inn uverdighet her blir for meg feil siden vi har Jesus Kristus. Ønsker Gud at "sine barn" skal føle seg uverdige for Ham? Neppe! Men vi skal ha stor ærefrykt og ydmykhet og vite tvers igjennom at det er Han som skal ha all ære og pris!
Hilsen
Thomas i S.
Godeste Thomas, les Åp 1,9-18, og legg spesielt merke til v.17.
Les også om Peters opplevelse av seg selv i Luk 5,8-9.
Ja Bjørn Olav, har lest de. Og det går på at vi kan falle ned for Herren i ærefrykt, for Hans voldsomme vesen og makt og renhet, hellighet......ja og til og med godhet....og rettferdighet og kjærlighet. Men jeg kan ikke skjønne at det jeg skriver og disse versene strider mot hverandre! Gjør det det? Det nærmeste vi kan komme uverdighet er Lukassitatet, men synes ikke det å erklære seg som en synder, når vi har frelse i Jesus Kristus, i sum kan defineres som uverdighet for Gud.
Hilsen
Thomas i S.
Tillegg til min kommentar:
Det nærmeste jeg kommer uverdighet i hukommelsen min i Bibelen er fra Joh. 1, 26-27 med Johannes døperen sin uttalelse: "Jeg døper med vann, men det står En blant dere som dere ikke kjenner, Han er det som kommer etter meg, og som jeg ikke er verdig til å løse sandalremmen for."
Men dette er noe annet. Vi er ikke verdige til å gjøre noe for Herren annet enn å prøve å elske Ham og vår neste (jfr. Matt. 22, 37-40). Men at vi er uverdige for Ham? Som sagt, vi må ta til oss at vi kan kalle oss Guds barn, og da er vi verdige!
Hilsen
Thomas.
Og enda et tillegg :) :
Jeg vet at en av dine favorittsalmer Bjørn Olav inneholder ".....himmelen verdig...", ikke sant? Og vi kan da ikke være himmelen verdig samtidig som vi er Gud uverdig. At vi skal føle oss verdige (i Kristus) er jo en del av vår frimodighet i Kristus! Eller hva?
Hilsen
Thomas i S.
Kanskje vi trenger litt Ole Brum visdom: "Ja takk, begge deler!"
I Kristus er vi "rene og rettferdige og himmelen verdige" fordi "Ordet forkynner at mine synder kommer Han aldri mere i hu", men samtidig er det slik at jo nærmere vi kommer den Herre Jesus, jo mer ser vi av vår egen synd. Jo mer vi vandrer sammen med Jesus ser vi at det bor ting i oss, vi ikke trodde vi huset. Derfor er det jo også at apostelen Johannes skriver:
"Hvis vi sier at vi ikke har synd, bedrar vi oss selv, og sannheten er ikke i oss." (1.Joh 1,8)
Opplevelsen av å være en synder er ikke en engangsopplevelse, det er en oppdagelse og en erkjennelse vi gjør oss mange ganger i livet. Og vi kjenner på behovet for å be om syndernes forlatelse.
Opplevelsen av vår egen synd i møte med den rene, hellige frelseren, vil alltid gi oss en følelse av vår egen uverdighet. Det var jo dette Peter og Johannes opplevde i de to skriftstedene jeg har sitert for deg.
Det møtet Johannes har på Patmos, er jo et møte med Kristus Allherskeren, og til tross for at Johannes på Øvresalen hadde hvilt sitt hode på brystkassen til Jesus, og ble kalt "den disippelen Jesus elsket", ser vi ham her skjelvende av frykt, og liggende ved Jesu føtter.
Dette er ikke en menneskefrykt, men Gudsfrykt. I møte med en som er hellig, ren.
Vårt liv er skjult med Kristus i Gud, i Kristus er jeg ren. Men når jeg kjenner mitt hjerte, vet jeg at det bor ting i meg, som jeg stadig må snakke med Herren om og innenfor den tre ganger hellige Gud, kjenner jeg på min egen uverdighet. Men verdig i Kristus - ja, all ære til Guds Lam.
For noen år tilbake hørte jeg på en meget kjent forkynner og sjelesørger innen Pinsebevegelsen. Vedkommende sa at han hadde store problemmer med syndsbekjennelsen fordi han var jo ingen synder lenger. Han levde ikke i synd. Så hvorfor skulle han si; " se i nåde til meg, syndige menneske. Jeg husker at budskapet ble applaudert av forsamlingen....
