Behovet for sjelens legedom

Til forsamlingen i Rom skriver apostelen Paulus noen ord om det kristne sinnelaget. Her sier han blant annet:

"Vær elskelige og kjærlige mot hverandre i søskenkjærlighet, vær fremst i dette å vise de andre ære! Vær ikke trege i å vise iver, vær brennende i Ånden og tjen Herren! ... Gled dere med de som gleder seg, og gråt med dem som gråter! Ha samme sinn overfor hverandre." (Rom 12,10-11 og v.15-16a) Jesus sier at det som skal kjennetegne Hans etterfølgere er dette: "Dette er mitt bud at dere skal elske hverandre som Jeg har elsket dere. Ingen har større kjærlighet enn dette, at han gir sitt liv for sine venner." (Joh 13,12-13)

Vårt største behov er å bli sett og bli bekreftet. Gud ser oss, og Han bekrefter oss i Sønnen. Vi er elsket. Han er den som også trøster oss, når vi kommer til Ham for å la oss trøste. For vi må slippe Ham til. La Han få berøre oss. Han gjør ikke det uten at vi inviterer Ham til å gjøre det. Herren Jesus tvinger seg ikke på oss. Men Han kommer og berører oss der vi trenger det mest, om vi åpner oss for Ham. Jeg ber om å få være fullstendig åpen for Gud. Overfor min himmelske Far, Han som har skapt meg i sitt bilde, ønsker jeg å blottlegge mitt hjerte og mine innerste følelser, slik at Han kan komme med legedom for sjelens sår. Dette kan Han, bedre enn noen annen, for Han kommer i hu at jeg er støv. Jeg kjenner at det er områder av mitt liv hvor jeg trenger Hans legende berøring ennå en gang. Jeg trodde jeg var ferdig med enkelte ting, etter å ha vært igjennom ulike prosesser, men så dukker det opp igjen, og sår som er i ferd med å gro, men som rives opp igjen, de er vonde. Da er det viktig å ikke slippe bitterheten til, men leve med dette i lyset, og samtidig slippe Herrens legedom til. Akkurat nå er jeg inne i en slik prosess. Veien er brolagt med noen steiner, som må ryddes av veien. Inn i denne prosessen har jeg valgt å ha en ledsager, som kan hjelpe meg til å sette ord på det vanskelige og be for og med meg.

Det kristne fellesskapet kan være et legende fellesskap. Det er det når det er det på sitt beste. Det er en tid da en gråter med de som gråter, og det er en tid da man ler med de som ler. La oss være oppmerksomme på hverandre og finne ut hvor vi befinner oss i sjelens årstider. Og la oss få tid til å være i disse prosessene til vi er ferdige og kan gå videre.