Disippelskapets avgjørende betydning

I går leste jeg noe som den lutherske teologen og martyren, Dietrich Bonhoeffer, har skrevet og som er svært radikalt:

"Kristendom uten disippelskap er alltid kristendom uten Kristus."

Om dette var radikalt når det ble skrevet i førkrigsårene, som tross alt hadde en lojalitet til Kristi forsamling og hvis medlemmer deltok i det gudstjenestelige liv og var fellesskapsorienterte, så er det enda mer radikalt i en tid preget av en sterk individualisme. I dag finnes det de som mener det er mulig å ha Jesus som frelser, men ikke som herre. De mener de har frihet til å leve som de vil, frikoblet fra Guds ord og de ordninger som er gitt Kristi forsamling, og likevel være frelst. Dette er nytestamentlig kristentro helt fremmed. Frelse uten forvandling var ukjent for kristne i tidligere tider. For kjernen i kristendommen handler om å bli forvandlet. Gud er ikke bare opptatt av vårt åndelige liv, men ønsker å virke inn på alle livets områder.

Apostelen Paulus beskriver seg selv som "Kristi dulos". Det er oversatt i vår Bibel med tjener. Men det betyr egentlig "slave". Det paradoksale i den kristne tro er at Jesus setter fri fra trelldommen, men samtidig binder Han oss til seg selv. Godeste Luther har uttrykt dette slik:

"Et kristent menneske er en fullkommen fri herre og ikke underlagt noen. Et kristent menneske er en fullkomment underordnet trell som er underlagt alle."

Grunn litt på de ordene, så åpner betydningen av dem seg for deg.

Å være bundet til Kristus er det mest frigjørende av alt, for "får Sønnen frigjort dere, da blir dere virkelig fri." (Joh 8,36)