Åndens dåp, Åndens gaver, del 2

Man skal ikke lese lenge i Apostlenes gjerninger før man ser at den første menigheten hadde noe som vi som bor i Europa, har lite av. Vi har mange flotte kirkebygg, vakre liturgier, masse teologisk kunnskap. Vi kan ikke si som Peter og Johannes: "Sølv og gull har jeg ikke...", for vi har det også. Massevis, i hvert fall sammenlignet med andre steder i verden, som er mer lik de to apostlene på det området. De første kristnes gudstjenester var definitivt mer spontane enn våre, selv om de også hadde en orden og en liturgi. De var tildeles preget av jødenes synagogegudstjeneste. Den tidlige kirkes lederskap besto av lege og ulærde menn, og til og med den store apostel Paulus måtte tjene til sitt livsopphold som teltmaker mye av tiden. Vi skal heller ikke lete lenge før vi oppdager hva som var den første menighetens "hemmelighet". Det var Den Hellige Ånd. Det som skjer med en skremt flokk med 120 menn og kvinner, er intet mindre enn noe totalt livsforvandlende. Og det begynner med det som skjer på pinsefestens dag i Jerusalem:

"Da pinsefesten var kommet, var de alle samlet på samme sted med samstemt sinn. Og plutselig kom det en lyd fra Himmelen, som av en stormende, mektig vind, og den fylte hele huset der de satt. Så viste det seg delte tunger for dem, som av ild, og de satte seg på hver enkelt av dem. Og de ble alle fylt med Den Hellige Ånd og begynte å tale i andre tunger, alt etter som Ånden ga dem å tale." (Apgj 2,1-4)

Livredde disipler gjemt bak lukkede dører forvandles til ildfulle, djerve vitner i ett nu. De erfarte det Jesus sa:

"Men dere skal få kraft når Den Hellige Ånd kommer over dere. Og dere skal være mine vitner..." (Apgj 1,8)

Igjen og igjen leser vi det i Apostlenes gjerninger: Ånden faller, mennesker forvandles, enten det er til ånd, sjel eller legeme. Og menigheten vokser og vokser og vokser. Til å begynne med telles det, men så kommer man helt ut av tellingen. Man begynner å snakke om at folk blir frelst i hopetall!

Opp gjennom menighetens historie har Ånden falt, og det samme har skjedd. Men som en bekk har den velsignelsen som kalles Åndens dåp ofte rent ut i tidens sand. Slik også i dag. Gud sendte et slikt Åndens vær - det gikk under navnet "Den karismatiske vekkelsen", og dette Åndens vær berørte alle kirkesamfunn. Tusenvis av mennesker fikk oppleve pinsens under. Nå - i 2008 - er det mer eller mindre taust i norske menigheter når det gjelder forkynnelsen av Åndens dåp. Så også i de såkalte pinsekarismatiske menighetene. Hva har skjedd?

I 1882 opplevde Samuel Chadwick - en av pionerene innen metodismen sin pinse. Han beskriver denne opplevelsen slik:

"Jeg mottok Den Hellige Ånds gave. Jeg ble ledet på veier som jeg ikke kjente, for jeg hadde nesten ikke hørt at det var mulig å få en slik opplevelse." (The Path of Prayer. Hodder&Stoughton 1931, side 36)

Han fortsetter med å fortelle hvordan dette skjedde:

"Det var tolv av oss som begynte å be sammen, og svaret kom - Gud ledet oss til pinse. Nøkkelen til hele mitt liv finnes i denne opplevelsen. Den vekket mitt sinn og renset mitt hjerte. Den ga meg en ny glede og en ny kraft, en ny kjærlighet og en ny nød. Den ga meg en ny Bibel og et nytt budskap. Viktigst av alt, den ga meg en ny inderlighet i bønnens samfunn og tjeneste, den lærte meg å be i Ånden." (s.37)

Nå finnes det ikke noe Amen i slutten av Apostlenes gjerninger, og heldigvis kan vi gjøre samme erfaringer av den kraften og ilden som de første kristne opplevde. Verken Gud eller Hans løfter har forandret seg.

I neste artikkel skal vi se nærmere på hvile løfter det her er snakk om, og hvilken betydning de har for oss.

(fortsettes)