Stener
Jeg møter mer og mer av denne holdningen, Stener. Samtidig har det vel heller ikke vært mer umoral, ekteskap som oppløses, uforsonlighet, som nå. Predikanter blir stadig tatt for pengerot, utenomekteskapelige forhold, - samtidig som både de forkynner og vi hører i andre sammenhenger at man ikke lenger skal omtale seg som en synder. På Toten sier de folkelig: Dette henger itte på greip!
Så annerledes enn Paulus som mot slutten av sitt liv sa om seg selv: Den største blant syndere.
Vi er nødt til å skille mellom det at vi er syndere og vår verdighet for Gud gjennom Jesus Kristus. Det håper jeg går fram av det jeg har skrevet. Man må skille ting fra hverandre, hvis ikke kan det bli svært rotete! Å lese om den forkynneren i Pinsemenigheten som Stener nevner er i beste fall en stor misforståelse, men tragisk at en kan si noe som kan misforstås på dette området!
Ellers anser jeg Gudsfrykt som bare positivt, mens frykten over å vise seg Gud uverdig er negativ, som en slags konsekvens av at vi ikke helt stoler på frelsen!
Men kristne og mennesker generelt legger jo ikke alltid samme mening i ord og vendinger.
Så det var mine tanker om dette:)
Hilsen
Thomas i S.
Jeg klarer nok ikke helt å dele dine synspunkter her, Thomas. Jeg deler ditt anliggende, men samtidig tror jeg det må være mulig å holde to ting samtidig i vårt hode. I denne sammenhengen er jeg nok ganske luthersk i min tilnærming: Samtidig rettferdig og synder.
I 2.Kor 7 finnes et et interessant avsnitt som er inne på dette med vår opplevelse av vår synd å gjøre.
"Selv om jeg gjorde dere sorgfulle med brevet mitt, angrer jeg ikke. Om jeg angret før, fordi jeg vet at brevet gjorde dere sorgfulle for en tid, så er jeg nå bare glad. Ikke fordi jeg gjorde dere bedrøvet, men fordi sorgen drev dere til omvendelse. For dette var en sorg etter Guds vilje, altså har vi ikke gjort dere noen skade. En slik sorg fører til omvendelse og frelse, og det angrer ingen. Men sorg som er av denne verden, fører til død." (2.Kor 7,8-10)
Foranledningen for at Paulus skriver disse versene er synd av umoralsk karakter i Korintermenigheten.
Legg også merke til hvordan Paulus begynner det sjuende kapitlet:
"Mine kjære, når vi har disse løftene, så la oss rense oss for all urenhet på kropp og sjel og fullføre vår helliggjørelse i ærefrykt for Gud." (v.1)
Legg merke til at til tross for at Paulus taler om rettferdiggjørelsen av troen alene (rene og rettferdige og himmelen verdige), så taler han altså fremdeles om at de må renses for all urenhet.
Legg også merke til at han ikke nevner ånd. Det er sjelen og kroppen som trenger denne renselsen, ikke vår gjenfødte ånd.
Det er en forskjell her.
Jesu Kristi blod renser meg for all synd, mens korset må gjøre noe med min syndetilbøyelighet. Når jeg synder, kjenner jeg på uverdigheten, men når jeg ser blodet som renser, og jeg bekjenner mine synder, renser det for en vond samvittighet.
"Samtidig rettferdig og synder" har jeg ikke noe problemer med å være enig i. Om å ha to ting samtidig i hodet går også bra, ja til og med flere, men det er ofte lurt å være ryddig, hvis ikke kan det bli rot!
"Jesu Kristi blod renser meg for all synd, mens korset må gjøre noe med min syndetilbøyelighet. Når jeg synder, kjenner jeg på uverdigheten, men når jeg ser blodet som renser, og jeg bekjenner mine synder, renser det for en vond samvittighet."
Ja, og jeg har ikke problemer med å være med på det andre du skriver i din siste kommentar heller. Synd, rettferdiggjørelse, helliggjørelse, der er jeg med!
Men det sitatet med
"...den form som har størst betydning for vår frelse: frykten over å vise seg Gud uverdig - som åpenbarer seg i det lys som aldri går ned. Denne herlige frykt befrier oss fra hver annen jordisk frykt."
Det synes jeg i beste fall er helt feil vektet. Det kan hende helheten i boka er bedre, vi får håpe det!
Så jeg er egentlig ikke sikker på hva vi, eller du, er uenig i her. Det kan hende du "ser boka" mens jeg "ser kun sitatet". Og sitatet har jeg skrevet min mening om! Boka har jeg ikke lest.
Hilsen
Thomas i S.
Legg inn en kommentar